Bør vi som har diagnoser egentlig date, eller bør heller bare lære å være alene for alltid?

[AnonymBruker]

Altså jeg spør, fordi etter at mitt forrige lange forhold tok slutt, (vært sammen i over 20 år). Har jeg vært litt på utkikk etter kjæreste. Stortsett på apper, fordi jeg ikke har store sosiale sirkler. 

Vært singel i 3 år og hatt litt ulike opplevelser. 

Så er det, når skal man si det? 

Har jo fått tips om begge deler. 

Si det med en gang, så vet de, og føler seg ikke lurt. Si det senere når forholdet begynner å bli mer alvorlig. Ikke si det i det heletatt. 

En jeg valgte å si det til med en gang, sa til meg at han ikke er interessert i folk som har psykiatrisk diagnose og slettet meg tvert. 

Så har jeg vært på en måte på utkikk etter noen som ikke er helt A4, men endte opp med å bli kjent med en håndfull menn som ikke var helt snille. 

Så ble jeg kjent med noen, vi hadde det kjempe fint trodde jeg. Hadde daglig telefon kontakt (han ringte meg)og treffes et par dager i uken. Han likte meg godt, kalte meg sin kjæreste, men til slutt sa, at han ikke så det som langsiktig fordi jeg har for mye bagasje:-/Men som venn ville han gjerne ha meg. 

Nå traff jeg en veldig fin fyr, men veldig A4. Så mine tanker blir automatisk han kommer ikke til å være interessert hvis han lærer om min bagasje. 

Samtidig har jeg en av de ikke A4 exene som stadig prøver å få meg tilbake. Men der kan jeg ikke gå. 

Mitt problem blir da at jeg trenger en snill ikke A4 mann, som tåler at jeg ikke er perfekt. Har mannen et liv med alt på stell føler jeg at jeg må rygge vekk, han vil sannsynligvis  ha et enkelt liv. 

Merkelig nok sa min ex mann at han likte meg godt fordi jeg er enkel å leve med, så til tross for diagnose er jeg ikke så vanskelig. 

Virker som et litt håpløst prosjekt.

Anonymkode: 5213a...a9e

[krøll9]

Skjønner godt hva du mener. Dersom man ikke merker noe til dine problemer før du selv sier noe, så ikke si noe? Du kan jo heller vurdere det dersom det planlegges skritt som å flytte sammen, få barn, kjøpe hus e.l. Strengt talt har du ikke lurt dem i noe som helst med mindre dere binder dere til hverandre på et eller annet juridisk eller økonomisk vis. Med eller uten diagnose på papiret så står en kjæreste fritt til å fortsette eller ikke fortsette et forhold når som helst. Dine helseopplysninger er din privatsak. 

Jeg har stort sett alltid plumpet uti med min diagnose så fort jeg har møtt noen og det kommer av at jeg alltid er i en fase med munndiaré og veldig på søken etter genuin og intens kontakt når jeg først er på dater'n 😆 Sikkert lurt å la være. 

Endret 23. januar av krøll9

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (3 minutter siden):

Skjønner godt hva du mener. Dersom man ikke merker noe til dine problemer før du selv sier noe, så ikke si noe? Du kan jo heller vurdere det dersom det planlegges skritt som å flytte sammen, få barn, kjøpe hus e.l. Strengt talt har du ikke lurt dem i noe som helst med mindre dere binder dere til hverandre på et eller annet juridisk eller økonomisk vis. Med eller uten diagnose på papiret så står en kjæreste fritt til å fortsette eller ikke fortsette et forhold når som helst. Dine helseopplysninger er din privatsak. 

Jeg har stort sett alltid plumpet uti med min diagnose så fort jeg har møtt noen og det kommer av at jeg alltid er i en fase med munndiaré og veldig på søken etter genuin og intens kontakt når jeg først er på dater'n 😆 Sikkert lurt å la være. 

Jeg lider dessverre også av sånn munndiare noen ganger, ellers så skjønner jeg ikke hvorfor det skal være så viktig om jeg har diagnose eller ikke og sier det rett ut. Men tydeligvis er det viktig for mange. 

De kan anklage meg senere for å ha kastet bort tiden dems. 

Anonymkode: 5213a...a9e

[krøll9]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg lider dessverre også av sånn munndiare noen ganger, ellers så skjønner jeg ikke hvorfor det skal være så viktig om jeg har diagnose eller ikke og sier det rett ut. Men tydeligvis er det viktig for mange. 

De kan anklage meg senere for å ha kastet bort tiden dems. 

Anonymkode: 5213a...a9e

Det kan høres skummelt ut for mange som aldri har hatt noen psykisk lidelse ila sine liv å høre at du har en diagnose. Hvis du/vi slutter å fortelle om den så kanskje de vurderer forholdet ut fra hva det virkelig består i også hvordan du er som menneske over tid heller enn informasjon om hva som står i din helsejournal. 

Har noen sagt dette til deg eller er det bare en frykt? Og hvor mye preger diagnosen deg som menneske og i hverdagen? Hvor mye har diagnosen å si for andre mennesker i ditt nettverk? Det burde spille en rolle også. 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (3 minutter siden):

Det kan høres skummelt ut for mange som aldri har hatt noen psykisk lidelse ila sine liv å høre at du har en diagnose. Hvis du/vi slutter å fortelle om den så kanskje de vurderer forholdet ut fra hva det virkelig består i også hvordan du er som menneske over tid heller enn informasjon om hva som står i din helsejournal. 

Har noen sagt dette til deg eller er det bare en frykt? Og hvor mye preger diagnosen deg som menneske og i hverdagen? Hvor mye har diagnosen å si for andre mennesker i ditt nettverk? Det burde spille en rolle også. 

Diagnosen preger meg lite. Tror jeg hadde vært mindre deprimert om jeg hadde noen å dele livet med. 

Noen ganger har jeg behov for å snakke med noen av og til får jeg angst over små ting, men går rimelig fort over. Men noen kan jo stusse på hvorfor får du angst av dette liksom? Krisemaksimering heter det vel. 

Hvordan slutter jeg å krisemaksmere?

Anonymkode: 5213a...a9e

[Glitter]

Det er noe jeg har tenkt på. Hvordan forklare at jeg har shizoaffektiv lidelse. Uten å deretter bli dumpa. 

[Drømmeautomat]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Merkelig nok sa min ex mann at han likte meg godt fordi jeg er enkel å leve med, så til tross for diagnose er jeg ikke så vanskelig.

Her tror jeg du har svaret. Hvilke diagnoser du har sier ikke nødvendigvis noe om hvor god partner du er. Ikke stress med å si det tidlig, la heller den du dater få oppleve hvordan du er over tid.

Selv forteller jeg om min bipolar II dersom kvinna først forteller om en diagnose, stort sett ikke ellers. Enkelte jeg har datet har ramset opp de psykiatriske diagnosene de har på første date, som om det er en viktig del av identiteten deres og/eller som om alt må på bordet med én gang. Det har jeg syntes har vært litt påfallende.

[Everybody]

Hvorfor ikke finne en mann som har en psykiatrisk diagnose selv?

[Krisebærblomsten]

Everybody skrev (19 minutter siden):

Hvorfor ikke finne en mann som har en psykiatrisk diagnose selv?

Hun vil ha en frisk mann uten diagnoser. 

[Everybody]

Krisebærblomsten skrev (1 minutt siden):

Hun vil ha en frisk mann uten diagnoser. 

Jaha, så mannen skal kunne takle at hun er psykisk syk men hun orker ikke en mann som er det?

[Worriesome Plenty 2]

Krisebærblomsten skrev (6 minutter siden):

Hun vil ha en frisk mann uten diagnoser. 

Hun skriver ikke det noe sted i tråden. Mulig du vet noe om henne vi andre ikke vet? Vil hun ikke ha en i samme situasjon, så er det jo greit det. Men da mp hun kanskje belage seg på å være singel.

[Krisebærblomsten]

Worriesome Plenty 2 skrev (Akkurat nå):

Hun skriver ikke det noe sted i tråden. Mulig du vet noe om henne vi andre ikke vet? Vil hun ikke ha en i samme situasjon, så er det jo greit det. Men da mp hun kanskje belage seg på å være singel.

Har vist misforstod jeg🤭hva feiler hun?  

[Worriesome Plenty 2]

Krisebærblomsten skrev (2 minutter siden):

Har vist misforstod jeg🤭hva feiler hun?  

Det må hun svare på selv. 🙂

[Krisebærblomsten]

Worriesome Plenty 2 skrev (Akkurat nå):

Det må hun svare på selv. 🙂

Ja🙂

[slabbedask]

Vi bør nok la være.

[AnonymBruker]

Jeg har sluttet å date. Jeg ble dårlig i det siste samboerforholdet jeg hadde. Psykotisk. Det ødela alt. Jeg hadde klart meg bedre alene. Forholdet var ikke bra for psykosen.

Anonymkode: 96f97...ff1

[AnonymBruker]

Everybody skrev (7 timer siden):

Hvorfor ikke finne en mann som har en psykiatrisk diagnose selv?

😅 ja hvorfor ikke. Hvor finner jeg de da? Finnes egen date side for diagnoser? 

Hvorfor antar dere jeg ikke hadde vært åpen for det liksom?  Har jo nettopp sagt jeg er mer komfortabel med noen som ikke er helt A4. Med begrensninger. 

Problemet med de "ikke A4" har vært at terapeuten min syns ikke de er bra for meg og hun har rett, de drev med psykisk, økonomisk og eller tendenser til fysisk vold. De hadde ikke diagnoser selv om de kanskje burde hatt? 

 

Anonymkode: 5213a...a9e

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

En jeg valgte å si det til med en gang, sa til meg at han ikke er interessert i folk som har psykiatrisk diagnose og slettet meg tvert.

Og det var kanskje like greit? Stikker kanskje pga. fordommer og redsel for det ukjente?

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Nå traff jeg en veldig fin fyr, men veldig A4. Så mine tanker blir automatisk han kommer ikke til å være interessert hvis han lærer om min bagasje.

(. . .)

Mitt problem blir da at jeg trenger en snill ikke A4 mann, som tåler at jeg ikke er perfekt. Har mannen et liv med alt på stell føler jeg at jeg må rygge vekk, han vil sannsynligvis  ha et enkelt liv.

Her er det tidligere livserfaringer med menn du lar styre for mannen du har møtt i dag. Alle mennesker er forskjellige, kort sagt. Og alle mennesker bærer på en eller annen bagasje, men enkelte bagasjer gnager mer enn andres.

 

Jeg har vært i forhold med A4-menn, men heldigvis har de hatt hvert sitt særpreg. Det viktigste for at et forhold skal vare med psykisk sykdom, ifølge min erfaring, er at støtten likevel klarer å gå begge veier. Min samboer vet ikke detaljert om mine traumer, det tar jeg på terapeutens kontor.

[skogbrann]

Everybody skrev (12 timer siden):

Jaha, så mannen skal kunne takle at hun er psykisk syk men hun orker ikke en mann som er det?

Ja. Hvorfor ikke? Min samboer er frisk, i full jobb og helt normal. Jeg kunne ikke vært sammen med noen som ikke var slik. Jeg kunne ikke vært sammen med noen som ikke var slik. Det er selvsagt ingen garanti for at min samboer ikke blir syk eller uføretrygdet, og jeg ville ikke forlatt han av den grunn, men det er annerledes. Det er ingenting galt med å ha «kriterier» til en eventuell partner, men man må jo selv kunne oppfylle kriteriene en slik partner selv har. Jeg hadde/har flere kriterier som noen trolig hadde tenkt var litt irrasjonelle tatt diagnose i betraktning. Likevel har det ikke vært noe problem. Erfaringsmessig bryr ikke menn seg noe særlig om psykiatriske diagnoser osv, de bryr seg derimot om funksjonsnivået ditt og om hvordan hverdagen din ser ut. 

Som @Eva Sofie skriver må støtten uansett gå begge veier, og detaljer angående det innerste av tanker, følelser og problemer tar jeg ikke opp med min samboer. Han vet det han trenger å vite, men jeg bruker han overhodet ikke som en terapeut. Det har jeg en behandler for. 

Men til Ts, jeg forteller om diagnose på sånn ca. tredje date. Jeg finner et sted i samtalen hvor det blir naturlig å fortelle det. Utdyper mer når jeg opplever at relasjonen er på vei til å bli mer seriøs, for å gi mannen en mulighet til å ta en mer upåvirket vurdering av om hvorvidt dette er noe han kan akseptere eller ei. 

[Everybody]

skogbrann skrev (12 minutter siden):

Ja. Hvorfor ikke? Min samboer er frisk, i full jobb og helt normal. Jeg kunne ikke vært sammen med noen som ikke var slik. Jeg kunne ikke vært sammen med noen som ikke var slik. Det er selvsagt ingen garanti for at min samboer ikke blir syk eller uføretrygdet, og jeg ville ikke forlatt han av den grunn, men det er annerledes. Det er ingenting galt med å ha «kriterier» til en eventuell partner, men man må jo selv kunne oppfylle kriteriene en slik partner selv har. Jeg hadde/har flere kriterier som noen trolig hadde tenkt var litt irrasjonelle tatt diagnose i betraktning. Likevel har det ikke vært noe problem. Erfaringsmessig bryr ikke menn seg noe særlig om psykiatriske diagnoser osv, de bryr seg derimot om funksjonsnivået ditt og om hvordan hverdagen din ser ut. 

Som @Eva Sofie skriver må støtten uansett gå begge veier, og detaljer angående det innerste av tanker, følelser og problemer tar jeg ikke opp med min samboer. Han vet det han trenger å vite, men jeg bruker han overhodet ikke som en terapeut. Det har jeg en behandler for. 

Men til Ts, jeg forteller om diagnose på sånn ca. tredje date. Jeg finner et sted i samtalen hvor det blir naturlig å fortelle det. Utdyper mer når jeg opplever at relasjonen er på vei til å bli mer seriøs, for å gi mannen en mulighet til å ta en mer upåvirket vurdering av om hvorvidt dette er noe han kan akseptere eller ei. 

Kan menn ha sånne krav? En ufør mann med psykiatrisk diagnose med krav til en kvinne som er i full jobb og normal?