Bør vi som har diagnoser egentlig date, eller bør heller bare lære å være alene for alltid?

[krøll9]

Everybody skrev (1 minutt siden):

Kan menn ha sånne krav? En ufør mann med psykiatrisk diagnose med krav til en kvinne som er i full jobb og normal?

Krav og krav. Alle kan vel ha ønsker og preferanser for en partner. Om ønskene blir oppfylt er noe annet, men ønske og foretrekke kan man gjøre hva som helst. 

Selv tror jeg at jeg hadde hatt et sunnere forhold med en a4 mann, men merker at jeg synes mange er kjedelige og vanskelig å bonde med dersom de ikke tenderer til å tenke litt annerledes. Jeg kan få vanlige menn men orker ikke den kjedelige tenkemåten. Problemet med å tiltrekkes menn som har lignende eller andre "avvikende trekk" er at vi lever i en slags fantasiverden som ikke er veldig bærekraftig i en vanlig hverdag eller at mannen da er typisk intelligent, emosjonelt utilgjengelig men fungerende, eller emosjonelt til stede (kanskje til og med top much for min smak) men lite fungerende og med for lav selvtillit. 

[Eva Sofie]

Everybody skrev (13 minutter siden):

Kan menn ha sånne krav? En ufør mann med psykiatrisk diagnose med krav til en kvinne som er i full jobb og normal?

Det kommer an på funksjonsnivået - ikke diagnosen. Om mannen/kvinnen kun oppholder seg i sofaen mens den andre parten er på jobb, vil det bli et irritasjonsmoment. Det naturlige er at den parten som ev. er hjemme, gjør mest i huset, stiller med middag når jobbdagen er slutt etc. Om den som jobber både må lage middag og gjøre husarbeid, tror jeg dessverre at mistrivselen vil knekke forholdet.

 

Krangling om husarbeid, handler ofte om uttrykk for at "jeg blir sett for lite i forholdet - kan du være så snill å investere litt mer?".

[Worriesome Plenty 2]

Psykiske plager er så mye forskjellig, noen merker det bare selv, andre blir sterkt eksentriske og litt uberegnelige. De som har frisk me partnere er vel de som stort sett merker det mest selv. 

[Eva Sofie]

Worriesome Plenty 2 skrev (46 minutter siden):

Psykiske plager er så mye forskjellig, noen merker det bare selv, andre blir sterkt eksentriske og litt uberegnelige.

Enig i dette. Tidligere var mine psykiske vansker mer merkbare (høyt symptomtrykk) for den nærmeste familie, og det var i perioder krevende tider for både samboer og andre.

 

Jeg vet at jo større plass de psykiske vanskene tar i hverdagen, jo mer fleksibel bør partner være, enten h*n er frisk/syk..

 

Jeg tenker at noen andre viktige stikkord er 1. informasjon om sykdom og 2. kommunikasjon. Snakke ut dersom det oppstår misforståelser. Og avklare hva som er viktig i forholdet for den enkelte, som alenetid, reise med en kameratgjeng osv.

[AnonymBruker]

Skremte vekk en mann igjen hehe. 

Ja, ja sa ikke noe om diagnoser, men bare hintet til at han ikke må forvente at jeg er perfekt. 

Ja ja, han vil vel ha perfeksjon. Kan jo anbefales å heller gå for en robot. 

Anonymkode: 5213a...a9e

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ja ja, han vil vel ha perfeksjon. Kan jo anbefales å heller gå for en robot. 

Hehe... Kanskje det ikke var så dumt? å bruke litt humor... For å avvæpne situasjonen.

 

Du har kanskje en del humor i egen hverdag? Det virker slik.

Skriftlig humor er et enormt risikomoment. Enten blir det forstått - eller du ender opp med å fornærme noen. Noen forstår ikke hva du mener. Du bør i så fall føle deg frem med hvem det ev. kan passe med. Det kan uansett ikke bli verre enn det er...

 

Jeg og min samboer bruker ekstremt mye humor/galgenhumor i vår hverdag...

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (4 minutter siden):

Hehe... Kanskje det ikke var så dumt? å bruke litt humor... For å avvæpne situasjonen.

 

Du har kanskje en del humor i egen hverdag? Det virker slik.

Skriftlig humor er et enormt risikomoment. Enten blir det forstått - eller du ender opp med å fornærme noen. Noen forstår ikke hva du mener. Du bør i så fall føle deg frem med hvem det ev. kan passe med. Det kan uansett ikke bli verre enn det er...

 

Jeg og min samboer bruker ekstremt mye humor/galgenhumor i vår hverdag...

Sa nå ikke det til ham da. Ville ikke gjort det. Var bare en tanke. 

Joda, folk syns jeg er generelt morsom, jeg tror det er en overlevelses strategi.

Anonymkode: 5213a...a9e

[krøll9]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Skremte vekk en mann igjen hehe. 

Ja, ja sa ikke noe om diagnoser, men bare hintet til at han ikke må forvente at jeg er perfekt. 

Ja ja, han vil vel ha perfeksjon. Kan jo anbefales å heller gå for en robot. 

Anonymkode: 5213a...a9e

What did u do? 😆

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (11 minutter siden):

What did u do? 😆

Sa at jeg har hatt et vanskelig liv, men er intelligent så er en god overlever. 

Og puff så forsvant han, men han hadde jo alt på stell jobbet på universitetet og greier. 

Anonymkode: 5213a...a9e

[AnonymBruker]

Med tanke på det å ha noen med diagnose(r), jeg har også prøvd det en gang, men vedkommende var så mye mer preget av sykdommen. Hjemme hos han var alt et rot, økonomisk slet han omtrent så mye det går ann, og så var det høyt alkohol konsum. Snill var han, ikke noe å si på det, men uberegnelig...

Jeg klarer meg forholdsvis bra har utdannelse og hatt gode jobber oppigjennom og fremstår som normal litt engstelig kanskje. Sliter med ting som ikke synes så godt. Bortsett fra når jeg har insomni, da jan det merkes noe. Blir liksom litt småurolig får ner angst og blir mer skvetten...kan virkesom jeg er full da, jeg drikker ikke. 

Så det er sant, å ha noen med mye verre symptom bilde, er kanskje ikke så enkelt å leve med. 

Anonymkode: 5213a...a9e

[Grendel]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 17.34):

Altså jeg spør, fordi etter at mitt forrige lange forhold tok slutt, (vært sammen i over 20 år). Har jeg vært litt på utkikk etter kjæreste. Stortsett på apper, fordi jeg ikke har store sosiale sirkler. 

Vært singel i 3 år og hatt litt ulike opplevelser. 

Så er det, når skal man si det? 

Har jo fått tips om begge deler. 

Si det med en gang, så vet de, og føler seg ikke lurt. Si det senere når forholdet begynner å bli mer alvorlig. Ikke si det i det heletatt. 

En jeg valgte å si det til med en gang, sa til meg at han ikke er interessert i folk som har psykiatrisk diagnose og slettet meg tvert. 

Så har jeg vært på en måte på utkikk etter noen som ikke er helt A4, men endte opp med å bli kjent med en håndfull menn som ikke var helt snille. 

Så ble jeg kjent med noen, vi hadde det kjempe fint trodde jeg. Hadde daglig telefon kontakt (han ringte meg)og treffes et par dager i uken. Han likte meg godt, kalte meg sin kjæreste, men til slutt sa, at han ikke så det som langsiktig fordi jeg har for mye bagasje:-/Men som venn ville han gjerne ha meg. 

Nå traff jeg en veldig fin fyr, men veldig A4. Så mine tanker blir automatisk han kommer ikke til å være interessert hvis han lærer om min bagasje. 

Samtidig har jeg en av de ikke A4 exene som stadig prøver å få meg tilbake. Men der kan jeg ikke gå. 

Mitt problem blir da at jeg trenger en snill ikke A4 mann, som tåler at jeg ikke er perfekt. Har mannen et liv med alt på stell føler jeg at jeg må rygge vekk, han vil sannsynligvis  ha et enkelt liv. 

Merkelig nok sa min ex mann at han likte meg godt fordi jeg er enkel å leve med, så til tross for diagnose er jeg ikke så vanskelig. 

Virker som et litt håpløst prosjekt.

Anonymkode: 5213a...a9e

 

Jeg tenker mannen med alt på stell må få velge selv om han vil ha deg. Du trenger ikke sortere bort deg selv.

Det at noen avviser deg pga diagnosen er bare en del av dating. Du må finne han som ikke det på det som et stort problem.

[Worriesome Plenty 2]

Det er heller ikke sikkert diagnosen er grunnen til avvisningen. Men at du tror det. I dag er det mye vraking av de man dater. Det kan like gjerne være de ikke fant deg tiltrekkende. Folk har store krav i dag. 
 

[AnonymBruker]

Worriesome Plenty 2 skrev (2 minutter siden):

Det er heller ikke sikkert diagnosen er grunnen til avvisningen. Men at du tror det. I dag er det mye vraking av de man dater. Det kan like gjerne være de ikke fant deg tiltrekkende. Folk har store krav i dag. 
 

Ikke med de tilfeller jeg har beskrevet her. Mener ikke at alle syns jeg er tiltrekkende, jeg syns ikke det om alle heller, men jeg er ofte villig til å gi de jeg ikke syns nødvendigvis er tiltrekkende også en mulighet, fordi de kan ha en bra personlighet. Noen er bare veldig opptatt av utseende. 

Men med de jeg beskrev har det nok handlet mer om at jeg har vært åpen om at jeg ikke er perfekt. Dette fordi jeg aldri matcher med menn, hvis de liker meg må det være grunn til det, og sender de en melding så kan det ikke ha vært utseendet som skremte. Vi har ikke møtt, så de kan ikke ha gjort noen nye vurderinger. Er jo mulig de traff noen de likte bedre, men når jeg har sendt melding tilbake, hører det vel til alminnelig høflighet å sende en avsluttende melding eller si noe, ikke bare slett og forsvinn, det er bare frekt og viser dårlige manerer. 

Og jepp, til og med min alkoholiserte overvektige bekjent i 50 åra, vil ha ei dame som ser ut som modell, er snill som en engel og helst tjener nok til å ta vare på ham og. 

Anonymkode: 5213a...a9e

[Everybody]

skogbrann skrev (På 24.1.2026 den 14.13):

Ja. Hvorfor ikke? Min samboer er frisk, i full jobb og helt normal. Jeg kunne ikke vært sammen med noen som ikke var slik. Jeg kunne ikke vært sammen med noen som ikke var slik. Det er selvsagt ingen garanti for at min samboer ikke blir syk eller uføretrygdet, og jeg ville ikke forlatt han av den grunn, men det er annerledes. Det er ingenting galt med å ha «kriterier» til en eventuell partner, men man må jo selv kunne oppfylle kriteriene en slik partner selv har. Jeg hadde/har flere kriterier som noen trolig hadde tenkt var litt irrasjonelle tatt diagnose i betraktning. Likevel har det ikke vært noe problem. Erfaringsmessig bryr ikke menn seg noe særlig om psykiatriske diagnoser osv, de bryr seg derimot om funksjonsnivået ditt og om hvordan hverdagen din ser ut. 

Som @Eva Sofie skriver må støtten uansett gå begge veier, og detaljer angående det innerste av tanker, følelser og problemer tar jeg ikke opp med min samboer. Han vet det han trenger å vite, men jeg bruker han overhodet ikke som en terapeut. Det har jeg en behandler for. 

Men til Ts, jeg forteller om diagnose på sånn ca. tredje date. Jeg finner et sted i samtalen hvor det blir naturlig å fortelle det. Utdyper mer når jeg opplever at relasjonen er på vei til å bli mer seriøs, for å gi mannen en mulighet til å ta en mer upåvirket vurdering av om hvorvidt dette er noe han kan akseptere eller ei. 

Hallo? @skogbrann Kan menn ha sånne krav? En ufør mann med psykiatrisk diagnose med krav til en kvinne som er i full jobb og normal?

[skogbrann]

Everybody skrev (3 timer siden):

Hallo? @skogbrann Kan menn ha sånne krav? En ufør mann med psykiatrisk diagnose med krav til en kvinne som er i full jobb og normal?

Jeg skrev at menn bryr seg om funksjonsnivået. Min samboer har selv sagt at han ikke hadde gått inn i et forhold/samboerskap med meg om jeg hadde vært uføretrygdet og ikke gjort noe produktivt. Uten at dette betyr at han hadde gått fra meg om jeg skulle blitt ute av stand til å studere/jobbe. Det var svært viktig for han at jeg (eller en eventuell partner) gjorde noe på dagtid og ikke bare satt på sofaen. Hadde jeg vært uføretrygdet og utenfor utdanning/jobb hadde jeg ikke hatt de samme kravene til en eventuell partners utdanning, lønn/lønnsutsikter som jeg har/hadde. Det har likevel ikke vært et problem å finne menn som oppfyller disse «kravene», som jeg også oppfyller «kravene» til. Dermed kan man konkludere med at «kravene» likevel er rimelige. 

Jeg tror at kvinner i større grad frykter at «byrden» av husarbeid, barneoppdragelse og lignende vil falle mest på dem. Menn tenker kanskje det samme, og at hvis kvinnen er uføretrygdet og dermed hjemmeværende så vil hun ta seg av husarbeidet, og ha middagen klar slik @Eva Sofie beskriver. Dette vil være den naturlige fordelingen i et forhold hvor den ene parten er uføretrygdet. Jeg tror kvinner i større grad tenker at en eventuell ufør partner ikke kommer til ta på seg disse oppgavene, og at hun dermed kommer til å måtte jobbe fulltid, stå for det meste av matlaging, husarbeid og eventuell barnestell/oppdragelse samtidig som mannen bare sitter hjemme. 

Jeg tror derimot at kvinner ikke hadde hatt så mye mer imot en uføretrygdet partner enn menn hvis denne partneren tok seg av det meste i huset. Så hvis det er en slik kvinne du ønsker så kan du vel bare gjøre det klinkende klart at du selv om du ikke kan jobbe, så kan du gjøre livet hennes mye mer behagelig på hjemmebane, med middagen klar når hun kommer hjem. Det er altså viktig å ha noe å «tilby» en eventuell partner. Jeg kjenner dessuten friske kvinner som er i samboerskap med menn med psykiatriske diagnoser, inkl. schizofreni og bipolar lidelse. 

Poenget her er jo at det er funksjonsnivå som betyr mest, ikke en eventuell diagnose. Min samboer bryr seg ikke om at «Schizoaffektiv lidelse, bipolar type» står i min pasientjournal. Han bryr seg om hvordan vår hverdag er sammen.