Er det vits i å søke erstatning for mobbing og seksuell trakassering av medelever på skolen som har ført til c-ptsd og et ekstra vanskelig liv (lenge siden)?

[AnonymBruker]

Er det noen som har erfaring, vet om prosessen? 

Jeg tror ikke jeg kan, saken er sannsynligvis for gammel og jeg har ikke dokumentasjon, fordi ingenting ble gjort. 

Men tenker på det av og til, når angsten blusser opp og når jeg sliter med mitt selvhat. 

Altså jeg følte meg utrygg i 6 skoleår. Er jo mange som gjorde. 

Ville sikkert vært mye påstand mot påstand. Sikkert noen som ville påstått forskjellig. Men til grunnen var jeg tvunget til å gå på skolen hvor jeg i mange timer måtte føle meg utrygg daglig, alltid føle meg uvalgt, rar, uinteressant,dum osv . Det har satt sine spor for å si det sånn. 

Problemet er at skadene preger meg fortsatt 30 år senere. 

Har hørt litt at sånn prosess er vanskelig og at det er vanskelig å få erstatning. 

Best å bare få traume terapi? 

Anonymkode: 30083...547

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Er det noen som har erfaring, vet om prosessen? 

Jeg tror ikke jeg kan, saken er sannsynligvis for gammel og jeg har ikke dokumentasjon, fordi ingenting ble gjort. 

Men tenker på det av og til, når angsten blusser opp og når jeg sliter med mitt selvhat. 

Altså jeg følte meg utrygg i 6 skoleår. Er jo mange som gjorde. 

Ville sikkert vært mye påstand mot påstand. Sikkert noen som ville påstått forskjellig. Men til grunnen var jeg tvunget til å gå på skolen hvor jeg i mange timer måtte føle meg utrygg daglig, alltid føle meg uvalgt, rar, uinteressant,dum osv . Det har satt sine spor for å si det sånn. 

Problemet er at skadene preger meg fortsatt 30 år senere. 

Har hørt litt at sånn prosess er vanskelig og at det er vanskelig å få erstatning. 

Best å bare få traume terapi? 

Anonymkode: 30083...547

Vanskelig når ingenting er dokumentert. Fokuser på riktig behandling og ta dette opp der.

Anonymkode: 51f22...09e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vanskelig når ingenting er dokumentert. Fokuser på riktig behandling og ta dette opp der.

Anonymkode: 51f22...09e

 

 

Det er fullt mulig å få erstatning for mobbing som skjedde for 30 år siden, forutsatt at skolen/kommunen ikke håndterte situasjonen godt nok og dette har ført til varige helseplager og økonomisk tap. Det har vært flere dommer i Norge hvor voksne har fått millionbeløp i erstatning fra kommuner etter omfattende mobbing i barndommen. 

Nøkkelpunkter vedrørende erstatning for gamle mobbesaker:

• Ansvarlig part: Kommunen er ansvarlig dersom skolens ansatte brøt sine plikter for å sikre et trygt skolemiljø.
• Bevisbyrde: Det må dokumenteres at mobbingen var langvarig/omfattende, at skolen var kjent med den, og at de ikke tok tilstrekkelige grep.
• Erstatningsomfang: Erstatningen kan dekke økonomisk tap (tapt arbeidsfortjeneste) og menerstatning (redusert livsutfoldelse) dersom det foreligger en varig og betydelig skade.
• Foreldelse: Selv om det har gått lang tid, kan det argumenteres for at foreldelsesfristen ikke har begynt å løpe før skadelidte forsto sammenhengen mellom mobbingen og de helsemessige følgene. 

Det anbefales å kontakte advokat med erfaring innen erstatningsrett for å vurdere mulighetene i en konkret sak. 

Anonymkode: 51f22...09e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

 

Det er fullt mulig å få erstatning for mobbing som skjedde for 30 år siden, forutsatt at skolen/kommunen ikke håndterte situasjonen godt nok og dette har ført til varige helseplager og økonomisk tap. Det har vært flere dommer i Norge hvor voksne har fått millionbeløp i erstatning fra kommuner etter omfattende mobbing i barndommen. 

Nøkkelpunkter vedrørende erstatning for gamle mobbesaker:

• Ansvarlig part: Kommunen er ansvarlig dersom skolens ansatte brøt sine plikter for å sikre et trygt skolemiljø.
• Bevisbyrde: Det må dokumenteres at mobbingen var langvarig/omfattende, at skolen var kjent med den, og at de ikke tok tilstrekkelige grep.
• Erstatningsomfang: Erstatningen kan dekke økonomisk tap (tapt arbeidsfortjeneste) og menerstatning (redusert livsutfoldelse) dersom det foreligger en varig og betydelig skade.
• Foreldelse: Selv om det har gått lang tid, kan det argumenteres for at foreldelsesfristen ikke har begynt å løpe før skadelidte forsto sammenhengen mellom mobbingen og de helsemessige følgene. 

Det anbefales å kontakte advokat med erfaring innen erstatningsrett for å vurdere mulighetene i en konkret sak. 

Anonymkode: 51f22...09e

Takk. Det aller verste i denne saken, er at jeg var sårbar på noen måter. Jeg var tøff nok til å avtale et muntlig møte alene med skolens rektor. Jeg ba han gjøre slutt på en konkret sak. Han nektet, mente det var nå sånn unger i den alderen gjør. Etter dette møtet mistet jeg motet helt, følte meg fanget i en umulig situasjon hvor ingen beskyttet meg. 

Men, dette var et muntlig møte. Foreldrene gjorde ingenting selv om jeg ba om det.Lærerene gjorde ingenting. Det eneste de sørget for var å tvinge meg på skolen, sørget for at jeg gikk ut i friminuttene slik at jeg kunne bli mobbet der. 

Og det verste er at ja selv om foreldrene gjorde lite er det skolen som var tortur stedet. 

Har litt lyst nå altså. 

Anonymkode: 30083...547

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk. Det aller verste i denne saken, er at jeg var sårbar på noen måter. Jeg var tøff nok til å avtale et muntlig møte alene med skolens rektor. Jeg ba han gjøre slutt på en konkret sak. Han nektet, mente det var nå sånn unger i den alderen gjør. Etter dette møtet mistet jeg motet helt, følte meg fanget i en umulig situasjon hvor ingen beskyttet meg. 

Men, dette var et muntlig møte. Foreldrene gjorde ingenting selv om jeg ba om det.Lærerene gjorde ingenting. Det eneste de sørget for var å tvinge meg på skolen, sørget for at jeg gikk ut i friminuttene slik at jeg kunne bli mobbet der. 

Og det verste er at ja selv om foreldrene gjorde lite er det skolen som var tortur stedet. 

Har litt lyst nå altså. 

Anonymkode: 30083...547

det skader ALDRI å undersøke saken nøyere. hør med noen advokater på dette.

Anonymkode: 51f22...09e

[AnonymBruker]

Du kan kontakte advokat og høre hva advokaten vil råde deg til. Lykke til.

Anonymkode: 7bb28...941

[AnonymBruker]

Hvis det var grov vold og du har vitner så ville jeg vurdert det. Men det er som du sier lenge siden.

 

Anonymkode: eb00c...d9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvis det var grov vold og du har vitner så ville jeg vurdert det. Men det er som du sier lenge siden.

 

Anonymkode: eb00c...d9b

Ikke fysisk vold nei. Det er psykisk vold. Jeg var ny på den skolen, kom fra et annet land hvor seksuell trakassering ikke var vanlig. 

Jeg ble utstøtt og hvis noen prøvde å være venner med meg fordi de var nye, ble de også utstøtt.Ei ny jente prøvde, og vi var gode venner i to uker, og senere fortalte hun meg at hun kunne ikke være sammen med meg lenger på grunn av de andre.  Alt jeg sa ble tatt til å være rart eller dumt, så jeg lærte å aldri si noe. Var en av de som var alltid alene og stille. 

Husker når jeg prøvde å bli mer med gjengen, var det alltid en opplevelse jeg angret på fordi ja jeg fikk bare bekrefter at jeg blir aldri akseptert. Er ikke god nok som jeg er. Og sånn fortsatte det. 

I tillegg begynte en guttegjeng å terrorisere meg med  "slag" over hodet, ikke på kroppen, men utenfor. Siden jeg hadde angst allerede ble det verre. Så begynte de å behandle meg som en slave for tjenester om henting av ting og lo av det når jeg utførte det også fordi jeg hadde angst. 

Ble også konsistent kledd på. Noe som virka helt vanlig. Men det toppet seg når de en gang la meg i bakken og kom under klærne. 

Der jeg forsto ut fra de tilbakemeldinger med skolen og foreldre var at det var jeg som måtte forandre meg. At det var meg det var noe galt med. Så jeg prøvde å forandre meg og ble en "people pleaser ". Noen jenter gjorde også dette til en moro greie ved å be meg gjore sånn og slik i friminutt. Og så lo av meg. 

Det at dette pågikk i lang lang tid har faktisk ødelagt meg psykisk. 

Ikke at jeg ikke klarte å gjøre ting, men det er stort hinder for meg den dag i dag og har preget mange av mine beslutninger. 

Har blandt annet ikke orket å delta i foreldremøter, fordi å sitte på skolen i klasserom gjør meg så engstelig, at jeg automatisk begynner å riste. 

Merker også at det ikke var så smart å begynne å skrive om dette sent på kvelden i går, fordi alt kommer tilbake.

Det er ikke vold eller ikke vold, som er greia her, det er at ingen beskyttet meg. Den utrygghet sitter i kroppen. 

Nå når jeg leser på hvor mange utlendinger får trygdeytelser, tenker jeg at jeg er sikkert med i beregningen.Og det er jeg som det er noe galt med. 

Men før jeg flyttet var jeg bare en vanlig klassemedlem. 

Så det er min historie om mobbing og hvor skadelig det er. 

 

Anonymkode: 30083...547

[AnonymBruker]

Og på den skolen var det flere som hadde det slik, som var alene engstelige og i stillhet. Tror vi var tre fire stk jenter. Men var bare jeg som opplevde klåing som ekstra. Det var en ranstige.der. Når jeg prøvde å være venner med de andre som var alene, ble jeg mobbet mer. En av gutta sa til meg at hvis jeg var sammen med de skulle jeg få aids. Altså jeg visste jo det ikke var sant, men var jo ung og utrygg, og til meg høres det ut som " ok, mobbingen blir verre om jeg henger med de" så var alene da. Mulig dumt tenkt, men sånn var det der. 

Det jeg føler på når jeg tenker på den perioden som slår hardest, er mangel på øyekontakt. Det at jeg fikk lite øyekontakt til og med når jeg hengte med de jeg prøvde noen ganger å være venn med. Den mangelen, rett og slett unnvikelsen av øyekontakt sa så mye: Du er ikke akseptert. 

Anonymkode: 30083...547

[Eva Sofie]

Har du selv noe skriftlig fra den tiden? Dagbøker, kladdebøker... Det kan tjene som ev. bevis.

En kommune er en mektig part.

En kvinne gikk til sak mot Drangedal kommune for 4-5 års tid siden. Hun var igjennom et par rettsinstanser, men hun vant ikke frem. Det var ikke tilstrekkelig bevist at det var mobbingen alene som hadde ført til hennes psykiske vansker 30 års tid senere.

 

Kommunen problematiserte det som problematisertes kunne - de var livredd for presidens (at andre senere kunne komme å kreve det samme om kommunen hadde måttet betalt erstatning). Det ville kostet millionvis fra en slunken kommunekasse.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (3 minutter siden):

Har du selv noe skriftlig fra den tiden? Dagbøker, kladdebøker... Det kan tjene som ev. bevis.

En kommune er en mektig part.

En kvinne gikk til sak mot Drangedal kommune for 4-5 års tid siden. Hun var igjennom et par rettsinstanser, men hun vant ikke frem. Det var ikke tilstrekkelig bevist at det var mobbingen alene som hadde ført til hennes psykiske vansker 30 års tid senere.

 

Kommunen problematiserte det som problematisertes kunne - de var livredd for presidens (at andre senere kunne komme å kreve det samme om kommunen hadde måttet betalt erstatning). Det ville kostet millionvis fra en slunken kommunekasse.

Ja det er jo denne mangelen av bevis, som vil bli et problem. 

Har jo noen vitner kanskje, men det er klart om de snur det mot meg, sånn at jeg føler enda mer at alt var bare min egen feil fordi jeg hadde feil type personlighet eller noe, så vil det jo ødelegge meg mer. Men de fleste vitner hørte på et og annet vis til den store gruppen, og de vil nok ikke vitne i min favør uansett. Det er mulig noe kommunikasjon mellom skole og foreldre finnes i registre. Men sluttet jo å klage når jeg ikke fikk hjelp. 

Hvis det var slik at jeg slet med noe, sånt som mild autisme, så fikk jeg ikke den hjelpa jeg trengte. Føler på den tiden så brydde lærerene seg null og niks om hva som skjedde i friminuttene, det var total anarki ( håper de gjør i dag!)

Har ikke skrevet eller tatt vare på dagbøker. Etter at jeg begynte å tro på at det var jeg som var problemet og hadde møtet med rektor, klaget jeg til ingen heller. Hva var vitsen? Ingen hjalp likevel. Jeg var bare 13/14år. Prøvde å ta livet mitt også, men fortalte ingen. 

Ja nok om meg nå. Takk for tips, kanskje det blir ikke vits. Men i det minste litt hørt om mobbing og følgene. 

Grunnen til at dette kom til meg nå, var fordi jeg var i en samling mennesker, der alle skulle presentere seg. Alle gjorde det med god selvtillit unntatt jeg. Jeg begynte å riste forferdelig og rotet opp det jeg skulle si. Det var angsten, angsten kommer automatisk for meg i slike situasjoner.  Det er angsten om hvem jeg er. Ha øyne på meg, hvem er du? Blir jeg akseptert? Fordi jeg fortsatt har enorme problemer med selvtillit og det er flaut å begynne riste sånn. Når alle andre gjør det som om det er ingenting. 

En gang så jeg den "super jente" god nok plakaten og begynte å grine. 

Ja, har ikke peiling på hvordan man blir god nok, sånn at dette ikke forstyrrer jobben. 

Anonymkode: 30083...547

[AnonymBruker]

Er jo flere som har sagt " du er ikke på ungdomsskolen lenger". 

Bare glem der det er lenge siden. 

Og jeg forstår det, men det sitter så igjen i kropp pg sjel. 

Godt mulig det sitter hardere enn det skulle, på grunn av at jeg kom fra en situasjon der jeg var del av et klassemiljø, akseptert. Og så i et fremmed land helt forsvarsløs avvist. 

Nå er jo Norge også mitt land❤️, men det har endret meg, gjort meg usikker for alltid på om folk vil meg vel, kan bli paranoid og få angst. 

Og det er ikke snakk om rasisme iallefall fra normal definisjon. Jeg er europeisk. 

Så ja burde være over det og prøver mitt beste.  Beklager å klage høyt, men det er vel lov å fortelle sin historie. 

Anonymkode: 30083...547

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Grunnen til at dette kom til meg nå, var fordi jeg var i en samling mennesker, der alle skulle presentere seg. Alle gjorde det med god selvtillit unntatt jeg. Jeg begynte å riste forferdelig og rotet opp det jeg skulle si. Det var angsten, angsten kommer automatisk for meg i slike situasjoner.

Jeg forstår godt hvorfor tankene om dette kom til deg - og du er på riktig spor når du vil ansvarliggjøre andre enn deg selv. Voksne, skolen, skulle ha sikret et forsvarlig skolemiljø, selv om det var lenge siden.

 

Og det jeg sier nå, er ikke for å bagatellisere din opplevelse, men forsøk på å flytte eget blikk: Jeg mistenker at du ikke var alene om å føle ubehag ved presentasjon. Du fikk en kraftigere fysisk respons, som kan forklares av erfaringene fra mobbingen. Det kan ha vært en eller to andre kollegaer som følte det på samme måte inni seg. Var klam i hendene, hjertebank... Når du har 110% kritisk oppmerksomhet rettet mot deg selv, har de andre 50-60% rettet mot deg. Noen er mest opptatt med "hva skal jeg si?" og andre igjen "jeg burde også ha sagt..".

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er angsten om hvem jeg er. Ha øyne på meg, hvem er du? Blir jeg akseptert? Fordi jeg fortsatt har enorme problemer med selvtillit og det er flaut å begynne riste sånn. Når alle andre gjør det som om det er ingenting.

Du dømmer deg selv hardt nå. Hva med å vise deg selv litt forståelse for dine egne reaksjoner? Du rister/skjelver pga. det andre har gjort mot deg. Om du hadde sagt det høyt, hadde du møtt forståelse, ingen grunn til å være flau. Det passer seg sjelden å være åpen om dette på jobb, men gi deg selv støtte og oppmuntring fremfor mental pisking. Det hjelper godt på veien, det også.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (5 minutter siden):

Jeg forstår godt hvorfor tankene om dette kom til deg - og du er på riktig spor når du vil ansvarliggjøre andre enn deg selv. Voksne, skolen, skulle ha sikret et forsvarlig skolemiljø, selv om det var lenge siden.

 

Og det jeg sier nå, er ikke for å bagatellisere din opplevelse, men forsøk på å flytte eget blikk: Jeg mistenker at du ikke var alene om å føle ubehag ved presentasjon. Du fikk en kraftigere fysisk respons, som kan forklares av erfaringene fra mobbingen. Det kan ha vært en eller to andre kollegaer som følte det på samme måte inni seg. Var klam i hendene, hjertebank... Når du har 110% kritisk oppmerksomhet rettet mot deg selv, har de andre 50-60% rettet mot deg. Noen er mest opptatt med "hva skal jeg si?" og andre igjen "jeg burde også ha sagt..".

Du dømmer deg selv hardt nå. Hva med å vise deg selv litt forståelse for dine egne reaksjoner? Du rister/skjelver pga. det andre har gjort mot deg. Om du hadde sagt det høyt, hadde du møtt forståelse, ingen grunn til å være flau. Det passer seg sjelden å være åpen om dette på jobb, men gi deg selv støtte og oppmuntring fremfor mental pisking. Det hjelper godt på veien, det også.

Takk ❤️ jeg bare håper andre er tilgivende og ikke begynner å tenke at her er det noe som skurrer. Risting er ikke det største problemet heller, det er at jeg sliter med å hente riktig tankerekke i den tilstanden. 

Men jeg tenker ofte på ei lærerstundent vi hadde på skolen en gang i slike stunder. Hun ristet og hadde tydelig angst hele x antall uker vi hadde henne. Jeg tenkte bare at om noen er, så er hun min helt, forbilde. Fordi, for ei tøff dame som ikke ga opp. Det hjelper meg litt å huske henne. 

Anonymkode: 30083...547

[AnonymBruker]

Ja, det er vanskelig å si om jeg har tapt arbeidsinntekt på disse skadene, men har flere ganger brent ut på grunn av saker som har direkte sammenheng med hypervigilens og episoder som triggert traumer. Så vært av og på jobb.  Har kommet meg på beina igje hver gang da. Men spørs om jeg burde tenke jeg er for syk til noe. Kanskje med tanke på denne lærer studenten, fortsetter jeg. 

Har valgt partnere som ikke har vært bra for meg, fordi jeg ble vant til at mine behov ikke var viktig. 

Men er akkurat nå i "ikke gi opp modus" men går litt opp og ned. 

Ønsker å bli kvitt den hemmende angsten. Sov bare 5 timer nå, på grunn av disse tankene tilbake i tid. Ikke noe å kimse av hva mobbing kan gjøre. 

Anonymkode: 30083...547

[frosken]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er jo flere som har sagt " du er ikke på ungdomsskolen lenger". 

Bare glem der det er lenge siden. 

Og jeg forstår det, men det sitter så igjen i kropp pg sjel. 

Godt mulig det sitter hardere enn det skulle, på grunn av at jeg kom fra en situasjon der jeg var del av et klassemiljø, akseptert. Og så i et fremmed land helt forsvarsløs avvist. 

Nå er jo Norge også mitt land❤️, men det har endret meg, gjort meg usikker for alltid på om folk vil meg vel, kan bli paranoid og få angst. 

Og det er ikke snakk om rasisme iallefall fra normal definisjon. Jeg er europeisk. 

Så ja burde være over det og prøver mitt beste.  Beklager å klage høyt, men det er vel lov å fortelle sin historie. 

Anonymkode: 30083...547

Jeg har ingen _tro_ på at du vil vinne frem i en rettssak mot kommunen, siden du totalt mangler dokumentasjon. Jeg er heller ikke enige med dem som foreslår at du skal forsøke å gå videre med saken, da det kan komme til å bli en svært belastende prosess som neppe vil bidra til bedre helse. 

Historien du forteller er trist, men dessverre finnes svært mange med tilsvarende erfaringer. Livet er tyngre for noen barn enn andre. 

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Takk ❤️ jeg bare håper andre er tilgivende og ikke begynner å tenke at her er det noe som skurrer. Risting er ikke det største problemet heller, det er at jeg sliter med å hente riktig tankerekke i den tilstanden.

Jeg har selv hatt noen av de samme opplevelsene/tankene som deg da jeg måtte over noen terskler for å mestre å være sosial og holde foredrag i min jobb. Det kom bl.a. av samme erfaringer som deg.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hun ristet og hadde tydelig angst hele x antall uker vi hadde henne. Jeg tenkte bare at om noen er, så er hun min helt, forbilde. Fordi, for ei tøff dame som ikke ga opp. Det hjelper meg litt å huske henne.

Jeg har tenkt tilsvarende. Jeg har også sittet og heiet på personen inni meg, fordi jeg synes  det er sterkt gjort å trosse angsten. Uten å trosse angsten i passelige posjoner, blir det ikke bedre.

Om noen ev. måtte tenke negativt, er det i dette tilfellet deres problem. Kanskje er du også et slikt forbilde for noen uten at du vet det?

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Så vært av og på jobb.  Har kommet meg på beina igje hver gang da. Men spørs om jeg burde tenke jeg er for syk til noe.

Jeg tenker at det positive, tross alt, med en traumelidelse, er at den er påført av ytre faktorer. Det er stor mulighet for å bli frisk igjen, med riktig behandling. Men det koster...

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har valgt partnere som ikke har vært bra for meg, fordi jeg ble vant til at mine behov ikke var viktig.

Der er noe av det vanskeligste ved å få overkjørt egne grenser. Når egne behov og verdi utslettes, øker behovet for å være noe for andre.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Jeg har selv hatt noen av de samme opplevelsene/tankene som deg da jeg måtte over noen terskler for å mestre å være sosial og holde foredrag i min jobb. Det kom bl.a. av samme erfaringer som deg.

Jeg har tenkt tilsvarende. Jeg har også sittet og heiet på personen inni meg, fordi jeg synes  det er sterkt gjort å trosse angsten. Uten å trosse angsten i passelige posjoner, blir det ikke bedre.

Om noen ev. måtte tenke negativt, er det i dette tilfellet deres problem. Kanskje er du også et slikt forbilde for noen uten at du vet det?

Jeg tenker at det positive, tross alt, med en traumelidelse, er at den er påført av ytre faktorer. Det er stor mulighet for å bli frisk igjen, med riktig behandling. Men det koster...

Der er noe av det vanskeligste ved å få overkjørt egne grenser. Når egne behov og verdi utslettes, øker behovet for å være noe for andre.

Tusen takk ❤️

Virkelig oppmuntrende svar, setter veldig pris på. 

Anonymkode: 30083...547

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ikke fysisk vold nei. Det er psykisk vold. Jeg var ny på den skolen, kom fra et annet land hvor seksuell trakassering ikke var vanlig. 

Jeg ble utstøtt og hvis noen prøvde å være venner med meg fordi de var nye, ble de også utstøtt.Ei ny jente prøvde, og vi var gode venner i to uker, og senere fortalte hun meg at hun kunne ikke være sammen med meg lenger på grunn av de andre.  Alt jeg sa ble tatt til å være rart eller dumt, så jeg lærte å aldri si noe. Var en av de som var alltid alene og stille. 

Husker når jeg prøvde å bli mer med gjengen, var det alltid en opplevelse jeg angret på fordi ja jeg fikk bare bekrefter at jeg blir aldri akseptert. Er ikke god nok som jeg er. Og sånn fortsatte det. 

I tillegg begynte en guttegjeng å terrorisere meg med  "slag" over hodet, ikke på kroppen, men utenfor. Siden jeg hadde angst allerede ble det verre. Så begynte de å behandle meg som en slave for tjenester om henting av ting og lo av det når jeg utførte det også fordi jeg hadde angst. 

Ble også konsistent kledd på. Noe som virka helt vanlig. Men det toppet seg når de en gang la meg i bakken og kom under klærne. 

Der jeg forsto ut fra de tilbakemeldinger med skolen og foreldre var at det var jeg som måtte forandre meg. At det var meg det var noe galt med. Så jeg prøvde å forandre meg og ble en "people pleaser ". Noen jenter gjorde også dette til en moro greie ved å be meg gjore sånn og slik i friminutt. Og så lo av meg. 

Det at dette pågikk i lang lang tid har faktisk ødelagt meg psykisk. 

Ikke at jeg ikke klarte å gjøre ting, men det er stort hinder for meg den dag i dag og har preget mange av mine beslutninger. 

Har blandt annet ikke orket å delta i foreldremøter, fordi å sitte på skolen i klasserom gjør meg så engstelig, at jeg automatisk begynner å riste. 

Merker også at det ikke var så smart å begynne å skrive om dette sent på kvelden i går, fordi alt kommer tilbake.

Det er ikke vold eller ikke vold, som er greia her, det er at ingen beskyttet meg. Den utrygghet sitter i kroppen. 

Nå når jeg leser på hvor mange utlendinger får trygdeytelser, tenker jeg at jeg er sikkert med i beregningen.Og det er jeg som det er noe galt med. 

Men før jeg flyttet var jeg bare en vanlig klassemedlem. 

Så det er min historie om mobbing og hvor skadelig det er. 

 

Anonymkode: 30083...547

Det høres ille og forferdelig ut. Jeg skjønner at du fikk problemer etter det.♥️

Anonymkode: eb00c...d9b

[ISW]

Jeg støtter Froskens svar 100% her.

Uten at jeg skal prøve å påberope meg så mye annen kompetanse her enn at jeg har opplevd akkurat det samme selv, så tenker jeg følgende:

a) Sjansen for at du vinner fram er minimal når du mangler konkret dokumentasjon og det er et forhold som fant sted for så lenge siden at det ytterligere svekker muligheten.

b) Prosessen i seg selv, og det sannsynlige resultatet, blir lett en enorm belastning for deg.

Jeg har generelt lite tro på at å grave dette opp igjen gjør deg bedre. Jeg fant mye motivasjon i å leve et så normalt liv som mulig og heller vise mine omgivelser at jeg kunne klare meg og lykkes i livet til tross for mine tidligere opplevelser. Jeg ser absolutt ingen grunn til å dvele ved det som skjedde, men det er klart at jeg koser meg f.eks. da en ikke navngitt person fra barndommen min med litt for pen kjendiskone hadde milliongjeld til kemneren. Skadefryd er den beste fryd.