På tide å gi opp livet?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med borderline og jeg blir ikke mye bedre av terapi dessverre. Jeg går rundt i en sirkel hele tiden. Jeg kommer ikke ut av den. Hverdagen min består av at jeg føler meg helt forferdelig. Føler meg veldig deprimert, ødelagt,helt tom. Det føles som jeg er død innvendig. Er ofte på legevakten og må sy på grunn av selvskading

Jeg var på legevakten og ba om hjelp. Fikk svar fra psykiateren der at jeg bestemmer selv om jeg lever eller dør. Dette synes jeg var ufint sagt. Han mente jeg var null verdt tydeligvis. Ifølge han gjorde det ingenting for han om jeg tok livet mitt. 

livet ikke er for meg? På tide gi opp alt og dø?

Anonymkode: 6774f...0ee

[krøll9]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg sliter med borderline og jeg blir ikke mye bedre av terapi dessverre. Jeg går rundt i en sirkel hele tiden. Jeg kommer ikke ut av den. Hverdagen min består av at jeg føler meg helt forferdelig. Føler meg veldig deprimert, ødelagt,helt tom. Det føles som jeg er død innvendig. Er ofte på legevakten og må sy på grunn av selvskading

Jeg var på legevakten og ba om hjelp. Fikk svar fra psykiateren der at jeg bestemmer selv om jeg lever eller dør. Dette synes jeg var ufint sagt. Han mente jeg var null verdt tydeligvis. Ifølge han gjorde det ingenting for han om jeg tok livet mitt. 

livet ikke er for meg? På tide gi opp alt og dø?

Anonymkode: 6774f...0ee

Nei. Det er ikke på tide. 

Hvor gammel er du? Hva slags behandling har du vært i og tar du medisiner? 

Depresjon kan behandles. Med borderline er det litt verre, men noen får hjelp av stemningsstabiliserende har jeg hørt, og noen oppfyller ikke lenger kriteriene for diagnosen når de er blitt en del år eldre. 

Det legen har sagt her var ufølsomt men på en måte sant. Ingen kan ta avgjørelsen fra deg fordi det er umulig å overvåke noen 24/7 og dessuten ikke noe vits i dersom den det gjelder uansett vil gjøre det ved neste mulighet. Blir ganske teit å si at "det gjør ikke han/henen noe" men hvis en legger godvilje til her, veldig mye godvilje, så kan man komme frem til at det du gjør og ikke gjør med ditt liv har først og fremst konsekvenser for deg selv. Det er så mye å si om dette her, så får ikke gjort det i én post. Men heng her litt da

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg sliter med borderline og jeg blir ikke mye bedre av terapi dessverre. Jeg går rundt i en sirkel hele tiden. Jeg kommer ikke ut av den. Hverdagen min består av at jeg føler meg helt forferdelig. Føler meg veldig deprimert, ødelagt,helt tom. Det føles som jeg er død innvendig. Er ofte på legevakten og må sy på grunn av selvskading

Jeg var på legevakten og ba om hjelp. Fikk svar fra psykiateren der at jeg bestemmer selv om jeg lever eller dør. Dette synes jeg var ufint sagt. Han mente jeg var null verdt tydeligvis. Ifølge han gjorde det ingenting for han om jeg tok livet mitt. 

livet ikke er for meg? På tide gi opp alt og dø?

Anonymkode: 6774f...0ee

Du kan jo bli mer stabil når du blir eldre, har inntrykk av at folk pleier det. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er da men ikke gi helt opp enda. 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (2 minutter siden):

Nei. Det er ikke på tide. 

Hvor gammel er du? Hva slags behandling har du vært i og tar du medisiner? 

Depresjon kan behandles. Med borderline er det litt verre, men noen får hjelp av stemningsstabiliserende har jeg hørt, og noen oppfyller ikke lenger kriteriene for diagnosen når de er blitt en del år eldre. 

Det legen har sagt her var ufølsomt men på en måte sant. Ingen kan ta avgjørelsen fra deg fordi det er umulig å overvåke noen 24/7 og dessuten ikke noe vits i dersom den det gjelder uansett vil gjøre det ved neste mulighet. Blir ganske teit å si at "det gjør ikke han/henen noe" men hvis en legger godvilje til her, veldig mye godvilje, så kan man komme frem til at det du gjør og ikke gjør med ditt liv har først og fremst konsekvenser for deg selv. Det er så mye å si om dette her, så får ikke gjort det i én post. Men heng her litt da

Jeg er i tidlig 30årene. Jeg har hørt mye når jeg var i 20årene at man blir bedre med årene men jeg blir ikke det. Det er frustrerende. Føler meg bare enda mer mislykket. Har gått i behandling i mange år. Tar medisiner ja 

Jeg syns det var unødvendig av legen å si det. Han viste jeg var i krise og så sier han sånt? Han fikk meg til å føle meg som skitt under skoene hans. 

 

Anonymkode: 6774f...0ee

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (7 minutter siden):

Du kan jo bli mer stabil når du blir eldre, har inntrykk av at folk pleier det. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er da men ikke gi helt opp enda. 

Jeg er "eldre" nå. tidlig 30årene. Fikk høre i 20årene at det kommer til å bli bedre. Det stemte ikke..

Anonymkode: 6774f...0ee

[stjernestøv]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er "eldre" nå. tidlig 30årene. Fikk høre i 20årene at det kommer til å bli bedre. Det stemte ikke..

Anonymkode: 6774f...0ee

Kan bli bedre når du er i 40 årene da, ha tålmodighet og ha litt håp ❤️ 

[krøll9]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er i tidlig 30årene. Jeg har hørt mye når jeg var i 20årene at man blir bedre med årene men jeg blir ikke det. Det er frustrerende. Føler meg bare enda mer mislykket. Har gått i behandling i mange år. Tar medisiner ja 

Jeg syns det var unødvendig av legen å si det. Han viste jeg var i krise og så sier han sånt? Han fikk meg til å føle meg som skitt under skoene hans. 

 

Anonymkode: 6774f...0ee

Okay. Vet ikke om vi helt ennå kan si at du er "eldre" selv om slutten av ung-voksen tiden nærmer seg. Men du har litt erfaringer her i dette livet allerede da. 

Enig med deg at det var ufølsomt sagt. 

For å si det rett ut så finner jeg nytte i å drive usynlig selvskading dersom jeg kjenner trangen til det. Man får virkelig ingen medfølelse for det som viser seg utad i voksen alder. Alt man oppnår er å bli oppfattet som oppmerksomhetssøkende, sant eller ikke. 

Finner også at det er ganske nytteløst å snakke om mørke tanker og selvskading i terapi. Det man derimot får mer gehør for er depresjonsdelen. Og den kan jo virkelig være veldig relevant for hvordan man føler det og hvordan man handler på gitt tidspunkt. Kan du fokusere på å behandle depresjonen? Og tilsvarende adressere den problematikken i timene og ikke alt som mottaker oppfatter som villet provokasjon? 

Du får ikke endret personlighetsprofil over natten men du kan gjøre noe med depresjonen som påvirker deg i svært negativ retning. 

Dessuten må du bare helt rasjonelt utelukke sm som alternativ for deg selv og ta er tydelig standpunkt ift det. Du har lov til å ha det ille, men du har ikke lov til å ta noen snarvei ut - noe sånt. 

[AnonymBruker]

krøll9 skrev (9 minutter siden):

Okay. Vet ikke om vi helt ennå kan si at du er "eldre" selv om slutten av ung-voksen tiden nærmer seg. Men du har litt erfaringer her i dette livet allerede da. 

Enig med deg at det var ufølsomt sagt. 

For å si det rett ut så finner jeg nytte i å drive usynlig selvskading dersom jeg kjenner trangen til det. Man får virkelig ingen medfølelse for det som viser seg utad i voksen alder. Alt man oppnår er å bli oppfattet som oppmerksomhetssøkende, sant eller ikke. 

Finner også at det er ganske nytteløst å snakke om mørke tanker og selvskading i terapi. Det man derimot får mer gehør for er depresjonsdelen. Og den kan jo virkelig være veldig relevant for hvordan man føler det og hvordan man handler på gitt tidspunkt. Kan du fokusere på å behandle depresjonen? Og tilsvarende adressere den problematikken i timene og ikke alt som mottaker oppfatter som villet provokasjon? 

Du får ikke endret personlighetsprofil over natten men du kan gjøre noe med depresjonen som påvirker deg i svært negativ retning. 

Dessuten må du bare helt rasjonelt utelukke sm som alternativ for deg selv og ta er tydelig standpunkt ift det. Du har lov til å ha det ille, men du har ikke lov til å ta noen snarvei ut - noe sånt. 

Jeg er mislykket siden jeg forsatt selvskader når jeg er 31. Folk tenker jo at det er bare noe ungdom eller ung voksne driver med.. Så ikke bare har jeg falt ut av samfunnet, jeg er også en mislykket pasient..

Anonymkode: 6774f...0ee

[krøll9]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er mislykket siden jeg forsatt selvskader når jeg er 31. Folk tenker jo at det er bare noe ungdom eller ung voksne driver med.. Så ikke bare har jeg falt ut av samfunnet, jeg er også en mislykket pasient..

Anonymkode: 6774f...0ee

Nei. Du er ikke mislykket pga det, men du burde slutte med det allikevel. Det er mye som er mer akseptert for unge voksne og ungdom men som fortsetter å være aktuelt for voksne pgså. 

Du går virkelig i ring hvis du er deprimert, selvskader og så blir enda mer deprimert fordi du selvskader og dømmer deg selv. Vi vet jo at de handlingene trolig bare er et følt nødvendig utløp for den desperasjonen og lidelsene du kjenner - allikevel bør du jobbe mot å slutte med det - uten å dømme deg selv for hardt for det. Hvorfor? Fordi det er lurest og mest hensiktsmessig ift å få god hjelp. 

Kan du erstatte det med noe annet? Alt som ikke har umiddelbar konsekvens som blødning, sår og umiddelbar død er bedre enn det der, men kan oppfylle samme behov. Siden jeg ikke røyker fra før av kan jeg finne på å hive innpå en pakke sigg ila en kveld 😆 Absolutt ikke sunt men dauer ikke av det umiddelbart og jeg slutter med vanen straks jeg har det bedre. Og i mellomtiden kan du jobbe med bedring av depresjon sammen med behandler. 

[ISW]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg sliter med borderline og jeg blir ikke mye bedre av terapi dessverre. Jeg går rundt i en sirkel hele tiden. Jeg kommer ikke ut av den. Hverdagen min består av at jeg føler meg helt forferdelig. Føler meg veldig deprimert, ødelagt,helt tom. Det føles som jeg er død innvendig. Er ofte på legevakten og må sy på grunn av selvskading

Jeg var på legevakten og ba om hjelp. Fikk svar fra psykiateren der at jeg bestemmer selv om jeg lever eller dør. Dette synes jeg var ufint sagt. Han mente jeg var null verdt tydeligvis. Ifølge han gjorde det ingenting for han om jeg tok livet mitt. 

livet ikke er for meg? På tide gi opp alt og dø?

Anonymkode: 6774f...0ee

Jeg kommer ikke helt unna at jeg opplever at du tolker legens svar i absolutt verste mening. Legen har ikke sagt verken at du er null verdt, eller at legen ikke bryr seg om du lever eller dør. Jeg er ganske sikkert på at han ønsker at du skal leve, på samme måte som at jeg ønsker at du skal leve og de rundt deg ønsker at du skal leve. Men valget rundt om du skal leve eller dø, det kan ingen rundt deg ta. Det er det du selv som må gjøre.

Du kommer aldri til å møte en lege på legevakten som "ber på sine knær" om at du skal leve. Det er dessverre ikke legevaktens rolle. Det er ikke et sted for støtte eller krisehåndtering - det er en akutt tjeneste hvor legen gjør det som skal til for at du ikke skal være i livsfare eller helsefare, f.eks. ved å sy et blødende sår. Jeg skjønner veldig godt at dette er vondt, og at det du føler at du trenger er noen som forstår deg, kan ta ansvar for deg og være god med deg. Og ja, det fortjener du definitivt, men det er neppe helsevesenet (og i alle fall ikke legevakten) som kan bidra med det. Det deres rolle er, er å på sikt lære deg at selv om noe gjør vondt, så er ikke selvskading eller dødsønsker nødvendigvis det riktige svaret på smerten du kjenner. Det handler om å lære seg i større grad ansvar for eget liv (og herunder at til syvende og sist er alle mennesker selv ansvarlig for sin egen skjebne). Det er helsevesenets rolle, tenker jeg. Så må vi alle søke å finne ut hvor vi kan hente hjelp til livsmot, omsorg og lindring for smertene vi kjenner på.

[Glitter]

Jeg hadde ganske alvorlig grad av borderline. Den ble tatt vekk da jeg var 32-33 år. Har siden bare blitt mer og mer stabil, fått færre og færre kriser. Har vært innlagt noen ganger, men det har hatt et annet utgangspunkt enn slik der ofte endte opp før. Har handlet om depresjon og ikke psykisk ustabilitet. 

Jeg trodde aldri jeg skulle bli bedre, men det ble jeg. Nå har jeg det relativt stabilt i følelseslivet og er endelig klar for å ta tak i livet mitt. 

[AnonymBruker]

ISW skrev (3 timer siden):

Jeg kommer ikke helt unna at jeg opplever at du tolker legens svar i absolutt verste mening. Legen har ikke sagt verken at du er null verdt, eller at legen ikke bryr seg om du lever eller dør. Jeg er ganske sikkert på at han ønsker at du skal leve, på samme måte som at jeg ønsker at du skal leve og de rundt deg ønsker at du skal leve. Men valget rundt om du skal leve eller dø, det kan ingen rundt deg ta. Det er det du selv som må gjøre.

Du kommer aldri til å møte en lege på legevakten som "ber på sine knær" om at du skal leve. Det er dessverre ikke legevaktens rolle. Det er ikke et sted for støtte eller krisehåndtering - det er en akutt tjeneste hvor legen gjør det som skal til for at du ikke skal være i livsfare eller helsefare, f.eks. ved å sy et blødende sår. Jeg skjønner veldig godt at dette er vondt, og at det du føler at du trenger er noen som forstår deg, kan ta ansvar for deg og være god med deg. Og ja, det fortjener du definitivt, men det er neppe helsevesenet (og i alle fall ikke legevakten) som kan bidra med det. Det deres rolle er, er å på sikt lære deg at selv om noe gjør vondt, så er ikke selvskading eller dødsønsker nødvendigvis det riktige svaret på smerten du kjenner. Det handler om å lære seg i større grad ansvar for eget liv (og herunder at til syvende og sist er alle mennesker selv ansvarlig for sin egen skjebne). Det er helsevesenets rolle, tenker jeg. Så må vi alle søke å finne ut hvor vi kan hente hjelp til livsmot, omsorg og lindring for smertene vi kjenner på.

Ts her. Man sier ikke til en i selvmordskrise at "du bestemmer selv om du lever eller dør". Jeg ville ALDRI sagt noe sånt til en venn hvis vennen min sterkt vurderte selvmord. Jeg overreagerte ikke.

Anonymkode: 6774f...0ee

[AnonymBruker]

stjernestøv skrev (5 timer siden):

Kan bli bedre når du er i 40 årene da, ha tålmodighet og ha litt håp ❤️ 

hvis jeg lever så lenge.. tviler på det men takk for støtten❤️

Anonymkode: 6774f...0ee

[AnonymBruker]

Glitter skrev (58 minutter siden):

Jeg hadde ganske alvorlig grad av borderline. Den ble tatt vekk da jeg var 32-33 år. Har siden bare blitt mer og mer stabil, fått færre og færre kriser. Har vært innlagt noen ganger, men det har hatt et annet utgangspunkt enn slik der ofte endte opp før. Har handlet om depresjon og ikke psykisk ustabilitet. 

Jeg trodde aldri jeg skulle bli bedre, men det ble jeg. Nå har jeg det relativt stabilt i følelseslivet og er endelig klar for å ta tak i livet mitt. 

Jeg er glad for at du har fått det bedre. 

Anonymkode: 6774f...0ee

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 time siden):

Jeg hadde ganske alvorlig grad av borderline. Den ble tatt vekk da jeg var 32-33 år. Har siden bare blitt mer og mer stabil, fått færre og færre kriser. Har vært innlagt noen ganger, men det har hatt et annet utgangspunkt enn slik der ofte endte opp før. Har handlet om depresjon og ikke psykisk ustabilitet. 

Jeg trodde aldri jeg skulle bli bedre, men det ble jeg. Nå har jeg det relativt stabilt i følelseslivet og er endelig klar for å ta tak i livet mitt. 

det er forresten ille at du hadde det så vondt psykisk. jeg er som sagt glad du er bedre nå. Men det at du også strevet i 30årene gjør at jeg ikke føler meg like alene og det gir litt håp at du klarte bli bedre

Anonymkode: 6774f...0ee

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg vil bare nevne noe. Noen tror sikkert jeg ikke var i selvmordsskrise men det var jeg. Jeg ble bedt om å dra hjem av psykiateren som ikke brydde seg og jeg følte meg like ille når jeg var hjemme. Var på nippet til å ta selvmord. To dager senere dro jeg på legevakten på nytt og pratet med en annen lege. Hun brydde seg mye heldigvis. Jeg ble innlagt på akutt psykiatrisk. det hjalp litt på det verste, men sliter forsatt. Begyner å føles håpløst. Ingenting hjelper nok..

Anonymkode: 6774f...0ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ts her. Jeg vil bare nevne noe. Noen tror sikkert jeg ikke var i selvmordsskrise men det var jeg. Jeg ble bedt om å dra hjem av psykiateren som ikke brydde seg og jeg følte meg like ille når jeg var hjemme. Var på nippet til å ta selvmord. To dager senere dro jeg på legevakten på nytt og pratet med en annen lege. Hun brydde seg mye heldigvis. Jeg ble innlagt på akutt psykiatrisk. det hjalp litt på det verste, men sliter forsatt. Begyner å føles håpløst. Ingenting hjelper nok..

Anonymkode: 6774f...0ee

Hvilken hjelp fikk du som innlagt? Verktøy/råd?

Anonymkode: 8b09b...a01

[frosken]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ts her. Man sier ikke til en i selvmordskrise at "du bestemmer selv om du lever eller dør". Jeg ville ALDRI sagt noe sånt til en venn hvis vennen min sterkt vurderte selvmord. Jeg overreagerte ikke.

Anonymkode: 6774f...0ee

Jo, det kan være relevant å si - men dersom det skal fungere konstruktivt så må det sies på en ok måte. Helsepersonell har ansvar for å ikke spille ut eget gruff i møter med pasienter. Så om legen valgte å si det for å være konstruktiv, så er det ok - men om han sa det fordi han ble irritert og frustrert over noe du sa, så kunne han med fordel ha latt være å si det. 

[Everybody]

Kan man virkelig "bestemme" om man vil leve eller dø?

[Worriesome Plenty 2]

Everybody skrev (2 minutter siden):

Kan man virkelig "bestemme" om man vil leve eller dø?

Veldig få kan. Derfor er det relativt få selvmord.