Burde flere vært på TUD? Medisinering

[ISW]

cathlin skrev (Akkurat nå):

Jeg skriver til den jeg vil i denne tråden.

Det kan du selvfølgelig gjøre, men du skal ikke konfrontere meg med utsagn jeg ikke har hatt eller ting jeg ikke har ment.

[cathlin]

ISW skrev (5 minutter siden):

Det kan du selvfølgelig gjøre, men du skal ikke konfrontere meg med utsagn jeg ikke har hatt eller ting jeg ikke har ment.

Jeg mer ikke å konfrontere deg, men å bidra til diskusjonen. Det virker du blir mer opptatt av å fortelle meg hva jeg skal og ikke skal, fremfor å lytte til det jeg skriver. 

[ISW]

cathlin skrev (5 minutter siden):

Jeg mer ikke å konfrontere deg, men å bidra til diskusjonen. Det virker du blir mer opptatt av å fortelle meg hva jeg skal og ikke skal, fremfor å lytte til det jeg skriver. 

Skjønner.

Jeg opplever bare generelt at i denne tråden blir jeg tillagt en masse meninger jeg ikke har (f.eks. at psykisk syke har skyld i egen sykdom eller at jeg støtter tvangsbehandling med ineffektive antipsykotika).

Jeg er enig med deg i at det er et overgrep (eller i beste fall grov kompetansesvikt) å sette psykotiske mennesker på medisiner som ikke virker og som bare gir bivirkninger. Men det jeg egentlig er mest opptatt av, er at man ikke på egen hånd slutter med medisiner som faktisk virker, fordi man har blitt frisk med medisinene (og da blir syk igjen). 

Endret 4. februar av ISW

[Trinity80]

Jeg forstår rett og slett ikke forskjellen mellom psykisk vs.somatisk. Pasient får påvist kreft, tar i mot all nødvendig behandling til tross for ekstreme bivirkninger og senskader. Alternativet vil være å avstå og miste liv eller livskvalitet. 

En person får diagnose på psykdom og da er det innafor å avstå fra hjelp eller å påvirke egen medisinering og behandling? Konsekvens bør jo gjelde for begge? Dette gjelder uansett bakgrunn, utdanning, klasse, skjønn etc. etc.

[AnonymBruker]

Trinity80 skrev (2 minutter siden):

Jeg forstår rett og slett ikke forskjellen mellom psykisk vs.somatisk. Pasient får påvist kreft, tar i mot all nødvendig behandling til tross for ekstreme bivirkninger og senskader. Alternativet vil være å avstå og miste liv eller livskvalitet. 

En person får diagnose på psykdom og da er det innafor å avstå fra hjelp eller å påvirke egen medisinering og behandling? Konsekvens bør jo gjelde for begge? Dette gjelder uansett bakgrunn, utdanning, klasse, skjønn etc. etc.

Så bra sagt nok en gang!!!

Anonymkode: 5f3fe...f1b

[frosken]

Trinity80 skrev (38 minutter siden):

Jeg forstår rett og slett ikke forskjellen mellom psykisk vs.somatisk. Pasient får påvist kreft, tar i mot all nødvendig behandling til tross for ekstreme bivirkninger og senskader. Alternativet vil være å avstå og miste liv eller livskvalitet. 

En person får diagnose på psykdom og da er det innafor å avstå fra hjelp eller å påvirke egen medisinering og behandling? Konsekvens bør jo gjelde for begge? Dette gjelder uansett bakgrunn, utdanning, klasse, skjønn etc. etc.

Hvilken konsekvens?

Kreftpasienter påvirker for øvrig også sin behandling. Folk ønsker ulike ting.

[psykedeliker]

Trinity80 skrev (49 minutter siden):

Jeg forstår rett og slett ikke forskjellen mellom psykisk vs.somatisk.

Forskjellen ligger i graden av sikker kunnskap de to feltene baseres på. Det er en diskusjon som går helt tilbake til 50-tallet i Norge.

Lobotomi er et grelt eksempel på hvor feil legevitenskapen kan ta når det gjelder forståelsen av psykiske lidelser.

Juridisk stiller de to grenene likt, bl.a. når det gjelder rettigheter hos NAV. Det er derfor man i noen tilfeller kan være juridisk definert som syk, uten å være det i vitenskapelig forstand.

[ISW]

psykedeliker skrev (1 minutt siden):

Lobotomi er et grelt eksempel på hvor feil legevitenskapen kan ta når det gjelder forståelsen av psykiske lidelser.

Bare en liten digresjon rundt dette:

Si at du ikke hadde psykofarmaka (som vel ikke var funnet opp enda) - tanken med psykokirurgi var jo egentlig ikke 100% feil. Det kan jo til dels gjøres i dag etter alle andre muligheter er forsøkt. 

Problemet var vel heller utførelsen og risikovurderingen som lå til grunn 😊

[psykedeliker]

ISW skrev (2 minutter siden):

Si at du ikke hadde psykofarmaka (som vel ikke var funnet opp enda) - tanken med psykokirurgi var jo egentlig ikke 100% feil.

Nå bekrefter du egentlig bare poenget mitt. Psykiatrien er et meget usikkert felt sammenlignet med somatikken, med alt det medfører.

Endret 4. februar av psykedeliker

[AnonymBruker]

Det samme burde vel gjelde for både psykiatrien og somatikken - man har rett til å nekte å ta i mot hjelp. Men da må man også forstå at hjelpen vil opphøre. 

Anonymkode: b165b...1c2

[frosken]

ISW skrev (29 minutter siden):

Bare en liten digresjon rundt dette:

Si at du ikke hadde psykofarmaka (som vel ikke var funnet opp enda) - tanken med psykokirurgi var jo egentlig ikke 100% feil. Det kan jo til dels gjøres i dag etter alle andre muligheter er forsøkt. 

Problemet var vel heller utførelsen og risikovurderingen som lå til grunn 😊

Du kan ikke sammenligne lobotomi med moderne kirurgi. 

[ISW]

frosken skrev (12 minutter siden):

Du kan ikke sammenligne lobotomi med moderne kirurgi. 

Nei, ref det nederste jeg skriver.

Poenget mitt er vel heller at lobotomi skulle vise seg å ha et visst faglig grunnlag som er bygget videre på i dagens psykokirurgi. Men utførelsen og hvem det ble utført på, var jo katastrofal. 

[psykedeliker]

.

Endret 4. februar av psykedeliker

[Sokk]

ISW skrev (14 minutter siden):

Nei, ref det nederste jeg skriver.

Poenget mitt er vel heller at lobotomi skulle vise seg å ha et visst faglig grunnlag som er bygget videre på i dagens psykokirurgi. Men utførelsen og hvem det ble utført på, var jo katastrofal. 

Men etter din logikk skulle man vel også bli nektet videre behandling dersom man ikke samtykket til lobotomi?

Jeg vil kommentere på eksempelet ditt med bipolar.

Hvis en bipolar pasient får tilbakefall pga autoseponering av medisiner, så rammer det jo først og fremst pasienten, med potensielle katastrofale konsekvenser. I tillegg rammer det de pårørende, og kanskje arbeidsplasser eller andre steder der vedkommende er en ressursperson. At det liksom skal være urettferdig overfor andre pasienter som klarer seg bra dersom denne pasienten da får helsehjelp i forbindelse med tilbakekallet, er for meg et veldig lite tungtveiende hensyn.

I dag er det faktisk helt lov til å si nei til medisiner, pasientens autonomi veier tungt og det er strenge rettssikkerhetsgarantier for å anvende tvang. En overhengende trussel om å bli nektet helsehjelp innebærer derimot en skjult tvang, hvor pasienten ikke nyter godt av rettssikerhetsordningene (fastsatte vilkår, begrunnet vedtak, klage til kontrollkommisjonen).

Siden du brukte bipolar som eksempel, så kan jeg jo fortelle om at jeg ble skrevet ut av DPS på litium, men hvor en psykolog skrev epikrisen. Det ble ikke gitt noen informasjon til fastlegen om plan for videre medisinering, eller anbefalt oppfølging av dette videre. Jeg må selv ta ansvar for å be om målinger av serumkonsentrasjon og stoffskifteverdier fordi litium ga meg lavt stoffskifte. Det er ingen oppfølging av min bipolare lidelse utover at jeg selv kan ta kontakt med fastlegen dersom jeg føler behov for det (noe jeg ikke vil gjøre i en situasjon der jeg føler meg helt frisk).

Det ligger nærmest innbakt i diagnosen å tvile på om den er riktig, noe en annen tråd her illustrerer. Man kan oppleve en viss grad av dissosiasjon mellom ulike typer episoder, og hukommelsesbias for stemningskongruente minner, det har jeg også selv erfaring med. Det kan bidra til en helt oppriktig tvil om diagnosen.

At noen pasienter velger å autoseponere medisiner som har potensielt alvorlige og ofte plagsomme bivirkninger, for en lidelse som man ikke tror man har, og som man ikke får noe strukturert oppfølging for i helsevesenet (som f.eks kunne minnet en på at man har diagnosen og hvor mye medisinene hjelper), synes jeg vi faktisk må forvente.

Jeg mener da at det riktige tiltaket for å begrense skadene i forbindelse med autoseponering, ikke er å nekte pasientene helsehjelp for at andre pasienter som klarer seg godt, skal få høyere prioritet. Et tilbud om en viss grad av oppfølging og regelmessig kontakt med helsevesenet for det som er en livslang lidelse, hadde derimot vært et mer egnet tiltak, etter min mening. 

[ISW]

Sokk skrev (10 timer siden):

Men etter din logikk skulle man vel også bli nektet videre behandling dersom man ikke samtykket til lobotomi?

Jeg vil kommentere på eksempelet ditt med bipolar.

Hvis en bipolar pasient får tilbakefall pga autoseponering av medisiner, så rammer det jo først og fremst pasienten, med potensielle katastrofale konsekvenser. I tillegg rammer det de pårørende, og kanskje arbeidsplasser eller andre steder der vedkommende er en ressursperson. At det liksom skal være urettferdig overfor andre pasienter som klarer seg bra dersom denne pasienten da får helsehjelp i forbindelse med tilbakekallet, er for meg et veldig lite tungtveiende hensyn.

I dag er det faktisk helt lov til å si nei til medisiner, pasientens autonomi veier tungt og det er strenge rettssikkerhetsgarantier for å anvende tvang. En overhengende trussel om å bli nektet helsehjelp innebærer derimot en skjult tvang, hvor pasienten ikke nyter godt av rettssikerhetsordningene (fastsatte vilkår, begrunnet vedtak, klage til kontrollkommisjonen).

Siden du brukte bipolar som eksempel, så kan jeg jo fortelle om at jeg ble skrevet ut av DPS på litium, men hvor en psykolog skrev epikrisen. Det ble ikke gitt noen informasjon til fastlegen om plan for videre medisinering, eller anbefalt oppfølging av dette videre. Jeg må selv ta ansvar for å be om målinger av serumkonsentrasjon og stoffskifteverdier fordi litium ga meg lavt stoffskifte. Det er ingen oppfølging av min bipolare lidelse utover at jeg selv kan ta kontakt med fastlegen dersom jeg føler behov for det (noe jeg ikke vil gjøre i en situasjon der jeg føler meg helt frisk).

Det ligger nærmest innbakt i diagnosen å tvile på om den er riktig, noe en annen tråd her illustrerer. Man kan oppleve en viss grad av dissosiasjon mellom ulike typer episoder, og hukommelsesbias for stemningskongruente minner, det har jeg også selv erfaring med. Det kan bidra til en helt oppriktig tvil om diagnosen.

At noen pasienter velger å autoseponere medisiner som har potensielt alvorlige og ofte plagsomme bivirkninger, for en lidelse som man ikke tror man har, og som man ikke får noe strukturert oppfølging for i helsevesenet (som f.eks kunne minnet en på at man har diagnosen og hvor mye medisinene hjelper), synes jeg vi faktisk må forvente.

Jeg mener da at det riktige tiltaket for å begrense skadene i forbindelse med autoseponering, ikke er å nekte pasientene helsehjelp for at andre pasienter som klarer seg godt, skal få høyere prioritet. Et tilbud om en viss grad av oppfølging og regelmessig kontakt med helsevesenet for det som er en livslang lidelse, hadde derimot vært et mer egnet tiltak, etter min mening. 

Igjen, så synes jeg du skal slutte å tillegge meg meninger jeg ikke har. Det er ikke veldig mye som irriterer meg, men det blir jeg faktisk irritert av. Hvis jeg mente at man skulle utført lobotomi på tvang, så ville jeg sagt det. Og det har jeg ikke sagt.

Jeg tenker det er grenser for hvor lenge vi kan ha denne diskusjonen gående, og vi må vel kanskje bare være enige om å være uenige. Det vil si, jeg er fra et idealistisk perspektiv egentlig ikke uenig med deg, men jeg opplever at du mangler forståelse for at ressursene er begrenset og må brukes best mulig. Og det er her jeg sier at jeg kanskje ikke synes at de som saboterer behandlingen sin bør få førsteprioritet.

Fra et idealistisk perspektiv, så skulle det selvsagt vært hjelp til alle. Det skulle vært full lønn for uføre, det skulle vært full sykelønn så lenge man var syk (tre dager eller tre år), osv. Fra dette perspektivet er jeg selvsagt helt enig med deg. Men det er det verken økonomi eller ressurser til, og som du vet så må det prioriteres. Det er dessverre ikke sånn at den universelle løsningen bare er å skatte "de rike" mer og mer. Jeg følger for øvrig Mimir Kristjansson i sosiale medier, og han argumenterer akkurat på denne måten "Norge kan ta seg råd, bare ved å gjøre ditt og datt". Jeg er faktisk enig med han i en del, men ikke i det. 

Det er alltid ubehagelige diskusjoner om prioriteringer. Alle vil jo ha sin del av kaken, eller gråter for sin syke mor, eller har et personlig engasjement for en sak, og det er jo forsåvidt greit. Du går dels til personangrep mot meg av typen "det er ikke synd på sånne som deg som klarer deg så bra", men du skiller ikke mellom symptombelastning og funksjon. "Flinke piker" får ikke hjelp. Du får mer hjelp hvis du oppfører deg som en bajas, selvskader, utagerer, osv - enn hvis du har det jævlig men evner å oppføre deg eller gjøre det du skal. Jeg synes faktisk ikke at det er bra. Og, igjen, for å gråte litt for min syke mor, så tror jeg nok at i løpet av det neste tiåret kommer det til å materialisere seg en meget ubehagelig diskusjon, som handler om å holde mennesker i jobb. Hvis jeg betaler 700.000 kroner i skatt, og vil få 6G utbetalt som langtidssykmeldt, så er det (eller rettere sagt: bør det være) et poeng for Staten å holde meg i jobb. Det vil også koste vesentlig mindre enn f.eks. lange innleggelser. Nei, jeg sier ikke at folk skal få prioritet etter inntekt og bidrag i skatt. Men fra et samfunnsmessig perspektiv, så har det absolutt en verdi å holde folk i jobb, for det er faktisk de som jobber som bidrar med inntektene til Staten for å finansiere spleiselaget som velferdsstaten representerer. 

Du skriver at medisiner er et valg. Det er riktig, fra et juridisk perspektiv, hvis du ikke er på tvangsbehandling. Men igjen: Si at jeg var bipolar, og nektet enhver form for medikamentell behandling (som det vel foreligger en god del evidens for at nærmest er det eneste som er effektivt ved bipolar lidelse) - hvor lenge synes du at samfunnet skal finansiere ineffektiv hjelp, evt. krisehjelp, innleggelser, etc. for meg? Synes du pasienten skal være fullstendig fritatt for ansvar for å bidra til å bli frisk?

Endret 5. februar av ISW

[emilie321]

ISW skrev (25 minutter siden):

Igjen, så synes jeg du skal slutte å tillegge meg meninger jeg ikke har. Det er ikke veldig mye som irriterer meg, men det blir jeg faktisk irritert av. Hvis jeg mente at man skulle utført lobotomi på tvang, så ville jeg sagt det. Og det har jeg ikke sagt.

Jeg tenker det er grenser for hvor lenge vi kan ha denne diskusjonen gående, og vi må vel kanskje bare være enige om å være uenige. Det vil si, jeg er fra et idealistisk perspektiv egentlig ikke uenig med deg, men jeg opplever at du mangler forståelse for at ressursene er begrenset og må brukes best mulig. Og det er her jeg sier at jeg kanskje ikke synes at de som saboterer behandlingen sin bør få førsteprioritet.

Fra et idealistisk perspektiv, så skulle det selvsagt vært hjelp til alle. Det skulle vært full lønn for uføre, det skulle vært full sykelønn så lenge man var syk (tre dager eller tre år), osv. Fra dette perspektivet er jeg selvsagt helt enig med deg. Men det er det verken økonomi eller ressurser til, og som du vet så må det prioriteres. Det er dessverre ikke sånn at den universelle løsningen bare er å skatte "de rike" mer og mer. Jeg følger for øvrig Mimir Kristjansson i sosiale medier, og han argumenterer akkurat på denne måten "Norge kan ta seg råd, bare ved å gjøre ditt og datt". Jeg er faktisk enig med han i en del, men ikke i det. 

Det er alltid ubehagelige diskusjoner om prioriteringer. Alle vil jo ha sin del av kaken, eller gråter for sin syke mor, eller har et personlig engasjement for en sak, og det er jo forsåvidt greit. Du går dels til personangrep mot meg av typen "det er ikke synd på sånne som deg som klarer deg så bra", men du skiller ikke mellom symptombelastning og funksjon. "Flinke piker" får ikke hjelp. Du får mer hjelp hvis du oppfører deg som en bajas, selvskader, utagerer, osv - enn hvis du har det jævlig men evner å oppføre deg eller gjøre det du skal. Jeg synes faktisk ikke at det er bra. Og, igjen, for å gråte litt for min syke mor, så tror jeg nok at i løpet av det neste tiåret kommer det til å materialisere seg en meget ubehagelig diskusjon, som handler om å holde mennesker i jobb. Hvis jeg betaler 700.000 kroner i skatt, og vil få 6G utbetalt som langtidssykmeldt, så er det (eller rettere sagt: bør det være) et poeng for Staten å holde meg i jobb. Det vil også koste vesentlig mindre enn f.eks. lange innleggelser. Nei, jeg sier ikke at folk skal få prioritet etter inntekt og bidrag i skatt. Men fra et samfunnsmessig perspektiv, så har det absolutt en verdi å holde folk i jobb, for det er faktisk de som jobber som bidrar med inntektene til Staten for å finansiere spleiselaget som velferdsstaten representerer. 

Du skriver at medisiner er et valg. Det er riktig, fra et juridisk perspektiv, hvis du ikke er på tvangsbehandling. Men igjen: Si at jeg var bipolar, og nektet enhver form for medikamentell behandling (som det vel foreligger en god del evidens for at nærmest er det eneste som er effektivt ved bipolar lidelse) - hvor lenge synes du at samfunnet skal finansiere ineffektiv hjelp, evt. krisehjelp, innleggelser, etc. for meg? Synes du pasienten skal være fullstendig fritatt for ansvar for å bidra til å bli frisk?

Er enig i mye av det både @Sokk og du skriver. Dette er et veldig vanskelig spørsmål, men dette gjelder ikke bare i psykiatrien. Er visst mange som nekter å ta medisiner som legen foreskriver, uansett hvilke type medisiner.

[ISW]

emilie321 skrev (50 minutter siden):

Er enig i mye av det både @Sokk og du skriver. Dette er et veldig vanskelig spørsmål, men dette gjelder ikke bare i psykiatrien. Er visst mange som nekter å ta medisiner som legen foreskriver, uansett hvilke type medisiner.

Hei.

Takk for svar 😊

Ja det er en vanskelig diskusjon, og det gjelder ikke bare psykiatrien. Jeg så på 16 ukers helvete på mandag - Per Sandberg ville nesten heller dø enn å bruke medisiner mot høyt kolesterol og diabetes. Jeg forstår ikke helt hvorfor det er sånn. Jeg er ekstremt glad for at medisiner finnes og jeg ville hatt det hundre ganger verre uten.

[emilie321]

ISW skrev (27 minutter siden):

Hei.

Takk for svar 😊

Ja det er en vanskelig diskusjon, og det gjelder ikke bare psykiatrien. Jeg så på 16 ukers helvete på mandag - Per Sandberg ville nesten heller dø enn å bruke medisiner mot høyt kolesterol og diabetes. Jeg forstår ikke helt hvorfor det er sånn. Jeg er ekstremt glad for at medisiner finnes og jeg ville hatt det hundre ganger verre uten.

Ja, jeg så også det og skjønner ikke tankegangen. Har selv seponert alle medisinene noen ganger, men da var jeg jo dårlig i utgangspunktet (trodde medisinene ville føre til at jeg døde) Nå skjønner jeg at medisinene holder meg friskere enn uten.  Har selv hatt en nær som døde forholdsvis ung fordi vedkommende ikke ville ta de dosene legen foreskrev.  Det var en fortvilet situasjon både for helsepersonell og de rundt.

[Sokk]

ISW skrev (3 timer siden):

Igjen, så synes jeg du skal slutte å tillegge meg meninger jeg ikke har. Det er ikke veldig mye som irriterer meg, men det blir jeg faktisk irritert av. Hvis jeg mente at man skulle utført lobotomi på tvang, så ville jeg sagt det. Og det har jeg ikke sagt.

Jeg forsøker ikke å tillegge deg meninger eller angripe deg som person. Jeg er bare uenig i én mening du har, om at pasienter som ikke følger legens anbefaling om medisiner og f.eks autoseponerer, bør nektes helsehjelp. Det er det eneste poenget jeg mener å angripe.

Da jeg nevnte eksempelet med lobotomi var det fordi jeg var helt sikker på at du ville synes at det var galt å presse folk til lobotomi under en trussel om å bli nektet videre helsehjelp. Derfor brukte jeg det som et eksempel på mulige ekstreme konsekvenser av forslaget.

Vi er nok helt enige i at økt compliance er å foretrekke, både for pasientene og samfunnet. Vi er bare uenige i hvilke virkemidler som bør benyttes for å oppnå dette. Jeg mener bl.a. bedre oppfølging og noe større bruk av tvang er riktige virkemidler.

ISW skrev (3 timer siden):

Du skriver at medisiner er et valg. Det er riktig, fra et juridisk perspektiv, hvis du ikke er på tvangsbehandling. Men igjen: Si at jeg var bipolar, og nektet enhver form for medikamentell behandling (som det vel foreligger en god del evidens for at nærmest er det eneste som er effektivt ved bipolar lidelse) - hvor lenge synes du at samfunnet skal finansiere ineffektiv hjelp, evt. krisehjelp, innleggelser, etc. for meg? Synes du pasienten skal være fullstendig fritatt for ansvar for å bidra til å bli frisk?

Akutthjelp og nødvendig hjelp må alle få, uansett hvor lite flinke de har vært. Vi ser ikke på at en person med gjentatte overdoser dør fordi vedkommende har brukt opp «kvoten» sin. Men selvfølgelig blir det et spørsmål om hvilken nytte og effekt en eventuell behandling har dersom pasienten ikke følger opp. En person som har tilbud om gruppeterapi men aldri møter opp, kan selvsagt miste det tilbudet.

Du tar medisiner med glede, kanskje opplever du god effekt og lite bivirkninger. Det gjør jeg også. Derfor er det lett å ta medisiner nå. Hvis noen hadde gitt meg Zyprexa hadde situasjonen vært en helt annen. Den hadde jeg hatt store problemer med å akseptere. Bivirkningene merker man hele tiden, mens virkningene kan være «usynlige», for man vet ikke hvor dårlig man hadde vært uten medisiner.

Så ja, jeg mener pasienter som autoseponerer bør få krisehjelp og nødvendige innleggelser (f.eks ved mani/psykose). Nei, jeg mener ikke på generelt grunnlag at personer med bipolar lidelse skal straffes på noen måte for å velge bort medisiner, utover at de trolig vil oppleve en forverring av lidelsen og oppleve mange negative konsekvenser på grunn av det. Så må man bruke andre virkemidler enn trusler om utestengelse for å øke compliance i fremtiden. 

ISW skrev (3 timer siden):

Du går dels til personangrep mot meg av typen "det er ikke synd på sånne som deg som klarer deg så bra", men du skiller ikke mellom symptombelastning og funksjon. "Flinke piker" får ikke hjelp. Du får mer hjelp hvis du oppfører deg som en bajas, selvskader, utagerer, osv - enn hvis du har det jævlig men evner å oppføre deg eller gjøre det du skal. Jeg synes faktisk ikke at det er bra.

Hvis du tenker på f.eks pumping, intubering, sårlukking, evt kirurgi, akuttinnleggelser, fastholding, beltelegging og en sprøyte med haldol, Zyprexa e.l., så stemmer det at «flinke piker» ikke får den typen behandling. Men det er virkelig ikke en behandling å trakte etter. Tidligere var det dessuten ikke uvanlig å sy selvskading uten bedøvelse, noe som heldigvis har endret seg. 

Hvis en bipolar pasient trenger innleggelse for mani, så er det fordi sykdommen er så alvorlig at innleggelse er påkrevd. Ved de fleste psykiske lidelser er innleggelse faktisk ikke nødvendig - ikke fordi man ikke roper høyt nok, men fordi lidelsen kan behandles poliklinisk. De som har råd til det kan kanskje til og med ta seg en ferie på hotell for å komme til hektene, noe som er langt mer behagelig enn en innleggelse.

Hvis vi fortsetter med bipolareksempelet: en bipolar pasient som tar medisiner og holder seg stabil trenger faktisk ikke innleggelse. Da er det ikke urettferdig at denne personen ikke får innleggelse.

Ellers i helsevesenet mistenker jeg at de «flinke» pasientene blir godt likt og blir møtt på en hyggelig måte, men for øvrig mottar behandling ut fra tilstanden sin på lik linje med alle andre. Jeg kjenner ikke til noe prinsipp om at den som selvskader eller er bajas skal få bedre behandling enn de «flinke» pasientene. Jeg tror faktisk man kommer lenger i møte med psykisk helsevern dersom man klarer å kommunisere symptomene og lidelsestrykket med ord og ikke utagering.

Jeg har selv trolig blitt feildiagnostisert ved første møte med psykiatrien fordi jeg var god til å skjule symptomene og oppførte meg veldig «normalt» når jeg ble observert. Det var uheldig. Jeg tror likevel ikke det ville hjulpet meg til å få riktig hjelp raskere dersom man hadde vært «strengere» med og nektet helsehjelp til andre pasienter som oppførte seg mindre «flinkt». 

[psykedeliker]

ISW skrev (4 timer siden):

Men fra et samfunnsmessig perspektiv, så har det absolutt en verdi å holde folk i jobb, for det er faktisk de som jobber som bidrar med inntektene til Staten for å finansiere spleiselaget som velferdsstaten representerer.

Det er bare slik dagens system er satt opp, det må ikke være slik. Inntekter og verdier er ikke det samme, og Statens inntekter kan i mye større grad hentes fra realverdiskapningen gjennom grunnrenteskatt.