Angst, følelser og rasjonell tenking

[ISW]

Hei.

Status pr nå er at jeg har bestilt noen få timer hos psykologen min igjen. Ikke fordi jeg er noe verre, men fordi jeg ønsker å få tatt tak i de resterende utfordringene mine knyttet til angst for angst. Det er ikke snakk om tung psykiatri. Men det er forstyrrende, blant annet i situasjoner som krever fokus og oppmerksomhet, som møter eller presentasjoner, og er en plage i perioder. Selv om jeg jo som sagt lever relativt greit med det.

Jeg sitter og forbereder en beskrivelse til psykolog, for å få mest mulig effektivitet (jeg betaler for dette selv), og har egentlig bare noen tanker rundt problemstillingen. Og undres litt over hvorvidt slik jeg har det er normalt for de som sliter med angst, eller om det er annerledes.

Jeg vet at det finnes medikamentelle løsninger på det jeg sliter med. Sannsynligvis vil jeg få vesentlig mindre angst ved å øke enten Zoloft eller Fluanxol, som jeg i dag bruker i små doser (1 mg Fluanxol og rett over laveste nivå av terapeutisk serumkonsentrasjon for Zoloft). Men samtidig opplever jeg at det blir å angripe problemet i feil ende. For det er ikke angsten som plager meg. Det er angsten for angsten. Jeg forstår at det ikke kan være en målsetning å aldri ha angst igjen, for det er en del av det å være menneske å kunne kjenne på angst. Det vil alltid komme dager med lite søvn, mye kaffe, stress, osv. - som vil gjøre meg mer sårbar for å kjenne på angst og uro, og det lever jeg helt greit med. Det jeg ønsker, er å ikke vase meg så veldig opp over de (relativt begrensede) angstsymptomene jeg kan kjenne på. 

Rasjonelt forstår jeg at angst ikke er farlig. Men det kjennes litt som om det ligger noe ukontrollerbart over angsten, og det liker jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan den vil utvikle seg når den kommer, jeg vet ikke når den eventuelt går over, og jeg tror (hvis jeg skal analysere meg selv, og det skal man kanskje ikke gjøre) at mye bunner ut i at jeg på ett eller annet plan har en angst for at angsten skal bli altoppslukende (hvis jeg først får et skikkelig panikkanfall er jeg redd for at jeg ikke vil stole på meg selv igjen = katastrofetanke), og i verste fall føre til at jeg mister livslysten (så det henger kanskje litt igjen av den "gamle" angsten min her). Altså mye katastrofetanker, som jeg på et rasjonelt plan forstår at neppe vil skje. Men når jeg innser dette på et rasjonelt plan, så er det kanskje det som er normalt ved angst. Jeg tenker - de fleste forstår vel at norske edderkopper ikke er farlige. Og hadde jeg vært oppriktig redd for å fly (og trodde at flyet ville dette ned), så ville jeg forstått at selv etter to Valium vil flyet like gjerne dette ned. Jeg får derfor en mistanke om at angsten for angsten og følelsene rundt det er sentral i de fleste angstlidelser. 

Jeg ønsker å komme dit hvor jeg stiller meg mer likegyldig til om jeg i perioder kjenner på litt angst. Som beskrevet ovenfor, så er det ikke et mål for meg å aldri ha angst igjen. Det er å gi slipp på kontrollmekanismene, overvåkningen av egen psykisk tilstand, katastrofetankene som kommer uanmeldt, og frykten for konsekvensene av en objektivt sett helt uskyldig tilstand. Det blir til sammenligning litt som ekstraslag. Jeg vet at ekstraslag er ufarlige og at jeg (og alle mennesker) alltid vil ha ekstraslag. Det er (uten at det er fokus nå) reaksjonen min på ekstraslag jeg ønsker å gjøre noe med. 

Jeg skal i metakognitiv terapi, og jeg ser at et viktig poeng er å vende oppmerksomheten over på noe annet. Her sliter jeg litt. De gangene jeg får det til, så fungerer det. Men jeg er ikke noe god på det. Det er ikke så lett å tenke på fastelavnsboller og hamburger og kald øl når katastrofetankene presser seg på. Samtidig ser jeg at man skal gi slipp på mestringsmekanismer, og er ikke å tenke på noe annet en slags mestringsmekanisme? Hvordan får man hjernen litt mer "fleksibel" i så måte?

Hører gjerne fra dere med erfaring i angst, og gjerne også @nachnoo eller @frosken for litt konkrete råd i samtale med psykolog.

[stjernestøv]

Jeg hadde mye angst for angsten tidligere og brukte mye energi på det men så begynte jeg å få angst og rarhet hver dag, det har vart noen år nå. Innimellom tar jeg vival når det blir for gale eller hvis det er noe spesielt og det hjelper, ellers er jeg blitt så vant til at jeg er sånn at det er en del av hverdagen. Angst for panikkangst er ikke kjekt for det kan komme når som helst men for min del har det roet seg med årene, både angsten for det og panikkanfallene. Det er mer angst for å havne på sykehuset jeg har hatt, prøver å tenke at det kan skje med alle og at livet er uforutsigbart. Jeg har hatt mye angst og rarhet så jeg tenker man må bare leve med det, mitt høydepunkt er å ta medisiner om kvelden og falle til ro og lese. 

Men jeg tenker det må jo verre verre for deg som har jobb og skal prestere, håper du får god hjelp av psykologen. Lykke til