Angst, følelser og rasjonell tenking

[AnonymBruker]

ISW skrev (42 minutter siden):

Nå er det tøffe tak.

Jeg blir av en eller annen grunn alltid sånn før jeg skal få hjelp. Det var sånn i 2021 også, men da godt hjulpet av rask opptrapping SSRI.

Kjenner på noe derealisering, katastrofetanker om at jeg er redd for å bli så engstelig at jeg mister livsmotet, og perioder med veldig følelsesmessig nummenhet. Ikke depressivitet for øvrig.

Det er nesten så jeg vurderer en Sobril. 

Har psykologtime på mandag. Men er disse opplevelsene normale ved angst, eller «mister jeg forstanden» snart? 

Alt du beskriver er jo nettopp symptomer på helseangst? 

Anonymkode: 70e2f...957

[nachnoo]

Forstanden mister du ikke. 

[ISW]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Alt du beskriver er jo nettopp symptomer på helseangst? 

Anonymkode: 70e2f...957

Enig 😊

[ISW]

nachnoo skrev (9 timer siden):

Forstanden mister du ikke. 

Takk for svar!

Jeg har sovet godt i natt og tok ikke Sobril i går. Men jeg har besluttet å midlertid øke Fluanxol til 2 mg en periode (får lov av fastlegen å bestemme selv i intervallet 1-3). 

Har du mulighet til å kort kommentere på dette fraværet av følelser som kommer? 

[frosken]

ISW skrev (2 timer siden):

Takk for svar!

Jeg har sovet godt i natt og tok ikke Sobril i går. Men jeg har besluttet å midlertid øke Fluanxol til 2 mg en periode (får lov av fastlegen å bestemme selv i intervallet 1-3). 

Har du mulighet til å kort kommentere på dette fraværet av følelser som kommer? 

Blir ikke det å så raskt øke fluanxol en for fôr unnvikende atferd? Dersom målet er å tolerere noen innslag av angst utenpå bli redd som følge av det, så er jeg litt tvilende til å kjapp økning av medisiner. Ville heller ha brukt helgen på rekreerende aktiviteter. 
God helg🙂

[ISW]

Skal til psykologen om et par timer. Jeg ser fram til det.

Jeg lurer bare litt på hvordan jeg skal framlegge dette på best mulig måte. Gjennom de siste dagene har jeg hatt en rekke ulike problemstillinger, og jeg prøver å sortere hva som egentlig er hva. Gjennomgående tror jeg at jeg sliter med at jeg katastrofetenker rundt angsten og gjennom det ser på den som veldig farlig. Eksempler på holdninger kan være (selv om jeg som sagt med den rasjonelle delen av hjernen skjønner at dette er usannsynlig):

- Hva om jeg får så mye angst at jeg mister livsmotet og handler etter en destruktiv impuls?

- Hva om denne angsten utvikler seg til panikk, tenk hvor ille angsten for angsten blir da.

- Hva om angsten gjør at jeg ikke lengre klarer å jobbe, at jeg blir ufør, mister alt jeg har i livet mitt og til slutt ikke ser noen grunn til å leve?

- Hva om angsten og denne følelsesløsheten aldri går over?

Samtidig har jeg en del sjekking og kontroll av symptomer av typen: "Har jeg fortsatt lyst til å leve?" (jeg har jo det, men jeg ønsker å tenke det med akkurat riktig grad av entusiasme og innlevelse for å bli beroliget). Jeg skjønner liksom ikke disse tankene, for jeg trodde at jeg nå skjønte temaet selvmord vesentlig bedre enn jeg tydeligvis gjør. Det jeg tenker er at det på en måte i en risikomatrise blir 1x5 - sannsynligheten er ekstremt lav, men all den tid konsekvensen er så enorm (en ting er at jeg ikke vil dø, men å dø av selvmord er den måten jeg virkelig ikke vil dø på) - så havner risikoen i høy sone likevel (oppleves det som). 

Så ja - litt angst for angsten, litt helseangst for psykisk lidelse, litt tvangstanker, en fin mix her.

Satt helt på spissen, så ønsker jeg å kunne tenke at livet iblant suger balle uten at jeg skal trenge å være redd for å bli suicidal. For dette funker tydeligvis fint når jeg har det bra (og tankene kjennes så irrasjonelle at jeg kan le av dem), men ikke helt like bra når ting er litt tøft. Sånn var det i 2021 også.

Endret 23. februar av ISW

[ISW]

Kan oppdatere litt fra timen i går:

Fikk hoveddiagnose moderat til alvorlig helseangst og bidiagnose tvangslidelse.

Timen handlet en del (selv om jeg går i metakognitiv terapi) om psykoedukasjon og beroligelse. Behandler snakket mye om mine tanker rundt angsten, og var tydelig på at jeg ikke kunne bli verken gal, miste kontroll, miste forstanden eller miste livsmotet av sånn angst som jeg kjente på nå. Hun mente at dette ikke var nytt for meg, men at jeg i stedet for å være redd for hjertesykdom eller depresjon, nå var redd for angst, og hadde lagt til meg en del skremmebilder og feilaktige forestillinger om at angsten var farlig.

Jeg fikk også beskjed (og det har jeg nå gjort) om å ta en ganske lang pause fra det frivillige arbeidet mitt, da hun mente at det både var krevende sammen med full jobb, og ga et unødig fokus på selvmord som problemstilling og kilde til angst. Jeg kan forsåvidt se at jeg ikke har godt av å snakke med suicidale mennesker akkurat nå.

Hun mente også basert på serumkonsentrasjonen at jeg kunne ha noe å tjene på og øke Zoloft, men det fikk vi komme tilbake til.

Føler generelt at det går greit i dag og jeg gleder meg til å bli ferdig med en arbeidsdag med 9 timer i møter..

 

[Glitter]

ISW skrev (5 minutter siden):

Kan oppdatere litt fra timen i går:

Fikk hoveddiagnose moderat til alvorlig helseangst og bidiagnose tvangslidelse.

Timen handlet en del (selv om jeg går i metakognitiv terapi) om psykoedukasjon og beroligelse. Behandler snakket mye om mine tanker rundt angsten, og var tydelig på at jeg ikke kunne bli verken gal, miste kontroll, miste forstanden eller miste livsmotet av sånn angst som jeg kjente på nå. Hun mente at dette ikke var nytt for meg, men at jeg i stedet for å være redd for hjertesykdom eller depresjon, nå var redd for angst, og hadde lagt til meg en del skremmebilder og feilaktige forestillinger om at angsten var farlig.

Jeg fikk også beskjed (og det har jeg nå gjort) om å ta en ganske lang pause fra det frivillige arbeidet mitt, da hun mente at det både var krevende sammen med full jobb, og ga et unødig fokus på selvmord som problemstilling og kilde til angst. Jeg kan forsåvidt se at jeg ikke har godt av å snakke med suicidale mennesker akkurat nå.

Hun mente også basert på serumkonsentrasjonen at jeg kunne ha noe å tjene på og øke Zoloft, men det fikk vi komme tilbake til.

Føler generelt at det går greit i dag og jeg gleder meg til å bli ferdig med en arbeidsdag med 9 timer i møter..

 

Så bra at du ba om hjelp når det har blitt så ille og at timen gikk bra. ❤️  

Høres lurt ut å ta en pause fra kirken sos. Jeg tror jeg også hadde blitt påvirket av det over tid. 

[Vendi]

Så bra at du har fått sortert litt. Herfra går det bare framover ❤️

[ISW]

Tusen takk for svar, dere.

Jeg skal medgå at i dag er en dag jeg har gruet meg til og katastrofetenkt mye rundt, og jeg føler at jeg har hatt et par (opplevde) breakdowns i dag oppi alle møter. Jeg prøver å tviholde på det psykologen fortalte meg i går, at dette faktisk er ufarlig, at angsten ikke vil gjøre meg til en fare for meg selv, og at den er selvregulerende og blir ikke verre. Jeg fungerer jo i møtene, men jeg merker at alt jeg har lest, alt jeg har snakket med folk som trenger hjelp om, etc - ikke akkurat beroliger meg. Når jeg er redd, føles det jeg er redd for så ekte. Og da blir jeg selvfølgelig enda mer redd.

Jeg er kort sagt redd for at siden dette var mer alvorlig enn jeg trodde, så er det også farligere enn jeg trodde. Klarer jeg å stole på det jeg ble fortalt i går?

[Vendi]

ISW skrev (1 time siden):

Klarer jeg å stole på det jeg ble fortalt i går?

Ja, prøv så godt du kan å stole på det. Psykologen vet nok hva hun snakker om etter mange år på skolebenken og i klinisk praksis.  Prøv derfor å stole på det hun sier

Endret 24. februar av Vendi

[frosken]

ISW skrev (1 time siden):

Tusen takk for svar, dere.

Jeg skal medgå at i dag er en dag jeg har gruet meg til og katastrofetenkt mye rundt, og jeg føler at jeg har hatt et par (opplevde) breakdowns i dag oppi alle møter. Jeg prøver å tviholde på det psykologen fortalte meg i går, at dette faktisk er ufarlig, at angsten ikke vil gjøre meg til en fare for meg selv, og at den er selvregulerende og blir ikke verre. Jeg fungerer jo i møtene, men jeg merker at alt jeg har lest, alt jeg har snakket med folk som trenger hjelp om, etc - ikke akkurat beroliger meg. Når jeg er redd, føles det jeg er redd for så ekte. Og da blir jeg selvfølgelig enda mer redd.

Jeg er kort sagt redd for at siden dette var mer alvorlig enn jeg trodde, så er det også farligere enn jeg trodde. Klarer jeg å stole på det jeg ble fortalt i går?

Sett utenfra virker det opplagt at du kan stole på det du ble fortalt i går. Det virker ulogisk at du plutselig skulle fått mer alvorlig psykisk lidelse. 
Jeg er fortsatt tilbøyelig til å tenke at du trenger å øke din toleranse for ikke-optimal fungering. 

[ISW]

frosken skrev (19 minutter siden):

Sett utenfra virker det opplagt at du kan stole på det du ble fortalt i går. Det virker ulogisk at du plutselig skulle fått mer alvorlig psykisk lidelse. 
Jeg er fortsatt tilbøyelig til å tenke at du trenger å øke din toleranse for ikke-optimal fungering. 

OK, men hva er løsningen på dette?

En mulighet (dog ikke en veldig god en) er å bli sykmeldt en stund. Men jeg er redd for at dette vil rokke ved det som jeg opplever som hovedårsaken til at jeg ikke henfaller til mørke tanker, at jeg faktisk klarer å stå i jobben min og holder ut. For det er noe som oppleves veldig farlig "falle utenfor" med sykmelding.

En annen mulighet er å etter beste evne ignorere symptomene. Men det er nokså intenst for tiden, og ikke lett å sitte i møter når katastrofetankene kaster seg på, jeg nesten ikke skjønner at dette ikke er reelt, hender og føtter er iskalde, munnen er helt tørr og jeg er kvalm og svimmel. Men jeg synes å kalle dette "ikke-optimalt" er en liten underdrivelse. Skal jeg få til dette, trenger jeg litt mer trygghet og overbevisning.

En tredje mulighet (som virker som den mest fristende akkurat nå) er å spørre fastlegen om en pakke Sobril og bruke en ved behov et par-tre uker, til jeg forhåpentligvis har fått litt mer utbytte av terapi. Erfaringsmessig pleier jo disse episodene å gå over etterhvert.

Endret 24. februar av ISW

[frosken]

ISW skrev (43 minutter siden):

OK, men hva er løsningen på dette?

En mulighet (dog ikke en veldig god en) er å bli sykmeldt en stund. Men jeg er redd for at dette vil rokke ved det som jeg opplever som hovedårsaken til at jeg ikke henfaller til mørke tanker, at jeg faktisk klarer å stå i jobben min og holder ut. For det er noe som oppleves veldig farlig "falle utenfor" med sykmelding.

En annen mulighet er å etter beste evne ignorere symptomene. Men det er nokså intenst for tiden, og ikke lett å sitte i møter når katastrofetankene kaster seg på, jeg nesten ikke skjønner at dette ikke er reelt, hender og føtter er iskalde, munnen er helt tørr og jeg er kvalm og svimmel. Men jeg synes å kalle dette "ikke-optimalt" er en liten underdrivelse. Skal jeg få til dette, trenger jeg litt mer trygghet og overbevisning.

En tredje mulighet (som virker som den mest fristende akkurat nå) er å spørre fastlegen om en pakke Sobril og bruke en ved behov et par-tre uker, til jeg forhåpentligvis har fått litt mer utbytte av terapi. Erfaringsmessig pleier jo disse episodene å gå over etterhvert.

Jeg tenker at løsningen er å ta en dag av gangen. Hvis du har mulighet til å delta på noen færre møter i løpet av uka eller redusere arbeidspress litt, så vil det kanskje gjøre det lettere.

Det er ikke uvanlig med ekstra symptomer i forbindelse med oppstart behandling - nå er du i gang og har god grunn til å forvente bedring. Dessuten starter våren nå🙂 Prøv å stoppe deg selv fra å krisemaksimere 

[ISW]

frosken skrev (35 minutter siden):

Jeg tenker at løsningen er å ta en dag av gangen. Hvis du har mulighet til å delta på noen færre møter i løpet av uka eller redusere arbeidspress litt, så vil det kanskje gjøre det lettere.

Det er ikke uvanlig med ekstra symptomer i forbindelse med oppstart behandling - nå er du i gang og har god grunn til å forvente bedring. Dessuten starter våren nå🙂 Prøv å stoppe deg selv fra å krisemaksimere 

Det kan jeg gjøre

Men.. det er i sånne stunder jeg greier å skremme meg selv så enormt. Jeg har jo hypokonderens behov for å "sjekke" symptomene, og når angsten er på det verste så kan svaret gjerne bli "sånn som dette er det ikke så fristende å ha det resten av livet" og da kommer jo katastrofetankene igjen og igjen, om jeg virkelig er suicidal nå, osv. osv. Da baller det på seg.

Jeg har bare blitt så skremt av alt jeg har lest om at angst er en risikofaktor for suicidalitet, Jeg skulle gjerne visst litt mer om hva som faktisk er tilfelle her, altså litt fakta om dette temaet. Hva skal til for at noe sånt faktisk skal skje? Krever det depresjon i tillegg?

[stjernestøv]

ISW skrev (6 minutter siden):

Jeg har bare blitt så skremt av alt jeg har lest om at angst er en risikofaktor for suicidalitet,

Jeg har tenkt at sånn vil jeg ikke ha det resten av livet men ikke vært suicidal pga det, men ja angst er jævlig. 

[frosken]

ISW skrev (1 time siden):

Det kan jeg gjøre

Men.. det er i sånne stunder jeg greier å skremme meg selv så enormt. Jeg har jo hypokonderens behov for å "sjekke" symptomene, og når angsten er på det verste så kan svaret gjerne bli "sånn som dette er det ikke så fristende å ha det resten av livet" og da kommer jo katastrofetankene igjen og igjen, om jeg virkelig er suicidal nå, osv. osv. Da baller det på seg.

Jeg har bare blitt så skremt av alt jeg har lest om at angst er en risikofaktor for suicidalitet, Jeg skulle gjerne visst litt mer om hva som faktisk er tilfelle her, altså litt fakta om dette temaet. Hva skal til for at noe sånt faktisk skal skje? Krever det depresjon i tillegg?

Selvmord er et aktivt valg, ikke noe som bare skjer. Det er ingen ting som tyder på at du er selvmordstruet, tvert i mot. Derimot virker det som om du har tvangstanker, og at du lar deg "rive med". 

[cilie]

Jeg håper @nachnoo kan gi deg noen råd her eller på dm. 
 

Du fortjener å få det bedre fort❤️

Endret 24. februar av cilie

[ISW]

frosken skrev (25 minutter siden):

Selvmord er et aktivt valg, ikke noe som bare skjer. Det er ingen ting som tyder på at du er selvmordstruet, tvert i mot. Derimot virker det som om du har tvangstanker, og at du lar deg "rive med". 

Joda, jeg skjønner det 😊

Jeg vet veldig godt at jeg aldri ville gjort dette aktive valget. Angsten min handler om at jeg er redd for at jeg skal bli grepet av et øyeblikks galskap eller fortvilelse og handle etter en uønsket impuls. Når dette kjennes som noe angsten kunne ført til, så blir jeg veldig redd for den. 

 

[ISW]

cilie skrev (12 minutter siden):

Du fortjener å få det bedre fort❤️

Tusen takk ❤️

Jeg har det greit nå etter en Sobril og noe mat. Men tenker tilbake på klokken 09.30 i dag, på jobb, det var ikke supergøy.