Mine tanker.

[stjernestøv]

Føler det fungerer nå med 1 mg risperidon for jeg er jo ikke psykotisk, sliter inni hodet mitt da og med følelser og folk spør om jeg er sliten. Det er ikke noe nytt sier mannen for jeg er alltid sånn og han er vant til å se meg sånn, er det normalt å være sånn da? Eller er det bare meg? Når jeg ser meg i speilet tenker jeg "Hvem er du"? Men jeg er jo datter, mor, samboer, tante, bestemor osv men føles som ingenting på en måte, det er litt rart. 

[Vendi]

stjernestøv skrev (1 minutt siden):

Føler det fungerer nå med 1 mg risperidon for jeg er jo ikke psykotisk, sliter inni hodet mitt da og med følelser og folk spør om jeg er sliten. Det er ikke noe nytt sier mannen for jeg er alltid sånn og han er vant til å se meg sånn, er det normalt å være sånn da? Eller er det bare meg? Når jeg ser meg i speilet tenker jeg "Hvem er du"? Men jeg er jo datter, mor, samboer, tante, bestemor osv men føles som ingenting på en måte, det er litt rart. 

Er ikke rart at du sliter nå, tenker jeg. Du har jo utrolig mye som pårørende til to syke foreldre. Og så har du jo lidelsen din på toppen av alt som legger noen føringer ❤️

Akkurat det du sier om "Hvem er du?" kjente jeg meg litt igjen i. Jeg har et par ganger måttet "grounde" meg selv ved å fortelle meg helt klare, enkle fakta: Jeg heter x, jeg bor i x,  jeg er gift med x, jeg har to barn, osv. 

[Sokk]

stjernestøv skrev (5 minutter siden):

Føler det fungerer nå med 1 mg risperidon for jeg er jo ikke psykotisk, sliter inni hodet mitt da og med følelser og folk spør om jeg er sliten. Det er ikke noe nytt sier mannen for jeg er alltid sånn og han er vant til å se meg sånn, er det normalt å være sånn da? Eller er det bare meg? Når jeg ser meg i speilet tenker jeg "Hvem er du"? Men jeg er jo datter, mor, samboer, tante, bestemor osv men føles som ingenting på en måte, det er litt rart. 

Jeg tenker at du sammen med behandler må komme frem til en passende dose der du har minst mulig bivirkninger og ikke så mye symptomer at det blir plagsomt eller tapper deg for energi.

Kanskje er den dosen 1 mg, kanskje er den 2 mg, eller noe annet. Det må nesten du kjenne på selv, hva som blir best når du ser på helheten. 

[stjernestøv]

Sokk skrev (2 minutter siden):

Jeg tenker at du sammen med behandler må komme frem til en passende dose der du har minst mulig bivirkninger og ikke så mye symptomer at det blir plagsomt eller tapper deg for energi.

Kanskje er den dosen 1 mg, kanskje er den 2 mg, eller noe annet. Det må nesten du kjenne på selv, hva som blir best når du ser på helheten. 

Ok. Det er vanskelig for meg å si om jeg har symptomer nå, er jo bare litt åndelig med tanke på døden men det er jo en tro. 

Nei ikke vet jeg, ja må prøve å kjenne på det selv men syns det er så vanskelig. 

[stjernestøv]

Vendi skrev (7 minutter siden):

Er ikke rart at du sliter nå, tenker jeg. Du har jo utrolig mye som pårørende til to syke foreldre. Og så har du jo lidelsen din på toppen av alt som legger noen føringer ❤️

Akkurat det du sier om "Hvem er du?" kjente jeg meg litt igjen i. Jeg har et par ganger måttet "grounde" meg selv ved å fortelle meg helt klare, enkle fakta: Jeg heter x, jeg bor i x,  jeg er gift med x, jeg har to barn, osv. 

Ja det er jo sant, det har vært mye lenge nå og det tar på. Mulig det er derfor ja ❤️

Ja kanskje jeg skal prøve det, kan ikke miste meg selv helt. Har lurt på om jeg begynner å bli dement for jeg snakker til universet og hjelpere når jeg legger meg, plutselig stopper det helt opp og jeg husker ikke hva jeg pleier å si. Blir helt tomt i hodet og det er ubehagelig. 

[stjernestøv]

Men alt er så rart og jeg forstår det ikke når min bror gråter, min mor er jo rolig og smertelindret og sover mye. Hva er det å gråte for da? Han er dramatisk av seg men min sønn sa det var greit å felle tårer.  

[Ikkeanonymnok]

stjernestøv skrev (42 minutter siden):

Ok. Det er vanskelig for meg å si om jeg har symptomer nå, er jo bare litt åndelig med tanke på døden men det er jo en tro. 

Nei ikke vet jeg, ja må prøve å kjenne på det selv men syns det er så vanskelig. 

Ut i fra hva jeg har sett, har du her på forumet gitt uttrykk for at du opplever mer åndelige greier og snakker mer om «hjelpere» osv. etter at du trappet ned på medisiner. 
Det kan selvfølgelig være tilfeldig, men det er hvertfall noe jeg har lagt merke til. 

Nå er ikke jeg en ekspert verken på din tilstand eller religioner, men jeg tenker at dersom disse åndelige greiene dine faktisk er en tro så ville de vært like tilstede da du var medisinert. Men den gang ga du uttrykk for at du «mistet» den forbindelsen eller hva man skal kalle det. Dermed konkluderer jeg med at det er et symptom på sykdommen din. 

Og ikke misforstå meg, man kan sikkert tro på den slags uansett, men da burde kanskje troen vært noenlunde lik hele tiden? Eller kanskje du har troen i bunn også gjør sykdommen at det for deg blir en mer «fargerik» opplevelse?
 

[stjernestøv]

Ikkeanonymnok skrev (1 minutt siden):

Ut i fra hva jeg har sett, har du her på forumet gitt uttrykk for at du opplever mer åndelige greier og snakker mer om «hjelpere» osv. etter at du trappet ned på medisiner. 
Det kan selvfølgelig være tilfeldig, men det er hvertfall noe jeg har lagt merke til. 

Nå er ikke jeg en ekspert verken på din tilstand eller religioner, men jeg tenker at dersom disse åndelige greiene dine faktisk er en tro så ville de vært like tilstede da du var medisinert. Men den gang ga du uttrykk for at du «mistet» den forbindelsen eller hva man skal kalle det. Dermed konkluderer jeg med at det er et symptom på sykdommen din. 

Og ikke misforstå meg, man kan sikkert tro på den slags uansett, men da burde kanskje troen vært noenlunde lik hele tiden? Eller kanskje du har troen i bunn også gjør sykdommen at det for deg blir en mer «fargerik» opplevelse?
 

Ja troen er nok i bunn men føles jo mer levende nå og det er en trøst, jeg vet at min mor har folk som er glad i henne på den andre siden som venter på henne og jeg vet at jeg får se henne igjen når jeg dør. Hun blir tatt godt imot med glede og kjærlighet og har folk her og som er glad i henne, jeg ber hennes mor være med henne nå og passe på henne nå og det tror jeg hun gjør. Sånne ting er jo mer fremtredende. 

Eller har jeg jo snakket til Gud/universet og hjelpere hele livet, de må jo da ha vist at de eksisterer for meg for mine foreldre var ikke kristne. Men jeg gikk over alt for å lete etter Gud...menigheter. Fant ikke Gud der men inni meg. 

[Ikkeanonymnok]

stjernestøv skrev (2 minutter siden):

Ja troen er nok i bunn men føles jo mer levende nå og det er en trøst, jeg vet at min mor har folk som er glad i henne på den andre siden som venter på henne og jeg vet at jeg får se henne igjen når jeg dør. Hun blir tatt godt imot med glede og kjærlighet og har folk her og som er glad i henne, jeg ber hennes mor være med henne nå og passe på henne nå og det tror jeg hun gjør. Sånne ting er jo mer fremtredende. 

Eller har jeg jo snakket til Gud/universet og hjelpere hele livet, de må jo da ha vist at de eksisterer for meg for mine foreldre var ikke kristne. Men jeg gikk over alt for å lete etter Gud...menigheter. Fant ikke Gud der men inni meg. 

Selvom jeg ikke forstår tankene dine, tenker jeg likevel at det er naturlig at det er mer framtredende nå mtp. situasjonen du står i.

Religion er kompliserte greier og veldig uforståelig for meg. Men jeg anerkjenner at det for mange er en slags trøst og det ser det også ut til å være for deg. Hvis man føler at det tilfører livet noe å ha en tro er det jo bare fint.

[stjernestøv]

Ikkeanonymnok skrev (1 minutt siden):

Selvom jeg ikke forstår tankene dine, tenker jeg likevel at det er naturlig at det er mer framtredende nå mtp. situasjonen du står i.

Religion er kompliserte greier og veldig uforståelig for meg. Men jeg anerkjenner at det for mange er en slags trøst og det ser det også ut til å være for deg. Hvis man føler at det tilfører livet noe å ha en tro er det jo bare fint.

Ja det er jo naturlig at jeg får sånne tanker nå. 

Jeg er ikke religiøs og tror ikke på bibelen, det nærmeste er vel buddhismen men tror ikke på alt det heller som karma. Ja det tilfører livet mitt mye å tro på noe som er større og en enhet på samme tid.