Jeg leser på annet forum om psykolog som sier til pasient ved avslutning at hun skulle ønske de kunne være venner

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (19 minutter siden):

Først: Hennes tårer må sees i sammenheng med at hun var privat m.m.

 

Men jeg skal likevel forsøke å forklare reaksjonen, siden vi kan tolke terapeutens gråt så ulikt: Jeg er vokst opp med at følelser er noe en må håndtere alene og ble avvist av voksne. Straks min forrige terapeut viste sine sårbare følelser, ble min automatiserte respons fra tidligere å tilpasse meg. Ikke komme inn på hennes følsomme tema. Jeg avlastet terapeutens følelser gjennom å skjule mine egne. Noen av oss tolker terapeutens tårer som at "jeg må ta mindre plass". Andre ser på det som omsorg.

Det er antakelig fint hvis terapeuten klarer å tilpasse og justere seg etter den man har fremfor seg, og hvor denne er i terapiprosessen sin. 

Jeg er også vokst opp med at følelser er noe jeg må håndtere alene. Og jeg opplevde ikke at voksne var emosjonelt tilgjengelige for meg. Det har jeg skjønt skapte en slags maktesløshet og følelse av å være ubetydelig, at jeg ikke nådde frem. De få gangene voksne reagerte med følelser, responderte jeg med skam fordi deres følelser var blandet med sinne, og at jeg hadde vært slem som påførte dem dette.

Det er en trigger i terapien min at psykologen er nøytral og utilgjengelig. Nå har ikke dette skjedd, min terapeut er ikke sånn, men jeg tror at det kunne vært helende for meg, å vite at hun kan påvirkes av meg, at hun viser det med for eksempel tårer, uten at det var mitt ansvar. En slags omsorg, en bekreftelse på at jeg ikke lever i et ensomt vakum, men betyr noe, at jeg kan påvirke. Jeg vet ikke. Jeg vet at det ikke er realistisk og at jeg evt. må finne det andre steder. 

Anonymkode: 0511b...0a2

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk. "Trøstet" du terapeuten da tårene kom? Gikk inn i det?

Anonymkode: 278a3...ee6

 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk. "Trøstet" du terapeuten da tårene kom? Gikk inn i det?

Anonymkode: 278a3...ee6

Det er lenge siden... Det går uansett utenfor denne trådens tema.

 

Men det har tatt meg flere år å forstå den sammenhengen av relasjon, automatisert reaksjon og årsak som det jeg gjør i dag. Det er takket være flere års traumeterapi.