Føler meg bare tom

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva som skjer. Jeg føler meg bare tom. Ingenting som engasjerer, ingenting som vekker følelser. 
 

Jeg forsøker å late som om ting engasjerer, forsøker å le på de rette stedene, forsøker å late som jeg bryr meg. 
 

Men jeg er helt tom. Føler ingenting for hverken mann eller barn. Vil bare være i fred. 

 

Forstår ikke min egen reaksjon. Finner ikke motivasjon til å hverken dusje, skifte klær eller legge meg i sengen. Dusjefrekvensen er vel nede på ca en gang i uken. Og jeg aner ikke hvorfor. 
 

Jeg vet jo det bare er å gjennomføre, men jeg får det altså ikke til. Og det er så fremmed. Jeg forstå ikke meg selv. 
 

Jeg roter det til på jobb. Orker ikke diskutere. Orker ikke engasjere meg. Merker jeg svarer krasst på e-poster, men orker ikke omformulere. Orker ikke tilpasse.

 

Jeg skjønner ikke hva som skjer. Alt er bare tomt. Jeg er jo ikke trist, så det kan ikke være depresjon. Jeg er liksom ingenting. Det er ingenting som betyr noe. Og jeg får ikke til å endre på det. Det er ingen energi igjen til å forsøke. Siden det ikke lenger går å late som, så har det liksom ingen hensikt å  prøve heller. 
 

Jeg trodde det var mørkt før, men nå er alt skrudd av. 

Anonymkode: 43c0a...ff2

[ISW]

Dette er som tatt ut av en lærebok om depresjon.

Det er vanlig å ikke føle seg trist når man er deprimert.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Jeg vet ikke helt hva som skjer. Jeg føler meg bare tom. Ingenting som engasjerer, ingenting som vekker følelser. 
 

Jeg forsøker å late som om ting engasjerer, forsøker å le på de rette stedene, forsøker å late som jeg bryr meg. 
 

Men jeg er helt tom. Føler ingenting for hverken mann eller barn. Vil bare være i fred. 

 

Forstår ikke min egen reaksjon. Finner ikke motivasjon til å hverken dusje, skifte klær eller legge meg i sengen. Dusjefrekvensen er vel nede på ca en gang i uken. Og jeg aner ikke hvorfor. 
 

Jeg vet jo det bare er å gjennomføre, men jeg får det altså ikke til. Og det er så fremmed. Jeg forstå ikke meg selv. 
 

Jeg roter det til på jobb. Orker ikke diskutere. Orker ikke engasjere meg. Merker jeg svarer krasst på e-poster, men orker ikke omformulere. Orker ikke tilpasse.

 

Jeg skjønner ikke hva som skjer. Alt er bare tomt. Jeg er jo ikke trist, så det kan ikke være depresjon. Jeg er liksom ingenting. Det er ingenting som betyr noe. Og jeg får ikke til å endre på det. Det er ingen energi igjen til å forsøke. Siden det ikke lenger går å late som, så har det liksom ingen hensikt å  prøve heller. 
 

Jeg trodde det var mørkt før, men nå er alt skrudd av. 

Anonymkode: 43c0a...ff2

Oppsøk privat psykolog og få hjelp. 

Anonymkode: 251f3...80e