Har mange ting jeg ønsker å få hjelp til å fikse i terapi, men hvor bør jeg begynne for å lykkes egentlig?

[AnonymBruker]

Litt på siden, men hva om å skape en arena for deg selv hvor det er et sosialt fellesskap og mulighet til å fylle dagene med litt meningsfull aktivitet? Det jeg tenker på her er for eksempel fontene hus eller en VTA jobb? Eller kanskje det er noe aktivitetstilbud i kommunen din for de som har psykiske utfordringer/lett autisme? 

Anonymkode: 82e99...fac

[Sjø]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Litt på siden, men hva om å skape en arena for deg selv hvor det er et sosialt fellesskap og mulighet til å fylle dagene med litt meningsfull aktivitet? Det jeg tenker på her er for eksempel fontene hus eller en VTA jobb? Eller kanskje det er noe aktivitetstilbud i kommunen din for de som har psykiske utfordringer/lett autisme? 

Anonymkode: 82e99...fac

Ja. Det er absolutt en del av planen å fokusere på og få til fremover. Jeg tenker også at det å ha noe å gå til, oppleve å være en del av et fellesskap og føle at dagene er meningsfulle kan være minst like viktig for meg som terapi og eventuell annen behandling. Problemet mitt nå er bare det at jeg er på vei ut av en depresjon, har så utrolig lite overskudd samt det at det er vanskelig for meg å presse meg til å være med mennesker ettersom at det oppleves ganske ubehagelig, utmattende og vanskelig da jeg bryr meg så mye om hva andre måtte mene og tenke om meg og jeg er redd for å gjøre feil, få kritikk og bli avvist. 

[AnonymBruker]

Sjø skrev (41 minutter siden):

Ja. Det er absolutt en del av planen å fokusere på og få til fremover. Jeg tenker også at det å ha noe å gå til, oppleve å være en del av et fellesskap og føle at dagene er meningsfulle kan være minst like viktig for meg som terapi og eventuell annen behandling. Problemet mitt nå er bare det at jeg er på vei ut av en depresjon, har så utrolig lite overskudd samt det at det er vanskelig for meg å presse meg til å være med mennesker ettersom at det oppleves ganske ubehagelig, utmattende og vanskelig da jeg bryr meg så mye om hva andre måtte mene og tenke om meg og jeg er redd for å gjøre feil, få kritikk og bli avvist. 

Du er alltid full i unnskyldninger, og går i en evig runddans. Virker som du tror at riktig diagnose eller hjelp skal «redde» deg. At noe(n)utenfor deg selv skal få ting til å skje og gi deg et rikere og meningsfylt liv.

Sånn er det dessverre ikke. Det er du og bare du som må gjøre jobben og det vil aldri bli lett eller et perfekt tidspunkt for å gjøre endringer. I ditt tilfelle først og fremst å eksponere deg for ubehag.

Dette har både jeg og mange andre påpekt utallige ganger, men det ser ikke ut til at du evner å ta det inn. 

Anonymkode: 2fc59...927

[Sjø]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du er alltid full i unnskyldninger, og går i en evig runddans. Virker som du tror at riktig diagnose eller hjelp skal «redde» deg. At noe(n)utenfor deg selv skal få ting til å skje og gi deg et rikere og meningsfylt liv.

Sånn er det dessverre ikke. Det er du og bare du som må gjøre jobben og det vil aldri bli lett eller et perfekt tidspunkt for å gjøre endringer. I ditt tilfelle først og fremst å eksponere deg for ubehag.

Dette har både jeg og mange andre påpekt utallige ganger, men det ser ikke ut til at du evner å ta det inn. 

Anonymkode: 2fc59...927

Joda, jeg er veldig klar over denne realietsorienteringen. Men sikkert greit å få høre det igjen likevel. Jeg har vel en tendens til å unngå det litt (eller egentlig veldig er vel det rette ordet her). Hovedproblemet (og unnskyldningen min?) for å ikke gjøre noe med det er at jeg ikke tør. Jeg har tatt det innover meg jeg bare har ikke det i meg å klare å gjøre noe med det foreløpig. Jeg tror nok at hadde jeg ikke vært deprimert hadde jeg kanskje klart ta handling, men samtidig kanskje ikke? Ja, det er vel bare enda en unnskylding. Men det er som at jeg bare har en indre sperre som er helt umulig å komme forbi. Samtidig har jeg jo klart å ta enkelte småsteg i mot det å få et rikere og mer meningsfult liv? Eller er det feil oppfatning av meg og står jeg bare på stedet hvil egentlig?

Jeg har vel fortsatt et pittelite håp jeg nesten litt nekter å gi helt slipp på at "riktig diagnose eller hjelp skal redde meg og at noe eller noen utenfor meg selv skal få ting til å skje" fordi det betyr at jeg ikke trenger gjøre det selv når det oppleves så utrolig skummelt. Jeg føler meg ikke helt klar til å klare å stå i potensielle feilsteg, avvisning og alt det andre negative som følger med det å skulle gjøre den jobben som kreves helt selv. Men man blir vel kanskje aldri helt klar? Kanskje ødelegger jeg bare for meg selv med å tenke det og stadig utsette det å tørre?

[AnonymBruker]

Sjø skrev (9 minutter siden):

man blir vel kanskje aldri helt klar? Kanskje ødelegger jeg bare for meg selv med å tenke det og stadig utsette det å tørre?

Spot on! Alt annet er unnskyldninger og unnvikelser. 

Du kan selvsagt velge å ikke våge. Det er jo enklest og mest behagelig på kort sikt, men du taper jo på det i lengden, ved å bli stående på stedet hvil. 

Anonymkode: 2fc59...927

[AnonymBruker]

Sjø skrev (34 minutter siden):

Joda, jeg er veldig klar over denne realietsorienteringen. Men sikkert greit å få høre det igjen likevel. Jeg har vel en tendens til å unngå det litt (eller egentlig veldig er vel det rette ordet her). Hovedproblemet (og unnskyldningen min?) for å ikke gjøre noe med det er at jeg ikke tør. Jeg har tatt det innover meg jeg bare har ikke det i meg å klare å gjøre noe med det foreløpig. Jeg tror nok at hadde jeg ikke vært deprimert hadde jeg kanskje klart ta handling, men samtidig kanskje ikke? Ja, det er vel bare enda en unnskylding. Men det er som at jeg bare har en indre sperre som er helt umulig å komme forbi. Samtidig har jeg jo klart å ta enkelte småsteg i mot det å få et rikere og mer meningsfult liv? Eller er det feil oppfatning av meg og står jeg bare på stedet hvil egentlig?

Jeg har vel fortsatt et pittelite håp jeg nesten litt nekter å gi helt slipp på at "riktig diagnose eller hjelp skal redde meg og at noe eller noen utenfor meg selv skal få ting til å skje" fordi det betyr at jeg ikke trenger gjøre det selv når det oppleves så utrolig skummelt. Jeg føler meg ikke helt klar til å klare å stå i potensielle feilsteg, avvisning og alt det andre negative som følger med det å skulle gjøre den jobben som kreves helt selv. Men man blir vel kanskje aldri helt klar? Kanskje ødelegger jeg bare for meg selv med å tenke det og stadig utsette det å tørre?

Har ikke du utrolig mye hjelp og oppfølging fra et team flere ganger i uka? Kan du ikke be om hjelp der til å komme deg i gang med ting? Da har du vel den støtten og de krykker du trenger da? 

Anonymkode: b04a7...3e3

[Havfruen]

Sjø skrev (44 minutter siden):

Joda, jeg er veldig klar over denne realietsorienteringen. Men sikkert greit å få høre det igjen likevel. Jeg har vel en tendens til å unngå det litt (eller egentlig veldig er vel det rette ordet her). Hovedproblemet (og unnskyldningen min?) for å ikke gjøre noe med det er at jeg ikke tør. Jeg har tatt det innover meg jeg bare har ikke det i meg å klare å gjøre noe med det foreløpig. Jeg tror nok at hadde jeg ikke vært deprimert hadde jeg kanskje klart ta handling, men samtidig kanskje ikke? Ja, det er vel bare enda en unnskylding. Men det er som at jeg bare har en indre sperre som er helt umulig å komme forbi. Samtidig har jeg jo klart å ta enkelte småsteg i mot det å få et rikere og mer meningsfult liv? Eller er det feil oppfatning av meg og står jeg bare på stedet hvil egentlig?

Jeg har vel fortsatt et pittelite håp jeg nesten litt nekter å gi helt slipp på at "riktig diagnose eller hjelp skal redde meg og at noe eller noen utenfor meg selv skal få ting til å skje" fordi det betyr at jeg ikke trenger gjøre det selv når det oppleves så utrolig skummelt. Jeg føler meg ikke helt klar til å klare å stå i potensielle feilsteg, avvisning og alt det andre negative som følger med det å skulle gjøre den jobben som kreves helt selv. Men man blir vel kanskje aldri helt klar? Kanskje ødelegger jeg bare for meg selv med å tenke det og stadig utsette det å tørre?

Har du tenkt på at i den , mest sannsynligvis, ubehagelige prosessen du kan velge å stå i, så kan det oppstå økt mental styrke, nye perspektiver, nye relasjoner osv?

[Sjø]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Spot on! Alt annet er unnskyldninger og unnvikelser. 

Du kan selvsagt velge å ikke våge. Det er jo enklest og mest behagelig på kort sikt, men du taper jo på det i lengden, ved å bli stående på stedet hvil. 

Anonymkode: 2fc59...927

Veldig godt poeng. Skal ta vare på det du skriver her så jeg kan se tilbake på det når jeg helst vil finne unnskyldninger og unnvike.

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Har ikke du utrolig mye hjelp og oppfølging fra et team flere ganger i uka? Kan du ikke be om hjelp der til å komme deg i gang med ting? Da har du vel den støtten og de krykker du trenger da? 

Anonymkode: b04a7...3e3

Jo det har jeg. Og jeg får hjelp til å komme i gang med ting. Skal i svømmehallen i morgen blant annet. Det er bare det at det jeg aller mest trenger og ønsker å komme i gang med kan de ikke hjelpe meg med. Tenker da mest det å gå på Fontenehuset og delta og møte mennesker der. Det er noe jeg må klare å finne mot til å klare alene. Jeg er egentlig usikker på hvilken støtte og krykker teamet egentlig kan gi meg? Jeg er også usikker på hvilken støtte og krykker jeg faktisk trenger og ikke minst hva som vil være hensiktsmessig og ikke?

Havfruen skrev (33 minutter siden):

Har du tenkt på at i den , mest sannsynligvis, ubehagelige prosessen du kan velge å stå i, så kan det oppstå økt mental styrke, nye perspektiver, nye relasjoner osv?

Ja, det har jeg tenkt på og det tenker jeg er viktig å huske på i denne prosessen. Skal ta vare på dette sitatet også så jeg har å se tilbake på. Jeg kommer ikke unna ubehag skal jeg lykkes med det jeg ønsker oppnå. Jeg har for eksempel mange ganger tenkt at jeg heller vil stå i det ubehaget og smerten det er å bli såret og avvist enn det ubehaget og smerten det ville være for meg å ved slutten av livet innse at jeg aldri turte og aldri fikk oppleve ekte vennskap i voksen alder og det å bli elsket av en kjæreste.