Det er en syk kultur å sende ettåringer i barnehage, sier KrfU-leder

[frosken]

laban skrev (På 19.5.2026 den 15.20):

Det er en misforståelse at det er fælt for alle under 3 år å være i barnehagen. Småbarn er svært forskjellige. Noen kan ha godt av å vente lenger enn til ettårsalderen, det kan være fordi de var premature, har vært mye syke eller har andre behov. Men kan vi ikke ha såpass tillit til foreldrene at vi regner med at de finner en passende løsning i slike tilfeller? Er barnet født tidlig på året, bruker mange ferie og deltid mens de venter på barnehagestart i august. Da er barnet halvannet år, løper omkring og langt mer glad i lek og fart enn å bare være hjemme. Det er en grunn til at åpne barnehager, Lille Lab og liknende tilbud er svært populære og godt besøkt.

Men det er viktig at barnehagens fysiske miljø er tilpasset de minste, og at de har utdannet personale rundt seg. Det er der ressursene bør settes inn. 

Jeg bor et sted der vi ofte ser små barnehagebarn på (vei til eller fra) tur. Det har ingenting med jag å gjøre, de storkoser seg. 

Storfamiliens siste tilskudd begynte i barnehagen bare 10 måneder gammel i august i fjor. Jeg syntes i utgangspunktet det var fryktelig tidlig, men hun har hele tiden stortrivdes. Allerede noen uker etter oppstart var det helt åpenbart at hun hadde positive forventninger i det man parkerte utenfor barnehagen. Hun har det alltid travelt med å komme seg inn. Men hun har vært på en avdeling med trygge og stabile voksenpersoner, så ikke gitt at alle er like heldige. Det er også åpenbart at hun har knyttet seg til de voksne på avdelingen, og de ser også ut til å like å tilbringe tid med henne. 

Jeg er i ferd med å bli mye mindre bekymret for at vi lar barn være såpass mange timer i barnehagen fra tidlig alder. For barn som trives i barnehagen, tror jeg barnehager legger svært godt til rette for god utvikling og læring. 

[laban]

frosken skrev (28 minutter siden):

For barn som trives i barnehagen, tror jeg barnehager legger svært godt til rette for god utvikling og læring. 

Det tror jeg også. 

Det er ikke noe galt med å debattere dette spørsmålet, men jeg synes det er galt å kalle den ene eller andre løsningen for "syk". Var det noe som var "sykt", eller i hvert fall et sjansespill, så var det å sende ettåringen (ofte langt yngre) til en vilt fremmed dagmamma, som kunne være null interessert i annet enn å dekke et desperat behov for penger mens hun ventet på barnehageplass til sin egen baby.

Bare innenfor min familie og omgangskrets var det eksempler på dagmammaer som måtte byttes ut i en fart pga. forhold som kunne blitt skadelige for dagbarnet. 

På 90-tallet var folk rasende på Valgjerd Svarstad Haugland når hun snakket om å "velge" barnehageplass (framfor å la barnet være hjemme med mor eller senere med mor og kontantstøtte).  Som om det var fritt valg, liksom - det var nesten ingen som fikk barnehageplass til barn under 3 år på den tiden, hvis de ikke hadde diagnoser eller legeerklæringer, i hvert fall ikke i byene. Alternativet var private plasser som man sto i kø for, selv om de var svindyre. Vi betalte 4100 pr mnd for 34 år siden, regn litt på den...

Nå er valgmuligheten reell, men noen av løsningene må man finansiere selv. Akkurat som når det gjelder andre valg i livet. Og jeg synes ikke vi skal kalle noen av valgene for "syke" eller påstå at noen av dem er generelt skadelige. Det er forskjell på barn, barnehager, foreldre, yrker/arbeidsplasser, arbeidsvei, familieøkonomi osv. i det uendelige.