Ambivalens til medisiner

[AnonymBruker]

Nå er jeg ganske sliten etter at hjernen har prøvd å motarbeide meg i lang tid. Vet ikke helt hvordan, for det virker jo litt rart å liksom separere "hjernen" og "meg". Men jeg har blitt bombardert med alle mulige slags tanker, unnskyldninger og påskudd for å ikke fortsette med medisinene mine. Hvorfor vet jeg ikke. Jeg aner virkelig ikke hvorfor jeg har denne motstanden. Men nå har jeg lyst til å gi opp, kaste inn håndkleet og fortsette med dem uten noe mer tull. Enhver motarbeidende tanke vil jeg heretter bare snu i døra. For dette er bare slitsomt. Men det er liksom "meg" mot "meg". 

Hvis jeg klarer det da. Ambivalens og tvil vil kanskje alltid komme tilbake igjen. Hva kan gjøres med det? Hva gjør andre med samme utfordringer når tvilen slår inn? 

Anonymkode: d3be3...b03

[ISW]

Jeg er glad for at medisin finnes sånn at jeg slipper å være syk. Jeg savner på ingen måte angsten, tankekjøret eller tvangstankene.

Hva med sykdommen din er det du savner?

[psykedeliker]

I slike tilfeller gjør går man gjennom alternativene på nytt, og ser om det har kommet frem noen nye premisser og/eller opplysninger siden forrige vurdering. Så må man sette opp et argumentasjonsvektshierarki og veie fordeler og ulemper ved de forskjellige alternativene.

[AnonymBruker]

ISW skrev (7 minutter siden):

Jeg er glad for at medisin finnes sånn at jeg slipper å være syk. Jeg savner på ingen måte angsten, tankekjøret eller tvangstankene.

Hva med sykdommen din er det du savner?

Egentlig ingenting. Jeg tror egentlig at det er noe som har blandet seg inn i den andre delen av meg. I den andre "meg". Det føles ikke som meg. Det kan jo ikke være meg begge deler? At den ene delen vil, mens den andre ikke vil? Jeg skjønner det helt ærlig ikke. Det er en motstand der som nok ikke kommer fra meg. 

Anonymkode: d3be3...b03

[AnonymBruker]

psykedeliker skrev (5 minutter siden):

I slike tilfeller gjør går man gjennom alternativene på nytt, og ser om det har kommet frem noen nye premisser og/eller opplysninger siden forrige vurdering. Så må man sette opp et argumentasjonsvektshierarki og veie fordeler og ulemper ved de forskjellige alternativene.

Høres fornuftig ut.

Anonymkode: d3be3...b03

[ISW]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Egentlig ingenting. Jeg tror egentlig at det er noe som har blandet seg inn i den andre delen av meg. I den andre "meg". Det føles ikke som meg. Det kan jo ikke være meg begge deler? At den ene delen vil, mens den andre ikke vil? Jeg skjønner det helt ærlig ikke. Det er en motstand der som nok ikke kommer fra meg. 

Anonymkode: d3be3...b03

Med stemningslidelser er det jo litt annerledes fra angstlidelser, ettersom man kan ønske å føle mer, eller være mer til stede i oppturene (forutsatt at de ikke blir manier). Jeg forstår det og skjønner at vi ikke er i helt samme situasjon.

Imidlertid, sånn som jeg kjenner deg når du ikke bruker så mye medisin, så har du det jo helt for jævlig. Enorm ustabilitet, dype daler og et ganske knust selvbilde. Jeg tenker at det ikke er verdt det å risikere dette igjen.

Egentlig er det nesten bare å si at du bør betrakte dette som destruktive tanker og følelser og ikke ofre det så mye energi. Selv om jeg forstår at det er lett å glemme det negative.

[AnonymBruker]

ISW skrev (2 minutter siden):

Med stemningslidelser er det jo litt annerledes fra angstlidelser, ettersom man kan ønske å føle mer, eller være mer til stede i oppturene (forutsatt at de ikke blir manier). Jeg forstår det og skjønner at vi ikke er i helt samme situasjon.

Imidlertid, sånn som jeg kjenner deg når du ikke bruker så mye medisin, så har du det jo helt for jævlig. Enorm ustabilitet, dype daler og et ganske knust selvbilde. Jeg tenker at det ikke er verdt det å risikere dette igjen.

Egentlig er det nesten bare å si at du bør betrakte dette som destruktive tanker og følelser og ikke ofre det så mye energi. Selv om jeg forstår at det er lett å glemme det negative.

Skal prøve. Og det mener jeg. Jeg skal overtale og tvinge den delen av meg som er fornuftig til å fortsette å være det.  

Anonymkode: d3be3...b03

[stjernestøv]

Jeg har vært ambivalent til medisiner i alle år og ja, det er slitsomt. Tror ikke det er noe som går over. 

[Glitter]

Jeg har heller ikke lyst til å gå på medisiner. 

[AnonymBruker]

@ISW Nå har jeg visualisert for meg selv at jeg går ut av "medisinrommet", stenger døra og kaster nøkkelen, og ser meg aldri tilbake igjen. 

Anonymkode: d3be3...b03

[AnonymBruker]

Jeg har tatt medisiner for psyken siste 11 år og er fortsatt innom tanken om å redusere og/eller slutte månedlig. Mens medisinen jeg bruker for somatisk helse har jeg ikke noe problemer med. Rart det der.

Anonymkode: 16ea4...a93

[AnonymBruker]

Litt sånn som med alle andre ting man har som rutine: man bare gjør det heltinnen å tenke over det. Det er liksom ikke noe alternativ å droppe det, så hva er da grunnen til å stadig vekk skulle tenke over om du skal ta den eller ikke? 
 

Som f.eks å vaske hendene etter et toalettbesøk. Det er noe man bare gjør helt uten å vurdere fra gang til gang. 

Anonymkode: 16fb3...8ce

[psykedeliker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er liksom ikke noe alternativ å droppe det, så hva er da grunnen til å stadig vekk skulle tenke over om du skal ta den eller ikke?

Hvordan vet du at det ikke finnes noe alternativ?