Hvor henvender jeg meg for å få vite begrunnelsen for avslag på utredning hos DPS poliklinikk?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tror du ikke at behandlingen, uansett av diagnose, blir å jobbe med utfordringene du har her og nå?

Anonymkode: 4b770...cd0

Jo? Jeg antar at behandlingen blir å jobbe med utfordringene jeg har her og nå uansett diagnose. Men spørsmålet jeg egentlig sitter med er: Blir måten behandlingen gjennomføres på annerledes ut i fra om jeg har en asperger diagnose eller en unnvikende personlighetsforstyrrelse diagnose? Som jeg har nevnt så tenker jeg at helsepersonell ser på unnvikende personlighetsforstyrrelse som en diagnose man kan bli frisk fra, noe asperger ikke er da man bare må lære seg å leve med det.

Anonymkode: 16ac2...f3a

[Ikkeanonymnok]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ja. Jeg har vurdert å gå privat og da jeg googlet etter potensielle private behandlere så fant jeg ut at behandleren som jeg hadde i 2019 som mente jeg ikke hadde asperger og kunne fått unnvikende har begynt privat. Vet ikke om det ville være mest hensiktsmessig å bestille time hos han eller en helt ukjent behandler hvis jeg bestemmer meg for å gå privat? Har du eller andre her noen tanker om det?

Jeg er helt enig i at jeg kanskje har kjørt meg fast i dette sporet fordi unnvikende personlighetsforstyrrelse kan kureres. Det å ha en unnvikende pf diagnose ville gitt meg mye mer håp skal jeg være helt ærlig. Samtidig nevnte sykepleier i teamet til meg at det ikke er noe i veien for å jobbe mot mål og kunne lykkes med å nå de har man asperger. Og det tenker jeg er et viktig poeng.

Enig! En fjerde løsning kunne vært: Jeg kunne eventuelt ha fått diskutert det med behandler på sengeposten jeg tilhører? Er snakk om at jeg kanskje skal legges inn om 4 -8uker, men er usikkert.

Et stort steg på veien for deg vil være å begynne å ta relativt enkle beslutninger selv. Jeg legger merke til at du ofte spør andre om råd eller meninger eller hjelp til å ta beslutninger som du garantert klarer å ta selv. Kanskje dette er et symptom på upf, men uansett tenker jeg du har godt av å øve på å ta noen av disse beslutningene uten å drøfte alt med andre først. Nå snakker jeg ikke om de «store» spørsmålene altså, bare så det er sagt. 

 Selv om asperger ikke kan kureres eller medisineres så er det veldig mange som har gode liv med den tilstanden også. Selv med alle våre finurlige greier kan vi lære oss å fungere i relasjon med andre, både i vennskap og i forhold, en trenger ikke å bytte diagnose for det. Det hadde nok vært fordelaktig for deg om du og teamet ditt jobbet med å akseptere diagnosen din og se muligheter og ikke begrensninger.

Og ja, om du diskuterer det med behandler på sengepost så kan du jo det men da rekker du ikke klagefristen som var om 3 uker.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jo? Jeg antar at behandlingen blir å jobbe med utfordringene jeg har her og nå uansett diagnose. Men spørsmålet jeg egentlig sitter med er: Blir måten behandlingen gjennomføres på annerledes ut i fra om jeg har en asperger diagnose eller en unnvikende personlighetsforstyrrelse diagnose? Som jeg har nevnt så tenker jeg at helsepersonell ser på unnvikende personlighetsforstyrrelse som en diagnose man kan bli frisk fra, noe asperger ikke er da man bare må lære seg å leve med det.

Anonymkode: 16ac2...f3a

Jeg kan aldri tenke meg at behandlingen blir så mye annerledes, nei. Men jeg er ikke helsepersonnell da.

Anonymkode: 4b770...cd0

[AnonymBruker]

Ikkeanonymnok skrev (13 minutter siden):

Et stort steg på veien for deg vil være å begynne å ta relativt enkle beslutninger selv. Jeg legger merke til at du ofte spør andre om råd eller meninger eller hjelp til å ta beslutninger som du garantert klarer å ta selv. Kanskje dette er et symptom på upf, men uansett tenker jeg du har godt av å øve på å ta noen av disse beslutningene uten å drøfte alt med andre først. Nå snakker jeg ikke om de «store» spørsmålene altså, bare så det er sagt. 

 Selv om asperger ikke kan kureres eller medisineres så er det veldig mange som har gode liv med den tilstanden også. Selv med alle våre finurlige greier kan vi lære oss å fungere i relasjon med andre, både i vennskap og i forhold, en trenger ikke å bytte diagnose for det. Det hadde nok vært fordelaktig for deg om du og teamet ditt jobbet med å akseptere diagnosen din og se muligheter og ikke begrensninger.

Og ja, om du diskuterer det med behandler på sengepost så kan du jo det men da rekker du ikke klagefristen som var om 3 uker.

Jeg er enig med deg i dette. Neste gang jeg har en beslutning jeg må ta fra nå av tenker jeg at jeg skal prøve å ta den selv og ikke spørre om råd. Det som er er bare det at jeg er så redd for å ikke ha tenkt ordentlig gjennom det og ta feil beslutninger.

Jeg er enig i at jeg burde jobbe med å akseptere asperger diagnosen og se muligheter fremfor begrensninger. Det er bare vanskelig for meg å akseptere en diagnose som er så usikker, tenker da spesielt på kommentarene jeg har fått fra teamet og også det at jeg ved første utredning ikke fikk asperger men nesten unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Sant. Jeg må ta en avgjørelse på om jeg skal klage eller ikke innen 2-3 uker. Men mye avhenger jo om de to tidligere utredningene kan regnes som second opinion eller ikke. For det er jo bare hvis de har tatt feil mtp det at jeg har noe jeg kan klage på.

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kan aldri tenke meg at behandlingen blir så mye annerledes, nei. Men jeg er ikke helsepersonnell da.

Anonymkode: 4b770...cd0

Jeg vet ikke. Men jeg tenker at uansett om man har asperger eller unnvikende personlighetsforstyrrelse så er det eksponering som må til med tanke på redsel for å gjøre feil, være sårbar, bli avvist osv uansett diagnose?

Anonymkode: 16ac2...f3a

[Ikkeanonymnok]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg er enig med deg i dette. Neste gang jeg har en beslutning jeg må ta fra nå av tenker jeg at jeg skal prøve å ta den selv og ikke spørre om råd. Det som er er bare det at jeg er så redd for å ikke ha tenkt ordentlig gjennom det og ta feil beslutninger.

Jeg er enig i at jeg burde jobbe med å akseptere asperger diagnosen og se muligheter fremfor begrensninger. Det er bare vanskelig for meg å akseptere en diagnose som er så usikker, tenker da spesielt på kommentarene jeg har fått fra teamet og også det at jeg ved første utredning ikke fikk asperger men nesten unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Sant. Jeg må ta en avgjørelse på om jeg skal klage eller ikke innen 2-3 uker. Men mye avhenger jo om de to tidligere utredningene kan regnes som second opinion eller ikke. For det er jo bare hvis de har tatt feil mtp det at jeg har noe jeg kan klage på.

Husk at det er ingenting i veien for å be om råd i de store beslutningene. Men om du skal ta kontakt med den eller den behandleren er f.eks. beslutninger som ikke har store konsekvenser om du skulle velge «feil» annet enn at du har kastet bort litt tid. 

Dersom de i teamet ditt uoppfordret har kommet med slike kommentarer synes jeg det er ganske uprofesjonelt. De viser ingen forståelse for at det kan skape uro og usikkerhet hos en pasient. Så da hadde jeg sagt det til de. Det er fint for deg å øve på det også.