Kan jeg bli lesbisk?

[leila]

Jeg lurer på om det er mulig å bestemme seg så sterkt for å skifte legning - at man faktisk klarer det!

For akkurat nå har jeg utrolig lyst til å bli lesbisk...

Tror dere jeg kan bli det etterhvert hvis jeg flørter med jenter på Fincken ("gay"-bar i Bergen) hver helg? Regner med jeg må finne meg i litt jentesex også da, men det gjør ikke noe. Da slipper jeg å ha noe mer med gutter å gjøre. Noen gang.

[Gjest Paradox]

Jeg vet det er usaklig, men jeg bare må si det; Når jeg går ute i sommervarmen nå, og ser alt det deilige - så skjønner jeg deg godt. - Jeg ville ikke nølt et sekund på å konvertere.

Lykklige meg som er mann!

[Gjest HeidiJenta]

vet ikke om du kan bli lesbisk, men det er jo ingen som stopper deg i å bli forelska i ei jente eller like ei. du må bare slippe "hemningene" så kanskje du finner ei du liker

[avil]

Du kan flørte med jenter, ha sex med jenter, og sikkert også forelske seg i jenter.

Etterhvert så vil du svikte jenter, bli skuffet over jenter, krangle med jenter, få hjertet knust av jenter.

Så kan du skrive nytt innlegg på dol:

"Kan jeg få bli hetero igjen, så slipper jeg noensinne å grine for en jente mer"

[knappologen]

Du blir ikke lesbisk. Du er det allerede i følge deg selv: "Da slipper jeg å ha noe mer med gutter å gjøre. Noen gang."

Med en slik holdning til gutter, tror jeg det er mange av dem som ikke synes det er et stort savn om du lever slik du har skrevet og unngår menn.

I følge psykologien er enhver handling forsterkning av den delen av personligheten den samsvarer med. Med andre ord: Jo lenger du lever ut dine lyster, jo mindre mulighet har du til forandring.

Ja, viljen til forandring vil også bli mindre. Når det har gått lang nok til vil du ha mistet både vilje og evne til forandring vekk fra lesbisk levemåte. Det du tenker, på er enveisbillet til noe du kan komme til å andre dypt på.

Fjellvettregelen om at "det er ingen skam å snu" burde du tatt med deg. Ønsker deg alt godt.

[avil]

Du blir ikke lesbisk. Du er det allerede i følge deg selv: "Da slipper jeg å ha noe mer med gutter å gjøre. Noen gang."

Med en slik holdning til gutter, tror jeg det er mange av dem som ikke synes det er et stort savn om du lever slik du har skrevet og unngår menn.

I følge psykologien er enhver handling forsterkning av den delen av personligheten den samsvarer med. Med andre ord: Jo lenger du lever ut dine lyster, jo mindre mulighet har du til forandring.

Ja, viljen til forandring vil også bli mindre. Når det har gått lang nok til vil du ha mistet både vilje og evne til forandring vekk fra lesbisk levemåte. Det du tenker, på er enveisbillet til noe du kan komme til å andre dypt på.

Fjellvettregelen om at "det er ingen skam å snu" burde du tatt med deg. Ønsker deg alt godt.

Hva handlet innlegget ditt om? At hvis hun egentlig _er_ lesbisk, og begynner å leve ut sin legning, _risikerer_ hun å ikke kunne bli heterofil i sin atferd igjen?????

I så fall er jeg skremt over deg!

Håper jeg tar feil når jeg tolker deg slik.

[knappologen]

Hva handlet innlegget ditt om? At hvis hun egentlig _er_ lesbisk, og begynner å leve ut sin legning, _risikerer_ hun å ikke kunne bli heterofil i sin atferd igjen?????

I så fall er jeg skremt over deg!

Håper jeg tar feil når jeg tolker deg slik.

Trodde jeg hadde formulert meg tilstekkelig tydelig. Forsøker en gang til.

Noen mennesker har litt svak kjønnsidentitet. De kan f.eks. leve heterofilt en periode. Så skjer det noe og så bestemmer de seg for forandring, og lever homofilt/lesbisk.

Det tror jeg kan være tilfelle med Leila. Men hun gir også inntrykk av at hennes dragning mot lesbisk levemåte er større enn det hun vil innrømme overfor seg selv. Her snakker jeg altså om gradsforskjeller, kanskje noe mellom bifil og lesbisk eller noe sånt.

Så mer detaljert om det jeg prøvde å fortelle i forrige innlegg. Dersom hun lever ut sin dragning mot andre kvinner, vil det forandre henne mye sterkere enn om hun bare tenkte på det ofte. Kjønnsidentitet er del av personligheten. Og denne delen av personligheten vil bli preget av hennes levemåte, uansett om hun velger å leve heterofilt eller lesbisk.

Om hun lever ut tankene sine, er min påstand at etter en tid blir hennes dragning mot kvinner enda sterkere og dragningen mot menn svakere. Her kan man si er hun blir mer preget i retning av å være lesbisk enn før.

Og dersom hun velger å leve lesbisk lenge nok, blir hennes personlighet så preget av det at det hun nok ikke kan snu en gang til, altså leve heterofilt.

Noen mennesker kaster sin heterofile levemåte over bord. Noen/mange år senere angrer de. Da oppdager at de er så preget av sin homofile/lesbiske levemåte at forandring er nær umulig. Da kan det være i seneste laget og de blir dypt fortvilet, bla.a. fordi normalt familieliv og egne barn blir utopi. Det var denne fortvilelsen jeg ønsket å spare henne for.

Hun er altså ikke noe mindreverdig som menneske om hun velger å leve lesbisk, men går glipp av en del gleder i livet andre får.

[avil]

Trodde jeg hadde formulert meg tilstekkelig tydelig. Forsøker en gang til.

Noen mennesker har litt svak kjønnsidentitet. De kan f.eks. leve heterofilt en periode. Så skjer det noe og så bestemmer de seg for forandring, og lever homofilt/lesbisk.

Det tror jeg kan være tilfelle med Leila. Men hun gir også inntrykk av at hennes dragning mot lesbisk levemåte er større enn det hun vil innrømme overfor seg selv. Her snakker jeg altså om gradsforskjeller, kanskje noe mellom bifil og lesbisk eller noe sånt.

Så mer detaljert om det jeg prøvde å fortelle i forrige innlegg. Dersom hun lever ut sin dragning mot andre kvinner, vil det forandre henne mye sterkere enn om hun bare tenkte på det ofte. Kjønnsidentitet er del av personligheten. Og denne delen av personligheten vil bli preget av hennes levemåte, uansett om hun velger å leve heterofilt eller lesbisk.

Om hun lever ut tankene sine, er min påstand at etter en tid blir hennes dragning mot kvinner enda sterkere og dragningen mot menn svakere. Her kan man si er hun blir mer preget i retning av å være lesbisk enn før.

Og dersom hun velger å leve lesbisk lenge nok, blir hennes personlighet så preget av det at det hun nok ikke kan snu en gang til, altså leve heterofilt.

Noen mennesker kaster sin heterofile levemåte over bord. Noen/mange år senere angrer de. Da oppdager at de er så preget av sin homofile/lesbiske levemåte at forandring er nær umulig. Da kan det være i seneste laget og de blir dypt fortvilet, bla.a. fordi normalt familieliv og egne barn blir utopi. Det var denne fortvilelsen jeg ønsket å spare henne for.

Hun er altså ikke noe mindreverdig som menneske om hun velger å leve lesbisk, men går glipp av en del gleder i livet andre får.

Ok, all ære for merkelige teorier, det er dem som har fått menneskeheten framover. Men jeg tror du skyter kjærlighet med akademiske kanoner her, og det funker ikke så bra.

Jeg opplevde leilas innlegg som en typisk "jeg er så innmari opptatt av gutter og de bare skuffer meg, nå vil jeg bli lesbisk/nonne"-greie. Derfor var mitt svar til henne en sånn "jenter-er-like-skuffende-som-gutter"-orientering.

Nok om det.

Tilbake til din teori om svak kjønnsidentitet og atferd som preger karakteren. Når det gjelder bifile: Jeg tror ikke at bifil legning har noe med svak kjønnsidentitet å gjøre. Folk som strever med svak kjønnsidentitet har en tendens til å være overdrevent heterofile.

Dersom man faktsik strever med kjønnsidentiteten er det ofte et tegn på at man strever med identiteten og autonomien i det hele tatt. Man ser det hos en del av disse borderline-jentene, de forteller at de nærmest skifter personlighet etter hvem de er sammen med, eller har lidenskapelige identitetsprosjekter som kommer på rekke og rad, men ikke noe føles riktig i lengden. Dersom jeg har rett i at identitetsdiffusjon ligger bak usikkerhet/ubehag ved kjønnsidentitet, så er dette et grunnleggende problem som ikke løses ved at man "leker heterofil" i all evighet. Tomheten og usikkerheten bak forsvinner ikke selv om atferden er stabil. Særlig ikke hvis den er stabil pga samfunnsnormer. Da kan jo stabiliteten oppleves som et rigid angst-fengsel, og ikke som trygghet.

Dersom du har rett i at et liv som aktiv lesbisk / heterofil preger folk og gjør at man ikke kan endre seg til en annen legning man _egentlig_ hadde potensiale for, så er det homofili-helbredelse neste. Så er det jo bare for de usikre homofile/bifile å leve heterofilt, og så _bli_ de heterofile i lengden. Dette er en metode som har vært prøvd i uendelige tider, og den har åpenbart IKKE virket.

Dersom leila nå tilfeldigvis blir forelsket i en jente neste gang, og blir kjærester med henne, så postulerer du at sannsynligheten er der for at hun ikke kan vende tilbake til de heterofiles rekker. Dette er jeg for det første uenig i, og for det annet syns jeg ikke det er noen tragedie å ende opp som lesbisk. Og joda, du prøver da også å si noe i den retning, men hvis du virkelig mener det, hvorfor advare mot en lesbisk livsførsel i utgangspunktet?

[Jane]

Selvfølgelig går det an. Det er bare å satse 100 %, så ordner det seg sikkert.

[Gjest malun]

Hvis du tror det er mindre problematisk å ha med jenter å gjøre enn med gutter, tar du sørgelig feil.

[Gjest xyz]

Eeh, er det ikke bedre å satse på en impotent homse? Så slipper du alt styret med PMS.

[knappologen]

Ok, all ære for merkelige teorier, det er dem som har fått menneskeheten framover. Men jeg tror du skyter kjærlighet med akademiske kanoner her, og det funker ikke så bra.

Jeg opplevde leilas innlegg som en typisk "jeg er så innmari opptatt av gutter og de bare skuffer meg, nå vil jeg bli lesbisk/nonne"-greie. Derfor var mitt svar til henne en sånn "jenter-er-like-skuffende-som-gutter"-orientering.

Nok om det.

Tilbake til din teori om svak kjønnsidentitet og atferd som preger karakteren. Når det gjelder bifile: Jeg tror ikke at bifil legning har noe med svak kjønnsidentitet å gjøre. Folk som strever med svak kjønnsidentitet har en tendens til å være overdrevent heterofile.

Dersom man faktsik strever med kjønnsidentiteten er det ofte et tegn på at man strever med identiteten og autonomien i det hele tatt. Man ser det hos en del av disse borderline-jentene, de forteller at de nærmest skifter personlighet etter hvem de er sammen med, eller har lidenskapelige identitetsprosjekter som kommer på rekke og rad, men ikke noe føles riktig i lengden. Dersom jeg har rett i at identitetsdiffusjon ligger bak usikkerhet/ubehag ved kjønnsidentitet, så er dette et grunnleggende problem som ikke løses ved at man "leker heterofil" i all evighet. Tomheten og usikkerheten bak forsvinner ikke selv om atferden er stabil. Særlig ikke hvis den er stabil pga samfunnsnormer. Da kan jo stabiliteten oppleves som et rigid angst-fengsel, og ikke som trygghet.

Dersom du har rett i at et liv som aktiv lesbisk / heterofil preger folk og gjør at man ikke kan endre seg til en annen legning man _egentlig_ hadde potensiale for, så er det homofili-helbredelse neste. Så er det jo bare for de usikre homofile/bifile å leve heterofilt, og så _bli_ de heterofile i lengden. Dette er en metode som har vært prøvd i uendelige tider, og den har åpenbart IKKE virket.

Dersom leila nå tilfeldigvis blir forelsket i en jente neste gang, og blir kjærester med henne, så postulerer du at sannsynligheten er der for at hun ikke kan vende tilbake til de heterofiles rekker. Dette er jeg for det første uenig i, og for det annet syns jeg ikke det er noen tragedie å ende opp som lesbisk. Og joda, du prøver da også å si noe i den retning, men hvis du virkelig mener det, hvorfor advare mot en lesbisk livsførsel i utgangspunktet?

"Og joda, du prøver da også å si noe i den retning, men hvis du virkelig mener det, hvorfor advare mot en lesbisk livsførsel i utgangspunktet?"

Det var jo det jeg skrev om i forrige inlegg på slutten.

Dessuten det jeg skrev er ikke basert på merkelige teorier eller egne antagelser, men det jeg har lest fra psykologi.

[avil]

"Og joda, du prøver da også å si noe i den retning, men hvis du virkelig mener det, hvorfor advare mot en lesbisk livsførsel i utgangspunktet?"

Det var jo det jeg skrev om i forrige inlegg på slutten.

Dessuten det jeg skrev er ikke basert på merkelige teorier eller egne antagelser, men det jeg har lest fra psykologi.

Du skriver at du har lest dette i psykologien.

Hvor da? (jeg er faktisk oppriktig interessert)

Psykologisk teori består av mer eller mindre merkelige antagelser om menneskets psyke, så noe du selv hadde funnet på ville da bare være nyskapende og bra i den sammenhengen.

Håper du tar deg tid til å svare.

[knappologen]

Du skriver at du har lest dette i psykologien.

Hvor da? (jeg er faktisk oppriktig interessert)

Psykologisk teori består av mer eller mindre merkelige antagelser om menneskets psyke, så noe du selv hadde funnet på ville da bare være nyskapende og bra i den sammenhengen.

Håper du tar deg tid til å svare.

"Du skriver at du har lest dette i psykologien.

Hvor da? (jeg er faktisk oppriktig interessert) "

Leste det under Ex.Phil. siden psykologi var en del av det. Finner ikke igjen den gamle læreboken i psykologi, husker ikke hva den het heller. Men du finner igjen samme tankegang i grunnleggende psykologi.

"Psykologisk teori består av mer eller mindre merkelige antagelser om menneskets psyke, så noe du selv hadde funnet på ville da bare være nyskapende og bra i den sammenhengen. "

Det er ikke noe jeg har funnet på selv.

Når du begynner å lese psykologi blir du presentert for psykologiens tidligste historie og om de mange forskjellige læreretningene, f.eks. behaviorismen osv. Ikke rart psykologi har gitt mange inntrykk av å være lite seriøst fagfelt.

Men det at handlinger leder til forsterkning av den delen av personligheten den samsvarer med er noe du vil finne igjen i grunnleggende psykologi og noe de fleste fagfolk er enige om. Men der er nok mye uenighet og hvor mye som skal til for at mennesker skal forandre noe av sin personlighet.

Det jeg har gjort er å vise en anvendelse av påstanden om at handlinger leder til forandring av den delen av personligheten den samsvarer med, når seksuell levemåte forandres. Det er jo naturlig også da, at det må være samsvar mellom personlighet og handlinger.

4. februar 1999 stod det en artikkel i VG om en norsk kvinne med fullt navn som ble bedt for og blitt fri fra å leve lesbisk. (Hun giftet seg senere og fikk barn. ) Hun ble ikke trodd av homofile/lesbiske. Årsaken var at de mente hun hadde levd i ni år som lesbisk og måtte bli for sterkt preget av det til å snu. Hun måtte tåle mye kritikk i et diskusjonsprogram på TV selv om hun sa sannheten.

Men så til poenget: Det var de homofile/lesbiske selv som indirekte påstod at å leve lenge lesbisk ville forandre hennes personlighet. Og de mente altså at denne forandringen ville blitt for stor til at hun kunne snu.