NHD - han ville kutte meg ut på dagen!

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg føler nesten av psyker'n min begår det ene overgrepet etter det andre mot meg.

Er i en mellomperiode uten medisinering og er ekstra sårbar.

For noen måneder siden brøt han taushetsplikten ved å gi meg opplysninger om en annen families problemer. Har aldri helt kommet over det. Var et sjokk. Mistet tilliten egentlig, tror jeg.

Dette har fått meg til å tenke på å bytte behandler. Tok mot til meg og presenterte han for noen andre punkter jeg ikke var bekvem med også, samt dette med taushetspliktbruddet. Trodde det var slike ting som var mulig å ta opp til diskusjon i terapien, jeg. Neste time var han totalt fiendlig innstilt til meg (slik oppfattet jeg det ihvertfall, fikk sjokk) og sa at siden jeg ikke lenger hadde tillit til han var dette siste timen. To timer før hadde han lovet meg en 10-timers bulk hvor vi skulle snakke om et spesielt tema, dette var helt glemt tydeligvis.

Jeg hadde bedt om veiledning vedr en ny medisin jeg kanskje kunne tenke meg å prøve. Dette har han ikke nevnt noe om.

På spørsmål om å få se journalen sa han først nei! Så presenterte han meg for et skriv hvor det blant annet sto at jeg sannsynligvis ville miste selvkontrollen hvis jeg ikke gikk i terapi og at neste skritt kunne være innleggelse. Og der og da mente han altså at terapien skulle avsluttes! Kort og brutalt, og med nye opplysninger om min 'tilstand' som var helt nye for meg. Jeg satte meg sterkt på bakbeina og forlangte bådde kopi av journalen og ny time for å avslutte på en 'normal' måte.

Timen før hadde jeg første gangen 'luftet' for han at jeg tenkte på å bytte psykiater. Da sa han at nei, vi må fortsette noen måneder til. Og så, etter denne kritikken, ville han avslutte på dagen!

Jeg hadde altså gitt han noen punkter vi skulle diskutere for å avgjøre om vi kunne 'redde forholdet' dvs fortsette terapien eller ikke. Men han tålte rett og slett ikke kritikk mot sine metoder i terapien. Eller så var det dette med at jeg bemerket at han hadde brutt taushetsplikten som fikk han til å gå i vranglås. Men det problemet hadde han jo selv skaffet seg. Det var ikke min skyld. Følte at jeg fikk straff for noe han hadde gjort - siden jeg påpekte det. Det hadde faktisk gitt meg en del sjelekvaler.

Jeg fikk nesten sammenbrudd etter denne timen. Tok kontakt med personer som fikk meg litt på sporet og kunne fortelle hva jeg hadde krav på. Det roet meg såpass at jeg kunne gjennomføre den neste timen. Han var like uforsonlig til å begynne med, men etterhvert skjønte han at han ikke ble kvitt meg så enkelt, og gav meg en liste over kolleger jeg kunne henvende meg til.

Fortsatt blir jeg redd når jeg tenker på det. Det er -minst- ett halvt års ventetid på ny behandler. Forferdelig å avslutte en behandlingsperiode på en slik måte.

Og et spørsmål; jeg ba om journalen. Fikk da fem halvårsnotater og ikke noe annet, sammen med en giro. Har jeg ikke krav på å se resten av journalen også?

Er redd for å spørre rett og slett. Tåler ikke flere konfrontasjoner med han nå før sommeren. Da detter jeg sammen. Har time om en uke. Har lurt på om jeg rett og slett skal avlyse den - utsette den til august. Men samtidig har jeg et håp om at han skal besinne seg enda mer. Kanskje en unnskyldning, men det er vel for mye å håpe på.

Hva synes du om dette, NHD?

PS.

Denne 'kritikken' var ting jeg reagert på i behandlinga. Enkelte temaer jeg følte meg ubekvem med fordi det føltes som om han ikke respekterte meg. Vi har ganske ulike syn på enkelte ting i livet. At jeg reagerte på at han hele tiden sa han ikke kunne hjelpe meg, ikke hadde ansvar for meg, at jeg ikke feilte noe verken psykisk eller fysisk. Rart jeg ikke fungerer i hverdagen da. Samt dette med at jeg syntes det var ekkelt å få opplysnigner om andre pasienters tilstand.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, du har krav på å se hele journalen.

Jeg synes det er beklagelig at det er pasientene og ikke behandlerne som må sørge for korrekte rammer i psykoterapien (forutsatt at du refererer saken objektivt).

[Gjest ikke undertegnet]

Ja, du har krav på å se hele journalen.

Jeg synes det er beklagelig at det er pasientene og ikke behandlerne som må sørge for korrekte rammer i psykoterapien (forutsatt at du refererer saken objektivt).

Får ingen ny behandler på mange måneder. Min fastlege er ny for meg og orker ikke begynne 'forholdet' med å presentere denne ekle saken.

Pasientombudet tar seg bare av det som foregår i institusjonene på Fylkesplan. Fylkeslegen sier at dette er ting psykiater og pasient vanligvis ordner opp i selv.

Hadde en telefonsamtale med dem samme dagen det skjedde for å få råd. Jeg var livredd, og søkte råd der jeg trodde jeg kunne få det.

Det som også var litt ekkelt i den sammenheng, var at når jeg hadde lagt fram historien til denne personen hos Fylkeslegen, var det første han sa: Du får ikke tatt fra han lisensen på dette vet du. Da hadde jeg lyst til ågrine. Var det DET de trodde. Jeg ville bare ha hjelp til å takle konflikten. Saksbehandleren min på Trygdekontoret var ikke tilgjengelig den dagen, så jeg måtte prøve noen andre. Jeg følte meg mistenkeliggjort i utganspunktet.

AT behandler og pasient løser oppstøtte konflikter seg imellom, det trodde jeg også, men det er ikke mulig når psykiateren ikke vil ha mer med meg å gjøre. Har derfor bedt om hjelp i et brev til Trygdekontoret (han er jo psykiater med trygderefusjon, regnet med at de kunne gjøre noe), men har ikke fått svar.

Jeg greier rett og slett ikke møte han for å gå gjennom journalen. Det må jeg ha hjelp til. Tør rett og slett ikke.

Det jeg egentlig har lyst til er å sende skriftlig klage på behandlingen jeg har fått til Fylkesmannen. Men det jeg er REDD for er at jeg da på en måte vil få et stempel, at dette vil komme andre fagpersoner for øre på en måte, slik at ingen lenger vil ha meg i sin praksis av redsel for at jeg 'flyr til' Fylkesmannen så fort vi er uenige. Jeg er virkelig blitt redd, for jeg skjønner ingen ting av dette. Og er redd for å gjøre det verre for meg enn det er.

Kan slike ting skje. At en blir 'svartelistet' som vanskelig pasient?

Jeg mener at noen burde ha ansvaret for at slike ting jeg har vært utsatt for ikke skjedde. Og da må jo noen fortelle om det. Bl.a. gav han meg Sobril for 'å få fred' fra maset virket det som siste timen. Jeg var helt nervevrak etter hendelsen og er det enda. Tidlgiere ville han ikke gi meg Sobril pga min 'misbrukspersonlighet'. Men nå var det bare om å gjøre å få meg ut av døra.

Jeg sa at slik kan du ikke gjøre mot meg. Du får gå til advokat da - var svaret! Snakk om å kunne snakke om problemene. DET ville ihvertfall ikke gjort mine nerveproblemer mindre.

Har jo inntrykk av at de fleste mener det er bare å glemme og gå videre. For en 'tjener' ingen ting på å ta det opp. Men hvordan får en stoppet behandlere som kanskje gjør gale ting mot pasientene da?

Har du noen råd til meg?