Fillebomdompomlomkrom

[blaagutt18]

Jeg er så syk og lei av å skrive at jeg er syk og lei. Jeg er så lei av å prøve å ta livet mitt, men aldri fullføre det. Jeg er så lei at det ikke finnes en jævla hånd å gripe fatt i.

Kutter meg her og litt der, så misbruker jeg medisin litt her og litt der og alkohol har jeg i meg nokså ofte.

Hvorfor er livet så jævla trist da lille gutt? Det må da finnes en grunn til at du er dypt depressiv og sliker med de fleste former for angst.

Nei, ikkeno grunn, ligger der og tærer på sjela mi.

Prøver å kutte det vekk, brenne det vekk, drikke det vekk, men neida, den lille jæveln er der og herjer med meg.

Så er det at jeg er så jævla feig, tror alltids at det finnes håp, hater den lille greia der. Hater at jeg ikke kan ta livet mitt med tanke på andre. Men, hva kan jeg gjøre?

Reise tilbake hjem til klade Norge og vente på vennene og psyken skal komme tilbake, ringe legevakta og si at jeg vil ta livet mitt og bli innlagt for å så ligge enda mer med dette?

Danse naken midt på motorveien og rope hjelp?

Ikke vet jeg.

Jeg er bare lei.

Jeg er bare såååååå ufattelig ubeskrivelig at ingen bilder, sanger eller tekster kan beskrive det. Hver dag er en ny dag, det er sant, men de blir bare verre.

Sier ikke mer enn... *HYYL*

[zoti]

Hei kjære deg.

Jeg kjenner deg ikke, men det er trist å høre at du har det så vondt.

Å kutte ting vekk, brenne ting vekk, eller drikke ting vekk fungerer ikke så godt, gjør det vel?

Vil anbefale deg å forsøke andre ting… Jeg var selv syk i fem år. Angst, spiseforstyrrelser og depresjoner. Nå har jeg vært frisk i fire år.

Når jeg fikk anfallene mine, i perioden hvor jeg ble ”frisk”, lærte jeg meg å takle ting på en ny måte. Å gå en tur istedenfor å spise eller kaste opp. Se en fin/morsom film istedenfor en trist film. Høre på ”oppmuntrende musikk” istedenfor deppe-musikk.

Gjennom å gå lange turer i naturen, eller andre steder, glemmer jeg etter en stund hvorfor jeg gikk. Det er så mye å se på, så mange fine ting, og livet kjennes bedre. Men enkelte ganger måtte jeg gå lenge før de verste følelsene slapp taket.

Du sier at du hater deg selv for at du fortsatt har håp, og hater deg selv for at du ikke kan ta livet ditt pga andre. Det er gode egenskaper.

For det finnes mer der ute, og det er verdt å klamre seg fast, se hva som kommer rundt neste hjørne.

For åtte år siden hadde jeg et selvmordsforsøk. Det gikk heldigvis ikke.

I dag blir jeg så utrolig fortvilet over å tenke på hvordan jeg så alt som så håpløst, når det fantes utveier. Fortvilet når jeg leser eller hører om de som lykkes i å gjøre det.

For ja, jeg var syk i flere år etter forsøket. Men hele tiden var jeg nysgjerrig. Hva skjer rundt neste hjørne? Hvem møter jeg? Hvor går jeg? Jeg måtte bare se litt til, vite litt mer.

Livet er jo så skjørt, og så fullt av vakre og gode ting. Du sier du ikke kan ta selvmord pga av de rundt deg. Da har du jo gode mennesker rundt deg. Det er en rikdom. Snakker du med dem? Forteller du noen hvordan du har det? Kan du rømme hjem til noen, få hjelp til å snakke, eller glemme, en stund? Gjøre morsomme, fine ting?

Det er mer der ute.

Gjennom de årene jeg var så langt nede, lærte jeg meg etter hvert hva som kunne ta meg langt opp.

Jeg har fortsatt mine problemer, vanlige problemer. Jeg er fortsatt trist noen dager, føler meg udugelig og stygg noen dager. Men jeg tror også at jeg kommer lenger opp enn svært mange andre. Jeg er et lykkelig menneske.

Jeg knuget meg til de tingene og menneskene jeg elsket. Jeg har gått inn for å fylle livet mitt så godt som mulig med de tingene jeg synes er verdifulle.

Jeg vil så gjerne få deg lenger opp. Jeg vil så gjerne gi deg nye gnister til ditt håp.

Hva liker du å gjøre? Hvilke hobbyer har du? Har du anledning til å bruke mer tid til det? Eller mer tid sammen med de du trives sammen med?

Prøv å snu tankerekken din, hvis du klarer.

Prøv å lete opp tingene som gjør deg lykkelig.

Jeg vil så gjerne hjelpe deg, og det vil nok de fleste som leser innlegget ditt. Tenk litt på det. Vi er mange som sender trøstende tanker til deg, som vil deg vel.

Er ikke det en liten spire til en god følelse?

[Gjest calestia]

ta opp kampen.

for det nytter.

men du må gjøre noe selv, du må kjempe for det livet du vil ha.

jeg sliter rævva av meg fortsatt, men jeg har ikke forsøkt selvmord på flere mnd. har ikke drukket alkohol. kutta har jeg , men mindre enn før.

har et villt tankekjør i hodet for tida, veggene danser, jeg tror jeg klikker stadig vekk. men likevel har jeg det bra, for innimellom er jeg rett og slett glad. jeg vil være mer glad, så jeg har tatt opp kampen. jeg jager stemmer, jeg jager monstre, og de legger på sprang.

det blir nok verre, psyken sier så. det dukker opp ting jeg ikke takler, og jeg tipper over oftere og oftere, humøret er vilt. men jeg har ikke tenkt å gi meg nå, jeg driter i om jeg havner på lukket igjen. uansett hva som dukker opp, jeg skal FAEN meg ha et godt liv, uansett hva tankene sier.

angsten stjeler ikke livet mitt lenger. joda, har angst.. men jeg har jobbet så innmari med den i det siste. og i dag har jeg vært på et kjøpesenter alene. altfor masse folk, stemmer surret i hodet, og jeg ble forfjamsa, men jeg klarte det, og det har jeg gjort to ganger nå..

see?? det nytter.. ( tror ikke jeg har hatt mitt siste selvmordsforsøk, men jeg vet jeg blir sterkere, stadig vekk..)

hmm.. vet ikke helt om det hjalp noe... men jeg VIL at du skal få det bra!

DET SÅ!!

[nøffelinøff]

du høres ut som eks- kjæresten min.

du sier det jo selv: reis hjem til norge og prøv litt terapi.

å ta sitt eget liv er alltid bare nest beste løsning.

hva er vitsen men det? personlig vil jeg dø når jeg er tilfreds og la familien min få slippe å leve med skyldfølelse.

prøv å tenk på en ting som gleder deg i livet ditt- og så to og så tre.

det pleier å hjelpe bittelitt.