Kan man klandre sine foreldre for hvordan man er?

[Gjest bitter i ettertid]

Kan man klandre sine foreldre for hvordan man er blitt som menneske og person?

Jeg er vokst opp i en hjem fylt med disharmoni, dis-kommunikasjon, lite synlig kjærlighet, krangel, grensesprenging, ekkel stemning, lite ros, lite tro.

[sandrabullock]

du aner ikke hvordan jeg kjente meg igjen i dette...-,jeg er nå plaget med alvorlig depresjon..,-som trolig, i følge psykolog kommer av min oppvekst som ligner svært på din!

[Gjest Kristine]

du aner ikke hvordan jeg kjente meg igjen i dette...-,jeg er nå plaget med alvorlig depresjon..,-som trolig, i følge psykolog kommer av min oppvekst som ligner svært på din!

Slik hadde jeg det også.

Jeg tror du godt kan klandre dem, men antagelig så forstår de ingenting.

Oppveksten har enormt mye å si for oss mennesker.

Jeg føler et voldsomt hat spesielt til min mor.

Jeg vet at hun forstår temmelig lite av det så hatet og problemene er mitt problem.

Jobb deg gjennom det du må, ift. bearbeiding av problemene og skap deg ditt eget liv. Gjør alt du kan for å hindre at problemene blir ført videre til neste genesrasjon.

[norgesglasset]

Jeg kjenner meg også igjen. Hadde en en lignende oppvekst.

Det er vel godt akseptert hos de fleste at man er et produkt av arv (les : gener) og miljø. Forldre står helt sentralt i miljøet rundt en de første leveårene, og det er klart det har betydning. Det kan være vanskelig å konkretisere her og si at det og det skyldes det og det, for sammenhengene er komplekse.

Men det er lov å være misfornøyd med måten man har blitt behandlet på som barn. Det er lov å si til sine foreldre at de har gjort en dårlig jobb som foreldre. Selv om det svir i sjela både å si det og høre det.

[Suna]

Det er klart du kan. Spørsmålet er vel hvor mye helbredelse der er å hente i det.

Som barn var dine foreldre ansvarlige for din dårlige situasjon. Som voksen er det du. Den vonde bagasjen du har fått med deg er nå blitt ditt ansvar og din oppgave å bli kvitt. Du har ikke bedd om den, men likevel er det snakk om at tiden har gått. Foreldrene dine har sviktet deg. Det ville være fint om ikke du sviktet deg selv, ved å bruke tiden på å klandre dine foreldre. De levde nok ikke i så dårlige kår for å straffe deg, men fordi de ikke evnet til å gjøre det bedre - og det vil være konstruktivt -for deg- å forsøke å akseptere.

Ta fatt på ditt voksenliv - og tillat at barnet i deg får sørge for tiden som ble ødelagt.

Lykke til og gode ønsker fra

[uffamei]

Slik hadde jeg det også.

Jeg tror du godt kan klandre dem, men antagelig så forstår de ingenting.

Oppveksten har enormt mye å si for oss mennesker.

Jeg føler et voldsomt hat spesielt til min mor.

Jeg vet at hun forstår temmelig lite av det så hatet og problemene er mitt problem.

Jobb deg gjennom det du må, ift. bearbeiding av problemene og skap deg ditt eget liv. Gjør alt du kan for å hindre at problemene blir ført videre til neste genesrasjon.

På en måte ja,på en måte nei.Uansett;trist er det for den det rammer,fordi konsekvensene _kan_bli store;avhengig av hvor sårbar man er;jfr."løvetannbarna",som klarer seg til tross for det du nevner...Men hat,det gjøt ikke godt,for noen,aller minst deg selv.Det er mer SYND på dine foreldre som ikke har maktet å snu på noe de kanskje selv har opplevd i sin barndom.

Prøv å jobbe deg gjennom det,legg fortiden bak deg,se framover;men uansett ,tror jeg,må du gjennom en smertefull prosess i fht. til dine følelser vis-a-vis dine foreldre.Det er nok du som må jobbe her,nytter ikke å "omvende" folk hvis de ikke vil selv.

Lykke til.

[Gjest ikke undertegnet]

De aller fleste har et eller annet å utsette på ting foreldrene har gjort. Men de fleste foreldre gjør faktisk så godt di kan, utifra de forutsetningene de har. Mange er klar over HVOR de har sviktet.

Min barndom var 'for bra'. Jeg er enebarn og mine foreldre forgudet meg og beskyttet meg mot det meste. Jeg ble bortskjemt og vant til å være midtpunkt og få mye ros. Derfor lærte jeg heller aldri å takle konflikter, uvennskap og uenighet. Dette sliter jeg mye med som voksen. For mye og for lite skjemmer alt. Det er ikke så lett for foreldre å 'treffe midt på treet'. Søsken er jo også så forskjellige.

Nå er jeg mor selv. Og jeg må si jeg håper at mine barn, i likhet hva jeg har gjort, vil tilgi oss for de feil jeg VET vi har utsatt dem for. Dette skjer derimot ofte ikke før barna selv blir foreldre. DA er det lettere å skjønne hvor fort det er å begå små feil som kan få store konsekvenser.

[sandrabullock]

Slik hadde jeg det også.

Jeg tror du godt kan klandre dem, men antagelig så forstår de ingenting.

Oppveksten har enormt mye å si for oss mennesker.

Jeg føler et voldsomt hat spesielt til min mor.

Jeg vet at hun forstår temmelig lite av det så hatet og problemene er mitt problem.

Jobb deg gjennom det du må, ift. bearbeiding av problemene og skap deg ditt eget liv. Gjør alt du kan for å hindre at problemene blir ført videre til neste genesrasjon.

det er det som er så vanskelig.-,jege r student og alenemor og rett og slett litt avhengig av dem..,-jeg bor hos denm isommer og jobber, og merker hvor bitter og deprimert jeg blir av det.-,hvordan har du det?

[Gjest glimmer]

Hva jeg mener om den saken krever en ganske komplisert forklaring og det er vanskelig å si helt sikkert.

Men min personlige mening er, i kortfattet utgave (og jeg har hatt en ganske traumatisk oppvekst), at foreldrene dine er ansvarlig for det de gjorde mot deg, akkurat som du er ansvarlig for hva du gjør som voksen. En dårlig oppvekst er ingen unnskyldning for dårlig oppførsel, men det er jo ofte en forklaring på psykiske problemer.

[Gjest vet ikke]

Tja, i noen tilfeller kan man kanskje det. Jeg har selv, etter mye ettertenksomhet, satt fingeren på mine problemer, og forstått hva det var i barndommen som "gikk galt". For mitt vedkommede føles det feil å skulle klandre mine foreldre, for de gjorde aldri noe "galt". Men så var det også mye av det "rette" som heller ikke ble gjort. Kunne de gjort en bedre jobb? Sikkert. Men, hva visste de om hvordan ting ville påvirke meg senere? Og hva var grunnen til at de ikke så det de skulle ha sett?

Jeg kan ikke si at jeg har hatt annet enn et godt forhold til mine foreldre, men iblant skulle jeg likt å høre svaret om jeg spurte "Skjønte dere virkelig ikke at..." Men jeg spør ikke. Istedet bruker jeg mine erfaringer til å gjøre det bedre med mitt barn. Likevel vil det sikkert komme en dag da han funderer over ting i sin barndom som jeg kunne gjort bedre.

Men det var meg..

Jeg vet ikke hva som skal være "grensene" for å kunne klandre eller ikke. Man får bare kjenne på sine egne følelser. Men, får man det bedre av å klandre noen?