..................

[vanilje]

det kjennes ut som om jeg er fryktelig sliten, men jeg har ingen grunn til å være sliten...

jeg er trist, fryktelig trist, men uten grunn...

jeg føler meg liten og redd og usikker og fortvilet, men uten grunn...

eller er det en grunn? alle minnene, alle tegnene, alle bevisene, er de ubetydelige?

åh, lille og vilfarne hjernen min, hvorfor tviler du sånn? hvorfor ikke bare erkjenne? ikke sånn som nå, kun med ord, men virkelig erkjenne med hele hjertet?

fordi jeg er redd, redd for straffen, redd for nederlaget, redd for å knekke sammen, redd for å "klikke", redd for å aldri kunne reise meg igjen, aldri se et annet menneske i øynene, jeg er redd...

"men du, lille vennen, det var ikke din feil, du kunne ikke gjøre noe, det var hans feil, du var et barn, han har all skyld!"

jeg hører disse ordene om og om igjen, folk som prøver å si til meg at det ikke var min feil, men jeg klarer ikke tro på dem... hadde det hjulpet om jeg hadde hatet ham? hadde det hjulpet om jeg hadde vært sint? jeg vet ikke, jeg vet bare at den lille jenta inni meg bærer på en uutholdelig smerte og jeg er ikke sterk nok til å befri henne...

unnskyld, du lille barn, jeg er ikke sterk nok

[agapetos]

jeg gråter når jeg leser innlegget ditt. kjenner smerten du bærer på. kjenner lysten etter å bare ta bort alt det vonde. kjenner trangen til å befri deg fra all smerten. den uutholdelige smerten som vil har blitt tvunget til å bære.

men vet du hva? en dag. en vakker dag, eller kanskje en helt vanlig dag, skal vi gå med hevet hode og kjenne oss fri og lykkelig. vi skal kunne se på filmen som ofte blir spilt i hodet vårt og si: "godt det er forbi. det er bare minner, -vonde minner, men ikke mer!"

jeg tenker på deg, vanilje. og gråter med deg.

gjør det jeg kan best; folder hendene og tenker på deg.

sender deg masse styrke og gir den lille jenta inni deg en god og varm klem og sier: "du er elsket! du er verdifull! du er sterk!"

husk: en vakker dag, eller kanskje bare en helt vanlig dag...

[forbrenner]

jeg gråter når jeg leser innlegget ditt. kjenner smerten du bærer på. kjenner lysten etter å bare ta bort alt det vonde. kjenner trangen til å befri deg fra all smerten. den uutholdelige smerten som vil har blitt tvunget til å bære.

men vet du hva? en dag. en vakker dag, eller kanskje en helt vanlig dag, skal vi gå med hevet hode og kjenne oss fri og lykkelig. vi skal kunne se på filmen som ofte blir spilt i hodet vårt og si: "godt det er forbi. det er bare minner, -vonde minner, men ikke mer!"

jeg tenker på deg, vanilje. og gråter med deg.

gjør det jeg kan best; folder hendene og tenker på deg.

sender deg masse styrke og gir den lille jenta inni deg en god og varm klem og sier: "du er elsket! du er verdifull! du er sterk!"

husk: en vakker dag, eller kanskje bare en helt vanlig dag...

*forsiktig klem*

(om du vil ha)

(Ano)

[huufsa]

Har ikke så mange ord... - ihvertfall ikke som du ikke har hørt før...

Vil bare sende deg:

**en god og varm klem**

[bea1365380356]

Kjære vanilje.

Du er sterk nok du.. haar du kanskje ikke overlevd det verste av alt? Å bli tatt fra din identitet? Tror nok du er sterkere inni deg enn du tror jeg.

Sammen er vi sterke vet du.

Klem fra en som vet..

[Singularity]

Ting tar tid... Dessverre.

Men tiden leger også sår - og etterhvert vil du bli sterk nok.