spørsmål om hjerneslag/psykiske plager

[Gjest Skorpionen]

Min mor fikk hjerneslag i desember 1997, da var hun 78 år. I den første tiden etter slaget hadde hun problemer med å snakke og virket lettere lammet i bein og arm, men etter hvert gikk det bedre. Hun hadde oppsøkt sin lege, og hun tok røntgenbilde og fikk noe blod-fortynnende medisiner, men ellers var det ikke snakk om noen sykehusinnleggelse eller annen behandling som jeg senere har hørt er vanlig ved hjerneslag.

Hun klarer seg bra, litt redusert kanskje, noen ganger problemer med å si ting riktig, men det går stort sett bra på det fysiske plan, men… det er et stort men og det gjelder det psykiske:

Etter noen måneder, det må ha skjedd gradvis, begynner hun å tro at min far, hennes mann er to personer. Når hun prater om ting han har sagt eller gjort tidligere på dagen er hun skker på at det har vært en annen person som hun noen ganger kaller ”pappa” eller ”far” eller navnet på en av brødrene sine, ingen av disse lever lenger. Hun blir irritert over å ikke kunne si det riktige navnet, men sier bestanding at vi må jo vite hvem hun mener, men det er jo nettopp det vi ikke vet. Andre ganger sier hun at denne personen bor på ”hjemmet” – et aldershjem som ligger i nærheten av oss, men vi kjenner ingen på dette hjemmet – i hvert fall ikke nå lenger.

Hvordan skal vi reagere på dette? De fleste gangene prøver vi å overbevise henne om at det ikke er eller har vært noen andre her enn jeg og min far, men det hjelper lite, for vi må da vite hvem hun mener, en som kommer og går, og får mat her og til og med noen ganger har lagt

igjen sine klær her – som i virkeligheten er min fars.

Noen ganger går det fort over. Vi prater snart om dagligdagse ”normale” ting igjen, mens andre ganger kan hun begynne på nytt igjen like etter at vi har fortalt at det ikke finnes noen

”far” eller annen person som hun har sett her. For alt det hun forteller at denne personen har

sagt eller gjort, stemmer som regel med det min far har sagt eller gjort tidligere på dagen.

Derfor kan hun jo ikke ha sett syner? Hun vedkjenner noen ganger at hennes mann og denne

”pappa” ligner veldig på hverandre så det er ikke noe rart at hun tar feil.

På det værste gråter hun og sier vi er så vrange at vi ikke vil innrømme at vi har sett ham, eller ikke vil si hvor han har gått! Dette føles håpløst, det går noen ganger på nervene for min far og meg, hva skal vi gjøre? Skal vi late som han eksisterer og dikte opp noe, skal vi si at hun tar feil som vi oftest gjør og som lite hjelper, skal vi prøve å unngå å svare noe som helst?

Har dette noe med hjerneslaget å gjøre? Alt jeg har lest og hørt om hjerneslag går på fysiske lidelser, at man må til behandling og opptrening, men hva med slike psykiske lidelser eller hva dette kan kalles?

Det er ikke så lett å nevne dette for hennes lege, synes vi. Hun fikk noen tabletter mot vrangforestillinger, men dem fikk hun noe utslett av og kunne ikke bruke. Ellers så sier han ikke så mye når vi legger fram dette problemet. Bør jeg kontakte en spesialist, en psykiater?

Hvordan skal vi få henne til behandling for noe hun ikke vil skjønne noe av?

Ellers gjør hun sitt daglige husarbeid, syr litt på klær osv og fungerer normalt i de fleste

andre situasjoner.

Skorpionen.

[Gjest Knut Laake, Overlege - spesialist i indr]

Svar til Skorpionen (12. Oct).

Det er riktig, som du sier, at rutinen i dag er at pasienter med akutt hjerneslag innlegges i sykehus. Din mor synes å ha utviklet en slags forstyrrelse av forståelsen av hvem din far / hennes mann er. Ved skade i visse deler av hjernen som ledd i hjerneslag kan det oppstå veldig spesielle forstyrrelser i forståelsen i alle fall av egen kropp, f.eks. forstår man ikke at armen faktisk er ens egen. Jeg mistenker at det er noe i den retning som har skjedd med din mor, men kan heller ikke se bort fra at hun har utviklet en psykisk lidelse med vrangforestillinger. Hvis dette plager henne, hvilket det synes å gjøre, bør hun få en henvisning til spesialist i psykiatri, fortrinnsvis en som har erfaring innen alderspsykiatri. Det kan være vanskelig å forholde seg til slike forestillinger hos nære pårørende. Jeg vil råde dere til hele tiden å forklare din mor at hun mistolker situasjonen. Dere må ikke begynne å late som hun har rett og dikte opp ting. Men det går jo an å overhøre hva hun sier i enkelte tilfeller.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen