Så lei av å bry meg om....

[Gjest kvinne]

Hei!

Jeg er en jente som alltid har hatt en stor omsorg for andre. Jeg er den vennene kommer til når livet går i mot, jeg er den som rådgir, stiller opp, folk overnatter når det trengs, ringer til, og jeg sender oppmuntrende kort, meldinger og epost. Alt prøver jeg gjøre for å muntre opp og støtte dem rundt meg.

Selv har jeg også gjennomgått mange vonde ting i livet, og jeg tror at nettopp derfor utstråler jeg en form for forståelse og imøtekommenhet.

Jeg er også utdannet innen psykologi, og det er mulig enkelte drar litt nytte av det.

I det store og hele så gir jeg mye av meg selv, men jeg får også mye igjen. Det gleder meg å se fremskritt hos mennesker som har det vondt.

MEN nå er jeg kommet til et punkt der jeg kjenner jeg blir for mye profesjonell også på fritiden. Jobben blir liksom ikke lagt igjen på jobb.

Jeg bruker allverdens tid på andre, og syns i det siste jeg får lite igjen for det.

Takknemlighet er det faktisk lite av. Det er heller ikke derfor jeg stiller opp, men det er klart jeg i blant lurer på hvordan en person kan la være å se at jeg bruker enormt mye energi på dette.

I forrige uke f.eks fikk jeg en foferdelig trist mail av en venninne. Hun spurte meg om råd, og jeg brukte vel et par -tre timer på å gi henne svar.

Jeg har ikke fått en takk.

Kanskje vet hun ikke hvor mye tid jeg brukte på det, og kanskje ser ikke alle at jeg faktisk engasjerer meg fullt og helt, men likevel...er det så enormt vanskelig å si takk?

Jeg begynner bli lei av dette, og måtte bare få det ut til noen "der ute". Kanskje sitter du der og kjenner du har en venn du bør takke? Gjør det!

Eller er du som meg, så vil jeg gjerne ha dine erfaringer og måter å takle all din hobby-psykolog-tendens...? Blir takknemlig for råd her, også håper jeg dere bærer over med min klaging ;-)

[Gjest tom]

Takk for innlegg! Jeg sitter faktisk her og har ei venninne jeg bør takke! Hun er akkurat slik du beskriver, og utrolig søt og støttende mot ALLE. Tror jeg får skrive en lang mail til henne, og fortelle hvor godt det er å ha slike mennesker som støtter og forstår rundt seg. Jeg vet hun er slik alltid, både privat og på jobb (der en slik egenskap virkelig er sjeldent, så det blir nok mange for henne å ta vare på).

Kanskje jeg burde sende en blomst? Og forsikre om at hvis hun trenger oppmuntring og hjelp, skal jeg forsøke å stille opp?

Råd vet jeg ikke om du trenger, du sier jo selv at du har forstått at du bruker for mye energi og tid på andre og får lite igjen for det. Kutt ned til de menneskene som betyr noe for deg, og som viser takknemlighet tilbake.

Jeg skal skynde meg å si takk til min venninne (seint, men godt, håper jeg).

Med vennlig hilsen

[Gjest også kvinne]

Hei,

Har selv vært av de som har brukt av venners tid for trøst og råd. Men har også vært av de som har blitt brukt til støtte og råd.

Som den som trengte støtte var det vanskelig i den situasjonen jeg var i å takke der og da. Men dette har jeg gjort i ettertid. Selv om det tok lang tid før jeg kom meg ut av krisen, så husket jeg de to venninnene og de i familien som støttet meg da det sto på for fullt.

Har opplevd begge deler som den som gir støtte. Men jeg vet at det kan ta lang tid å komme ovenpå igjen, så jeg tenker ikke så mye på det.

Men så klart: Om du synes at dette tar for mye energi og tid fra deg, må du sette strek et sted. Det er flott med venner som bryr seg, men jeg vil heller ha venner som har det godt med seg selv.

[Gjest kvinne]

Takk for innlegg! Jeg sitter faktisk her og har ei venninne jeg bør takke! Hun er akkurat slik du beskriver, og utrolig søt og støttende mot ALLE. Tror jeg får skrive en lang mail til henne, og fortelle hvor godt det er å ha slike mennesker som støtter og forstår rundt seg. Jeg vet hun er slik alltid, både privat og på jobb (der en slik egenskap virkelig er sjeldent, så det blir nok mange for henne å ta vare på).

Kanskje jeg burde sende en blomst? Og forsikre om at hvis hun trenger oppmuntring og hjelp, skal jeg forsøke å stille opp?

Råd vet jeg ikke om du trenger, du sier jo selv at du har forstått at du bruker for mye energi og tid på andre og får lite igjen for det. Kutt ned til de menneskene som betyr noe for deg, og som viser takknemlighet tilbake.

Jeg skal skynde meg å si takk til min venninne (seint, men godt, håper jeg).

Med vennlig hilsen

Nå ble jeg glad! Veldig! For da har innlegget mitt gjort en liten "misjon". Jeg tror din venninne vil sette stor pris på en takk fra deg, en oppmuntring og noen ord om at du stiller opp for henne.Bra du ble mint på det!

Litt viktig at dere som blir stilt opp for, ser oss som stiller opp og, vet du ;-)

Og ja, jeg skal ta dine råd med meg. Jeg har innsett at jeg ikke kan favne alle og enhver, men kanskje holde meg til de nærmeste ja.

Takk for innlegget ditt! :-)

[avil]

Jeg har sluttet helt å være selv-oppofrende når jeg vil ha det gøy. Jeg snakker med de frekke, onde og morsomme på festen, og ikke de som alltid kommer trekkende med plager til meg, men er gøye med andre.

Jeg setter klare grenser, og sier at dette kan vi snakke om, men da får vi møtes i morgen, og så kan vi sette av to timer.

Eller på andre måter legger "hjelpevirksomheten" innenfor rammer som jeg har det bra med.

Selvsagt lytter jeg til mine beste venner, men de lytter da også til meg.

Du bestemmer selv hvor mye du vil gi.

Dersom du ikke klarer å sette tydelige grenser, er det kanskje dårlig samvittighet eller redningsforestillinger som plager deg?

Dette kan du jobbe med, jeg har det mye morsommere nå! Og behandler-trangen får jeg utløp for i betalte timer.

[Nyco]

Vel, du får dra en Nyco spesial. Drikk deg av beina og les dem teksten så til de grader at ingen GARANTERT kontakter deg igjen på et års tid....;0)

[Gjest Kvinne]

Vel, du får dra en Nyco spesial. Drikk deg av beina og les dem teksten så til de grader at ingen GARANTERT kontakter deg igjen på et års tid....;0)

Den likte jeg! kanskje jeg skal begynne med det, ja? :-)

[Nyco]

Den likte jeg! kanskje jeg skal begynne med det, ja? :-)

Garantert virkningsfullt i alle fall. Har akkurat prøvd...;0)

[tiliti]

Som tidligere hobby-psykolog som endte med depresjoner og selvskading, har jeg nå blitt mye flinkere til å vite hvor grensene mine ligger.

Dersom jeg føler at folk ønsker hjelp fra meg, som jeg ikke bør gi, snakker jeg det som regel bort. De fleste tar hintet veldig snart.

Folk som TRENGER hjelp er som regel ikke flinke til å takke. Man tenker som regel bare på seg selv når man står til over hodet i problemer.

Det å bry seg, men kun til en viss grense, og ikke om for mange er vanskelig å omsette i teori, det er noe du må føle deg frem til selv.

Det er også forskjell på folk med problemer. Noen bare sluker deg med hår og klær, andre gir deg noe tilbake. Ikke alltid en takk, men et smil, en god samtale som går på annet enn deres egne problemer, vennskap du setter pris på. De siste er det som regel mulig å hjelpe, til en viss grad. Den første gruppen bør droppes umiddelbart.

Jeg håper du får orden på grensene dine før du blir utslitt!

Lykke til :-)