Nå er det lenge siden sist...

[Gjest glimmer]

Jeg har vært på DOL, men ikke våget meg inn her på en stund. Jeg har vel egentlig hatt en ganske bra periode nå de siste to-tre månedene og jeg er så redd for å få "tilbakefall" om jeg leser her inne.

Men nå må jeg bare spørre dere om råd, tror dere kan hjelpe meg best, og kan sikkert lettere sette dere inn i hvordan jeg føler det. Allikevel, om dere mener jeg overreagerer, så må dere si det. Har nemlig en følelse av det...

Saken er at jeg og kjæresten min har hatt et greit sexliv fram til nå. Han har til og med gitt meg min første orgasme (og eneste, så langt) og det var egentlig utrolig skremmende, men samtidig helt fantastisk. Jeg stoler tydeligvis på han og jeg nyter sexen vi har sammen, selv om vi ikke har klart å få akkurat det til igjen.

Men for 9 dager siden så skjedde det noe på trikken, en mann holdt meg fast og befølte meg, hvor på han deretter fulgte etter meg. Jeg måtte ta kontakt med noen forbipasserende som fulgte meg hjem. Dette er ingen stor sak, det sier seg selv, men siden det har jeg hatt "flashbacks" hver gang kjæresten min tar på meg. Så det har blitt lite av både kosing og sex. Han er så forståelsesfull og virker ikke plaget i det hele tatt. Jeg trodde virkelig ikke han syntes det var et stort problem, inntil jeg overhørte følgende samtale mellom han og en venn...

Vennen hans spurte om vi hadde problemer for tiden og kjæresten min forklarte hva som var galt. Dette er helt greit, han trenger noen å snakke med han også. Nå har jeg aldri spesielt likt akkurat denne personen han betrodde seg til, men det er jo ikke min sak. Forklaringen kommer vel egentlig her, når vennen sier: "Hvorfor finner du deg ikke en annen jente, hvor det ikke er et evig spetakkel med både sexen og alt annet?". Nå hørte jeg ikke hva kjæresten min svarte på det, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde hatt noe i mot svaret hans. Men så sier kameraten: "Hvor stor prosentsjanse er det for at du får sex i løpet av helga?". Og kjæresten min sa: "Vel, jeg er lei av å vente og nå må hun jo komme over det, så 90 % sikker er jeg...".

Jeg har ikke nevnt dette for kjæresten min, men nå er det ikke selve berøringen, men han jeg ikke orker. Jeg vurderte å bare tvinge meg selv til å ha sex med han igjen, men jeg bestemte meg for å la det være, da jeg faktisk er sint. Det er ikke synd på han, det er jeg som har det vondt, og så sitter han og sier noe sånt til en venn?! Arrgh.

Overreagerer jeg? Burde jeg snakke med han? Er litt vanskelig det der... "Jeg overhørte en privat samtale..." og så videre. Vet ikke hva jeg skal si og er så livende redd for at det skal lede til en diskusjon om bakgrunnen for problemene mine. Han vet det, jo, men vi snakker aldri om det, for jeg klarer ikke.

Gode råd?

[Gjest 5barnsmor]

Kjære glimmer.

Jeg har ikke opplevd det du har, men det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt var at du var så glad fordi du stolte på kjæresten din...kan du fortsette med det uten å få oppklart det som ble sagt? Det er jo en mulighet for at kjæresten din sa det han sa fordi han var redd for å bli ledd av, fordi han visste at kameraten allikevel ikke ville forstå?? Du trenger å høre fra ham at han ikke mente det som om at han hadde planer om å presse deg, men heller for å få kameraten ut av samtalen.

Ærlighet er det viktigste i et forhold selv om man ikke har opplevet slike traumatiske situasjoner som du har, men just for deg er det ekstra viktig å vite at du er trygg på kjæresten din. Han virker jo så langt som en ordentlig gutt, så det er vel bare rett og rimelig å gi ham en sjanse. Enhver ville nok lyttet til en samtale som angikk en selv slik som du gjorde. Bare vær ærlig om at du er ekstra sårbar på de ting som angår tryggheten din...

Jeg håper du tilgir at jeg sendte svar selv om jeg ikke er i din situasjon, men innlegget ditt gjorde inntrykk på meg. Jeg ønsker deg virkelig alt godt på alle områder.

*klem om du vil* fra

[Gjest glimmer]

Kjære glimmer.

Jeg har ikke opplevd det du har, men det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt var at du var så glad fordi du stolte på kjæresten din...kan du fortsette med det uten å få oppklart det som ble sagt? Det er jo en mulighet for at kjæresten din sa det han sa fordi han var redd for å bli ledd av, fordi han visste at kameraten allikevel ikke ville forstå?? Du trenger å høre fra ham at han ikke mente det som om at han hadde planer om å presse deg, men heller for å få kameraten ut av samtalen.

Ærlighet er det viktigste i et forhold selv om man ikke har opplevet slike traumatiske situasjoner som du har, men just for deg er det ekstra viktig å vite at du er trygg på kjæresten din. Han virker jo så langt som en ordentlig gutt, så det er vel bare rett og rimelig å gi ham en sjanse. Enhver ville nok lyttet til en samtale som angikk en selv slik som du gjorde. Bare vær ærlig om at du er ekstra sårbar på de ting som angår tryggheten din...

Jeg håper du tilgir at jeg sendte svar selv om jeg ikke er i din situasjon, men innlegget ditt gjorde inntrykk på meg. Jeg ønsker deg virkelig alt godt på alle områder.

*klem om du vil* fra

Det virker som om du forstår hva jeg mener. Er jo ikke noe krav om å ha blitt utsatt for overgrep for å få svare på mine innlegg

Som du leste, så stoler jeg på han. Jeg trenger ikke en gang å lure på hva han svarte da jeg ikke hørte, for jeg vet han elsker meg og ikke vil ha noen andre (selv om han innrømmer at jeg er temmelig frustrende noen ganger).

Men kanskje jeg bare skulle spørre han hva han mente med det andre svaret sitt. Du nevner at det kanskje var noe han bare sa til kameraten, for å få være i fred, og det kan muligens stemme. Det har jeg ikke tenkt på.

Tusen takk for svar

[nalle noll]

Hei glimmer

Jeg tror nok det beste er å snakke med typen din.Du kommer til å la disse tankene styre deg lenge hvis du ikke tar det opp med han.

Svarene han kom med til sin venn tror jeg ikke du må legge noe vekt på, de var nok bare ment for å ikke virke "pysete" ovenfor han.

Kanskje dere til og med får det bedre etter denne samtalen kommer opp

Lykke til og stå på

klem fra

[Gjest glimmer]

Hei glimmer

Jeg tror nok det beste er å snakke med typen din.Du kommer til å la disse tankene styre deg lenge hvis du ikke tar det opp med han.

Svarene han kom med til sin venn tror jeg ikke du må legge noe vekt på, de var nok bare ment for å ikke virke "pysete" ovenfor han.

Kanskje dere til og med får det bedre etter denne samtalen kommer opp

Lykke til og stå på

klem fra

Er så redd for samtalene som følger... Men må nok gjøre det. Hvis jeg ikke klarer å slå meg til ro med at han bare "spilte" litt tøff ovenfor kameraten. Skal prøve det først.

Takk for svar

[Gjest 5barnsmor]

Det virker som om du forstår hva jeg mener. Er jo ikke noe krav om å ha blitt utsatt for overgrep for å få svare på mine innlegg

Som du leste, så stoler jeg på han. Jeg trenger ikke en gang å lure på hva han svarte da jeg ikke hørte, for jeg vet han elsker meg og ikke vil ha noen andre (selv om han innrømmer at jeg er temmelig frustrende noen ganger).

Men kanskje jeg bare skulle spørre han hva han mente med det andre svaret sitt. Du nevner at det kanskje var noe han bare sa til kameraten, for å få være i fred, og det kan muligens stemme. Det har jeg ikke tenkt på.

Tusen takk for svar

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg glimmer...

Det at han sier at han er glad i deg selv om du er veldig frustrerende av og til er jo et veldig godt tegn da, det betyr jo at han ikke føler han trenger å gå på tærne og ta hensyn hele tiden men at han kan si akkurat hva han føler han også. Man skulle ofte ønske man fant en å leve med som man ikke trengte å si noe til for at de skal forstå....men de ferreste av oss finner slike menn så vi blir pent nødt å fortelle dem hvordan vi tenker og føler. Menn er heller ikke så glad i å "snakke" som vi kvinner når det er noe som plager oss. Dessuten er det noe med denne mannlige stolthet vet du, ikke særlig moro når kameratene dine mobber deg fordi "det ikke blir noe på deg". Prat ut med din kjære du, og vær takknemmelig for at du har funnet en du kan prate med som forstår.

*stå-på-klem* fra