Voldtekt av psyken

[Gjest trollgull]

Er usikker på hvordan jeg skal ordlegge meg, så jeg forsøker å bare si det rett ut som det føles, håper dette blir leselig.

Jeg har tidligere skrevet e-post til Dixi, jeg fikk et godt svar som gikk på å dele dette med noen, få pratet ut om det, evt. å kontakte dem igjen. Jeg visste ikke hvordan da, og heller ikke nå, gjør likevel et forsøk her.

Jeg har vært utsatt for et par overgrep, det værste der jeg ble utsatt for fullbyrdet voldtekt. Dette skjedde i utlandet for snart 8 år siden og jeg visste ikke hvordan jeg skulle gå frem, hvem kunne jeg henvende meg til. I dag så er det kun 2 personer som vet om dette. Den ene en tidligere kjæreste, hans første kommentar var "hva gjorde jeg for å lede overgriperen til å voldta meg?"

Jeg ble veldig usikker på meg selv i etterkant, hadde jeg ledet han til dette? Var det meg som ertet han? Er det personligheten min som gjør det?

Spesielt undrer jeg på hvordan jeg får forhold til å fungere i min nåværende situasjon. Overgrepet skjedde for flere år siden, men jeg har i ettertid sett at jeg har utsatt meg for til dels "voldelige menn", menn som utøver psykisk eller fysisk vold mot meg.

Vet ikke lenger hva jeg skal gjøre, hvordan kommer jeg ut av denne spiralen?

Vær så snill å gi meg et svar.

[Devania]

Synes så absolutt at innlegget var leselig.

Når man har vært utsatt for en eller annen form for overgrep, så skjer det noe med grensene våre... De aller fleste av oss som har opplevd overgrep klarer ikke å sette foten ordentlig ned når vi blir utsatt for noe vi ikke er med på... Det som er skummelt med dette, er at de mennene som utøver fysisk eller psykisk vold, ser dette på oss med en gang... Det er altså ikke vi som finner dem, det er de som finner oss. Dette er ihvertfall min teori...

Jeg tror at det som må til er en endring når det gjelder grensesettingen vår. Jeg merker selv at jeg "fryser" til i ubehagelige situasjoner, og da er jeg rett og slett ikke i stand til å si ifra at dette er noe jeg ikke liker... Jeg er ikke helt sikker på hvordan man kommer seg ut av det, men jeg antar at det har noe med selvtillit å gjøre. Og at man må klare å bli sint nok til å si nei, ikke bare bite tennene sammen og tenke at dette fikser vi ikke... Men det tar nok tid å lære seg det.

Det var mine tanker om det ihvertfall... Håper de ga mening.

[Nica]

Hei - ville bare si at eg har lest innlegget ditt og syns du virker veldig sterk!

Vet godt koss det e å gå å bære på sånt alene... vet òg kor mye det kan bety å få pratet med noen... finnes det ingen du tror du kan snakke med om det hvis du vil det?

[Gjest trollgull]

Synes så absolutt at innlegget var leselig.

Når man har vært utsatt for en eller annen form for overgrep, så skjer det noe med grensene våre... De aller fleste av oss som har opplevd overgrep klarer ikke å sette foten ordentlig ned når vi blir utsatt for noe vi ikke er med på... Det som er skummelt med dette, er at de mennene som utøver fysisk eller psykisk vold, ser dette på oss med en gang... Det er altså ikke vi som finner dem, det er de som finner oss. Dette er ihvertfall min teori...

Jeg tror at det som må til er en endring når det gjelder grensesettingen vår. Jeg merker selv at jeg "fryser" til i ubehagelige situasjoner, og da er jeg rett og slett ikke i stand til å si ifra at dette er noe jeg ikke liker... Jeg er ikke helt sikker på hvordan man kommer seg ut av det, men jeg antar at det har noe med selvtillit å gjøre. Og at man må klare å bli sint nok til å si nei, ikke bare bite tennene sammen og tenke at dette fikser vi ikke... Men det tar nok tid å lære seg det.

Det var mine tanker om det ihvertfall... Håper de ga mening.

Takk for svar.

Ville bare si at jeg kjenner meg godt igjen Devania, der du forteller at du på et vis "fryser" til når du kommer i ubehagelige situasjoner.

Jeg har opplevd selv at jeg på et vis "melder meg ut" når jeg blir anklaget/beskyldt for ting. Akkurat som omverden ikke er der lenger og jeg går inn i meg selv og blir borte. Dette skjer bare når jeg får så mange anklager rettet mot meg at jeg ikke lenger vet hva jeg skal si.

Det var også en god teori at kanskje vi ikke vet hvor våre grenser går lengre, og derfor ikke klarer å si fra på et "normalt" statie. Hvordan kan vi da lære når det er rett å si fra?

Takker for svar, håper på flere.

[Devania]

Takk for svar.

Ville bare si at jeg kjenner meg godt igjen Devania, der du forteller at du på et vis "fryser" til når du kommer i ubehagelige situasjoner.

Jeg har opplevd selv at jeg på et vis "melder meg ut" når jeg blir anklaget/beskyldt for ting. Akkurat som omverden ikke er der lenger og jeg går inn i meg selv og blir borte. Dette skjer bare når jeg får så mange anklager rettet mot meg at jeg ikke lenger vet hva jeg skal si.

Det var også en god teori at kanskje vi ikke vet hvor våre grenser går lengre, og derfor ikke klarer å si fra på et "normalt" statie. Hvordan kan vi da lære når det er rett å si fra?

Takker for svar, håper på flere.

Jeg tror vi må lære oss å si ifra med en gang det begynner å bli ubehagelig. Jeg prøver å øve meg på dette selv for tiden, og det er ikke lett. Jeg fikser rett og slett ikke noe som kan føre til ubehageligheter. Og det skumleste er at de gangene jeg "fryser", blir jeg så utafor at jeg kan gå med på hva som helst... Mye av det har blitt bedre nå etter at jeg har klart å plassere skylden på de rette personene. Jeg har liksom etterhvert klart å overbevise meg selv om at det jeg har opplevd ikke har vært min feil. Men det har tatt tid...