Kommer dere noen gang til å stoppe?

[Gjest Gråspurv]

Hei alle rugere og kommende rugere!

Etter å ha lest endel om dere drister jeg meg til å legge inn mitt spørsmål her

Jeg har noen forsøk bak meg, men har ennå ikke fått oppfylt mitt høyeste ønske.. Må si det er hardt av og til! Men man reiser seg jo og starter på nytt igjen.

Jeg undrer så fælt på om det er flere enn meg som føler at de ikke vil gi seg før gullegget virkelig sitter?

Er det noen her som har prøvd over 4 ganger? Er dere villige til å prøve feks. 9 ganger??? Jeg må jo stoppe en gang? Har ikke prøvd mere enn tre altså...Men hva om jeg ikke blir gravid nå heller...hva da...

Klem fra Gråspurv

[laban]

Hvis du blar litt tilbake, finner du et innlegg fra TK (overskrift "HEI!!!" som er gravid etter sitt 7. forsøk.

Med trillinger...

[Silvana1365380201]

Hei Gråspurv.

Dette spørsmålet er du nok ikke alene om å stille.

Jeg kan bare ta utgangspunkt i oss.

Vi har snakket masse om dette, da det gikk opp for oss at assistert befruktning var eneste mulighet for oss til å kunne få barn.

Vi har diskutert mye fram og tilbake, og også om adopsjon som er en lang prosess i seg selv.

For oss er det ikke noe alternativ å holde på "i evigheter". Jeg kan ikke tenke meg å påføre kroppen denne påkjenningen et utall ganger, og dessuten føler jeg at tiden snart renner ut i forhold til min alder og det å få små barn i huset.

Vi har alle forskjellige utgangspunkt. Jeg har et barn fra tidligere, slik at vi vil uansett ha et barn i huset, selv om dette ikke er min manns biologisk sett. Han har også slått seg til ro med dette, og vi er blitt enige om at denne prosessen er så tøff for oss, at vi har måttet sette en grense.

Vi har satt vår grense ved tre forsøk, og så får vi se om vi klarer å leve med dette dersom vi ikke oppnår graviditet. Vi må helt sikkert "ta et oppgjør" med oss selv dersom dette blir resultatet.

Mitt råd består ikke i hvor mange forsøk dere skal gå gjennom, men at dere skal sette dere et mål og en grense for dere selv, slik at det ikke blir et "evighetsprosjekt". Jeg tror ikke det er sunt for et forhold at det etterhvert kun blir barnløsheten og forsøkene (med venting, håp, smerter, tårer osv) som blir det man har felles. Mange forhold ryker fordi man etterhvert ikke har noe annet felles.

Vi har satt oss vårt mål, vår grense. Vi står fast på denne enn så lenge, også fordi om vi skal gå videre må dette være nøye gjennomdiskutert og ny grense settes.

Vi har det så bra sammen i vårt forhold, og ingen av oss ønsker å ødelegge dette ved en seigpining av noe som kanskje aldri kommer til å skje allikevel.

Vi tror og håper at tre forsøk vil gi oss vårt etterlengtede barn, men dersom det ikke gjør det kommer vi til å klare å leve med dette også.

Dette standpunktet har faktisk gjort det litt lettere å takle hverdagen og gitt oss et litt mer avslappet forhold til det å ha et liv uten barn sammen.

Jeg har full forståelse for at det ikke er så enkelt å ta en slik avgjørelse hvis man ikke har barn fra før. Vi har jo tross alt barn i huset.......

Men jeg vil som sagt uansett råde dere til å ha et felles mål, en felles grense, slik at dere har muligheten til å komme videre sammen dersom dere ikke lykkes. Grenser kan alltid flyttes, men da må de flyttes i fellesskap.

Å få barn eller ikke få barn bør være en gjennomtenkt felles beslutning.

Jeg ønsker dere lykke til, og håper vi alle sammen lykkes på et eller annet tidspunkt!

Stor oppmuntringsklem fra

[tieto]

Hei!

I nåværende øyebklikk føler jeg at vi kommer til å fortsette helt til vi får det etterlengtende barnet. Vi er nå igang med forsøk nr. 3 og det tar på, det må jeg innrømme, men når det har gått en tid etter mislykket forsøk er vi på nytt fit 4 fight. Historien til TK setter sine spor så vi kommer nok ikke til å stoppe med første ennå.

Uansett så har jeg tenkt til å få det til på dette forsøket ;-) (håpe, håpe...)

Klem fra

[Wibecke]

Hei Gråspurv.

Drister meg til å svare, selv om det er lenge side jeg drev med IVF.

Vi hadde 1 inseminsajons forsøk, og 4 ICSI forsøk. Jeg ble altså ikke gravid, men er lykkelig mor til ei lita berte på 3 år, født i Colombia

Ja, vi stoppet, orket ikke å gå igjennom fler forsøk, dvs. mannen i heimen orket ikke mer. Jeg tror jeg kunne holdt på enda, men nå er jeg veldig glad for at han stoppet meg. Tror det hadde ødelagt forholdet vårt om vi skulle fortsatt og fortsatt. Dessuten er det ikke gitt at vi hadde blitt gravide heller....

Tror det blir riktig uansett hva man bestemmer seg for.

Nå er vi så heldige at vi venter nr. to ogsa denne gangen fra Colombia.

Lykke til uansett hva dere

gjør.

Hilsen en lykkelig og stolt mor.

[Gjest kul]

Hei!

Vi har ikke tatt stilling til dette ennå. I utgangspunktet har vi tro på at vi lykkes en eller annen gang, så vi skal ikke gi opp. Men, den dagen kroppen, psyken og forholdet ikke tåler mer - stopper vi. Vi er jo godt voksne også (36 og 40) så vi har jo ikke ubegrenset med tid. Keg klarer ikke å sette en grense nå, da blir jeg bare stresset tror jeg. Det er sikkert veldig undividuelt og jeg har respekt for alles valg.

Klem kul

[gaupe]

Hei!

Dette er et spørsmål jeg stilte meg selv også for en stund siden. Det er veldig individuelt fra par til par hvor mye man orker. Jeg tror det er viktig å sette en grense sammen og ta en vurdering når denne grensen er nådd. Som Silvana skriver tror jeg heller ikke det er sunt å la det bli et evighetsprosjekt.

For oss var det stopp etter 4 forsøk, med sørgerlige resultater. Ble gravid 2 første ganger, men måtte ta abort etter henholdsvis 16 og 12 uker pga UL viste at jeg bar på et ikke levedyktig foster.

Min mann kan absolutt ikke tenke seg flere forsøk, selv var jeg også ganske lei etter 4. forsøk. Selvom jeg leser her at det går bra til slutt for mange tror jeg en ny runde ville ha gått utover forholdet vårt. Pga graviditene som endte så trist ville også en evt. ny graviditet bli en kjempe påkjenning for oss begge. Jeg prøver nå å innfinne meg situasjonen (det er ikke alltid like lett) og heller fokusere på det som er positivt i livet mitt.

Håper dere finner ut hva som er best for dere, lykke til!

[bobla1365380358]

hei gråspurv

for min del er jeg villig til å ta endel forsøk...men... det er jo min bedre halvdel da, og han er jeg ikke sikker på vil holde på i en liten evighet... vi må jo være sammen om det (c;

det er jo også det med om legen synes det er noen vits i å fortsette. Ville nok hørt endel på ekspertisen hvis jeg må gjennom 3 forsøk uten at det lykkes...

har hørt om de som har blitt gravide på forsøk nr 7, så det er jo håp...

er på andre forsøk nå og kaster meg på den blå bølgen med masse positivitet og alle kløra ute (((c;

mvh

[Gjest colombiasøkere]

Hei!

Vi hadde 6 mislykkede ICSI-forsøk, etter det orket vi ikke mer. Mesteparten av tiden dreide seg om nesespray, sprøyter, hormoner, håp og så særlig skuffelser og nedturer. Vi har dessuten et barn, og vil også nyte tiden med henne. Nå venter vi spent på en lillesøster eller lillebror fra Colombia.

[Gjest dronline]

Par som virkelig ønsker seg biologiske barn sterkt nok,kan sikkert holde på i en liten evighet.Det finnes de som hverken vil,ønsker eller kan adoptere!

[AAA]

Hei!

Jeg ser du har stilet spørsmålet ditt til rugere og kommende rugere, men jeg håper jeg som x-ruger også er kvlifisert til å svare. :-)

Da vi begynte prosessen med IVF (eller ICSI var det i vårt tilfelle) var jeg overbevist om at vi skulle lykkes. Det samme var legene. Gynekologen sa rett ut at "dere kommer til å lykkes, ikke nødvendigvis på første forsøk, men dere vil lykkes." Dette er ordrett sitert. Legene i Haugesund, og også Ciconia var også veldig positive. Så vi gikk på med friskt mot. Og forsøk etter forsøk gikk, og hver gang det gikk galt, enten ikke vellykket i det hele tatt, spontanabort eller biokjemisk graviditet, var det bare uflaks. Sa de. Og det hadde de sikkert rett i - til å begynne med. Men eggene mine ble dårligere og dårligere, og til slutt var det legen på Ciconia som sa at nå er det nok. Han sa også at vi måtte gjerne prøve mer, og undere skjer, så for all del, jeg kunne kanskje bli gravid, men statistisk var det liten sjanse for å lykkes. Når jeg ser tilbake, så ser jeg at at det kunne de veldig godt ha sagt et år tidligere. Eggene var ikke stort bedre da.

Det vi endte opp med, var totalt 5 år i denne mølla, og da regner jeg fra første forsøk på egen hånd (!!) via utredning og forsøk i Haugesund og Danmark, til vi avsluttet prøverørsforsøkene. Inni denne perioden et sted, uten at jeg kan peke på akkurat hvor, begynte vi å seriøst vurdere adopsjon som et alternativ, og da vi avsluttet siste forsøk var vi begge klokkeklare til å sette igang adopsjonsprosessen. Og nå ser vi lys i enden av den tunellen! Har bare noen få måneder igjen å vente før det blir vår tur å få tildeling fra Kina. (hvis alt går som det skal....)

Så egentlig føler ikke jeg at vi har stoppet, vi har bare skiftet spor på en måte. For vi skal nå faktisk ha barn. :-)

Så sånn var vår historie! :-)

MVH

[Gjest gråspurv]

Hei på dere

Takk for mange svar. Kloke ord var det også...

Jeg får bare ta et forsøk av gangen og vurdere fra gang til gang tror jeg!

Men akkurat nå føler jeg at jeg vil fortsette for evig (Merkelig hvor fort ting forandrer seg...etter forrige forsøk ville jeg ikke mer)

Det har nok sammenheng med at jeg anser muligheten for å bli godkjent for adopsjon som heller liten. Ellers ville vi stupt inn i den prosessen...

Da er det godt å lese om de som tok uendelig med forsøk og lyktes til slutt

Tvi, tvi alle sammen! Ønsker dere som fortsatt er i "karusellen" TO BLÅ! Og dere adoptanter, kos dere med deres prinser og prinsesser.

Klem fra gråspurv

[yogi]

Etter at det aller første forsøket vår var så veldig mislykket, gikk jeg lei. Veldig lei. Vi trengte lang tid før vi var i gang med forsøk nr. to igjen. I månedene før vi hadde forsøk nr. to, pratet vi mye om adopsjon og gikk på et informasjonsmøte om adopsjon. Vi fikk inn massevis av brosjyrer og var ivrige lesere. Vi var så klar for å starte, og ville bare gjøre unna et siste 2. forsøk. Jeg ble gravid den gang og var overlykkelige for det.

Da vesla var 1 1/2 år ville vi prøve et søskenforsøk bare for å se om det kunne gå bra en gang til. Jeg ble gravid da, men aborterte. Siden jeg greidde å bli gravid, fant vi ut av vi ville prøve en gang til. Da ble jeg også gravid, men nok en gang, abort.

Nå sitter vi med fem i fryseren og skal teste ut de, men så er det stopp. Jeg er helt ferdig med flere IVF forsøk. Da går vi for adopsjon.

Enhver må finne ut hvor lenge en orker å holde på, men som legen min sa for noen år siden, det er viktig å sette foten ned og si stopp. Noen blir gravide etter utallige forsøk, men det gjelder dessverre ikke alle.

Hilsen

[Gjest snø, AAA og GIN]

Etter at det aller første forsøket vår var så veldig mislykket, gikk jeg lei. Veldig lei. Vi trengte lang tid før vi var i gang med forsøk nr. to igjen. I månedene før vi hadde forsøk nr. to, pratet vi mye om adopsjon og gikk på et informasjonsmøte om adopsjon. Vi fikk inn massevis av brosjyrer og var ivrige lesere. Vi var så klar for å starte, og ville bare gjøre unna et siste 2. forsøk. Jeg ble gravid den gang og var overlykkelige for det.

Da vesla var 1 1/2 år ville vi prøve et søskenforsøk bare for å se om det kunne gå bra en gang til. Jeg ble gravid da, men aborterte. Siden jeg greidde å bli gravid, fant vi ut av vi ville prøve en gang til. Da ble jeg også gravid, men nok en gang, abort.

Nå sitter vi med fem i fryseren og skal teste ut de, men så er det stopp. Jeg er helt ferdig med flere IVF forsøk. Da går vi for adopsjon.

Enhver må finne ut hvor lenge en orker å holde på, men som legen min sa for noen år siden, det er viktig å sette foten ned og si stopp. Noen blir gravide etter utallige forsøk, men det gjelder dessverre ikke alle.

Hilsen

Vet ikke om du enda er interessert i Stavanger-treff, men det skal vi som vanker på DOL-adopsjon ha nå i september. Endelig dato og sted er ikke satt, men når det er bestemt så blir det opplyst på DOL-adopsjon.

Du er hjertelig velkommen :-))

...og det er så klart andre her inne også, så lenge de tåler at samtaleemnene i hovedsak er relatert til adopsjon :-)

Beste hilsen fra

[Tildemor]

Hei!

Jeg ser du har stilet spørsmålet ditt til rugere og kommende rugere, men jeg håper jeg som x-ruger også er kvlifisert til å svare. :-)

Da vi begynte prosessen med IVF (eller ICSI var det i vårt tilfelle) var jeg overbevist om at vi skulle lykkes. Det samme var legene. Gynekologen sa rett ut at "dere kommer til å lykkes, ikke nødvendigvis på første forsøk, men dere vil lykkes." Dette er ordrett sitert. Legene i Haugesund, og også Ciconia var også veldig positive. Så vi gikk på med friskt mot. Og forsøk etter forsøk gikk, og hver gang det gikk galt, enten ikke vellykket i det hele tatt, spontanabort eller biokjemisk graviditet, var det bare uflaks. Sa de. Og det hadde de sikkert rett i - til å begynne med. Men eggene mine ble dårligere og dårligere, og til slutt var det legen på Ciconia som sa at nå er det nok. Han sa også at vi måtte gjerne prøve mer, og undere skjer, så for all del, jeg kunne kanskje bli gravid, men statistisk var det liten sjanse for å lykkes. Når jeg ser tilbake, så ser jeg at at det kunne de veldig godt ha sagt et år tidligere. Eggene var ikke stort bedre da.

Det vi endte opp med, var totalt 5 år i denne mølla, og da regner jeg fra første forsøk på egen hånd (!!) via utredning og forsøk i Haugesund og Danmark, til vi avsluttet prøverørsforsøkene. Inni denne perioden et sted, uten at jeg kan peke på akkurat hvor, begynte vi å seriøst vurdere adopsjon som et alternativ, og da vi avsluttet siste forsøk var vi begge klokkeklare til å sette igang adopsjonsprosessen. Og nå ser vi lys i enden av den tunellen! Har bare noen få måneder igjen å vente før det blir vår tur å få tildeling fra Kina. (hvis alt går som det skal....)

Så egentlig føler ikke jeg at vi har stoppet, vi har bare skiftet spor på en måte. For vi skal nå faktisk ha barn. :-)

Så sånn var vår historie! :-)

MVH

Heia du!

Ville bare sende en liten hilsen til deg.

Ser så fram til du "roper" ENDELIG!!! - og har blitt mamma!

Minnene fra årene du beskrev, ble så tydelige. Og siden vi delte noen av de årene sammen i sorg og forventningsrus her inne, føles det jo som om man kjenner hverandre.

Lykke til med siste del av svangerskapet og så gleder jeg meg til å lese om både fødsel og barsel tid!!

Stor klem,

[Tildemor]

Dette har vi nok tenkt på alle som en. Noen setter strek etter et forsøk, noen etter tre og andre lykkes på femte.

Hva som er riktig for dere, kan bare dere avgjøre. Men så lenge det fysisk og psykisk går greit og så lenge det medisinsk sett, er en sjanse - kan jeg ikke forstå hvorfor man ikke kan ta et forsøk nr. seks som to.

Men det er viktig å sette en strek også. For vi er flere som har fått høre av leger og andre at disse årene som vi kjemper for å bli gravide, det er også år som ikke kommer igjen. Man bør få mer ut av tjue og tredve åra enn å leve kun for å bli gravid.

Jeg er heldig og ble gravid på tredje forsøk. Men hadde det dengang også gått galt, ville det ikke vært det siste forsøket vårt.

Nå er vi igang med søskenforsøk og vi har sagt to forsøk til - maks. Lykkes vi ikke da, er vi glade for at vi har ei jente, og setter sluttstrek for flere barn.

Lykke til og la kroppen og fornuften styre antall forsøk!

Beste hilsen,

[yogi]

Vet ikke om du enda er interessert i Stavanger-treff, men det skal vi som vanker på DOL-adopsjon ha nå i september. Endelig dato og sted er ikke satt, men når det er bestemt så blir det opplyst på DOL-adopsjon.

Du er hjertelig velkommen :-))

...og det er så klart andre her inne også, så lenge de tåler at samtaleemnene i hovedsak er relatert til adopsjon :-)

Beste hilsen fra

Har fått med meg at det er treff ja. ) Jeg blir nok med en gang senere. Føler liksom at jeg må være helt ferdig med frysforsøk og sånn før jeg "kommer ut av skapet". )

Ellers så følger jeg med på adopsjonssidene hele tida og får med meg både det ene og andre.

Hilsen