Noen som kan hjelpe meg her??

[u100053102]

Nå håper jeg på litt respons her inne!

-Jeg holder på å skrive en skoleoppgave om holdninger til barn/ unge som er psykisk utviklingshemmede og til barn/ unge med sosial-emosjonelle vansker. (Dvs barn som er veldig tilbakeholdne eller veldig aktive og/eller aggressive)

Spørsmålet er; hvilke holdninger har dere til disse barna? -Involverer dere dere og evt barna deres i forhold til barn med slike vansker, og hvordan møter dere barna når de søker kontakt ol???

Blir veldig takknemmelig for svar, for jeg sliter med å komme opp med holdningene som disse barna blir møtt med.

Dere må gjerne svare uten vnlig nick, for jeg er ute etter hvordan det egentlig er, og ikke hvordan det ideelt sett bør være.

[Gjest selje]

Helt ærlig? Ikke som jeg syns jeg burde? Javel, da blir det slik: ser du psykisk utviklingshemmede unger eller ungdom på bussen, setter du deg et stykke unna. Du er trøtt, inne i ditt eget, du orker ikke å ta inn ov er deg livsskjebnen/bli snakket/ropt til osv. Av og til kan "de" være så utadvendte eller bråkete at det blir pinlig, og du orker ikke pinligheter. Ikke i dag. Ikke nå. Du har ikke overskudd til å trekke dem inn i din familie, hjelpe ditt/dine barn til å se at det "kan være fint og like morsomt" å leke med/søke til "slike" barn. Barn med adferdsvansker er du dessuten litt redd. De kan komme til å si ting, være aggressive osv. Du har ikke forsvar mot det. Du veit at du burde kunne være voksnere her, men orker ikke.

Sånn er det. For det fleste av oss. Vi MENER godt, men vil helst slippe. Derfor ber vi heller ikke innvandrere hjem, eller åpner hjemmene våre julaften for ensomme, eller...lista er lang. Jeg syns ikke det er noe å være stolt av, men jeg skammer meg ikke veldig heller. Livet ER faktisk litt bratt for de fleste av oss, og vi tror det vil bli brattere, verre, om vi tok på oss noe i retning av den typen omsorg du antyder. Her tror jeg vi tar feil, men det er nå så!

[Gjest livets harde skole]

Mine barn er ikke psykisk utviklingshemmet men de har adferdsvansker (ADHD). Før jeg selv fikk barn med ADHD var jeg overbevist om at det var foreldrene det var noe galt med, og at det bare var å kjøre i vei med kjefting og smelling og straff til barna var blitt snille.

Nå vet jeg at det ikke er sånn det er.

Og - jeg har merket at vi aldri har besøk lenger, folk unngår oss. Så folk flest holder seg nok unna barn med avvikende adferd, orker ikke å involvere seg og irriterer seg sikkert like mye over det som jeg gjorde før jeg fikk min harde lærdom.

Sånn er det bare, jeg forventer ikke at andre som ikke vet skal forstå, men det er lov å leve i håpet.

[Line]

Skulle gjerne svart deg, men jeg har et noe forvridd og anstrengt forhold til dette, siden jeg har hatt det på nært hold i 25 år...

Men... de aller fleste jeg har pratet med, og som har snakket med/kjenner søstra mi, synes hun er usedvanlig blid og hyggelig å prate med. Har aldri hørt noe negativt i det hele tatt.

[u100053102]

Helt ærlig? Ikke som jeg syns jeg burde? Javel, da blir det slik: ser du psykisk utviklingshemmede unger eller ungdom på bussen, setter du deg et stykke unna. Du er trøtt, inne i ditt eget, du orker ikke å ta inn ov er deg livsskjebnen/bli snakket/ropt til osv. Av og til kan "de" være så utadvendte eller bråkete at det blir pinlig, og du orker ikke pinligheter. Ikke i dag. Ikke nå. Du har ikke overskudd til å trekke dem inn i din familie, hjelpe ditt/dine barn til å se at det "kan være fint og like morsomt" å leke med/søke til "slike" barn. Barn med adferdsvansker er du dessuten litt redd. De kan komme til å si ting, være aggressive osv. Du har ikke forsvar mot det. Du veit at du burde kunne være voksnere her, men orker ikke.

Sånn er det. For det fleste av oss. Vi MENER godt, men vil helst slippe. Derfor ber vi heller ikke innvandrere hjem, eller åpner hjemmene våre julaften for ensomme, eller...lista er lang. Jeg syns ikke det er noe å være stolt av, men jeg skammer meg ikke veldig heller. Livet ER faktisk litt bratt for de fleste av oss, og vi tror det vil bli brattere, verre, om vi tok på oss noe i retning av den typen omsorg du antyder. Her tror jeg vi tar feil, men det er nå så!

Takk for svarene. Kommer meg litt videre nå. )