Irritabel tykktarm

[Gjest phobecopy]

Jeg lider av cøliaki og spastisk kolitt. Jeg har vekselvis forstoppelse og diare, og tilnærmet kroniske magesmerter. Anfallene med diare kommer som regel etter et måltid, og gir voldsomme krampesmerter - jeg sitter på toalettet og skriker og gråter, så sterke er smertene. Jeg har vært gjennom en haug med undersøkelser, men de finner ikke noe galt - bare at jeg har en særdeles irritabel tykktarm. Jeg ønsker å komme i kontakt med en ernæringsfysiolog som kan hjelpe meg med henhold til diett - hva kan jeg spise og hva bør jeg holde meg unna (altså, hva er hardt for magen..) Håper dere kan hjelpe meg med enten diettforslag eller hvordan jeg kan komme i kontakt med en ernæringsfysiolog. Jeg er så plaget av dette at jeg i perioder er suicidal. Med vennlig hilsen phoebecopy.

[lillemilla]

Huffda!

Jeg skjønner veldig hvordan du har det.. Grusomme smerter i timesvis og surklende, rallende lyder i magen med forstoppelse og diare, ofte akutt rett etter måltid.

Jeg har også fått svelgeproblemer, halsbrann og nesten konstant syre i spiserørsregionen, mye kvalme og oppkast og smerter både øverst og nede til høyre i magen.

Vet ikke enda hva som feiler meg, antok at jeg hadde irritabel tarm og evt spiserørskatarr, siden både min mor og mormor har det. Min mor har også fått diagnosen Morbus Crohn.

Jeg har fått time til gastroskopi neste uke, og har tatt cøliaci test som jeg ikke har fått svar på enda.

Det er virkelig tøft å leve med noe sånt hver dag, og umenneskelig hardt å være i full jobb i tillegg.Det er mange dager jeg gjerne skulle slippe å ha spiseproblemer i lunsjen, kaste opp og ha diare på jobben, heller ligge hjemme i sengen og synes litt synd på meg selv, men sykemeldinger er ikke noe alternativ for meg. jeg er altfor glad i jobben min, og vil ikke miste den...

Jeg har i tillegg skoliose (skjev ryggrad) og allergi, alt er kronisk... håper inderlig at disse tingene som feiler meg nå er noe som går fort over, ellers blir det kanskje for tøft for meg..

Det er sinnsykt tungt i perioder, altfor tungt til tider.. da er det virkelig deilig å ha en støttende samboer som kan stryke meg over håret, hviske noen trøstende ord om at han skulle ønske han var magiker, sånn at han kunne fjerne smertene mine med magi, og være der for meg...

Håper inderlig at du klarer å få hverdagen til å være positiv, selv om det kan være vanskelig innimellom. Det finnes så mye å glede seg over og det er alltid noen som har det verre enn deg, med en gang du tenker det, så klarer du en dag likevel, og er glad for at du tross alt har det så bra som du har det.

Lykke til videre, håper det ordner seg for deg!

[Gjest phobecopy]

Huffda!

Jeg skjønner veldig hvordan du har det.. Grusomme smerter i timesvis og surklende, rallende lyder i magen med forstoppelse og diare, ofte akutt rett etter måltid.

Jeg har også fått svelgeproblemer, halsbrann og nesten konstant syre i spiserørsregionen, mye kvalme og oppkast og smerter både øverst og nede til høyre i magen.

Vet ikke enda hva som feiler meg, antok at jeg hadde irritabel tarm og evt spiserørskatarr, siden både min mor og mormor har det. Min mor har også fått diagnosen Morbus Crohn.

Jeg har fått time til gastroskopi neste uke, og har tatt cøliaci test som jeg ikke har fått svar på enda.

Det er virkelig tøft å leve med noe sånt hver dag, og umenneskelig hardt å være i full jobb i tillegg.Det er mange dager jeg gjerne skulle slippe å ha spiseproblemer i lunsjen, kaste opp og ha diare på jobben, heller ligge hjemme i sengen og synes litt synd på meg selv, men sykemeldinger er ikke noe alternativ for meg. jeg er altfor glad i jobben min, og vil ikke miste den...

Jeg har i tillegg skoliose (skjev ryggrad) og allergi, alt er kronisk... håper inderlig at disse tingene som feiler meg nå er noe som går fort over, ellers blir det kanskje for tøft for meg..

Det er sinnsykt tungt i perioder, altfor tungt til tider.. da er det virkelig deilig å ha en støttende samboer som kan stryke meg over håret, hviske noen trøstende ord om at han skulle ønske han var magiker, sånn at han kunne fjerne smertene mine med magi, og være der for meg...

Håper inderlig at du klarer å få hverdagen til å være positiv, selv om det kan være vanskelig innimellom. Det finnes så mye å glede seg over og det er alltid noen som har det verre enn deg, med en gang du tenker det, så klarer du en dag likevel, og er glad for at du tross alt har det så bra som du har det.

Lykke til videre, håper det ordner seg for deg!

Hei lillemilla!

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg!

Det høres ut som om du har det temmelig tøft, og all ære til deg for at du fikser å gå på jobb!! Selv har jeg vært sykemeldt siden mai, og aner ikke hva som skjer framover. Har søkt om yrkesrettet attføring, et år eller to på skolebenken kan kanskje være en fin overgang før jeg beveger meg ut i arbeidslivet igjen. Det som er mest slitsomt med denne tilstanden er at legene ikke finner noen årsak til plagene. I perioder har jeg nesten ønsket at jeg skulle ha kreft eller en annen alvorlig sykdom - bare for å få en bekreftelse på at det faktisk feiler meg noe, og at det fantes medisin og behandling som kunne hjelpe. For jeg begynner jo nesten å lure på om jeg er gal, at jeg innbiller meg smertene mine. Det er jo ingen logisk forklaring på dem...

Heldigvis har jeg i likhet med deg en snill og tålmodig samboer, vet ikke om jeg hadde taklet dette alene. Jeg vil veldig gjerne vite hvordan det går med deg, hva resultatet på prøvene dine sier. Hvor gammel er du forresten? Lykke til videre, på alle måter! Håper jeg hører fra deg igjen! Klem, phobecopy

[lillemilla]

Hei lillemilla!

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg!

Det høres ut som om du har det temmelig tøft, og all ære til deg for at du fikser å gå på jobb!! Selv har jeg vært sykemeldt siden mai, og aner ikke hva som skjer framover. Har søkt om yrkesrettet attføring, et år eller to på skolebenken kan kanskje være en fin overgang før jeg beveger meg ut i arbeidslivet igjen. Det som er mest slitsomt med denne tilstanden er at legene ikke finner noen årsak til plagene. I perioder har jeg nesten ønsket at jeg skulle ha kreft eller en annen alvorlig sykdom - bare for å få en bekreftelse på at det faktisk feiler meg noe, og at det fantes medisin og behandling som kunne hjelpe. For jeg begynner jo nesten å lure på om jeg er gal, at jeg innbiller meg smertene mine. Det er jo ingen logisk forklaring på dem...

Heldigvis har jeg i likhet med deg en snill og tålmodig samboer, vet ikke om jeg hadde taklet dette alene. Jeg vil veldig gjerne vite hvordan det går med deg, hva resultatet på prøvene dine sier. Hvor gammel er du forresten? Lykke til videre, på alle måter! Håper jeg hører fra deg igjen! Klem, phobecopy

Hei phobecopy!

Jeg er enig med deg der ja.. Det er få ting som tærer så mye på en som "vi er ikke sikker på hva som feiler deg" frasene.

Da plagene mine begynte i 95-96 hadde jeg så kraftige magesmerter at jeg gikk inn og ut av sykehus i månedsvis. De tok alle mulige (og mange grusomme) tester, men fant aldri ut hva som var årsaken til smertene. Til slutt sendte de meg til ungdomspsykiatrisk avdeling, og insisterte på at dette var Psyko-somatisk (fysisk reaksjon på psykiske plager), og sa til mine foreldre at de skulle overse smertene mine (!!) Tenk på hvordan det må ha vært å være foreldre for en datter som skrek og vred seg av smerte, også liksom skulle klare å overse det.

At jeg var deprimert kan nok stemme, men det var jo pga smertene, ikke smerter pga depresjon. Der hadde jeg en vanskelig tid, og opplevde hvor ille det psykiske helsevesen faktisk kan være, og jeg har ikke mye positivt å si om det. Men å fortelle foreldrene mine at de skulle overse meg når jeg hadde det vondt var temmelig ubegripelig.

Jeg fikk ikke vite dette før et par år senere, og da skjønte jeg plutselig hvorfor jeg hadde måttet kjempe for å bli trodd, ikke bare av helsevesenet, men også de som stod meg nærmest. Jeg skal love deg at det var tøft.. Å se i øynene deres at de tvilte på meg..

Det kunne faktisk gått virkelig galt til slutt. En uke etter at jeg hadde begynt på allmennfag kjente jeg at jeg var dårlig og følte meg kvalm og elendig. Det verket i magen og jeg hadde litt problemer med å gå på toalettet.

Jeg pleide på den tiden å sitte på med min far som skulle i samme retning som skolen min, og spurte denne dagen om jeg kunne få være hjemme siden jeg følte meg dårlig, men min far mente bestemt jeg skulle dra på skolen. Jeg hadde jo allerede vært så mye borte, og nå "måtte jeg ikke begynne med det opplegget igjen" som han sa i sin naivitet etter oppfordringen fra psykologen.

Jeg bet det i meg jeg, og dro avgårde. Begynte å tro for meg selv at jeg overdrev. Dagen etter var det på an igjen, enda dårligere, men bet det i meg. Den tredje dagen kom jeg så vidt innenfor døren til klasserommet før jeg datt sammen.

Lærere og elever ble bekymret, men jeg insisterte på at det gikk bra og karet meg ut i trappen hvor jeg satt. Klarte ikke å rette meg opp for smertene var så sterke og jeg var skikkelig kvalm. Fortalte meg selv at jeg måtte slutte å være så hypokonder. Til slutt ga jeg beskjed på lærerværelset om at jeg nok måtte en tur bort på legevakten. Ingen som tilbød seg å kjøre meg, men jeg fikk en lærer som gikk med meg bort til legevakten (Det er vel ca 20 min å gå i normalt tempo, men jeg klarte ikke å gå så fort med magen krøket sammen). Der ble jeg pent plassert alene i vente hallen med et klapp på skulderen.

Jeg tror jeg satt der i over to timer uten å komme inn, mens jeg hørte de andre som hadde kommet før meg fortelle sidemannen at de skulle bare på en rutineundersøkelse, ikke noe viktig, men det er greit å få det gjort.. Da datt jeg ned på gulvet og kastet opp. Inn til legen med en gang hvor jeg fikk vite at jeg nok hadde blindtarmsbetennelse. De skulle ringe etter ambulanse med en gang. Men jeg ristet på hodet, som om jeg hadde det liksom. Enda en tur på sykehus og endeløse tester som ikke sier noen ting. Jeg gikk til slutt med på å dra til sykehuset med taxi.

Etter å ha ventet i evigheter på mottaket og hatt endeløse samtaler med en lege, kom svaret på testene. Akutt blindtarmsbetennelse som var minutter fra å sprekke. DA ble det fart i de! Tror ikke det tok mer enn 15 minutter før jeg var i narkose. Tror den sprakk under operasjonen.

Så farlig kan det være å få folk til å tro at de er hypokondere. Hadde jeg latt være å dra til legen, hadde jeg vel muligens vært død nå.. Legene sier nå i ettertid at jeg muligens har hatt en "kronisk betent blindtarm" og at det var den som gav smertene. Så mye for psyko-somatisk.

Nå ble dette en veldig lang historie hvor poenget jeg skulle frem til falt litt vekk. Det jeg ville si med dette var at du skal tro på det kroppen din forteller deg, har du smerter så er det ikke noe du innbiller deg. Og om vitenskapen ikke klarer å fange opp alle kroppens signaler så betyr ikke det at de ikke er der. Ikke la noen overbevise deg om noe annet.

At du har smerter kan jo ha veldig mye med å gjøre at du har Cøliaci (og muligens ikke følger den riktige dietten for deg) eller rett og slett at tarmen din er veldig irritert. De smertene som kommer kan være fordi tarmen ikke klarer å kvitte seg med og reagere på maten som kommer på den riktige måten.

Og det kan gjøre GRUSOMT vondt.

Og ikke minst ødelegge for livskvaliteten din. Du vet vel som jeg hvordan det er å føle at du vegrer deg for å dra noe sted, siden du vet at muligheten for å bli sittende med smerter på toalettet er ganske stor.

Det er tross alt bedre å ikke vite sikkert hva som feiler en, og dermed ha et stort håp om at det ikke er noe dødelig, enn det er for de stakkars menneskene med alvorlige sykdommer, som lider og vet/tror at de kommer til å dø snart.. Man klarer aldri å avfinne seg med døden, uansett hvor mye tid en har på seg.

Når det gjelder hva du skal gjøre videre, så synes jeg det er flott at du tar intiativ til å gjøre noe, å ikke bare sitte og være deprimert. Yrkesrettet attføring er et kjempebra tilbud, hvor du kan få uendelig med gode kurs, og er garantert jobb etterpå som vet om at du har det vanskelig, og tar hensyn til det. Dersom du vil studere er jo det også kjempefint. Men ikke ta på deg for mye med en gang. Og vent ikke at du klarer deg like bra som de andre i begynnelsen. Du KAN klare det, men det sliter deg helt ut. Jeg gikk ut med toppkarakterer det ene halvåret på en linje jeg gikk på, men var helt utkjørt både fysisk og psykisk. Droppet ut ander halvåret, og sitter uten papirer på det.Ta det med ro, og ta en ting av gangen. Bedre å bruke litt lenger tid, og komme seg gjennom i god behold.

Og stress gjør mage problemene mye verre, jeg merker det godt nå. Jeg drar på jobb halv åtte og er hjemme halv seks, da spiser jeg middag, så er det rett på overtidsjobb hjemme. sitter ofte til 00.30. Dette er litt spesielt for november, siden jobben min er forferdelig travel da. I tillegg er to av kollegene mine borte, en på ferie og en på kurs. Det er TØFT.. Når vi snakker om det, jeg har tatt en litt for lang pause nå

Jeg skal til Gastroskopi på onsdag, vi får se hvordan det går. Har ikke hørt noe fra Cøliaci prøvene enda. Jeg skal holde deg oppdatert!

Gi din samboer en god klem, det er ikke alle som hadde orket å holde ut sammen med en som er så mye syk. Glad for å høre at du har det bra på den måten. Stå på, og ha en fin natt!

Hjelp, så langt dette ble!!

[phoebecopy]

Hei phobecopy!

Jeg er enig med deg der ja.. Det er få ting som tærer så mye på en som "vi er ikke sikker på hva som feiler deg" frasene.

Da plagene mine begynte i 95-96 hadde jeg så kraftige magesmerter at jeg gikk inn og ut av sykehus i månedsvis. De tok alle mulige (og mange grusomme) tester, men fant aldri ut hva som var årsaken til smertene. Til slutt sendte de meg til ungdomspsykiatrisk avdeling, og insisterte på at dette var Psyko-somatisk (fysisk reaksjon på psykiske plager), og sa til mine foreldre at de skulle overse smertene mine (!!) Tenk på hvordan det må ha vært å være foreldre for en datter som skrek og vred seg av smerte, også liksom skulle klare å overse det.

At jeg var deprimert kan nok stemme, men det var jo pga smertene, ikke smerter pga depresjon. Der hadde jeg en vanskelig tid, og opplevde hvor ille det psykiske helsevesen faktisk kan være, og jeg har ikke mye positivt å si om det. Men å fortelle foreldrene mine at de skulle overse meg når jeg hadde det vondt var temmelig ubegripelig.

Jeg fikk ikke vite dette før et par år senere, og da skjønte jeg plutselig hvorfor jeg hadde måttet kjempe for å bli trodd, ikke bare av helsevesenet, men også de som stod meg nærmest. Jeg skal love deg at det var tøft.. Å se i øynene deres at de tvilte på meg..

Det kunne faktisk gått virkelig galt til slutt. En uke etter at jeg hadde begynt på allmennfag kjente jeg at jeg var dårlig og følte meg kvalm og elendig. Det verket i magen og jeg hadde litt problemer med å gå på toalettet.

Jeg pleide på den tiden å sitte på med min far som skulle i samme retning som skolen min, og spurte denne dagen om jeg kunne få være hjemme siden jeg følte meg dårlig, men min far mente bestemt jeg skulle dra på skolen. Jeg hadde jo allerede vært så mye borte, og nå "måtte jeg ikke begynne med det opplegget igjen" som han sa i sin naivitet etter oppfordringen fra psykologen.

Jeg bet det i meg jeg, og dro avgårde. Begynte å tro for meg selv at jeg overdrev. Dagen etter var det på an igjen, enda dårligere, men bet det i meg. Den tredje dagen kom jeg så vidt innenfor døren til klasserommet før jeg datt sammen.

Lærere og elever ble bekymret, men jeg insisterte på at det gikk bra og karet meg ut i trappen hvor jeg satt. Klarte ikke å rette meg opp for smertene var så sterke og jeg var skikkelig kvalm. Fortalte meg selv at jeg måtte slutte å være så hypokonder. Til slutt ga jeg beskjed på lærerværelset om at jeg nok måtte en tur bort på legevakten. Ingen som tilbød seg å kjøre meg, men jeg fikk en lærer som gikk med meg bort til legevakten (Det er vel ca 20 min å gå i normalt tempo, men jeg klarte ikke å gå så fort med magen krøket sammen). Der ble jeg pent plassert alene i vente hallen med et klapp på skulderen.

Jeg tror jeg satt der i over to timer uten å komme inn, mens jeg hørte de andre som hadde kommet før meg fortelle sidemannen at de skulle bare på en rutineundersøkelse, ikke noe viktig, men det er greit å få det gjort.. Da datt jeg ned på gulvet og kastet opp. Inn til legen med en gang hvor jeg fikk vite at jeg nok hadde blindtarmsbetennelse. De skulle ringe etter ambulanse med en gang. Men jeg ristet på hodet, som om jeg hadde det liksom. Enda en tur på sykehus og endeløse tester som ikke sier noen ting. Jeg gikk til slutt med på å dra til sykehuset med taxi.

Etter å ha ventet i evigheter på mottaket og hatt endeløse samtaler med en lege, kom svaret på testene. Akutt blindtarmsbetennelse som var minutter fra å sprekke. DA ble det fart i de! Tror ikke det tok mer enn 15 minutter før jeg var i narkose. Tror den sprakk under operasjonen.

Så farlig kan det være å få folk til å tro at de er hypokondere. Hadde jeg latt være å dra til legen, hadde jeg vel muligens vært død nå.. Legene sier nå i ettertid at jeg muligens har hatt en "kronisk betent blindtarm" og at det var den som gav smertene. Så mye for psyko-somatisk.

Nå ble dette en veldig lang historie hvor poenget jeg skulle frem til falt litt vekk. Det jeg ville si med dette var at du skal tro på det kroppen din forteller deg, har du smerter så er det ikke noe du innbiller deg. Og om vitenskapen ikke klarer å fange opp alle kroppens signaler så betyr ikke det at de ikke er der. Ikke la noen overbevise deg om noe annet.

At du har smerter kan jo ha veldig mye med å gjøre at du har Cøliaci (og muligens ikke følger den riktige dietten for deg) eller rett og slett at tarmen din er veldig irritert. De smertene som kommer kan være fordi tarmen ikke klarer å kvitte seg med og reagere på maten som kommer på den riktige måten.

Og det kan gjøre GRUSOMT vondt.

Og ikke minst ødelegge for livskvaliteten din. Du vet vel som jeg hvordan det er å føle at du vegrer deg for å dra noe sted, siden du vet at muligheten for å bli sittende med smerter på toalettet er ganske stor.

Det er tross alt bedre å ikke vite sikkert hva som feiler en, og dermed ha et stort håp om at det ikke er noe dødelig, enn det er for de stakkars menneskene med alvorlige sykdommer, som lider og vet/tror at de kommer til å dø snart.. Man klarer aldri å avfinne seg med døden, uansett hvor mye tid en har på seg.

Når det gjelder hva du skal gjøre videre, så synes jeg det er flott at du tar intiativ til å gjøre noe, å ikke bare sitte og være deprimert. Yrkesrettet attføring er et kjempebra tilbud, hvor du kan få uendelig med gode kurs, og er garantert jobb etterpå som vet om at du har det vanskelig, og tar hensyn til det. Dersom du vil studere er jo det også kjempefint. Men ikke ta på deg for mye med en gang. Og vent ikke at du klarer deg like bra som de andre i begynnelsen. Du KAN klare det, men det sliter deg helt ut. Jeg gikk ut med toppkarakterer det ene halvåret på en linje jeg gikk på, men var helt utkjørt både fysisk og psykisk. Droppet ut ander halvåret, og sitter uten papirer på det.Ta det med ro, og ta en ting av gangen. Bedre å bruke litt lenger tid, og komme seg gjennom i god behold.

Og stress gjør mage problemene mye verre, jeg merker det godt nå. Jeg drar på jobb halv åtte og er hjemme halv seks, da spiser jeg middag, så er det rett på overtidsjobb hjemme. sitter ofte til 00.30. Dette er litt spesielt for november, siden jobben min er forferdelig travel da. I tillegg er to av kollegene mine borte, en på ferie og en på kurs. Det er TØFT.. Når vi snakker om det, jeg har tatt en litt for lang pause nå

Jeg skal til Gastroskopi på onsdag, vi får se hvordan det går. Har ikke hørt noe fra Cøliaci prøvene enda. Jeg skal holde deg oppdatert!

Gi din samboer en god klem, det er ikke alle som hadde orket å holde ut sammen med en som er så mye syk. Glad for å høre at du har det bra på den måten. Stå på, og ha en fin natt!

Hjelp, så langt dette ble!!

Hei igjen!

Tusen takk for brevet! Må først få lov til å komplimentere din uvanlig gode skriftlige fremstillingsevne. Er du tekstforfatter / journalist e.l.?

Det er helt sprøtt hvordan jeg kjenner meg igjen i alt du forteller. Mine plager begynte det første året jeg gikk på videregående. Trodde først det var en kraftig omgangssyke, men det ga seg aldri. Var hos mange forskjellige leger, men ingen fant noe galt. Ble heller ikke tatt særlig seriøst, ble av mer enn en lege avfeid med at jeg var for ung til at det kunne feile magen min noe...

Etter et halvt års helvete - både for meg og mine foreldre -ble jeg også så syk at de bare måtte legge meg inn. Da hadde jeg mistet så godt som halve skoleåret, og hadde så kraftige smerter at jeg planla å ta mitt eget liv. Ble på sykehuset i en måned, uten at det egentlig ble gjort noe særlig. På dette tidspunktet veide jeg 45 kg (alt jeg spiste gikk rett igjennom meg) og siden jeg er 1.75 høy kan du sikkert tenke deg hvor tynn jeg var. Følgelig bestemte legene seg for at jeg hadde anorexia, og at "smertene" mine var psykosomatiske. Det eneste de kunne gjøre for meg var å sette meg i kontakt med psykolog og ernæringsfysiolog. Takk for den! Det finnes ikke noe mer grusomt i hele verden enn ikke å bli trodd!

Som en siste utvei gikk jeg til homøopat, og etter noen dager på den medisinen han ga meg var jeg symptomfri!

Det gikk så nesten 10 år hvor jeg stort sett var bra. Hadde anfall men de varte som regel ikke lengre enn en uke.

Det begynte for fullt igjen førstes for halvannet år siden. Har forsøkt naturmedisin igjen, men denne gang uten resultat. Fikk diagnosen cøliaki for et år siden, og spiser riktig. Blodprøvene viser det, for verdiene mine er nå normale. Men tykktarmen er altså fryktelig "sinna" uten at de kan finne ut hvorfor. Det er bestemt at jeg ikke skal gjennom noen flere undersøkelser nå, de har tatt stort sett det som kan tas. Jeg har fått beskjed om å lære meg å leve med det, og jeg prøver så godt jeg kan. (Selv om jeg noen ganger føler meg som et eneste stort pillesluk -jeg bruker mye medisiner...)

Jeg synes selvfølgelig det er grusomt at du har den samme "sykdommen" som meg, men jeg må innrømme at det var en lettelse å høre at jeg ikke er alene, at dette ikke bare eksisterer i mitt hode. Jeg håper virkelig vi kan holde kontakten framover. Det å kunne snakke med noen som vet hva det gjelder, er en ny og deilig erfaring.

Jeg ønsker deg lykke til i morgen, det er ingen behagelig opplevelse du har i vente. Lover å tenke på deg!

Klem fra meg.

PS. Jeg vet ikke om du glemte det eller ikke ville svare på det, men det hadde vært fint å vite ca hvor gammel du er.

Jeg er 27...

[lillemilla]

Hei igjen!

Tusen takk for brevet! Må først få lov til å komplimentere din uvanlig gode skriftlige fremstillingsevne. Er du tekstforfatter / journalist e.l.?

Det er helt sprøtt hvordan jeg kjenner meg igjen i alt du forteller. Mine plager begynte det første året jeg gikk på videregående. Trodde først det var en kraftig omgangssyke, men det ga seg aldri. Var hos mange forskjellige leger, men ingen fant noe galt. Ble heller ikke tatt særlig seriøst, ble av mer enn en lege avfeid med at jeg var for ung til at det kunne feile magen min noe...

Etter et halvt års helvete - både for meg og mine foreldre -ble jeg også så syk at de bare måtte legge meg inn. Da hadde jeg mistet så godt som halve skoleåret, og hadde så kraftige smerter at jeg planla å ta mitt eget liv. Ble på sykehuset i en måned, uten at det egentlig ble gjort noe særlig. På dette tidspunktet veide jeg 45 kg (alt jeg spiste gikk rett igjennom meg) og siden jeg er 1.75 høy kan du sikkert tenke deg hvor tynn jeg var. Følgelig bestemte legene seg for at jeg hadde anorexia, og at "smertene" mine var psykosomatiske. Det eneste de kunne gjøre for meg var å sette meg i kontakt med psykolog og ernæringsfysiolog. Takk for den! Det finnes ikke noe mer grusomt i hele verden enn ikke å bli trodd!

Som en siste utvei gikk jeg til homøopat, og etter noen dager på den medisinen han ga meg var jeg symptomfri!

Det gikk så nesten 10 år hvor jeg stort sett var bra. Hadde anfall men de varte som regel ikke lengre enn en uke.

Det begynte for fullt igjen førstes for halvannet år siden. Har forsøkt naturmedisin igjen, men denne gang uten resultat. Fikk diagnosen cøliaki for et år siden, og spiser riktig. Blodprøvene viser det, for verdiene mine er nå normale. Men tykktarmen er altså fryktelig "sinna" uten at de kan finne ut hvorfor. Det er bestemt at jeg ikke skal gjennom noen flere undersøkelser nå, de har tatt stort sett det som kan tas. Jeg har fått beskjed om å lære meg å leve med det, og jeg prøver så godt jeg kan. (Selv om jeg noen ganger føler meg som et eneste stort pillesluk -jeg bruker mye medisiner...)

Jeg synes selvfølgelig det er grusomt at du har den samme "sykdommen" som meg, men jeg må innrømme at det var en lettelse å høre at jeg ikke er alene, at dette ikke bare eksisterer i mitt hode. Jeg håper virkelig vi kan holde kontakten framover. Det å kunne snakke med noen som vet hva det gjelder, er en ny og deilig erfaring.

Jeg ønsker deg lykke til i morgen, det er ingen behagelig opplevelse du har i vente. Lover å tenke på deg!

Klem fra meg.

PS. Jeg vet ikke om du glemte det eller ikke ville svare på det, men det hadde vært fint å vite ca hvor gammel du er.

Jeg er 27...

Hei igjen ja! Takker for komplimenten. Jeg er nok ikke tekstforfatter eller journalist, jeg jobber idag som administrativ sekretær med en del økonomi, IT + logistikk i tillegg. Trives i grunnen veldig godt med det, men jeg blir nok ikke i dette gamet resten av livet.

Jeg leste nettopp din historie og i likhet med deg har jeg masse medlidenhet, men det er likevel deilig å høre at det ihvertfall er to av 4-5 mill personer i Norge som har det på denne måten. Det er så ulidelig trist å høre om møtet ditt med helseveset, og hvordan du ble behandlet, håpet i det lengste at det var et engangstilfelle at noe sånt kunne skje, men jeg sitter inne med den oppfatningen nå at man må være frisk for å gå til legen. Bare da har du krefter nok til å kjempe for å få behandling, og ikke minst en diagnose..

1.75 høy og 45 kilo høres skremmende ut. Jeg er forresten ca 1.75 selv, og var tynn også da jeg var yngre. Nå har jeg heldigvis fått litt mer kjøtt på kroppen, og har gått fra å være tynn til å være slank. Veier vel et sted mellom 57 og 63 +/- (Lenge siden jeg veide meg.)

Jeg vil også gjerne høre mer fra deg, har sjekket nettet hver dag siden jeg snakket med deg sist

Burde egentlig ikke sitte her nå, skal så gry tidlig på jobb imorgen, men litt søvn må jeg vel kunne ofre.

I dag kom forresten en nedtur til. Jeg våknet kl. 05.30 av at jeg måtte så sinnsykt tisse og fy F så det sved(!!!) Ble sittende på badet til 9 tiden i morges, da ringte min samboer til legen. Klarte ikke å sitte eller stå i ro. Konklusjonen ble akutt blærebetennelse i tillegg til dette andre, og jeg har hatt en grusom dag. Legen ble helt vantro da jeg insisterte på å dra rett på jobb (etter å ha spydd på gulvet hennes , hun ville sykemelde meg denne gangen også, men jeg KAN ikke være borte nå.

Så er det gastroskopi imorgen da, med blærebetennelse og det hele. Men først på jobb halv syv. Ønsk meg lykke til!

Jeg kommer tilbake med mer imorgen, må køye nå.

Stor klem fra meg. Og et lite PS fra meg også: Du har rett, jeg skrev så mye forrige gang at jeg glemte spørsmålet ditt. Jeg er 20 år gammel, ung i skinn men gammel i sinn er det ikke det det heter

Sov Godt! Vi snakkes vel i morgen (?)

[phoebecopy]

Hei igjen ja! Takker for komplimenten. Jeg er nok ikke tekstforfatter eller journalist, jeg jobber idag som administrativ sekretær med en del økonomi, IT + logistikk i tillegg. Trives i grunnen veldig godt med det, men jeg blir nok ikke i dette gamet resten av livet.

Jeg leste nettopp din historie og i likhet med deg har jeg masse medlidenhet, men det er likevel deilig å høre at det ihvertfall er to av 4-5 mill personer i Norge som har det på denne måten. Det er så ulidelig trist å høre om møtet ditt med helseveset, og hvordan du ble behandlet, håpet i det lengste at det var et engangstilfelle at noe sånt kunne skje, men jeg sitter inne med den oppfatningen nå at man må være frisk for å gå til legen. Bare da har du krefter nok til å kjempe for å få behandling, og ikke minst en diagnose..

1.75 høy og 45 kilo høres skremmende ut. Jeg er forresten ca 1.75 selv, og var tynn også da jeg var yngre. Nå har jeg heldigvis fått litt mer kjøtt på kroppen, og har gått fra å være tynn til å være slank. Veier vel et sted mellom 57 og 63 +/- (Lenge siden jeg veide meg.)

Jeg vil også gjerne høre mer fra deg, har sjekket nettet hver dag siden jeg snakket med deg sist

Burde egentlig ikke sitte her nå, skal så gry tidlig på jobb imorgen, men litt søvn må jeg vel kunne ofre.

I dag kom forresten en nedtur til. Jeg våknet kl. 05.30 av at jeg måtte så sinnsykt tisse og fy F så det sved(!!!) Ble sittende på badet til 9 tiden i morges, da ringte min samboer til legen. Klarte ikke å sitte eller stå i ro. Konklusjonen ble akutt blærebetennelse i tillegg til dette andre, og jeg har hatt en grusom dag. Legen ble helt vantro da jeg insisterte på å dra rett på jobb (etter å ha spydd på gulvet hennes , hun ville sykemelde meg denne gangen også, men jeg KAN ikke være borte nå.

Så er det gastroskopi imorgen da, med blærebetennelse og det hele. Men først på jobb halv syv. Ønsk meg lykke til!

Jeg kommer tilbake med mer imorgen, må køye nå.

Stor klem fra meg. Og et lite PS fra meg også: Du har rett, jeg skrev så mye forrige gang at jeg glemte spørsmålet ditt. Jeg er 20 år gammel, ung i skinn men gammel i sinn er det ikke det det heter

Sov Godt! Vi snakkes vel i morgen (?)

Herregud så uheldig du er! Stakkars liten; blærebetennelse og gastroscopi samtidig er jo liksom ønskedrømmen da. Not!

Jeg håper det gikk greit med deg i dag, har tenkt mye på deg. Jeg har forsøkt å ha gastroscopi to ganger, men det gikk ikke. Jeg fikk helt panikk, sparka og slo vilt rundt meg. Den andre gangen var jeg så neddopa at jeg ikke husker noe av det, men jeg hadde visst blånekta selv da... Hvis jeg skal få gjort den undersøkelsen må det skje under narkose, og det gjør de ikke med mindre de er nødt. (Jeg er ellers en snill og lydig pasient..)

Det tar vel et par uker før du får noe svar?

Forstår ikke åssen du klarer å være så tøff, at du gikk på jobb i går f.eks. Men håper du ikke presser deg for hardt, for da blir du i hvert fall ikke frisk! Jeg vet dette høres litt fjernt ut, men jeg er villig til å prøve alt for å bli frisk. Så jeg har vært to ganger hos en healer nå. Vet ikke helt om jeg klarer å tro på det, men jeg føler meg faktisk bedre! Jeg var hos henne i dag, og da hadde jeg ikke fått vært på do siden fredag. Jeg rakk nesten ikke innenfor døra da jeg kom hjem, så "nøden" var jeg. Og smertene er ikke så framtredende. Det er verdt et forsøk for alle som er kronisk syke, og det er ikke dyrt heller (250,- for 1 1/2 time). Hvor i landet holder du til? Jeg er i Akershus.

Det høres ut som om vi er litt like, ja. Vi er like høye, veier det samme (faktisk!), lider av det samme, har like erfaringer med det fantastiske norske helsevesenet (jeg har så mange skrekk-historier..) - og vi er begge så heldige å ha en fantastisk samboer! Jeg har mange gode venninner også, men det sosiale livet mitt har fått lide under sykdommen. Det er så mye jeg ikke har kunnet være med på fordi jeg har vært syk, og jeg gidder ikke plage dem med syting og klaging. Så derfor skjønner de ikke hvor dårlig jeg egentlig er, og tror kanskje jeg bruker det som en unnskyldning fordi jeg ikke har lyst til å være sammen med dem? Jeg vet ikke. Det er uansett vanskelig å pleie nære vennskap når en har så mye å slite med.

Men jeg prøver som sagt å dra meg ut av selvmedlidenheten nå, og gjøre ting til tross for smerter. Har meldt meg inn i SATS, og er i ferd med å bli en liten treningsnarkoman. Det er kjempedeilig å bruke kroppen igjen, etter å ha vært mer eller mindre sengeliggende siden mai! Dessuten er det å trene veldig gunstig for fordøyelsen. Det høres litt sykt ut, men hvis jeg kunne ønske meg hva jeg ville (med unntak av å bli frisk da, selvfølgelig) så måtte det bli å få gått på do normalt hver dag. Jeg har nemlig enten diare eller forstoppelse, og begge deler er like pyton. Går utifra at du har det på samme måte?

Uff, dette var visst ikke så smakfull lesing, he he... Men du tåler det nok! La meg få høre hvordan det gikk i dag? Gleder meg til neste brev!

Stor klem fra meg!

[lillemilla]

Herregud så uheldig du er! Stakkars liten; blærebetennelse og gastroscopi samtidig er jo liksom ønskedrømmen da. Not!

Jeg håper det gikk greit med deg i dag, har tenkt mye på deg. Jeg har forsøkt å ha gastroscopi to ganger, men det gikk ikke. Jeg fikk helt panikk, sparka og slo vilt rundt meg. Den andre gangen var jeg så neddopa at jeg ikke husker noe av det, men jeg hadde visst blånekta selv da... Hvis jeg skal få gjort den undersøkelsen må det skje under narkose, og det gjør de ikke med mindre de er nødt. (Jeg er ellers en snill og lydig pasient..)

Det tar vel et par uker før du får noe svar?

Forstår ikke åssen du klarer å være så tøff, at du gikk på jobb i går f.eks. Men håper du ikke presser deg for hardt, for da blir du i hvert fall ikke frisk! Jeg vet dette høres litt fjernt ut, men jeg er villig til å prøve alt for å bli frisk. Så jeg har vært to ganger hos en healer nå. Vet ikke helt om jeg klarer å tro på det, men jeg føler meg faktisk bedre! Jeg var hos henne i dag, og da hadde jeg ikke fått vært på do siden fredag. Jeg rakk nesten ikke innenfor døra da jeg kom hjem, så "nøden" var jeg. Og smertene er ikke så framtredende. Det er verdt et forsøk for alle som er kronisk syke, og det er ikke dyrt heller (250,- for 1 1/2 time). Hvor i landet holder du til? Jeg er i Akershus.

Det høres ut som om vi er litt like, ja. Vi er like høye, veier det samme (faktisk!), lider av det samme, har like erfaringer med det fantastiske norske helsevesenet (jeg har så mange skrekk-historier..) - og vi er begge så heldige å ha en fantastisk samboer! Jeg har mange gode venninner også, men det sosiale livet mitt har fått lide under sykdommen. Det er så mye jeg ikke har kunnet være med på fordi jeg har vært syk, og jeg gidder ikke plage dem med syting og klaging. Så derfor skjønner de ikke hvor dårlig jeg egentlig er, og tror kanskje jeg bruker det som en unnskyldning fordi jeg ikke har lyst til å være sammen med dem? Jeg vet ikke. Det er uansett vanskelig å pleie nære vennskap når en har så mye å slite med.

Men jeg prøver som sagt å dra meg ut av selvmedlidenheten nå, og gjøre ting til tross for smerter. Har meldt meg inn i SATS, og er i ferd med å bli en liten treningsnarkoman. Det er kjempedeilig å bruke kroppen igjen, etter å ha vært mer eller mindre sengeliggende siden mai! Dessuten er det å trene veldig gunstig for fordøyelsen. Det høres litt sykt ut, men hvis jeg kunne ønske meg hva jeg ville (med unntak av å bli frisk da, selvfølgelig) så måtte det bli å få gått på do normalt hver dag. Jeg har nemlig enten diare eller forstoppelse, og begge deler er like pyton. Går utifra at du har det på samme måte?

Uff, dette var visst ikke så smakfull lesing, he he... Men du tåler det nok! La meg få høre hvordan det gikk i dag? Gleder meg til neste brev!

Stor klem fra meg!

Hei igjen!

Jeg orket ikke å slå på pcen igår jeg, var så nedkjørt etter gastroskopien. Jeg har fått slange ned gjennom nesen engang, og trodde det var mye verre enn gjennom munnen, men jeg hadde visst glemt hvor jævlig det var. Fy F!

Jeg hadde jo selvfølgelig ekstra sterke reflekser i tillegg, så det ble mye vanskeligere og verre enn vanlig i følge legen. De prøvde å dytte slangen ned gjennom halsen på meg 5-6 (!!) ganger før den faktisk kom noenlunde riktig ned i magen. Refleksene i halsen og magen gjorde at hele kroppen omtrent trakk seg sammen for å presse den monsterslangen ut av kroppen igjen. Så der lå jeg da, med vanvittige brekninger, sår nedover halsen (de LOVET at det ikke ville gjøre vondt!) og tårer som spratt frem ustanselig. For ikke å nevne blærebetennelsen da. Var livredd for å tisse på meg der jeg lå med smerter i magen.

Undersøkelsen skal vanligvis ta ca 4 min men jeg lå der i nesten 30. Og fikk høre gang på gang da jeg trodde de endelig var ferdig at, huff nei, det gikk visst ikke denne gangen heller. Vi må gjøre det på nytt! Og sykepleieren ble skikkelig sur etterhvert og ropte til meg: SVELG nå da jente, flere ganger. Som om jeg ikke prøvde liksom. Til slutt måtte legen forklare henne at jeg hadde unormalt sterke reflekser og at jeg faktisk ikke hadde mulighet for å klare det. Omsorgsperson my ass...

Det de fant ut sånn foreløpig ihvertfall, var at jeg hadde (som deg) en kraftig irritert tarm, i tillegg hadde jeg visst en sykdom i spiserøret. Fikk ikke helt med meg hva det var, jeg var jo omtrent i svime da han fortalte det.

Smertene lengre ned i magen kunne de ikke finne ut av på denne undersøkelsen, så jeg må visst på en "opp andre veien" undersøkelse. Hadde time der for et halvt år siden, men jeg var så dårlig da, og orket ikke tanken på det.

Jeg fikk skrevet ut Zantac/Raitidin og Loperamid/immodium denne gangen som visstnok skulle hjelpe. Har du vært borti de?

Ble helt skremt av bivirkningslisten på Raitidintablettene, hør bare her:

Allergiske reaksjoner: Hudutslett og hovent ansikt, tunge og kropp. Ledd og muskelsmerter. anafylaktisk sjokk og hårtap.

Nervesystemet:

Hodepine, svimmelhet, tretthet, synsforstyrrelser, HALLUSINASJONER(??), feber, FORVIRRING, og Opphisselse (???) depresjon.

Diare, forstoppelse og kvalme.

seksualforstyrrelser, forstørrede brystkjertler hos menn.

Puste og svelgebesvær.

Betennelse i lever(hepatitt) og i bukspyttkjertelen, forandringer i leversystemet.

Lavt blodtrykk og brystsmerter

Forandringer i blodbildet med lettere blåmerker, neseblod og sår hals/infeksjoner.

!!!!!!!!!!!!

Hvis jeg risikerer dette vil jeg heller ha spiserørssykdom!

Er det hun healeren som var på holmgang eller tabloid for en stund siden? Jeg er også litt skeptisk til alternative metoder å bli frisk på, men jeg prøver alltid å ha et åpent sinn til det motsatte er bevist. Det er mer mellom himmel og jord enn folk flest vet!

Så du veier nesten det samme som meg også? Dette begynner nesten å bli litt skremmende

Hvor lenge har du og din samboer holdt sammen da?

Har du tenkt over det å få barn, og evt hvordan klare det med disse plagene du har?

Jeg bruker p-piller regelmessig, men er jo litt redd for at virkningen blir svekket med all denne diareen og oppkast og det hele. Liker ikke tanken på å bli gravid mens man hiver i seg piller og er sliten nok fra før. Det kan jo være skadelig for fosteret å få i seg all medisinen, og ikke få de rette næringsstoffene ettersom de forsvinner ut av kroppen ved diareen og oppkastet.

Morsomt det at du har meldt deg inn i SATS, det gjorde jeg også rett før sommeren. Det gikk bra i begynnelsen, og jeg løp avgårde på trening annenhver dag, men etterhvert ble det vanskeligere. Jeg hadde ingen å trene sammen med da min samboer sluttet der, han fikk ryggproblemer, og det ble så mye å gjøre på jobben at entusiasmen forsvant. Har forferdelig dårlig samvittighet, og føler meg skikkelig teit siden jeg ikke klarer å dra meg avgårde. Det er jo få ting jeg har mer lyst til enn å komme i form, stramme opp kroppen litt, og få mer energi. Skulle ønske jeg hadde noen til å hjelpe meg igang igjen.

Jeg burde egentlig rydde og vaske her idag, det ser helt forj.. ut her, siden min samboer er bortreist og jeg har vært sliten og dårlig. Min samboer jobber som IT ansvarlig for skipene i et rederi, og det er mye reising i forbindelse med det. Denne høsten har han vært mer borte enn hjemme. 7 av 11 helger har han vært på ute på jobb. I tillegg til ukedager. Og her er jeg dårlig med en travel jobb. SLITSOMT. Blir litt ensomt også innemellom, men stort sett er jeg så trøtt at jeg ikke orker så mye likevel.

Nå laster jeg ned Signs på SVCD så jeg kan se den i DVD kvalitet på hjemmekinoanlegget vårt. Det er ihvertfall mye i bruk! Men steike så det kostet. Tror vi har brukt nærmere 50 000 tilsammen på tv og stereoanlegg.

Jeg bor forresten i Bergen, og det er jo et stykke fra Akerhus da. Ellers skulle jeg invitert deg hit en gang til å slappe av med en som ikke forventer noe som helst av deg, og som vet hvordan det er å være trøtt og dårlig.

Føler liksom alltid at jeg må være i toppform når jeg er med venner, og at de venter at jeg skal være like sprudlende og positiv hver gang vi er sammen. Tenk å ha en venn som jeg kan slenge meg ned i sofaen sammen med og bare se en film med litt god mat og slappe av. Ikke føle at jeg må ha masse historier på lur, og være hyperoppmerksom på hva den andre vil gjøre, eller føle at jeg MÅ mase med de gjennom hele filmen, siden de gjør det. Nå høres jeg sikkert veldig negativ ut her

Nei, jeg får prøve å få ryddet litt nå, liker ikke når det er så rotete.

Håper vi snakkes igjen fort da!

Klem fra

[phoebecopy]

Hei igjen!

Jeg orket ikke å slå på pcen igår jeg, var så nedkjørt etter gastroskopien. Jeg har fått slange ned gjennom nesen engang, og trodde det var mye verre enn gjennom munnen, men jeg hadde visst glemt hvor jævlig det var. Fy F!

Jeg hadde jo selvfølgelig ekstra sterke reflekser i tillegg, så det ble mye vanskeligere og verre enn vanlig i følge legen. De prøvde å dytte slangen ned gjennom halsen på meg 5-6 (!!) ganger før den faktisk kom noenlunde riktig ned i magen. Refleksene i halsen og magen gjorde at hele kroppen omtrent trakk seg sammen for å presse den monsterslangen ut av kroppen igjen. Så der lå jeg da, med vanvittige brekninger, sår nedover halsen (de LOVET at det ikke ville gjøre vondt!) og tårer som spratt frem ustanselig. For ikke å nevne blærebetennelsen da. Var livredd for å tisse på meg der jeg lå med smerter i magen.

Undersøkelsen skal vanligvis ta ca 4 min men jeg lå der i nesten 30. Og fikk høre gang på gang da jeg trodde de endelig var ferdig at, huff nei, det gikk visst ikke denne gangen heller. Vi må gjøre det på nytt! Og sykepleieren ble skikkelig sur etterhvert og ropte til meg: SVELG nå da jente, flere ganger. Som om jeg ikke prøvde liksom. Til slutt måtte legen forklare henne at jeg hadde unormalt sterke reflekser og at jeg faktisk ikke hadde mulighet for å klare det. Omsorgsperson my ass...

Det de fant ut sånn foreløpig ihvertfall, var at jeg hadde (som deg) en kraftig irritert tarm, i tillegg hadde jeg visst en sykdom i spiserøret. Fikk ikke helt med meg hva det var, jeg var jo omtrent i svime da han fortalte det.

Smertene lengre ned i magen kunne de ikke finne ut av på denne undersøkelsen, så jeg må visst på en "opp andre veien" undersøkelse. Hadde time der for et halvt år siden, men jeg var så dårlig da, og orket ikke tanken på det.

Jeg fikk skrevet ut Zantac/Raitidin og Loperamid/immodium denne gangen som visstnok skulle hjelpe. Har du vært borti de?

Ble helt skremt av bivirkningslisten på Raitidintablettene, hør bare her:

Allergiske reaksjoner: Hudutslett og hovent ansikt, tunge og kropp. Ledd og muskelsmerter. anafylaktisk sjokk og hårtap.

Nervesystemet:

Hodepine, svimmelhet, tretthet, synsforstyrrelser, HALLUSINASJONER(??), feber, FORVIRRING, og Opphisselse (???) depresjon.

Diare, forstoppelse og kvalme.

seksualforstyrrelser, forstørrede brystkjertler hos menn.

Puste og svelgebesvær.

Betennelse i lever(hepatitt) og i bukspyttkjertelen, forandringer i leversystemet.

Lavt blodtrykk og brystsmerter

Forandringer i blodbildet med lettere blåmerker, neseblod og sår hals/infeksjoner.

!!!!!!!!!!!!

Hvis jeg risikerer dette vil jeg heller ha spiserørssykdom!

Er det hun healeren som var på holmgang eller tabloid for en stund siden? Jeg er også litt skeptisk til alternative metoder å bli frisk på, men jeg prøver alltid å ha et åpent sinn til det motsatte er bevist. Det er mer mellom himmel og jord enn folk flest vet!

Så du veier nesten det samme som meg også? Dette begynner nesten å bli litt skremmende

Hvor lenge har du og din samboer holdt sammen da?

Har du tenkt over det å få barn, og evt hvordan klare det med disse plagene du har?

Jeg bruker p-piller regelmessig, men er jo litt redd for at virkningen blir svekket med all denne diareen og oppkast og det hele. Liker ikke tanken på å bli gravid mens man hiver i seg piller og er sliten nok fra før. Det kan jo være skadelig for fosteret å få i seg all medisinen, og ikke få de rette næringsstoffene ettersom de forsvinner ut av kroppen ved diareen og oppkastet.

Morsomt det at du har meldt deg inn i SATS, det gjorde jeg også rett før sommeren. Det gikk bra i begynnelsen, og jeg løp avgårde på trening annenhver dag, men etterhvert ble det vanskeligere. Jeg hadde ingen å trene sammen med da min samboer sluttet der, han fikk ryggproblemer, og det ble så mye å gjøre på jobben at entusiasmen forsvant. Har forferdelig dårlig samvittighet, og føler meg skikkelig teit siden jeg ikke klarer å dra meg avgårde. Det er jo få ting jeg har mer lyst til enn å komme i form, stramme opp kroppen litt, og få mer energi. Skulle ønske jeg hadde noen til å hjelpe meg igang igjen.

Jeg burde egentlig rydde og vaske her idag, det ser helt forj.. ut her, siden min samboer er bortreist og jeg har vært sliten og dårlig. Min samboer jobber som IT ansvarlig for skipene i et rederi, og det er mye reising i forbindelse med det. Denne høsten har han vært mer borte enn hjemme. 7 av 11 helger har han vært på ute på jobb. I tillegg til ukedager. Og her er jeg dårlig med en travel jobb. SLITSOMT. Blir litt ensomt også innemellom, men stort sett er jeg så trøtt at jeg ikke orker så mye likevel.

Nå laster jeg ned Signs på SVCD så jeg kan se den i DVD kvalitet på hjemmekinoanlegget vårt. Det er ihvertfall mye i bruk! Men steike så det kostet. Tror vi har brukt nærmere 50 000 tilsammen på tv og stereoanlegg.

Jeg bor forresten i Bergen, og det er jo et stykke fra Akerhus da. Ellers skulle jeg invitert deg hit en gang til å slappe av med en som ikke forventer noe som helst av deg, og som vet hvordan det er å være trøtt og dårlig.

Føler liksom alltid at jeg må være i toppform når jeg er med venner, og at de venter at jeg skal være like sprudlende og positiv hver gang vi er sammen. Tenk å ha en venn som jeg kan slenge meg ned i sofaen sammen med og bare se en film med litt god mat og slappe av. Ikke føle at jeg må ha masse historier på lur, og være hyperoppmerksom på hva den andre vil gjøre, eller føle at jeg MÅ mase med de gjennom hele filmen, siden de gjør det. Nå høres jeg sikkert veldig negativ ut her

Nei, jeg får prøve å få ryddet litt nå, liker ikke når det er så rotete.

Håper vi snakkes igjen fort da!

Klem fra

Hei på deg!

Beklager at det tok et par dager, jeg har vært i Oslo og besøkt en gammel skolevenninne. (Tenk at jeg var frisk nok til det, og det gikk kjempebra!! Man lærer seg å sette pris på de små tingene, det er i hvert fall noe som er positivt med å være syk!)

Jeg har så vondt av deg, jeg fikk bokstavelig talt frysninger da jeg leste beskrivelsen din av gastro’n. Det er den jævligste undersøkelsen i hele verden! Og det er så på trynet at helsepersonellet som liksom skal holde deg i hånda og hjelpe deg gjennom det, istedet blir forbanna på deg fordi de er utålmodige etter å bli ferdig så de kan stikke avsted og ta seg en sigg – eller hva faen de nå har det så travelt etter! Jeg opplevde det samme!

I begynnelsen av oktober hadde jeg en sånn coloscopi som du sikkert skal ha; slange opp i hekken og oppover i tarmene. Det var så sinnsykt vondt, og spesielt siden tarmen var så hissig fra før av. Og da jeg skrek eller gråt, fikk jeg beskjed om å skjerpe meg, for det var ikke så vondt som jeg skulle ha det til! Men hvordan i helvete vet de det? For det første har de aldri fått gjort en sånn undersøkelse selv, og for det andre har alle mennesker forskjellige smerteterskler! Heldigvis var legen litt mer forståelsesfull, og ga meg et par ekstra sprøyter – men jeg følte at de himla med øynene over hvor pysete jeg var. Hallo, liksom!

Har du funnet ut av hva slags sykdom du har i spiserøret? Det hørtes da ikke noe bra ut? Jeg bruker alle de medisinene du sa (+ ørten andre), bortsett fra Raitidin. Det har jeg faktisk aldri hørt om, men det høres jo helt forjævlig ut? Hvor lenge må du bruke dem?

Du bruker vel medisin mot blærebetennelsen også?

Jeg tror ikke “healeren min” har vært på TV, hun heter Ragnhild Hjelvik. Jeg føler meg altså langt bedre etter at jeg begynte hos henne. Muligens er det en tilfeldighet, at jeg bare er inne i en god periode, men jeg akter å fortsette å gå to ganger i uka fram til jul (selv om jeg ikke har råd). For i januar reiser hun bort, og kommer ikke tilbake før til våren. Jeg føler at så dårlig som jeg er kan jeg ikke la noe være uprøvd!

Jeg har tenkt veldig mye på det med å få barn! Jeg er jo tross alt 7 år eldre enn deg, og har ikke så forferdelig mange fruktbare år igjen (angst!). Og jeg har et veldig ambivalent forhold til dette. Selvfølgelig har jeg lyst på egne barn, jeg elsker unger og livmora mi slår krøll på seg hver gang jeg ser en liten pudding. Men jeg vet da søren om jeg kan orke det? Graviditetsplager i tillegg til alt det andre, for ikke å snakke om når ungen er født. Når jeg får de harde anfallene mine er det kun et par sterke sovetabletter som funker – da kan jeg sovne fra smertene og krampene. Det er jo umulig å gjøre når du har et barn. Og ikke kan du krøke deg sammen og hyle og grine heller, når du har et barn i huset. Også er det det med å ha energi til det... Jeg vet ikke, jeg kan ikke ta stilling til det enda i hvert fall. Jeg håper jo og tror at jeg skal bli – om ikke helt frisk – så en god del bedre. Så jeg bruker p-piller. Jeg er ikke plager med oppkast slik som deg (heldigvis, for jeg får panikk når jeg må kaste opp), og selv om jeg har en del diare så har ikke p-pillene hatt noen mindre effekt. Men jeg stumpa røyken for 8 måneder siden, redd for blodpropp etc.

Synd at treningen har sklidd ut for deg, det hjelper virkelig på humøret. Har du ingen venninner som kan sparke deg i ræva? Gjør deg klar for nok et sammenfall: Min samboer har også store problemer med ryggen!! Vi har vært sammen i litt over to år. Og dere?

Faen (unnskyld!) at du bor i Bergen! Jeg hadde håpet og ønsket at vi ikke bodde så langt fra hverandre. Jeg er helt på nett med deg; tenk å kunne henge sammen med en venninne som jeg bare kunne slappe helt av sammen med, bare kule’n og se på video og kunne fortelle det hvis jeg er i dårlig form etc. Lite misunnelig på hjemmekinoanlegget ditt da! Jeg elsker film!

En annen ting jeg elsker er bøker, jeg leser sikkert 5 bøker i uka – det har jeg gjort siden jeg lærte å lese i 6 års-alderen.

Har du forresten lyst til å vite hvordan jeg ser ut? Da kan du gå i butikken og kjøpe Shape Up (nov. des – utgaven). Jeg er på forsiden + 8 sider inne i bladet (motesak). Dette er IKKE for å skryte! Tenkte bare det var en fin anledning for deg til å få et bilde av den du mailer med. Jeg ville jo gjerne ha visst hvordan du ser ut...

Men du, jeg synes det er litt tungvint at vi må gå gjennom doktoronline hele tiden, og jeg bekymrer meg for at noe skal skje – at jeg ikke får beskjed om at du har skrevet til meg, at nettstedet legges ned etc, slik at vi forsvinner for hverandre.

Så jeg har opprettet en anonym e-mailkonto. Hvis du sender meg en mail dit, så skal du få min ordentlige mailadresse. Hvis du vil da, selvfølgelig. Jeg betrakter deg allerede som min venninne, og å gå gjennom doktoronline gir brevvekslingen et noe upersonlig preg. Så jeg håper du skriver til meg på [email protected]

(Jeg heter altså det, Hanne.) Hvis du heller vil fortsette slik vi har det nå respekterer jeg det, og da får jeg vel beskjed når du svarer.

Dette ble da forferdelig langt?! Håper du har det sånn noenlunde bra, vit at jeg sender deg gode tanker. Klem fra Hanne.

[celiciousa]

Hei på deg!

Beklager at det tok et par dager, jeg har vært i Oslo og besøkt en gammel skolevenninne. (Tenk at jeg var frisk nok til det, og det gikk kjempebra!! Man lærer seg å sette pris på de små tingene, det er i hvert fall noe som er positivt med å være syk!)

Jeg har så vondt av deg, jeg fikk bokstavelig talt frysninger da jeg leste beskrivelsen din av gastro’n. Det er den jævligste undersøkelsen i hele verden! Og det er så på trynet at helsepersonellet som liksom skal holde deg i hånda og hjelpe deg gjennom det, istedet blir forbanna på deg fordi de er utålmodige etter å bli ferdig så de kan stikke avsted og ta seg en sigg – eller hva faen de nå har det så travelt etter! Jeg opplevde det samme!

I begynnelsen av oktober hadde jeg en sånn coloscopi som du sikkert skal ha; slange opp i hekken og oppover i tarmene. Det var så sinnsykt vondt, og spesielt siden tarmen var så hissig fra før av. Og da jeg skrek eller gråt, fikk jeg beskjed om å skjerpe meg, for det var ikke så vondt som jeg skulle ha det til! Men hvordan i helvete vet de det? For det første har de aldri fått gjort en sånn undersøkelse selv, og for det andre har alle mennesker forskjellige smerteterskler! Heldigvis var legen litt mer forståelsesfull, og ga meg et par ekstra sprøyter – men jeg følte at de himla med øynene over hvor pysete jeg var. Hallo, liksom!

Har du funnet ut av hva slags sykdom du har i spiserøret? Det hørtes da ikke noe bra ut? Jeg bruker alle de medisinene du sa (+ ørten andre), bortsett fra Raitidin. Det har jeg faktisk aldri hørt om, men det høres jo helt forjævlig ut? Hvor lenge må du bruke dem?

Du bruker vel medisin mot blærebetennelsen også?

Jeg tror ikke “healeren min” har vært på TV, hun heter Ragnhild Hjelvik. Jeg føler meg altså langt bedre etter at jeg begynte hos henne. Muligens er det en tilfeldighet, at jeg bare er inne i en god periode, men jeg akter å fortsette å gå to ganger i uka fram til jul (selv om jeg ikke har råd). For i januar reiser hun bort, og kommer ikke tilbake før til våren. Jeg føler at så dårlig som jeg er kan jeg ikke la noe være uprøvd!

Jeg har tenkt veldig mye på det med å få barn! Jeg er jo tross alt 7 år eldre enn deg, og har ikke så forferdelig mange fruktbare år igjen (angst!). Og jeg har et veldig ambivalent forhold til dette. Selvfølgelig har jeg lyst på egne barn, jeg elsker unger og livmora mi slår krøll på seg hver gang jeg ser en liten pudding. Men jeg vet da søren om jeg kan orke det? Graviditetsplager i tillegg til alt det andre, for ikke å snakke om når ungen er født. Når jeg får de harde anfallene mine er det kun et par sterke sovetabletter som funker – da kan jeg sovne fra smertene og krampene. Det er jo umulig å gjøre når du har et barn. Og ikke kan du krøke deg sammen og hyle og grine heller, når du har et barn i huset. Også er det det med å ha energi til det... Jeg vet ikke, jeg kan ikke ta stilling til det enda i hvert fall. Jeg håper jo og tror at jeg skal bli – om ikke helt frisk – så en god del bedre. Så jeg bruker p-piller. Jeg er ikke plager med oppkast slik som deg (heldigvis, for jeg får panikk når jeg må kaste opp), og selv om jeg har en del diare så har ikke p-pillene hatt noen mindre effekt. Men jeg stumpa røyken for 8 måneder siden, redd for blodpropp etc.

Synd at treningen har sklidd ut for deg, det hjelper virkelig på humøret. Har du ingen venninner som kan sparke deg i ræva? Gjør deg klar for nok et sammenfall: Min samboer har også store problemer med ryggen!! Vi har vært sammen i litt over to år. Og dere?

Faen (unnskyld!) at du bor i Bergen! Jeg hadde håpet og ønsket at vi ikke bodde så langt fra hverandre. Jeg er helt på nett med deg; tenk å kunne henge sammen med en venninne som jeg bare kunne slappe helt av sammen med, bare kule’n og se på video og kunne fortelle det hvis jeg er i dårlig form etc. Lite misunnelig på hjemmekinoanlegget ditt da! Jeg elsker film!

En annen ting jeg elsker er bøker, jeg leser sikkert 5 bøker i uka – det har jeg gjort siden jeg lærte å lese i 6 års-alderen.

Har du forresten lyst til å vite hvordan jeg ser ut? Da kan du gå i butikken og kjøpe Shape Up (nov. des – utgaven). Jeg er på forsiden + 8 sider inne i bladet (motesak). Dette er IKKE for å skryte! Tenkte bare det var en fin anledning for deg til å få et bilde av den du mailer med. Jeg ville jo gjerne ha visst hvordan du ser ut...

Men du, jeg synes det er litt tungvint at vi må gå gjennom doktoronline hele tiden, og jeg bekymrer meg for at noe skal skje – at jeg ikke får beskjed om at du har skrevet til meg, at nettstedet legges ned etc, slik at vi forsvinner for hverandre.

Så jeg har opprettet en anonym e-mailkonto. Hvis du sender meg en mail dit, så skal du få min ordentlige mailadresse. Hvis du vil da, selvfølgelig. Jeg betrakter deg allerede som min venninne, og å gå gjennom doktoronline gir brevvekslingen et noe upersonlig preg. Så jeg håper du skriver til meg på [email protected]

(Jeg heter altså det, Hanne.) Hvis du heller vil fortsette slik vi har det nå respekterer jeg det, og da får jeg vel beskjed når du svarer.

Dette ble da forferdelig langt?! Håper du har det sånn noenlunde bra, vit at jeg sender deg gode tanker. Klem fra Hanne.

Hey dere to, phoebecopy og lillemilla!

Jeg har nå lest igjennom alle innleggene deres ang. irritert tykktarm, og kunne med lettelse se at jeg ikke er den eneste som sliter med dette problemet. Jeg er 18 år gammel, og var frisk helt fram til våren 02, da jeg begynte å bli plaget for alvor. Jeg var "sykmeldt" fra skolen i to uker, og hadde selvstudium i alle fagene fram til skoleslutt.

Dette kom ganske overraskende på meg, ettersom jeg nesten aldri har vært plaget før. Men jeg opplevde samme symptomer som dere, med diare, forstoppelse, kvalme, halsbrann, og i tillegg pusteproblemer, klamhet, kaldsvette, skjelving og søvnproblemer som følge av dette. Slet også med depresjoner og angst pga sykdommen. Jeg var på gastroskopi tidligere i høst og fikk diagnosen irritert tykktarm. Vil ikke akkurat si at gastroskopien var noe hyggelig opplevelse :/

Skolen har nå begynt igjen etter en veldig koselig juleferie, og jeg får panikk bare ved å tenke på alt presset og stresset som følger med. Jeg er en veldig sosial person, og legger mye vekt på å ha det moro på fritiden, men så lenge tanker om alt som må gjøres sirkulerer i hodet mitt, blir jeg dårlig. Stresset går rett til magen på meg, og er som regel akutt.

Ettersom jeg forstod, så opplevde dere å bli verre med årene? Det fikk meg egentlig ganske skremt. For jeg er veldig positiv, og håper å komme meg ut av denne onde sirkelen med tiden.

Jeg bruker ikke noen mesidiner, men mamma anbefaler meg akupunktur og soneterapi. Har dere noen erfaringer med dette?

Sist, men ikke minst.. den eneste behandlingen som hittil har hjulpet er en form for tarmskylling som utføres på colonklinikker her i landet. Dette er en ganske ny form for behandling, og finnes ikke så mange steder. Men tro meg - det hjalp virkelig !! Det var som en drøm å leve etter et par behandlinger. Jeg forstod det slik at jeg ikke er like mye rammet som dere når det gjelder tarmfunksjonen, og jeg anbefaler virkelig å prøve denne behandlingen. Selv om jeg fortsatt sliter, og er preget med tungsinn hvis jeg blir stresset, så er jeg minst 50% bedre i magen.

Var iallefall en lettelse å finne noen som vet hvordan jeg har det, håper dette siste tipset mitt kan være til hjelp, og at jeg kan få kontakt med dere enten her eller gjennom mail!

Mvh 18 år gammel livsglad jente

[phoebecopy]

Hey dere to, phoebecopy og lillemilla!

Jeg har nå lest igjennom alle innleggene deres ang. irritert tykktarm, og kunne med lettelse se at jeg ikke er den eneste som sliter med dette problemet. Jeg er 18 år gammel, og var frisk helt fram til våren 02, da jeg begynte å bli plaget for alvor. Jeg var "sykmeldt" fra skolen i to uker, og hadde selvstudium i alle fagene fram til skoleslutt.

Dette kom ganske overraskende på meg, ettersom jeg nesten aldri har vært plaget før. Men jeg opplevde samme symptomer som dere, med diare, forstoppelse, kvalme, halsbrann, og i tillegg pusteproblemer, klamhet, kaldsvette, skjelving og søvnproblemer som følge av dette. Slet også med depresjoner og angst pga sykdommen. Jeg var på gastroskopi tidligere i høst og fikk diagnosen irritert tykktarm. Vil ikke akkurat si at gastroskopien var noe hyggelig opplevelse :/

Skolen har nå begynt igjen etter en veldig koselig juleferie, og jeg får panikk bare ved å tenke på alt presset og stresset som følger med. Jeg er en veldig sosial person, og legger mye vekt på å ha det moro på fritiden, men så lenge tanker om alt som må gjøres sirkulerer i hodet mitt, blir jeg dårlig. Stresset går rett til magen på meg, og er som regel akutt.

Ettersom jeg forstod, så opplevde dere å bli verre med årene? Det fikk meg egentlig ganske skremt. For jeg er veldig positiv, og håper å komme meg ut av denne onde sirkelen med tiden.

Jeg bruker ikke noen mesidiner, men mamma anbefaler meg akupunktur og soneterapi. Har dere noen erfaringer med dette?

Sist, men ikke minst.. den eneste behandlingen som hittil har hjulpet er en form for tarmskylling som utføres på colonklinikker her i landet. Dette er en ganske ny form for behandling, og finnes ikke så mange steder. Men tro meg - det hjalp virkelig !! Det var som en drøm å leve etter et par behandlinger. Jeg forstod det slik at jeg ikke er like mye rammet som dere når det gjelder tarmfunksjonen, og jeg anbefaler virkelig å prøve denne behandlingen. Selv om jeg fortsatt sliter, og er preget med tungsinn hvis jeg blir stresset, så er jeg minst 50% bedre i magen.

Var iallefall en lettelse å finne noen som vet hvordan jeg har det, håper dette siste tipset mitt kan være til hjelp, og at jeg kan få kontakt med dere enten her eller gjennom mail!

Mvh 18 år gammel livsglad jente

Hei Celiciousa!

Vil veldig gjerne utveksle erfaringer med deg, du kan maile meg på [email protected]

Håper å høre fra deg, og at du er bedre!

Klem!