Psykolog

[Gjest vanskelig å vite]

Jeg har gått hos psykologen i to år nå og vi har enda ikke snakket om det som virkelig plager meg. Vi snakker rundt og rundt men kommer aldri fram til det som virkelig plager meg. Jeg synes det virker som hun aldri har hatt noen med samme problem og ikke har noen anelse om hvordan hun skal takle det. Hun sier også svært lite og kommer kanskje med et spørsmål i ny og ned.

Jeg snakker mest om hverdagen og småproblemer jeg har der. Har også fortalt henne hva som er problemet mitt og at jeg gjerne vil snakke om det men at jeg har problemer med å komme igang.

Er det på tide å slutte og finne noen andre som forstår det bedre? Jeg har vært hos en psykolog på sykehuset og der møtte jeg forståelse med en gang. Denne psykologen har nok snakket med mange med samme problem. Dessverre har jeg ikke mulighet til å bruke denne psykologen fast.

Hva bør jeg gjøre? Synes ikke jeg får noe ut av samtaletimene.

[Gjest Papinjas]

Forsto ikke helt det siste; den psykolgoen på sykehuset,var det så at du med han snakket om dette spesielle problemet ditt, eller var han bare grei å snakke med generelt sett?

Ellers så har jeg opplevd det samme. Gikk i to år hos en psykolog uten å snakke om det jeg i utgangspunktet kom for. Bebreidet på en måte hanfor det.

Går nå hos en annen, som jeg har mye bedre kontakt med. Allikevel har vi snakket om helt andre temaer enn dette jeg selv mener er problemet.

Så jeg har kommet til at kanskje det virkelige problemet egentlig ikke er det jeg tror det er. At det er derfor jeg snakker om andre ting. Det er ingenting som holder meg tilbake fra å snakke om det, men det ender med at jeg snakker om andre temaer som jeg også riktignok har behov for å bearbeide.

Kanskje det er noe slikt med deg også?

Det kan jo også være at om det vi tror er problemet virkelig er det, så er vi kanskje ikke rede til å takle det ved å brette det ut for en annen person. Om så er tilfellet vil det nok en dag plutselig gå hull på byllen. Og da er vi vel sterke nok til å takle det får vi håpe.

[Gjest vanskelig å vite]

Forsto ikke helt det siste; den psykolgoen på sykehuset,var det så at du med han snakket om dette spesielle problemet ditt, eller var han bare grei å snakke med generelt sett?

Ellers så har jeg opplevd det samme. Gikk i to år hos en psykolog uten å snakke om det jeg i utgangspunktet kom for. Bebreidet på en måte hanfor det.

Går nå hos en annen, som jeg har mye bedre kontakt med. Allikevel har vi snakket om helt andre temaer enn dette jeg selv mener er problemet.

Så jeg har kommet til at kanskje det virkelige problemet egentlig ikke er det jeg tror det er. At det er derfor jeg snakker om andre ting. Det er ingenting som holder meg tilbake fra å snakke om det, men det ender med at jeg snakker om andre temaer som jeg også riktignok har behov for å bearbeide.

Kanskje det er noe slikt med deg også?

Det kan jo også være at om det vi tror er problemet virkelig er det, så er vi kanskje ikke rede til å takle det ved å brette det ut for en annen person. Om så er tilfellet vil det nok en dag plutselig gå hull på byllen. Og da er vi vel sterke nok til å takle det får vi håpe.

Psykologen på sykehuset forsto problemet og visste at dette var et problem for flere enn meg.

Den faste har ikke peiling.

[TRISTIAN]

-da bytter du...!

[Gjest Bleu]

Hei.

Jeg ble sittende med et spørsmål til deg etter å ha lest innlegget ditt: Hva vil du at psykologen skal gjøre? Du skriver at du har fortalt henne problemet ditt og at hun blir mest sittende stille i timen, men at du på tross av det blir sittende og snakke om andre ting. Jeg antar at hun ikke bestemmer hva dere skal snakke om, så hvordan har det seg at du velger å ikke snakke om det som du mener er problemet ditt?

Det faktum at du har problemer med å komme igang med å snakke om problemet, vil du at hun skal gjøre noe med det? Vil du at hun skal stille deg spørsmål om det eller vil du at hun skal forholde seg passiv og vente på at du selv blir klar for å snakke om det?

Mange pasienter velger mer eller mindre bevisst å ikke snakke om sine virkelige tanker og problemer som en måte å distansere seg fra de negative følelsene. På den måten behøver de ikke bli så sårbare i den aktuelle stunden, men det blir ikke produkktivt over tid. Når du skriver at du fikk så mye bedre kontakt med en annen psykolog (som du ikke kan bruke på fast basis), så undrer jeg på hva som er forskjellen mellom de to? Kan det være at du vet at den andre psykologen ikke er en person du kan treffe fast og derfor har lettere for å snakke fritt? At det blir en måte å distansere seg på?

Det jesg synes du bør gjøre er i første rekke å fortelle din nåværende psykolog hva du tenker på og at du synes det er vanskelig å snakke om det vonde. Du kan også be henne om eksempelvis å være mer aktiv og stille spørsmål for å få deg i gang med praten.

Ellers er det en kjennsgjerning at personkjemi er en av de mest virksomme faktorer i psykoterapi. Enkelte psykologer kommer man i bra kontakt med, andre gjør man det ikke. Det har ikke nødvendigvis så mye med selve problemet å gjøre, men er mer avhengig av hvilken type personlighet de to personene har og hvor godt de passer til hverandre.

Lykke til videre

[Gjest vanskelig å vite]

Hei.

Jeg ble sittende med et spørsmål til deg etter å ha lest innlegget ditt: Hva vil du at psykologen skal gjøre? Du skriver at du har fortalt henne problemet ditt og at hun blir mest sittende stille i timen, men at du på tross av det blir sittende og snakke om andre ting. Jeg antar at hun ikke bestemmer hva dere skal snakke om, så hvordan har det seg at du velger å ikke snakke om det som du mener er problemet ditt?

Det faktum at du har problemer med å komme igang med å snakke om problemet, vil du at hun skal gjøre noe med det? Vil du at hun skal stille deg spørsmål om det eller vil du at hun skal forholde seg passiv og vente på at du selv blir klar for å snakke om det?

Mange pasienter velger mer eller mindre bevisst å ikke snakke om sine virkelige tanker og problemer som en måte å distansere seg fra de negative følelsene. På den måten behøver de ikke bli så sårbare i den aktuelle stunden, men det blir ikke produkktivt over tid. Når du skriver at du fikk så mye bedre kontakt med en annen psykolog (som du ikke kan bruke på fast basis), så undrer jeg på hva som er forskjellen mellom de to? Kan det være at du vet at den andre psykologen ikke er en person du kan treffe fast og derfor har lettere for å snakke fritt? At det blir en måte å distansere seg på?

Det jesg synes du bør gjøre er i første rekke å fortelle din nåværende psykolog hva du tenker på og at du synes det er vanskelig å snakke om det vonde. Du kan også be henne om eksempelvis å være mer aktiv og stille spørsmål for å få deg i gang med praten.

Ellers er det en kjennsgjerning at personkjemi er en av de mest virksomme faktorer i psykoterapi. Enkelte psykologer kommer man i bra kontakt med, andre gjør man det ikke. Det har ikke nødvendigvis så mye med selve problemet å gjøre, men er mer avhengig av hvilken type personlighet de to personene har og hvor godt de passer til hverandre.

Lykke til videre

Det blir alltid til at vi snakker om andre menneskers reaksjoner på mitt problem og hun forstår ikke det engang.

Jeg vil at vi skal snakke om min reaksjon på problemet men jeg må bruke altfor mange unødvendige ord fordi hun er uvitende slik at jeg aldri kommer inn til kjernen. Jeg forklarer og forklarer og hun er helt uvitende. Jeg blir bare lei av å forklare og forstår ikke at hun er så teit.

[Gjest bleu]

Det blir alltid til at vi snakker om andre menneskers reaksjoner på mitt problem og hun forstår ikke det engang.

Jeg vil at vi skal snakke om min reaksjon på problemet men jeg må bruke altfor mange unødvendige ord fordi hun er uvitende slik at jeg aldri kommer inn til kjernen. Jeg forklarer og forklarer og hun er helt uvitende. Jeg blir bare lei av å forklare og forstår ikke at hun er så teit.

Hei.

Jeg er litt forvirra nå. Du skriver at dere må snakke om andre personers reaksjon på dine problemer og at din psykolog er uvitende. Samtidig skriver du at din psykolog er mye stille i timen og kun kommer med enkelte spørsmål. Hvordan har det seg da at dere ikke snakker om det du vil snakke om? Hun styrer jo ikke timen i noen særlig grad, så hva er det som hindrer deg i å snakke om det du vil snakke om?

[Gjest vanskelig å vite]

Hei.

Jeg er litt forvirra nå. Du skriver at dere må snakke om andre personers reaksjon på dine problemer og at din psykolog er uvitende. Samtidig skriver du at din psykolog er mye stille i timen og kun kommer med enkelte spørsmål. Hvordan har det seg da at dere ikke snakker om det du vil snakke om? Hun styrer jo ikke timen i noen særlig grad, så hva er det som hindrer deg i å snakke om det du vil snakke om?

Hun legger ikke forholdene til rette for meg fordi hun tydelig viser at hun ikke forstår meg. Hun spør dumme spørsmål som viser at hun ikke forstår. Så hvordan skal hun da forstå det egentlige problemet? Hvordan skal jeg tenke at vi sammen skal finne en løsning på mitt problem.

Jeg har ikke vært utsatt for inscest men har i barndommen hatt en annen ganske voldsom traumatisk opplevelse og føler både sorg og skam. Jeg ønsker at hun skal hjelpe meg slik at jeg ikke føler dette. I steden er hun uforstående til at jeg i det hele tatt føler slik jeg gjør. Det er ikke en ting jeg kan skjule for andre og andre viser tydelig at jeg er mindreverdig med sine kommentarer. Jeg vil ikke føle sorg og skam men klarer ikke å la være selv om jeg vet det ikke er riktig.

[Gjest lille my 1983]

Hun legger ikke forholdene til rette for meg fordi hun tydelig viser at hun ikke forstår meg. Hun spør dumme spørsmål som viser at hun ikke forstår. Så hvordan skal hun da forstå det egentlige problemet? Hvordan skal jeg tenke at vi sammen skal finne en løsning på mitt problem.

Jeg har ikke vært utsatt for inscest men har i barndommen hatt en annen ganske voldsom traumatisk opplevelse og føler både sorg og skam. Jeg ønsker at hun skal hjelpe meg slik at jeg ikke føler dette. I steden er hun uforstående til at jeg i det hele tatt føler slik jeg gjør. Det er ikke en ting jeg kan skjule for andre og andre viser tydelig at jeg er mindreverdig med sine kommentarer. Jeg vil ikke føle sorg og skam men klarer ikke å la være selv om jeg vet det ikke er riktig.

Har ganske mye jeg vil si til deg, men får jeg først lov til å spørre om hva problemet er? "Frykter" at jeg har opplevd noe av det samme......

[Gjest vanskelig å vite]

Har ganske mye jeg vil si til deg, men får jeg først lov til å spørre om hva problemet er? "Frykter" at jeg har opplevd noe av det samme......

Jeg fikk en alvorlig sykdom som preger meg enda.