Sliter ut mann og barn

[Gjest Kiil]

Slik føler jeg det ihvertfall. Føler meg som jeg er til belastning overalt. Ikke klarer jeg å fungere i arbeidslivet lenger.

Kjefter og banner når jeg er hjemme ved den minste motstand. Tåler ikke mas og ikke det minstre stress og heller ikke mye lyd.

Depresjon og angst er visst smittsomt. Virker som mannen min begynner å føle det på kroppen. Orker ikke tenke tanken. Jeg har hangla i fem års tid. Redd ungene (tenåringer) blir nervøse og får en dårlig start på voksenlivet åga meg. Har ikke omsorg å gi føler jeg. Er for sliten.

Og så den dårlige samvittigheten for dette. Uff.

Samtidig som jeg har behov for å være alene uten påvirkninger, er jeg redd for nettopp det. At mannen min skal stikke av fordi han ikke orker mer. Selv om han er glad i meg.

Egenltig er jeg litt bitter. Har tålt andres problemer og støttet så godt jeg kan i alle år, stått på i arbeidslivet, pleiet syke folk. Nå er JEG syk, da virker det som ignen egentlig har noe tålmodighet med meg. Vet det høres sutrete ut, men jeg trenger at noen tar ansvar for meg, og lar meg være 'umulig' litt.

I går sa mannen min (etter en episode) at han ikke virket hvor lenge han holdt ut med meg slik jeg var nå. Det var et utbrudd, og jeg fikk en klem litt senere. Han er sliten han nå også. Men allikevel, det skremmer å høre slikt. Jeg vet jo at det er en mulighet at han ikke orker.

Kunne jeg bare finne noe som hjelper mot denne kraftløsheten. har prøvd piller meg her og piller meg der. Annen behandling også. Nå består behandlingen av psykolog og psykomotorisk behandling. Så vi får håpe. Men om jeg blir frisk en gang, så får jeg bare håpe det ikke er for sent.

Noen andre som har tanker om det å 'slite ut' de rundt seg. Er jo vant med at det er motsatt, at de sliter ut meg. Det var det ikke så mye oppstuss om.

[Gjest Engelen33]

Kjære, deg!!

Føler sånn med deg!! Får du noen hjelp? Har du fått tilbud om avlasting eller noe? Virker som dere alle hadde hatt godt av litt hjelp, enten sammen eller hver for seg..

Vet om flere som har opplevd akkurat det samme som deg. Enten de er i helsesektoren eller andre plasser. Kan det være ting som du ikke har fått bearbeidet selv? Ting du trodde du var ferdig med?

Håper virkelig at det ordner seg for deg snart. Skal tenke på deg og her kommer mange styrkeklemmer fra meg. Lykke til!

[Gjest Kiil]

Kjære, deg!!

Føler sånn med deg!! Får du noen hjelp? Har du fått tilbud om avlasting eller noe? Virker som dere alle hadde hatt godt av litt hjelp, enten sammen eller hver for seg..

Vet om flere som har opplevd akkurat det samme som deg. Enten de er i helsesektoren eller andre plasser. Kan det være ting som du ikke har fått bearbeidet selv? Ting du trodde du var ferdig med?

Håper virkelig at det ordner seg for deg snart. Skal tenke på deg og her kommer mange styrkeklemmer fra meg. Lykke til!

Takk for omtanken! Det varmet.

Jo, jeg går hos psykolog og psykomotorisk. Det er nok en del ubearbeidet sorg, tror jeg. For forskjellige ting, både døde mennesker og tap av annet her i livet.

Men avlastning, hva mener du med det? Hjelp i huset? Med mann og to tenåringsbarn, så får du vel ikke det regner jeg med. Vet ikke om jeg hadde orket folkesnakket heller, om de fikk greie på at jeg fikk hjelp. Jeg er av dem som ser vellykket ut og oppfører meg deretter når jeg er blant folk. Et skult handikap på en måte.

Men framgangen går sa sakte, at den knapt er merkbar. Lettere å merke når du blir satt tilbake.

Heldige de som er født med godt humør og et lyst sinn, da takler en vel lettere livets brutale sleivspark. Selv så har jeg vel bestandig vært litt melankolsk og tenksom. Folk oppfatter meg ikke slik, men det er slik jeg er inni meg.

[Gjest Magna]

Takk for omtanken! Det varmet.

Jo, jeg går hos psykolog og psykomotorisk. Det er nok en del ubearbeidet sorg, tror jeg. For forskjellige ting, både døde mennesker og tap av annet her i livet.

Men avlastning, hva mener du med det? Hjelp i huset? Med mann og to tenåringsbarn, så får du vel ikke det regner jeg med. Vet ikke om jeg hadde orket folkesnakket heller, om de fikk greie på at jeg fikk hjelp. Jeg er av dem som ser vellykket ut og oppfører meg deretter når jeg er blant folk. Et skult handikap på en måte.

Men framgangen går sa sakte, at den knapt er merkbar. Lettere å merke når du blir satt tilbake.

Heldige de som er født med godt humør og et lyst sinn, da takler en vel lettere livets brutale sleivspark. Selv så har jeg vel bestandig vært litt melankolsk og tenksom. Folk oppfatter meg ikke slik, men det er slik jeg er inni meg.

Jeg kjenner igjen følelsene du har. De har jeg også og jeg har slitt i uenderlig mange år.

Jeg har forsøkt å skjule følelser og bære alle på mine skuldre. Nå har det vært tomt hos meg i en del år.

Jeg tror du bør være litt forsiktig med ungdom. Men de tåler mye bare de også opplever kjælighet ved siden av litt sinne.

Jeg tror ikke du er så ille som du føler deg selv.... vanskelige mødre innrømmer ingenting,

de som skriver slik du gjør er ikke vanskelig. )

Jeg har blitt hersjet med ei vanskelig mor i alle år og har blitt helt menneskesky av det. Nå er jeg godt voksen og har endelig klart å markere meg ift. til mora mi.

[Gjest Kiil]

Jeg kjenner igjen følelsene du har. De har jeg også og jeg har slitt i uenderlig mange år.

Jeg har forsøkt å skjule følelser og bære alle på mine skuldre. Nå har det vært tomt hos meg i en del år.

Jeg tror du bør være litt forsiktig med ungdom. Men de tåler mye bare de også opplever kjælighet ved siden av litt sinne.

Jeg tror ikke du er så ille som du føler deg selv.... vanskelige mødre innrømmer ingenting,

de som skriver slik du gjør er ikke vanskelig. )

Jeg har blitt hersjet med ei vanskelig mor i alle år og har blitt helt menneskesky av det. Nå er jeg godt voksen og har endelig klart å markere meg ift. til mora mi.

Jo takk, Magna, jeg har også hørt denom at hvis du er redd du er en plage for andre, så er det kanskje ikke så ille. Det er verre med de som mener de aldri gjør noe galt. Vi får håpe det stemmer!! Har prøvd å trøste meg med det noen ganger.

Jeg vet at både mann og barn er glad i meg, så jeg har ikke vært så håpløs at følelser har blitt ødelagt iallefall.

Men de synes jeg kjefter og maser mye når jeg er dårligst. Har forklart at det ikke er deres skyld, at det er noe inni meg. Men det hjelper jo ikke å unnskylde seg i det uendelige, når det er like ille ikke lenge etterpå. Jaja.

Jeg tenker vel for mye...

Føler at alt er min skyld av og til. Det vet jeg jo at det ikke er.

Takk for støtten iallefall!