NHD, hva mener du?

[Gjest Tussi18]

En person som ikke har skada seg selv på en stund eller prøvd å ta livet sitt (dvs. h*n har ikke kommet med noen trusler, for å si det sånn), vil det si at denne personen er stabil da?

Hva hadde du trodd i en slik situasjon?

Blir så irritert, men de som leser dette synes sikkert jeg er skikkelig sytete nå og forstår vel kanskje ikke pointet med hele greia.

Er veldig ustabil, men likevel sier folk at de synes jeg er stabil, virker harmonisk.

Jaja, tenker jeg. De får tro hva f*** de vil, men jeg mener ikke jeg er så veldig stabil. Og som jeg har sagt til folk flere ganger før, selv om jeg virker glad og sånn, så er jeg ikke nødvendigvis det inne i meg. Er flink til å skjule det nemlig. "Øynene kan smile, munnen kan le, men tristheten i mitt hjerte, er d ingen som kan se".

Driver jo med selvskading ennå, og tenker jo like mye på dette med døden og d å ville dø. Og alt dette selv om jeg kanskje smiler og er glad (i alle fall på utsiden).

Noe annet som jeg ble ganske skuffa (vet ikke om det er rette ordet å bruke men....) var det legen min spurte meg om. Spurte meg om jeg hadde snakka med venninner, og spurt om de hadde/tenkte sånn som meg.

Det han sa egentlig (slik jeg forstod det) var at "jeg tror ikke dette er så unormalt som du tror, mange av venninnene dine tenker sikkert også sånn".

Joda, tror nok at alle sammen tenker på dette med døden og det å ha lysst å dø, inn i mellom. Men når dette er slik mer eller mindre hver dag (det er ikke overdriving en gang), i nesten 2 år......da begynner jeg å lure. Og når jeg har skada meg og tenkt på å ta livet mitt flere ganger i løpet av denne tiden (ja faktisk før også. Allerede i 9.klasse), er det liksom normalt da?

Noen sier det er det, mens andre sier det ikke er det.

Er vel normalt slik at det er mange som sliter med selvskading, men er man syk....eller er dette en måte mange liksom tyr til (kanskje ikke så lett å forstå hva jeg mente, men....).

Vurderer å slutte med medisiner, støttekontakt og behandleren min. Ja, rett og slett ikke gå til noen av de jeg nå går til. Jeg er jo så stabil og bra likevel, mener de....så whats the point.

Blir bare så sint, jeg mener....selv om det sikkert ikke er stygt ment på noen måte...så blir jeg bare litt lei meg (eller vet ikke hva jeg blir egentlig). Må jeg liksom havne på sykehus og være kjempedårlig fordi folk skal tro på meg.

Egentlig legger jeg vel opp til dette selv. Er så flink til å spille, og lurer nok mange med disse maskene.

Håper ingen tenker som så at "hun vil jo være syk hun.....". Er egentlig ikke det som er. Det er bare det at det plager meg litt at folk tror jeg er stabil og harmonisk bare jeg har hatt det bra en uke eller tre liksom. Jeg er vel egentlig bra og harmonisk ja, men samtidig ikke. For det er ikke sånn hver dag i en uke, det svinger fra dag til dag, time til time.

Føler meg som en veldig dårlig person akkurat nå. En som lyver til alle, og som lurer dem. Er usikker på hva jeg gjør jeg.

Skulle ønske jeg kunne slutte å tenke, at tankene mine bare dro sin vei, for godt. Men den gang ei.........

[Gjest Victoria81]

Du er ikke den eneste som har vurdert å slutte med medisiner.Det har jeg også faktisk vurdert fordi jeg var i samme situasjon som deg at behandlerne sa til meg at jeg var stabil og hadde det bra nå.

Videre så ble behandlingen min avsluttet i sommer, og jeg er nå uten oppfølgning.Jeg vil råde deg til å forklare dine behandlere og dem rundt deg om hvordan du egentlig har det inne i deg.Da vet dem rundt deg bedre hvordan dem kan hjelpe deg.

Vil ogsåråde deg til å ikke slutte med medisinene uten å samråde deg med lege.

Legene er heller ikke kloke når dem sier til deg at det ikke er uvanlig for folk på din alder å skade deg selv.Å skade seg selv betyr jo at det er noe som er alvorlig problematisk.At man ikke har det så greit med seg selv og finner en annen måte å takle sine vonde følelser på.

Folk har altfor lett med å dømme hvordan en er.En kan være helt bra uten på og virke veldig stabil,men man vet jo aldri hvordan den personen har det egentlig inne i seg.De indre verdiene ser man jo ikke så tydelig som inntrykket man får og som man danner seg av personen.

Det at du lurer på om man må være så dårlig at man blir innlagt på sykehuset,for å få hjelp,er også en ting jeg har lurt på.Det kan vel komme av at dem enten ikke har kapasitet til å hjelpe folk eller at fylket/kommunen må spare penger.Det sa behandlerne min til meg da min behandling ble avsluttet i sommer.

Håper bare at du får suttet ord på ting og tang slik at du ikke går med alle disse vonde tankene rundt helt alene.

Ønsker deg lykke til med å fortelle det til noen du stoler på!

Har forresten sett deg inne på deppa.com.Er nemlig der selv og kaller meg for Hightech der inne.

Koz fra Victoria

[Gjest Tussi18]

Legen min sa ikke at det var vanlig å gjøre det, men måten han svarte på ang. tanker og lysst til å dø. Det at han spurte meg om jeg har snakka med venninner, om de hadde d sånn. Jeg sa at jeg trodde nok de hadde d sånn, alle sammen, men ikke så mye kanskje.

Men jeg vet ikke. Kanskje er d alle som går å tenker på døden og det å ville dø mer eller mindre hver dag.

Noen sier d er uvanlig, mens noen sier d er vanlig. Jeg vet ikke, men jeg synes selv at d ikke virker helt som d skal.

Som sagt vurderer jeg å sløutte med medisin og all slags hjelp jeg får. For i deres øyne virker d ikke som om jeg trenger d likevel. Er jo stabil så lenge jeg smiler.

Er lei av alle sammen, samtidig som jeg vet at jeg trenger dem (i alle fall noen). Vil ikke gjøre andre (og heller ikke meg selv) mer usikker enn de (jeg) er fra før.

F*** i dag klarer jeg ikke å skrive helt hva jeg mener

Håper dere forstår hva jeg mener.

Takker for svar Godt å vite at noen tar meg på alvor. At noen vet hvordan det er. At jeg ikke er alene og å ha d sånn (d har jeg foressten aldri trodd heller).

Men takk for at "dere" er der. Jeg setter veldig stor pris på d!