Føler meg...litt rar....

[TRISTIAN]

Kjennes litt fjernt ut, dette nå...som om en eller annen kjemisk reaksjon har funnet sted oppe i hodet mitt...og lagt et beskyttende lag av bomull over selvmordstankene som herjet hver time for bare noen dager siden...

Nå føles det bare ...flatt.

Som om jeg gir litt f..rett og slett...både i himmel og helvete...

Kjennes ikke ut som om jeg har kontakt med noen følelser i det hele tatt...føler ingen trang til å gråte, ingen trang til å le....

Hva skjer?

Er jeg så redd for å sette igang med terapi og behandling at jeg har begynt en form for "ekspress-fortrenging" av alt sammen..?

Har ikke den "tilsynelatende vellykkede" meldt pass ennå likevel?....hmm...-jeg kriger med meg selv her...og jeg KAN bare ikke tape kampen....

Er det det faktum at jeg ved en evt. legekonsultasjon i morgen vil på en måte føle meg "forpliktet" til å være på randen av sammenbrudd akkurat der og da?

Hva hvis jeg ikke klarer å overbevise legen om mine problemer? De er nødvendigvis ikke synlige for folk flest...

Jeg ser for meg det håpløse i situasjonen hvis man blir avfeid på legekontoret med beskjed om ta fatt på "en sunnere livvstil" -"kutt ut røykingen"-"ta deg en joggetur hver kveld" -det gjør underverker...(fikk den meldinga hos legen jeg prøvde å få hjelp hos for 4 år siden)

-Skal man da gå derfra med halen mellom beina og føle seg som en slags...bedrager? Hvilket behov skulle jeg ha for å lure legen til å tro at jeg var nervevrak?

Eller skal man si til seg selv: " Jippi, jeg ER ikke noe deprimert nervevrak av en selvmordskandidat, sosialfobien min er bare "sjenanse"..den kan jeg vel alltids ta innersvingen på...?

Ingen grunn til bekymring...

HUFF!

Jeg føler en voksende grad av avmakt overfor systemet...jeg mener ; hvorfor skal det være opp til andre å bedømme hvor vanskelig jeg egentlig har det? Jeg vet vel best selv, eller hva?

...føles som jeg skal opp til eksamen..i et eller annet...?

Spørsmålet er om jeg vil ha gode eller dårlige karakterer..?

Jeg har ingen anelse whatsoever...?

Nei, nå...nå er jeg bare...forvirret...

[Cilien]

Hei!

Når det gjelder meg, så har jeg også mange dager da jeg absolutt ikke føler NOEN TING. Altså, jeg er ikke deprimert, eller på en måte så er jeg vel det, men jeg sitter ikke og gråter, ler jo ikke heller, da, det er bare helt TOMT.

Veldig vanskelig å forklare det der, men jeg tror egentlig at det er det ABSOLUTT VERSTE.

At jeg på en måte heller vil føle meg "deppa" for det er jeg jo så ofte og kan på en måte (og bare på en måte) forholde meg til - om enn så dårlig jeg gjør det.

Altså, det er en følelse av LIKEGLADHET, som om jeg egentlig gir blaffen i å ville ta livet av meg og om jeg vil leve til jeg er 90. Det er en følelse av at kanskje er alt dette bare noe jeg innbiller meg, kanskje er jeg ikke deprimert i det hele tatt, kanskje er det bare noe jeg spiller, kanskje kan jeg virkelig bare ta meg sammen. Det er en følelse av å ville springe ingensteder -fort.

[TRISTIAN]

Hei!

Når det gjelder meg, så har jeg også mange dager da jeg absolutt ikke føler NOEN TING. Altså, jeg er ikke deprimert, eller på en måte så er jeg vel det, men jeg sitter ikke og gråter, ler jo ikke heller, da, det er bare helt TOMT.

Veldig vanskelig å forklare det der, men jeg tror egentlig at det er det ABSOLUTT VERSTE.

At jeg på en måte heller vil føle meg "deppa" for det er jeg jo så ofte og kan på en måte (og bare på en måte) forholde meg til - om enn så dårlig jeg gjør det.

Altså, det er en følelse av LIKEGLADHET, som om jeg egentlig gir blaffen i å ville ta livet av meg og om jeg vil leve til jeg er 90. Det er en følelse av at kanskje er alt dette bare noe jeg innbiller meg, kanskje er jeg ikke deprimert i det hele tatt, kanskje er det bare noe jeg spiller, kanskje kan jeg virkelig bare ta meg sammen. Det er en følelse av å ville springe ingensteder -fort.

...uten mål og mening...det da...?

[Gjest ikke undertegnet]

Hvis du møter en lege hvor du ikke føler deg trodd/forstått, så skift lege med en gang.

Selv var jeg så dum at jeg trodde han til slutt ville bli overbevist om at det jeg fortalte var sannheten. Siden det var det det var. Så naiv var jeg. Slet med lege og psykiater i flere år som bare mente jeg trengte å ta meg sammen, ikke gjøre slik, men slik. Følte meg helt håpløs. Til slutt var det (av alle) Trygdekontoret som foreslo jeg skulle bytte lege.

Nå har jeg ny lege og psykolog, og det er som et nytt liv. Mye lettere å være syk når de som skal hjelpe deg ikke istedet motarbeier deg.

De godtar at det jeg sier er sant, selv om jeg ser ytterst oppegående ut til vanlig. Men de to andre har vel kjørt meg så i bånn med krava sine at det kanskje har blitt mer synlig utenpå også. Jeg sitter og sipper og griner hver gang jeg er innom et av disse kontorene. Det gjorde jeg aldri før.

Og jeg hra klar beskjed om at hvis jeg heller ikke møter forståelse hos denne legen. så må jeg bytte igjen og igjen. Deilig å få beskjed om at det ikke nødvendigvis er meg det er noe 'galt' med når samarbeidet med legen ikke fugnerer. Men jeg var nå så heldig at jeg fikk klaff ved første bytte.

Så, for all del, ikke slå deg til ro med en lege du føler ikke tror på deg. Det kan slite deg helt ut istedet.

Problemet for meg med den første var altså at han var livredd for å la meg 'gå hjemme'. Det var det jeg trengte da, men den gang ei. Han presset og presst meg til å yte i arbeidslivet. Jeg torde ikke annet enn å stille opp. Hadde ikke råd til annet heller forresten. Men det gikk jo som jeg forutsa. Nå er jeg lenger nede enn jeg var før jeg startet på det kjøret. Istedet for at jeg hadde hentet krefter lenge nok til å kunne orke en jobb og ikke minst ha glede av den. Slik jeg har det nå, utenfor arbeidslivet, er ikke noe å sikte etter. Føler meg ubrukelig. Men det er fortsatt håp får en tro.

Ikke la deg presse til noe du innerst inne vet du ikke orker. Det er din kropp. Det er lov å være sliten. Noen leger derimot, virker det som, tror at det beste for absolutt alle er å være i jobb. Men alle er forskjellige.

Og ikke gjør deg bedre/friskere/sterkere enn du er. Det er det beste rådet. Det gjorde jeg før. 'Kan jo hende jeg orker', 'Jeg kan jo prøve' osv osv. Selv om jeg visste jeg ikke orket. Men trude ikke si nei på en måte. Flink som faen til siste åndedrag (hørtes nesten ut som ARi behn!).

Lykke til!

[Rosita1365380427]

...uten mål og mening...det da...?

Jeg tror at den likeglade følelsen eller ingen følelse kommer når man er sliten. Kroppen trenger å hente seg litt inn rett og slett. Selv har jeg klart de beste takene, og føler at jeg er på rett vei etter sånne perioder.Jeg blir faktisk redd når jeg føler ingenting lengre. Vanligvis føler jeg nemlig veldig mye:c) Det er liksom ikke meg lengre.

Har slitt med depresjoner i ......tja....endel år.Og følelsesløsheten kommer oftere i perioder når jeg jobber mye med å bli frisk. Når jeg er lei av ikke å ha det bra:c)

Det er sånn jeg ser på det iallefall. Et skritt på rett vei:c) Har vel etterhvert funnet ut at nøkkelen til bedring er ikke nødvendigvis de gode følelsene.

....dessverre.