Ekspertsvar NHD - ønsker råd

[Gjest ikke undertegnet]

Fikk et barn for 2 mnd siden.

Fra før har jeg to barn på 9 år.

Jeg er spesielt bekymret for min datter.

Familien har vært i krise, der far har vært innlagt tidligere i år p.g.a. depresjon.

Behandlingen ble avsluttet, noe den etter min mening ikke burde blitt, men far i huset nekter å ta imot mer hjelp.

Må legge til at han nok var særdeles uheldig også ang. hvordan han/vi ble møtt av div. personell.

Min datter har laget en julekalender til oss foreldre, med tekst under hver luke.

Her er et lite utdrag;

Glad i dere, Håper dere har det bra, Dere er gode foreldre, Dere er fornøyde, Dere er glade i oss, Elsker dere, Dere er blide, Dere har det gøy, Dere blir glade, Liker dere, Dere er flinke osv osv.....

Min mann mener dette bunner i sjalusi p.g.a. det nye barnet, men jeg er ikke like enig i det.

Jeg føler hun har tatt på seg ansvaret for at alle skal ha det bra og hun fungerer på en måte som en slags oppmuntringsbank, hvor hun strør om seg med komplimenter for den minste ting til enhver tid.

Slik har hun vært lenge, men det har økt i omfang den siste tiden.

Dette tror jeg nok også har sammenheng med at jeg har vært mer sliten, både p.g.a babyen, men også fordi jeg sliter i forholdet og er også den som drar lasset, stort sett alene, både mentalt og praktisk.

Jeg har derfor ikke vært særlig tilgjengelig og har nok vært mer irritabel og hensynsløs overfor de eldste.

Jeg føler det er grunn til

bekymring, men er i tvil om hva jeg skal foreta meg....

Ønsker derfor noen råd.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nå har jeg ikke andre opplysninger om din datter enn det du skriver her.

Ut fra dette ser jeg ingen grunn til bekymring for henne, på kort sikt.

Hun virker fornuftig og moden og sier "selv om jeg forstr at det er tungt for tiden, er vi en familie som holder sammen, og så lenge vi bryr oss om hverandre, vil alt gå bra".

Dette i motsetning til din mann som opptrer umodent og egosentrisk. Ingen kan bebreides at de er deprimerte. Dette velger en ikke. Men en kan velge å ta anvar for å få behandling eller ikke.

Å være far til tre mindreårige barn og samtidig ikke la seg behandle for en alvorlig psykisk sykdom, vitner om alvorlig mangel på ansvarsfølelse. Det er på grensen til omsorgssvikt.