Den lumske sykdommen

[Gjest mia-veronica]

Jeg kaller den det, depresjonen. Den som kan vri tankene mine dithen at jeg bare ønsker å dø. Nå, i en god periode, har det virkelig gått opp for meg hvor skummel den er! Jeg elsker jo livet og grøsser ved tanken på de selvmordsforsøkene jeg har gjort. Så godt at jeg lever!

Denne nye innsikten har fått meg til ta behandlingen/medisineringen med større alvor. Jeg har gitt familien min beskjed om å være på vakt, slik at de kan få meg innlagt om jeg skulle begynne å bli dårlig. For det som alltid før har skjedd, er at jeg mister innsikten om min egen tilstand.

I manien tar alt så store dimensjoner. Til slutt ender det i tunge psykoser, der alle blir fiender. I depresjonen vil jeg bare dø! Det er ganske kritisk til tider.

Jeg sliter med psykose-symptomer hvis jeg slurver med medisinen. Psykosene gjør meg så utmattet fysisk, det er som om alle reservelagre tømmes fullstendig under psykosene. Det har tatt lang tid å kommme seg igjen.

Nå har jeg blitt bedre kjent med hvordan sykdommen slår ut på meg. Jeg skjønner at medisinen er viktig, og at jeg har fast døgnrytme. Jeg tåler ikke å våke, rett og slett! Det skal ikke mye til, før det slår over i en sykelig, opprømt tilstand.

Likevel syns jeg at jeg er ganske heldig. Jeg har mange rundt meg, som liker meg og som syns jeg tilfører dem noe bra. Jeg har mitt å gjøre her på garden, dyrene mine er jeg veldig glad jeg har! Kjæresten min vil dele livet sammen med meg. Jeg bor i et av verdens beste land, har nok mat og husrom. Legene er flinke og vil mitt beste. Jo, det kunne nok ha vært mye værre? Noen garanti om evig lykke og god helse har vel ingen?

[nick]

Det synes jeg var himla deilig å høre. Stort sett hver gang jeg våger meg inn hit, så vakler jeg skjelven ut igjen. Ikke denne gangen. Ha et fortreffelig liv, mia veronica!