novelle

[Gjest ~*~*T£en@g£r*~*~]

Enkelte problemer vil ingen ende ta.

De bare gnager seg inn i huden, helt til huden er helt borte.

Deretter begynner de på tankene – helt til det ikke er annet enn dårlig selvtillit igjen.

Hjertet knuses i tusen biter.

Kroppen fortæres, helt til det virker som om alt er meningløst.

Enkelte problemer kan ingen psykolog ordne.

Enda hvor mye det snues og vendes på.

Enda hvor mye de leker at de bryr seg.

Det vil bare bli verre.

Enkelte mennesker lager seg en mening om mennesker de ikke kjenner.

De velger ut noen få – og ødelegger flest mulig liv med stoppeklokke.

Enkelte mennesker er ikke annet enn skygger, skikkelser.

En gjenspeiling av den verdenen ingen snakker om, og skjuler.

Som alle vet finnes, men velger å ignorere, stenge ute.

Enkelte ganger får hun lysst til å gjemme seg.

Grave seg ned og bli der.

Se alle de lykkelige menneskene traske forbi med de perfekte livene deres.

Spionere på de fantastiske ansiktene som viser glede og ingen smerte.

Enkelte mennesker kan kaste elegant på Wella håret.

Disse menneskene kan smile.

virkelige smil – ikke anstrengte.

De trenger ikke gjøre til latteren.

De smiler ikke for å skjule knuste hjerter.

Omgitt av smilende fans vrikker de elegant nedover gata.

Kun ved å være slik som de er – skaper de problemer for skyggene…

Hun ser inn i speilet.

Tar på seg fjeset.

Det som skal hjelpe henne gjennom en ny dag.

Det som hjelper henne til å le av hånlige komentarer, mens et stolt hjerte stadig slår fler og fler sprekker.

Enkelte personer vil aldri stoppe å skape problemer.

De skjønner ikke hva som gjør at noen mennesker er annerledes – ikke som dem.

Synes at disse merkelige menneskene er svake og dumme.

Skjønner ikke hvorfor de tar alt så tungt.

Hun vil legge seg ned på sengen, svelge stoltheten, og dra lakenet over ansiktet.

Om hun bare turte å åpne det lukkede sinnet for seg selv. Gråte sine stille tårer.

Rope ut all den herjende aggresjonen.

Om hun for en gang skyld kunne sove rolig og bekymringløst – og aldri våkne mer.

En tåre renner ned fra øyet.

Hun enser den ikke før den faller fra nese tippen, og kjærtegner leppene hennes.

Den svake saltsmaken blander seg med spyttet.

Hun svelger.

Hun ser mot vinduet.

Regnet presser seg mot ruta.

Varsomme lyder av dråper som faller sniker seg inn i øret hennes.

Det minner om myke poter.

Myke poter som sniker seg rundt i blomstrende omgivelser…

Hun drar fingrene gjennom den silkemyke pelsen.

Panterens sorte stolthet skinner mot henne.

Det flotte dyret kaster henne opp på ryggen.

Panteren hopper majestetisk mellom blomster med skingrende farger og glitrende bekker.

Hun hører ikke at små føtter flyr bortover bakken – enda det er like stille som leppene hennes.

De lydløse skrittene stopper.

Alt blir et stormende hav av farger.

Panteren setter henne av.

Den vender ryggen til, og begynner å traske ut av fargene.

Den snur seg. De trofaste øynene ser rett inn i hennes.

De er fulle av tillit og medlidenhet.

Hun smiler. Puster ut. Før hun legger seg ned og lukker et par trøtte øyne.

Når hun åpner dem ser hun opp i et vakkert ansikt.

Vakrere enn de perfekte jentene hun så ofte ønsker å være som.

ansiktet lyser av ren godhet.

En tåre renner ned fra engelens venstre øye.

De blanke, blå øynene ber henne komme til seg.

Ber henne gi slipp på alt vondt, og komme inn i evig nytelse.

Engelens munn smiler.

Det er det gode, varme smilet.

Et slikt smil som bare bestemødre kan smile.

Slik som bestemor pleide å smile til henne de gangene hun kom om nettene, og fortalte om hvor vakker døden er.

Hvor trygg og glad du føler deg i himmelriket.

Hvor sorg og i hjel slåtte hjerter ikke finnes.

Hvor du kan være deg selv – og allikevel bli akseptert.

Hvor ulykkelige tanker og oppbrent hud blir bra igjen.

Døden, paradiset.

Hvor ingen gråter annet enn gledestårer.

Alt stod skrevet i engelens smil.

Kritthvit tenner glinser.

De blod røde leppene lukker seg til et mindre smil.

Fremdeles like vennlig.

”du har ingenting å være redd for” hvisker de lukkede leppene.

Hun merker ingenting annet enn vektløshet.

En intens varme fyller henne, og hjertet er igjen helt.

Gleden strekker seg fra ytterste negl på tærne, til øverste hårstrå.

”ingen vil savne meg” tenker hun. Hennes siste tåre av sorg. Henne siste triste saltsmak på leppene. For siste gang blander tristhet seg med spyttet.

Hun tar engelens utstrakte hånd.

Enkelte mennesker vil alltid være skapninger, skygger.

Gjenspeilinger av den verden som ingen snakker om, og skjuler.

Som alle vet finnes, men velger å ignorere – stenge ute.

Enkelte mennesker vil aldri slutte å ødelegger hjerter.

De vil spise hud celle for hud celle, helt til alt går direkte inn til blodet og tankene.

Skyggene vil slå alt bort med latter, mens hjertet råtner bort.

Enkelte mennesker skjønner ikke hva de har gjort – Før det er for sent.