Orker ikke mer! Sorry!

[BasketCase]

Jeg har kjempet meg "sønder og sammen", i alle såkalte "hjelpeapparat" i "Kongeriket" Tønsberg!!!

Men her sitter det mange "konger" og bestemmer hvem som skal få hjelp, eller ikke! Til tross for Helsedirektoratets- og Helsetilsynets bekreftelse og anmodning ang.krav på hjelp, og hurtig igangsettelse av "individuell plan", som for øvrig "liksom" ble satt igang for 2 ÅR SIDEN, så sviktes jeg mer enn noensinne!!! Pliktbrudd, løgn, forsvunnede papirer, mangelfull journal- og epikriseføring er bare en brøkdel av hva slags "styggedom" jeg har med å gjøre.

Jeg har sett mennesker DØ, rett foran nesen på leger og annet personal, v/psyk.avd. på sykehuset, på D.P.S. og i psykiatrien i Kommunen! Maken til ansvarfraskrivelse og skalkeskjul har jeg vært altfor naiv til å kunne forestille meg!

La meg få påpeke at bl.a.to dommerfullmektige advokater, derav én i en viss Kontrollkommisjon, har bekreftet min rett på saksøkelse etter mange stygge hendelser i "systemet"!

Nevner dette slik at, forhåpentligvis, det nå skriver ikke blir tolket som noe "psykotisk virkelighetsforvrengelse"!

Jeg har endelig fått fatt i ei seriøs og dyktig advokat(/dommerfullmektig), som på har sagt seg villig å ta fatt i min sak på nyåret. Jeg er vanvittig takknemlig og lettet for dette, men fakta er at jeg er redd for at jeg ikke holder ut til da!

JA, JEG VET AT NYÅRET ER IMORRA!!! MEN JEG HAR LEVD PÅ OVERTID I 4 ÅR NÅ!!!

Alle sier at jeg "ser så godt ut"!, Jeg føler meg som 100 år gammel, og dessuten var jeg engang i retning vakker, nå er jeg feit og hårete på hele kroppen! Når jeg i det hele tatt orker, i.o.m. jeg lider av insomni og må éte amfetamin(på resept!) for å i det hele tatt kunne stå oppreist, så må jeg barbere vekk sjegg og bart (JEG ER LIKSOM HUNKJØNN, DA!), for så å sminke meg etter alle kunstens regler! Én gang, etter anbefaling fra en av personalet på sykehuset, lot jeg være å sminke meg (etter barberingen altså!). Det er vel ikke så vanskelig å forestille seg de blå ringene rundt øynene når man nærmest aldri sover? "Versågod å sitt, ***. Ja vi ser jo at du er sliten"...blablabla!!! Herregud! Jeg var like sliten som jeg alltid er!!!

Men altså, jeg har ingen behov for hjelp! Ingen grunn for mine psykiske problem!!! Tross:

*seksuellt missbrukt fra spedbarnstadiet, av både "pappa" og "farmor".

*leukumi(blodkreft) som 9-åring.

*min mor og jeg utsatt for psykisk terror i 2 år, av min mors samboer, som f.øvr. prøvde å drepe meg den siste natten da politiet ble tilkalt. Jeg løp,14 år gammel, v/to hendelser, gatelangs midt på natten etter hjelp, fordi han prøvde å kvele ihjel min mor! Han lurte "alle" banksjefer i halve sørNorge, og påførte min mor milliongjeld! Ergo "GJELSDSOFFERORNING"! Er folk klar over hva det innebærer, og hvor mange liv den "ordingen" tok/tar???

Man får MINDRE enn sosialkontorets "sats" på levevilkår! Sosialhjelp, i tillegg, får man overhodet ikke!

*Med denne psykiske påkjenningen utviklet ett av mine 3 fysiske handicap seg! Jeg er medisinsk livsavhengig. Psykiatrien har tatt null hensyn til dette, og surret med medisiner som jeg har brukt år på å regulere! Nå har jeg fler annfall enn noensinne!

De to siste årene, innunder og innlagt på psyk.avdelinger har påført meg diabetes 2, og nå ser det ut til at det siste "sparket", med stress fra psykiatrien og kommunen, har utløst enda en sykdom! Jeg har atpåtill "kronisk" blærekatar som ingen gidder å undersøke noe nærmere! DET PSYKISKE HAR JO INGENTING MED DET SOMATISKE Å GJØRE!!!!!

På grunn av min søvnforstyrrelse/insomni så finner man ikke korrekte svar på de prøvene som vanligvis ville gitt utslag! Jeg måtte på "Riksen" for at de oppdaget diabetes 2, enda da var jeg der for en annen diagnostisering!

*Jeg har vært innlagt i psyk. i 2, så og si sammenhengene.

Jeg har til dags dato ikke fått bearbeidet noen av alle de psykiske problem min fortid har påført meg, og da er det mye i tillegg til det som jeg her har nevnt.

* Jeg er en MEGET hatet person i systemet, og jeg kan forstå at de er lei meg, men hva da med å overføre meg til et annet sted?

*Jeg har påført megselv alvorlige skader, som akkutten og observasjonsposten på sykehuset kan bekrefte (+politiet), men som psykiatrien bagatelliserer og utelater fra min journal.

*Jeg har problemer med mine negative impulser, og de har iløpet av det siste året blitt drastisk værre og livsfarlige!

*Jeg blir skrevet ut 5 minutter etter jeg har kommet ut av "beltesenga", fordi jeg selv ber om det og ingen kan holde meg på tvang. Når jeg i disse tilfellene ber om utskrivelse, da er jeg "fandenivolsk" og grensepsykotisk, og av erfaring så veit legene på psyk. at jeg blir lempet inn igjen, enten av politiet p.g.a. halsbrekkende "stunts", eller blå i trynet og/eller "halvdau" i ambulanse!

Jeg ble en gang skrevet ut en halv time etter pulsstans v/strangelering. En annen gang var det en av personalet, sammen med to andre (d.v.s.3 mannfolk), som satt oppå meg og holdt kveletak mens de to andre holdt armer og ben!

Og der skal jeg føle meg trygg? Nå ble riktignok disse personene irrettesatt og permitert en periode, og jeg fikk en skriftlig beklagelse fra ledelsen.

*Det paradoxsale med det hele er at, uansett hvordan man vrir og vender på det, så blir ingen av "hjelpeapparatets" begrunnelser og bortforklaringer holdbare!

1. Hvis jeg er så frisk og overhodet ikke trenger hjelp, hvorfor blir jeg da puttet i reimer og belter? Det er da ikke lov!?

2.Hvis det er slik at jeg er dårlig og trenger hjelp, hvorfor får jeg da skrive meg ut f.eks. midt på natta, noe som ifølge reglene ikke skal forekomme! Det er da verken ansvarlig eller lov?

*Når jeg blir skrevet inn ett sted, så skrives jeg ut et annet sted, og det samme med det 3.stedet! Men idet jeg skrives ut, før avtalt (vilket de så INDERLIG ønsker å gjøre), så blir jeg en "kasteball" som ingen vil ta ansvar for. Midt oppi det hele så glemmer jeg da å få med mine medisiner, som jeg må ha ca.hver 3.time. Uten går det, mildt sagt, ikke bra.

Pasientombudet var en gang på banen ang. dette, hvilket hjalp endel.

* Men jeg har jo for morro skyld vært apatisk (lat i andres mening) i 12 år, og latt 12 av mitt gå rett i dass!

Fra å være kansje altfor sosial, ble jeg dønn asosial og uten venner. Det gjorde jeg fordi jeg hadde lyst, og gråter av "glede" for det!

Jeg har overhodet ingen kontakt med min "far" lenger. Når han fortsatt var inne i bildet, var penger aldri ett problem. Jeg var "stinn av gryn"! Derfor, uten grunn (LIKSOM!), valgte jeg å være uten penger! Fordi jeg syntes det er spennende å være lut fattig og være prisgitt alle drittsekker, fordi jeg er frisk???? eller syk????

Når mennesket ikke sover nok, blir vi ikke særlig hyggelige å ha med å gjøre. Kansje går det så langt at man blir psykotisk, men så får man hjelp, ro og sovepiller.

Jeg sovner ikke skikkelig med narkose engang!!! Jeg kan t.o.m. virke helt normal når jeg egentlig er psykotisk, eller "våkner" sinsykt kjapt, fortsatt med en heste-overdose innabords!!!

Hvordan kunne jeg vite på forhånd at jeg tydligvis er immun mot enkelte preparater, som for andre ville vært dødelig med samme overdose!?

Kun én person, det siste halvåret, har vært såpass observang, og gjennomskuet min endring i en overdose på en viss onsdag, fra overdosen fredagen etter. Jeg overhørte en samtale ang. de tre pille-sortene jeg tok, og at det ene slaget forsinket opptaket av de andre. Vel, så var det jo bare å endre rekkefølgen av inntaket!

Jeg begynte engang på Blindern for å studere medisin, men måtte slutte p.g.a. sykdom.

Alle planer jeg hadde for den personen som egentlig fortsatt er langt inni meg ett sted, er borte.

Jeg veit at mitt ene handicap scorer som nr.1 på selvmordstatistikken verden over. Hadde et håp om at hvis forholdene ble lagt til rette, så kansje det vill være mulig å leve. Men jeg skal visstnok ikke få hjelp.

Jeg visste egentlig allerede når jeg var 10 år, at jeg kom til å dø ganske tidlig.

Jeg ønsket alikevel å gi noe tilbake til min nydelige lille mamma, som har kjempet så vanvittig for min del! Jeg ønsket også familie og barn, og samme Astrid Lindgren-Jul som min mor sørget for.

Nå har jeg slitt ut min mor også, og sørger idag for å bli skikkelig hatet! Dermed blir det ikke så vanskelig når jeg er død.

Men min(og min mors) hund klarer jeg ikke å lure, og det skjærer meg langt inn i hjertet! Jeg fortjener vel det.

Eddy som han heter, har vært merkelig og deppa hele uka, tusler utenfor soveromsdøra mi, og lukter på hendene og kuttene på håndleddene mine, som alltid når noe er galt.

Jeg er fullstendig klar over at jeg selv er ansvarlig for å ta livet av meg.

Men det er ikke min skyld at mitt liv er umulig å leve! Vær så snill å tro meg når jeg sier at ting er så langt mer komplisert enn nevnt her, og ringvirkningene som skapes med at et problem fører med seg det andre o.s.v.!

Jeg ødela nok for megselv, helt i starten av min "karriere" i psykiatrien!

Jeg var ikke klar over at man må "holde kjeft" og lukke øynene for all stygg behandling av pasienter.

Jeg har noen sinnsyke antenner når det gjelder å treffe "blink" på andres "ømme punkter", uten bevisste intensjoner. Jeg traff blink på en avd.overlege, helt i starten, og fikk så ett foredrag på en havtime om hvor jævlig, elendig og håpløst menneske jeg er. Etter dengang har jeg vært stemplet!

Greit, innrømmer at jeg ikke er verbalt nådig, når jeg blir altfor provosert og indignert. Men JEG sitter ikke med noen som helst informasjon el.journal på f.eks. den legen jeg snakker med, imotsetning til legen gjør!

Alt blir sykeliggjort i psykiatrien! Tror det er på tide med litt "normalisering" istedet!

*Ingen reagerer uten grunn! Hva med å spørre litt om fortida? Stor sjanse for at svaret ligger der!

Etter hendelser mellom pasient og f.eks personale, har jeg til dags dato ikke opplevd noen interresse om "hvorfor?", kun eventuell straffing ved total overseelse fra peronalet inkludert "isfront"! De ganger det blir innkalt til møte, så er det alltid snakk om hva episoden gjorde med personalet, og hva slags følelser/fortvilelse/redsel o.s.v. JEG har påført denne personen! ER DET NOEN SOM ER KLAR OVER DET, SÅ ER DET VEL MEG/el,PASIENTEN! Er det noen som er fortvilet så er det også (med unntak) pasienten!

MEN, HVOR BLIR DET AV SPØRSMÅLET "HVA VAR DET SOM GJORDE AT PASIENTEN .f.eks.UTAGGERTE? HVA BLE SAGT FRA PERSONALETS SIDE? KUNNE DET HELE VÆRT UNNGÅTT? M.M.!!!

O.k. her er jeg altså. Meningen el. det ble som vanlig tatt som selvfølge at jeg skulle bli med å spise middag hos mormor. Jeg er 31 år, ingen mann eller barn, ingen venner, ingen fest på nyttårsaften. Dette har pågått altfor mange år, og idag, når jeg da ikke blir med på middagen, så er jeg vrang og sur. JEG ER IKKE ET BARN, jeg har naturlige ønsker,behov og savn!

Skulle jeg liksom drekka meg dritings og ta en fest med mormor? Hvem skal dekke mine seksuelle behov? Familie er aldri det samme som venner!

Nei faen heller, hvorfor gidder jeg det her egentlig? Det er så mange ting jeg skulle sagt og gjort, og det klarer jeg jo ikke i et innlegg på nettet!

Jeg har ventet på de helmørke tankene som tåkelegger alt, og gir meg en rusfølelse idet jeg veit at jeg skal dø!

-------