Kontakte lege for andre

[Gjest bebba]

Så et innlegg her nede som vekket interesse om arbeidsgiver som ringte legen til arbeidstaker. Jeg vet ikke hva som foregår i det enkelte tilfellet, men jeg har fundert en del over problemstillingen om vedkommende skal få vite at arbeidsgiver har tenkt seg å ringe til legen. Hvis det er en konflikt mellom arbeidsgiver og arbeidstaker blir dette da maktmisbruk?

[Gjest Persille]

Arb.givere kan ringe legen så mye de vil, de får jo ikke vite noe uansett...

Jeg har lenge hatt aktiv sykemelding grunnet graviditet, og i den forbindelse blir trygdekontoret dratt inn. Etter seks ukes måtte jeg skrive en fullmakt for at arbeidsgiver skulle kunne få opplysninger om saken. (Måtte selvfølgelig ikke, men det var greiest sånn, ellers hadde alt måttet gå gjennom meg)... Hverken leger eller trygdekontor kan uttale seg om enkeltpersoner til arb.givere eller andre, uten fullmakt fra denne personen...

[Gjest skuld]

Arb.givere kan ringe legen så mye de vil, de får jo ikke vite noe uansett...

Jeg har lenge hatt aktiv sykemelding grunnet graviditet, og i den forbindelse blir trygdekontoret dratt inn. Etter seks ukes måtte jeg skrive en fullmakt for at arbeidsgiver skulle kunne få opplysninger om saken. (Måtte selvfølgelig ikke, men det var greiest sånn, ellers hadde alt måttet gå gjennom meg)... Hverken leger eller trygdekontor kan uttale seg om enkeltpersoner til arb.givere eller andre, uten fullmakt fra denne personen...

Jeg antar at det er mitt innlegg det er snakk om her. Jeg har jobbet på samme sted i tre år, i løpet av den tiden har jeg hatt mye sykefravær av forskjellige grunner. Jeg jobber som lærer i en barneskole og har måttet gå til rektor og be om andre oppgaver på grunn av f.eks. at det forelå at jeg skulle til operasjon. Denne fysiske sykdomstilstanden i tillegg til sorgreaksjoner av forskjellige grunner har ført til en del depressive tilstander. Rektor har ikke tatt hensyn til ønskene mine, har satt meg til oppgaver jeg ikke har hatt forutsetninger til å mestre og ikke villet diskutere med meg. Selvtilliten er borte, jeg som før har fått mye skryt som en dyktig lærer. Rektor har aldri ringt meg hjem for å høre hvordan jeg hadde det. I løpet av de tre årene har jeg fått en telefon hvor det ble en meget høflig og korrekt presentasjon med fornavn, etternavn og tittel. Spørsmålet var om formaliteter. Da jeg ble sint for noen dager siden så var det feil av meg, men jeg blir dypt såret av å høre at rett etter møtet ble telefonen tatt opp for å ringe legen min. Legen ble også provosert og opptrådte helt korrekt. Hun kommer ikke til å snakke med noen for det er det jeg ønsker. Hvor går grensen for sykelig atferd? Jeg truet ingen, jeg ble ikke fysisk aggressiv, jeg bare hevet stemmen da jeg ble provosert. Jeg har et hissig temperament som virkelig har kommet meg til gode, men som nå i kombinasjon med den ubalansen som er både på privatlivet mitt og jobben har ført til denne reaksjonen. Jeg vet at jeg er en ressurssterk person, jeg vet at jeg har mye ugjort og at jeg har en mening med livet. Jamen har jeg i det siste tvilt en del på at denne kampen er verdt noe. Likevel vet jeg når solen skinner eller jeg ser på det trolske landskapet i måneskinn at jeg har noen gleder. Når jeg har venner rundt meg når jeg trenger det mest og de nesten voksne barna mine gir meg en klem og sier "jeg er glad i deg mamma" så må jeg kjempe videre. Når jeg får blomster og gaver fra venninner og kollegaer som vet alt som foregår og vender meg ikke ryggen. Når kjæresten ringte meg og sa for noen dager siden "jeg elsker deg" så har jeg noe å leve for. Takk til neuni for et flott innlegg i går som har gitt meg inspirasjon og mot.

[molli]

Det ville nok blitt sak av det, dersom en lege brøt taushetsplikten og plapret om en pasient til dennes arbeidsgiver. Det er ingen som har lov til å få vite noe fra legejournalene, de er konfidensielle.

Etter fullmakt fra pasienten blir det noe annet.

[neuni]

Jeg antar at det er mitt innlegg det er snakk om her. Jeg har jobbet på samme sted i tre år, i løpet av den tiden har jeg hatt mye sykefravær av forskjellige grunner. Jeg jobber som lærer i en barneskole og har måttet gå til rektor og be om andre oppgaver på grunn av f.eks. at det forelå at jeg skulle til operasjon. Denne fysiske sykdomstilstanden i tillegg til sorgreaksjoner av forskjellige grunner har ført til en del depressive tilstander. Rektor har ikke tatt hensyn til ønskene mine, har satt meg til oppgaver jeg ikke har hatt forutsetninger til å mestre og ikke villet diskutere med meg. Selvtilliten er borte, jeg som før har fått mye skryt som en dyktig lærer. Rektor har aldri ringt meg hjem for å høre hvordan jeg hadde det. I løpet av de tre årene har jeg fått en telefon hvor det ble en meget høflig og korrekt presentasjon med fornavn, etternavn og tittel. Spørsmålet var om formaliteter. Da jeg ble sint for noen dager siden så var det feil av meg, men jeg blir dypt såret av å høre at rett etter møtet ble telefonen tatt opp for å ringe legen min. Legen ble også provosert og opptrådte helt korrekt. Hun kommer ikke til å snakke med noen for det er det jeg ønsker. Hvor går grensen for sykelig atferd? Jeg truet ingen, jeg ble ikke fysisk aggressiv, jeg bare hevet stemmen da jeg ble provosert. Jeg har et hissig temperament som virkelig har kommet meg til gode, men som nå i kombinasjon med den ubalansen som er både på privatlivet mitt og jobben har ført til denne reaksjonen. Jeg vet at jeg er en ressurssterk person, jeg vet at jeg har mye ugjort og at jeg har en mening med livet. Jamen har jeg i det siste tvilt en del på at denne kampen er verdt noe. Likevel vet jeg når solen skinner eller jeg ser på det trolske landskapet i måneskinn at jeg har noen gleder. Når jeg har venner rundt meg når jeg trenger det mest og de nesten voksne barna mine gir meg en klem og sier "jeg er glad i deg mamma" så må jeg kjempe videre. Når jeg får blomster og gaver fra venninner og kollegaer som vet alt som foregår og vender meg ikke ryggen. Når kjæresten ringte meg og sa for noen dager siden "jeg elsker deg" så har jeg noe å leve for. Takk til neuni for et flott innlegg i går som har gitt meg inspirasjon og mot.

så flott - og trist - å lese historien din! flott å lese om alt det gode du har rundt deg, og at du ser det. trist å lese om vanskelighetene dine, ikkje minst med rektoren. det legger ekstra tyngde til børa når folk rundt ein later til å ikkje ville strekke seg det minste for å forstå.

og veldig, veldig godt å høre at det eg skreiv betydde noko for deg! slike tilbakemeldinger betyr enormt mykje for meg.

håper å få sjå stadig meir til deg her!

[Gjest Persille]

Jeg antar at det er mitt innlegg det er snakk om her. Jeg har jobbet på samme sted i tre år, i løpet av den tiden har jeg hatt mye sykefravær av forskjellige grunner. Jeg jobber som lærer i en barneskole og har måttet gå til rektor og be om andre oppgaver på grunn av f.eks. at det forelå at jeg skulle til operasjon. Denne fysiske sykdomstilstanden i tillegg til sorgreaksjoner av forskjellige grunner har ført til en del depressive tilstander. Rektor har ikke tatt hensyn til ønskene mine, har satt meg til oppgaver jeg ikke har hatt forutsetninger til å mestre og ikke villet diskutere med meg. Selvtilliten er borte, jeg som før har fått mye skryt som en dyktig lærer. Rektor har aldri ringt meg hjem for å høre hvordan jeg hadde det. I løpet av de tre årene har jeg fått en telefon hvor det ble en meget høflig og korrekt presentasjon med fornavn, etternavn og tittel. Spørsmålet var om formaliteter. Da jeg ble sint for noen dager siden så var det feil av meg, men jeg blir dypt såret av å høre at rett etter møtet ble telefonen tatt opp for å ringe legen min. Legen ble også provosert og opptrådte helt korrekt. Hun kommer ikke til å snakke med noen for det er det jeg ønsker. Hvor går grensen for sykelig atferd? Jeg truet ingen, jeg ble ikke fysisk aggressiv, jeg bare hevet stemmen da jeg ble provosert. Jeg har et hissig temperament som virkelig har kommet meg til gode, men som nå i kombinasjon med den ubalansen som er både på privatlivet mitt og jobben har ført til denne reaksjonen. Jeg vet at jeg er en ressurssterk person, jeg vet at jeg har mye ugjort og at jeg har en mening med livet. Jamen har jeg i det siste tvilt en del på at denne kampen er verdt noe. Likevel vet jeg når solen skinner eller jeg ser på det trolske landskapet i måneskinn at jeg har noen gleder. Når jeg har venner rundt meg når jeg trenger det mest og de nesten voksne barna mine gir meg en klem og sier "jeg er glad i deg mamma" så må jeg kjempe videre. Når jeg får blomster og gaver fra venninner og kollegaer som vet alt som foregår og vender meg ikke ryggen. Når kjæresten ringte meg og sa for noen dager siden "jeg elsker deg" så har jeg noe å leve for. Takk til neuni for et flott innlegg i går som har gitt meg inspirasjon og mot.

Jeg har ikke lest det første innlegget ditt, jeg bare svarte på det som ble skrevet først her....

Og da er det som vi sier begge to, legen uttaler seg ikke til andre enn pasienten, de har jo taushetsplikt...