Salg av gamle 'arveting'

[Gjest ikke undertegnet]

Trenger noen råd!

Har en del pene ting (ikke møbler) etter mine besteforeldre. Har bestemt meg for å kvitte meg med det meste. Vil ha en litt annen stil hjemme, og har ikke plass til å oppbevare dem for neste generasjon. Pengene kan også komme godt med.

Hva er sikreste måten å kvitte seg med dem på for å få best mulig økonomisk utbytte?

Jeg har ikke veldig god greie på prisnivå. Bare litt pga at jeg har gått en del på bruktmesser av nysjerrighet.

Jeg har mest av gamle kjøkkenting, kobberkjeler og -potter, sølvkandelabre og boller med sølv og krystall. Mange vakre tekanner, kaffekanner og mugger. Mye nysølv. Alle slike ting og tang som var vanlige i hus og hjem fra begynnelsen av 1900-tallet og framover.

Er det best å selge enkeltvis.

Samlet som et helt bo. Selge det på auksjon eller gå til en antikvitetshandler.

Er det lett å bli 'lurt' på pris. Eller er de fleste seriøse? Jeg tenker hvis jeg feks har en ting som er verdt et par tusen og ikke er helt klar over det. Kan jeg regne med at kjøperen er ærlig da og gir meg det jeg har krav på. Det er _den_ jeg er litt usikker på.

Takknemlig for alle innspill enten du har egne erfaringer eller generell kunnskap om emnet.

Kanskje du vet om noen bra nettsider også...

[alphan]

""Kan jeg regne med at kjøperen er ærlig da og gir meg det jeg har krav på. ""

Nei! For å overleve i kræmmer-bransjen handler det om å betale minst mulig, og selge for høyest pris. Når oppkjøper'n foreslår en pris så tar han høyde for at du svarer nei og forlanger mer, da har han endel å gå på.

Jeg solgte et skap for ikke lenge siden, og greide å nesten dobble beløpet oppkjøper'n i utgangspunktet var villig til å betale. (han så ikke særlig smart ut der han sto i lusekofte og gummistøvler, men penger hadde'n greie på :-)

[Ulv I Faarikaal]

""Kan jeg regne med at kjøperen er ærlig da og gir meg det jeg har krav på. ""

Nei! For å overleve i kræmmer-bransjen handler det om å betale minst mulig, og selge for høyest pris. Når oppkjøper'n foreslår en pris så tar han høyde for at du svarer nei og forlanger mer, da har han endel å gå på.

Jeg solgte et skap for ikke lenge siden, og greide å nesten dobble beløpet oppkjøper'n i utgangspunktet var villig til å betale. (han så ikke særlig smart ut der han sto i lusekofte og gummistøvler, men penger hadde'n greie på :-)

Det er ofte de øyensynlig nedsnødde folka som vet å handle.

En bekjent kjøpte et antikt skap av en tulling, og trodde han hadde gjort et godt kjøp. Det viste seg at tullingen hadde laget skapet sjøl av gamle materialer. Ingen kunne klandre tullingen, for han hadde aldri påstått det var ekte, var helt apssiv, ingen spurte :-) Man kan ikke lure ærlige folk heter det.

[alphan]

Det er ofte de øyensynlig nedsnødde folka som vet å handle.

En bekjent kjøpte et antikt skap av en tulling, og trodde han hadde gjort et godt kjøp. Det viste seg at tullingen hadde laget skapet sjøl av gamle materialer. Ingen kunne klandre tullingen, for han hadde aldri påstått det var ekte, var helt apssiv, ingen spurte :-) Man kan ikke lure ærlige folk heter det.

hehe :-) Kanskje jeg ble "lurt" uten at jeg merka det? Fyr'n brukte syltetøystrikk rundt lommeboka og har vel aldri gjort en dårlig handel.

[Ulv I Faarikaal]

hehe :-) Kanskje jeg ble "lurt" uten at jeg merka det? Fyr'n brukte syltetøystrikk rundt lommeboka og har vel aldri gjort en dårlig handel.

Syltestrikk ? Jeg har bare sett en med det, og han lurte meg

[Gjest spør andre arvinger]

En helt annen ting; husk å spørre evt andre slektninger om de vil kjøpe det først. Min tante solgte det meste av sine arveting, ting som hadde stor affeksjonsverdi for mine andre tanter og onkler (og min far), og som de gjerne ville kjøpt.

[Gjest ikke undertegnet]

En helt annen ting; husk å spørre evt andre slektninger om de vil kjøpe det først. Min tante solgte det meste av sine arveting, ting som hadde stor affeksjonsverdi for mine andre tanter og onkler (og min far), og som de gjerne ville kjøpt.

De som eventuelt ville være interessert i det, er av typen som skal ha alt gratis. Og jeg greier ikke stå imot. Kommer bare til å nærmest gi det bort. Og irritere meg grønn over det i ettertid. Så jeg selger det til utenforstående.

Kan det være en ide og samle noen gjenstander av gangen og så be om tilbud fra et par-tre bruktforretninger tro?

[andor]

Hm. Det fyrste er vel å få einkvan rimeleg kunnig person, som du stolar på, til å setje på ein takst. Dermed har du eit utgangspunkt.

Det neste vil rimelegvis vera å bjode fram greiene til det du kan ha av slektningar til den oppgjevne prisen. Såleis sikrar du deg mot å bli uglesett i slekta i ettertid.

Deretter går du til ei auksjonsforretning og be dei avhende sakene for seg på den neste auksjonen deira. Dermed vil du nok måtta avgjeva eit visst honorar til vedkomande, men det vil løne seg.

For å by fram antikvitetar underhanda til folk som handlar med slikt, er å be om å bli snytt. Everybody are in business to make money, og på eit område der det ikkje eksisterer anna til rettleiing enn snittet for tilsvarande gjenstandar på dei siste 5-6 auksjonane er det den som sit med informasjonen som vil vinne spelet.

[dolianer]

Hvis det er arveting, så ville jeg først spurt andre slektninger om de var interessert. Ikke se bort ifra at du (eller dine barn) på et senere tidspunkt i livet vil kunne angre på at du kvittet deg med alt. Det er tross alt en del av slekten.

[Solsikke]

Dette burde du tenke nøye over før du gjør. Undersøk om det er noen andre i familien som kan oppbevare det for deg. Eller rett og slett gi det bort til andre direkte arvinger av dine besteforeldre. Om det er kun pengene du er ute etter og ikke har noe ønske om at disse tingene skal fortsette å være i familien ja så burde du kontakte brukthandler eller antikvitetshandler.Selger du det på egenhånd så kan du regne med å bli lurt om du har noe av stor verdi.

Men når det er sagt ville jeg blitt svært fornærmet om jeg hadde fått snusen i at mine besteforeldres ting ble solgt på det åpne marked uten at jeg ble informert om det. Når det gjelder andre arvinger kan du jo få tingene taksert og si at dette er det du ønsker for tingene og la dem få muligheten til å kjøpe det.

[Gjest ikke undertegnet]

Dette burde du tenke nøye over før du gjør. Undersøk om det er noen andre i familien som kan oppbevare det for deg. Eller rett og slett gi det bort til andre direkte arvinger av dine besteforeldre. Om det er kun pengene du er ute etter og ikke har noe ønske om at disse tingene skal fortsette å være i familien ja så burde du kontakte brukthandler eller antikvitetshandler.Selger du det på egenhånd så kan du regne med å bli lurt om du har noe av stor verdi.

Men når det er sagt ville jeg blitt svært fornærmet om jeg hadde fått snusen i at mine besteforeldres ting ble solgt på det åpne marked uten at jeg ble informert om det. Når det gjelder andre arvinger kan du jo få tingene taksert og si at dette er det du ønsker for tingene og la dem få muligheten til å kjøpe det.

Jeg har vel kanskje formulert meg litt feil. Selv om det er ting etter mine besteforeldre, så er det ikke dem, min mine egne foreldre jeg har arvet det etter. De har jo i sin tid delt arven etter sine foreldre (mine besteforeldre) med sine medarvinger.

Siden jeg er enebarn er da denne arven helt og holden min. Kan ikke se at det er noen som bør bli fornærmet over at jeg selger det mine foreldre har etterlatt meg. Sålenge jeg ikke har søsken mener jeg.

Hvis det er 'dårlig gjort' av meg, så vil jo det igjen si at alle mine søskenbarn må kontakte meg før de eventuelt selger noe de har arvet fra mine tanter og onkler og som i sin tid har tilhørt våre felles besteforeldre. Det vil jo bli temmelig tungvint!

Er dere enig i det, eller er det fortsatt gjengs oppfatning at dette må tilbys til fjern familie?

[Solsikke]

Jeg har vel kanskje formulert meg litt feil. Selv om det er ting etter mine besteforeldre, så er det ikke dem, min mine egne foreldre jeg har arvet det etter. De har jo i sin tid delt arven etter sine foreldre (mine besteforeldre) med sine medarvinger.

Siden jeg er enebarn er da denne arven helt og holden min. Kan ikke se at det er noen som bør bli fornærmet over at jeg selger det mine foreldre har etterlatt meg. Sålenge jeg ikke har søsken mener jeg.

Hvis det er 'dårlig gjort' av meg, så vil jo det igjen si at alle mine søskenbarn må kontakte meg før de eventuelt selger noe de har arvet fra mine tanter og onkler og som i sin tid har tilhørt våre felles besteforeldre. Det vil jo bli temmelig tungvint!

Er dere enig i det, eller er det fortsatt gjengs oppfatning at dette må tilbys til fjern familie?

For deg er det kanskje fjern familie. Men ikke for dem. Jeg vet i alle fall at jeg ville ha satt stor pris på om mine søskenbarn hadde kontaktet meg å spurt meg om jeg ønsket å kjøpe ting etter mine besteforeldre. Og jeg ville nok ha gjort det samme. Men om det hadde vært den ene eller den andre veien så er du vel neppe pliktig til noe som helst.

Forsøk å tenk det litt andre veien? Ditt søskenbarn har arvet noe av sine foreldre som i sin tid tilhørte dine besteforeldre. Du er en person som har sterke bånd til familien. Og er opptatt av det å holde ting i familien. Ville ikke du satt pris på å bli kontaktet av ditt søskenbarn med spørsmål om du vil kjøpe disse tingene? Det er ingen som forlanger at du skal gi det bort, men selge det til de andre slektningene.

[Bunny]

Jeg har vel kanskje formulert meg litt feil. Selv om det er ting etter mine besteforeldre, så er det ikke dem, min mine egne foreldre jeg har arvet det etter. De har jo i sin tid delt arven etter sine foreldre (mine besteforeldre) med sine medarvinger.

Siden jeg er enebarn er da denne arven helt og holden min. Kan ikke se at det er noen som bør bli fornærmet over at jeg selger det mine foreldre har etterlatt meg. Sålenge jeg ikke har søsken mener jeg.

Hvis det er 'dårlig gjort' av meg, så vil jo det igjen si at alle mine søskenbarn må kontakte meg før de eventuelt selger noe de har arvet fra mine tanter og onkler og som i sin tid har tilhørt våre felles besteforeldre. Det vil jo bli temmelig tungvint!

Er dere enig i det, eller er det fortsatt gjengs oppfatning at dette må tilbys til fjern familie?

Ja, jeg synes du burde spørre om noen andre arvinger ville kjøpe det først. Altså de som har et forhold til de som opprinnelig eide tingene. En kusine solgte en bunad bestemor hadde brodert, fordi den var for liten til henne. Jeg fikk vite det noen år senere, og ble veldig lei meg, og litt sint på henne. jeg synes hun kunne spurt om noen andre i familien ville kjøpe den først, den har jo mye større verdi for oss (affeksjonsverdi) enn for hun som kjøpte den.

Det har ingen ting med saken å gjøre at min tante arvet denne bunaden og min mor arvet noe annet.

Selvsagt er det dine ting, men moralsk sett bør du tilby de andre etterkommerne tingene for samme prisen som du skal selge det for.

[Gjest ikke undertegnet]

Ja, jeg synes du burde spørre om noen andre arvinger ville kjøpe det først. Altså de som har et forhold til de som opprinnelig eide tingene. En kusine solgte en bunad bestemor hadde brodert, fordi den var for liten til henne. Jeg fikk vite det noen år senere, og ble veldig lei meg, og litt sint på henne. jeg synes hun kunne spurt om noen andre i familien ville kjøpe den først, den har jo mye større verdi for oss (affeksjonsverdi) enn for hun som kjøpte den.

Det har ingen ting med saken å gjøre at min tante arvet denne bunaden og min mor arvet noe annet.

Selvsagt er det dine ting, men moralsk sett bør du tilby de andre etterkommerne tingene for samme prisen som du skal selge det for.

Jeg får meg allikevel ikke til å be om _betaling_ av slektninger! Selv om det pr definisjon er mine ting, så takler jeg ikke slikt.

Og saken er at blant mine søskenbarn så er det en person som alltid har vært _om seg_ og sørget for å ta med seg en god del mens de gamle var i live. Jeg var ganske ung den gangen og tenkte ikke noe særlig over det. Men det er visst litt stridigheter blandt de søsknene siden det er kun an av flere som har 'flesket til seg' uten å dele med de andre.

Alle er ikke like flinke til å si hva de ønsker. Selv så syntes jeg det var for ille å gå rundt og si om ting i andres hjem at det og det kunne jeg tenkt meg. Fikk meg aldri til slikt. Følte det som tigging. Og som om jeg gikk og ventet på at mennesket skulle dø. Så jeg tok det jeg fikk til slutt.

Så det vepsebolet mellom de søskna der tør jeg rett og slett ikke rote meg borti. Måtte i så fall være for å gi bort til de av dem som ikke har bedt om/fått så mye. Vet at de irriterer seg på at denne ene personen sitter med huset stint av ting og tang. Mye mer enn det jeg snakker om kanskje å avhende.

Kanskje det rett og slett bare er at jeg ikke er så opptatt av ting. har aldri tenkt tanken en gang at jeg skulle bli _fornærmet_ om mine søskenbarn skulle selge noe de har etter mine besteforeldre!

Det jeg har i mitt hus regner jeg som mitt, og hva andre har sitter jeg ikke og fører regnskap over. Herregud, ikke rart det blir krangel pga arveoppgjør...