Hvis jeg går til legen og sier jeg er utbrent...

[Dolores]

... og deprimert. Får ikke gjort noe for tiden og føler meg som en ganske annen enn normalt (og har hatt det sånn over en lengre periode).

Hva vil skje? Vil jeg få noe konstruktiv hjelp eller vil legen bare si at jeg skal gå hjem og slappe av etc? Orker ikke å gå til lege hvis det ikke fører til noe.

Takknemlig for svar,

Dolores

[Line]

Du må sikkert belage deg på mange turer til legen om det er "bare" utbrenthet. Du må i alle fall ikke holde noe tilbake, for da blir du enda mer deppa.

Kjenner ei som har vært til og fra legen utallige ganger på grunn av utbrenthet. Hun ble syk, fikk vondt i kroppen, og byttet lege flere ganger før det endelig ser ut til at det er en som har tatt henne på alvor. Der er det psykisk stress på jobben (fra sjefen!) som gjør at hun ikke makter mer, for samme hva det er, så er det feil. Gjør hun som hun har fått beskjed om, så er det feil det også.

Slikt er ikke holdbart...

Lykke til!

[tigertrollet]

Det kommer nok ann på legen du treffer på..

Hva mener du med konstruktiv hjelp? Psykolog, homeopat, samtale med legen, fysioterapi?

Hvis du er utbrent er det ingen mirakelkur som kan få deg fort tilbake til arbeid desverre. Man må ta tiden til hjelp. Så kanskje det riktige er nettopp å dra hjem og slappe av..

Utbrenthet tar det tid å få og tid å bli kvitt. Man glemmer ofte at lidelser som man har utviklet over måneder eller år i bunn og grunn trenger lang tid på å heles.

Hvis du har konkrete konstruktive forslag til legen så er det bare å foreslå det skulle jeg tro.

Jeg vil tro at det viktigste i din situasjon er å tenke igjennom hva som er årsaken til at du er der du er. Hva har slitt deg ut og fått deg deprimert.. Er depresjonen en følge av utbrentheten? Eller motsatt? Det ene følger gjerne det andre.

En endring i livssituasjonen er ofte en nødvendighet for å finne kreftene og overskuddet igjen..

Lykke til -og ta kroppens signaler på alvor:-)

[Dolores]

Det kommer nok ann på legen du treffer på..

Hva mener du med konstruktiv hjelp? Psykolog, homeopat, samtale med legen, fysioterapi?

Hvis du er utbrent er det ingen mirakelkur som kan få deg fort tilbake til arbeid desverre. Man må ta tiden til hjelp. Så kanskje det riktige er nettopp å dra hjem og slappe av..

Utbrenthet tar det tid å få og tid å bli kvitt. Man glemmer ofte at lidelser som man har utviklet over måneder eller år i bunn og grunn trenger lang tid på å heles.

Hvis du har konkrete konstruktive forslag til legen så er det bare å foreslå det skulle jeg tro.

Jeg vil tro at det viktigste i din situasjon er å tenke igjennom hva som er årsaken til at du er der du er. Hva har slitt deg ut og fått deg deprimert.. Er depresjonen en følge av utbrentheten? Eller motsatt? Det ene følger gjerne det andre.

En endring i livssituasjonen er ofte en nødvendighet for å finne kreftene og overskuddet igjen..

Lykke til -og ta kroppens signaler på alvor:-)

Hei igjen og takk for svar!

Kan ikke si jeg synes dette er så lett. Jeg går ut fra at jeg egentlig håpet på at dere skulle si at legen ville ha en mirakelkur å komme med, men skjønner jo egentlig at det ikke går.

Hvorfor jeg har blitt slik er en kombinasjon av mange ting... Studier, deltidsjobb, ansvar for arrangementer... jeg har i det hele tatt påtatt meg for mye jobb (ikke bra når jeg i tillegg er perfeksjonist). Når så foreldrene mine bestemte seg for å gå fra hverandre midt oppi dette ble det litt vanskelig. Dette er en stund siden, så jeg har bremset ned på det meste, men følelsen av å ha for mye å tenke på henger igjen.

Jeg tror jeg skal gå til lege... Våknet litt når kjæresten min sa at jeg hadde blitt så alvorlig (jeg har alltid hatt lett for å le og vært tilhenger av en ganske barnslig form for humor) - og det var noe jeg ikke likte å høre. Så nå må jeg få ordnet opp - mirakelkur eller ei.

Takk for omtanken!

Dolores

[tigertrollet]

Hei igjen og takk for svar!

Kan ikke si jeg synes dette er så lett. Jeg går ut fra at jeg egentlig håpet på at dere skulle si at legen ville ha en mirakelkur å komme med, men skjønner jo egentlig at det ikke går.

Hvorfor jeg har blitt slik er en kombinasjon av mange ting... Studier, deltidsjobb, ansvar for arrangementer... jeg har i det hele tatt påtatt meg for mye jobb (ikke bra når jeg i tillegg er perfeksjonist). Når så foreldrene mine bestemte seg for å gå fra hverandre midt oppi dette ble det litt vanskelig. Dette er en stund siden, så jeg har bremset ned på det meste, men følelsen av å ha for mye å tenke på henger igjen.

Jeg tror jeg skal gå til lege... Våknet litt når kjæresten min sa at jeg hadde blitt så alvorlig (jeg har alltid hatt lett for å le og vært tilhenger av en ganske barnslig form for humor) - og det var noe jeg ikke likte å høre. Så nå må jeg få ordnet opp - mirakelkur eller ei.

Takk for omtanken!

Dolores

Jeg har full forståelse for at det ikke er lett. Jeg vet det av egen erfaring også desverre..

Jeg hadde vel på følelsen at du ønsket en mirakelkur ja...

På det du skriver synes det som du er i faregruppen for å bli utbrent. Du har mange jern i ilden, gir mye, tar på deg mye ansvar...og har sikkert problemer med å begrense det, sette grenser, si nei..

Det er ikke uvanlig at det er nettopp de som "klarer alt" som nettopp blir utbrent. Strikken tøyes så veldig langt før man tar affære...kanskje helt til den sprekker og man er helt komplett tom.

Du har fått signaler om at du har endret deg som person (humør etc). Ta det til deg og prøv å sette grenser nå.

Jeg beundrer nå de som er flinke til å sette grenser og er litt "egoistiske" og sier nei. Før syntes jeg de var trege og lite engasjerte, hadde lite pågangsmot etc..

Poenget er at de setter grenser og bruker ikke av reservelageret sitt.

Det gjør imidlertid antakelig du.. Og kroppen må lade seg opp. Gi den tid. En lege sa til meg at kroppen er som et batteri -det bør ikke lades ut igjen med én gang...

Dette kombinert med at du er perfeksjonist.. Du må begynne å sette grenser, Dolores!

God bedring :-)

[Gjest bi]

Har vært og er i denne situasjonen. Nå vet ikke jeg hvor godt du kjenner din lege. Sannsynligvis får du først sykemelding, og beskjed om å ta det med ro. Det er opp til deg å be om noe mer med engang, eller prøve først om du kommer deg opp ved å "ta deg fri fra jobben". Legen må gi deg henvisning til kommunal psykolog, men der er det lang ventetid. Du kan få time med det samme hos private, men det koster.

Hvis du ikke kommer deg opp og er så deprimert at du er bare sliten og orker ingenting, kan du fåantidepressiva av legen. Da kombineres det med oppfølging av lege og/eller psykolog.

Ingenting av dette er mirakelkur, "lykkepillen" ikke heller.

Fysisk mosjon og gjøre ting du liker er viktig. Å sette grenser betyr å ta hensyn til seg selv, ikke å sitte å gjøre ingenting. Det kan godt hende at jobb kan være "terapi", hvis du trives der.

Kanskje trenger du å koble av, gå på kurs, kino, konserter eller lese bøker og gjøre håndarbeid. Dette vet DU best selv, du får hjelp av fagpersonell ved å finne ut selv hva er best for deg. De kan ikke vite.

Lykke til, håper det går bra for deg.

[Ha-vanskelig]

Jeg har full forståelse for at det ikke er lett. Jeg vet det av egen erfaring også desverre..

Jeg hadde vel på følelsen at du ønsket en mirakelkur ja...

På det du skriver synes det som du er i faregruppen for å bli utbrent. Du har mange jern i ilden, gir mye, tar på deg mye ansvar...og har sikkert problemer med å begrense det, sette grenser, si nei..

Det er ikke uvanlig at det er nettopp de som "klarer alt" som nettopp blir utbrent. Strikken tøyes så veldig langt før man tar affære...kanskje helt til den sprekker og man er helt komplett tom.

Du har fått signaler om at du har endret deg som person (humør etc). Ta det til deg og prøv å sette grenser nå.

Jeg beundrer nå de som er flinke til å sette grenser og er litt "egoistiske" og sier nei. Før syntes jeg de var trege og lite engasjerte, hadde lite pågangsmot etc..

Poenget er at de setter grenser og bruker ikke av reservelageret sitt.

Det gjør imidlertid antakelig du.. Og kroppen må lade seg opp. Gi den tid. En lege sa til meg at kroppen er som et batteri -det bør ikke lades ut igjen med én gang...

Dette kombinert med at du er perfeksjonist.. Du må begynne å sette grenser, Dolores!

God bedring :-)

Hei,

Et flott og balansert innlegg! Som du sikkert vet...det er kun de som brenner som brenner ut.

Med vennlig hilsen,

[tigertrollet]

Hei,

Et flott og balansert innlegg! Som du sikkert vet...det er kun de som brenner som brenner ut.

Med vennlig hilsen,

"kun de som brenner som brenner ut"

Jo, det er nok sant det -desverre:)

[Gjest ikke undertegnet]

Hei igjen og takk for svar!

Kan ikke si jeg synes dette er så lett. Jeg går ut fra at jeg egentlig håpet på at dere skulle si at legen ville ha en mirakelkur å komme med, men skjønner jo egentlig at det ikke går.

Hvorfor jeg har blitt slik er en kombinasjon av mange ting... Studier, deltidsjobb, ansvar for arrangementer... jeg har i det hele tatt påtatt meg for mye jobb (ikke bra når jeg i tillegg er perfeksjonist). Når så foreldrene mine bestemte seg for å gå fra hverandre midt oppi dette ble det litt vanskelig. Dette er en stund siden, så jeg har bremset ned på det meste, men følelsen av å ha for mye å tenke på henger igjen.

Jeg tror jeg skal gå til lege... Våknet litt når kjæresten min sa at jeg hadde blitt så alvorlig (jeg har alltid hatt lett for å le og vært tilhenger av en ganske barnslig form for humor) - og det var noe jeg ikke likte å høre. Så nå må jeg få ordnet opp - mirakelkur eller ei.

Takk for omtanken!

Dolores

Jeg har vært i samme problemstillingen som deg. perfeksjonist som har jobbet mye. Trivdes med det.

Så gav livet meg en knyttneve ved å ordne så det ble mye sykdom og død rundt meg. Omsorgsoppgaver på toppen av alt altså. Det tok knekken på meg.

Feilen jeg gjorde var at jeg fokuserte på dette siste som hadde skjedd (sorgen) istedenfor å fokuserer på at siden jeg hadde jobbet så hardt i alle år så tålte jeg lite 'på toppen'.

Min leges konklusjon var at siden jeg var blitt syk av personlige årsaker, og ikke pga jobben (men hva kom første, høna eller egget?) så hadde jeg ikke krav på sykmelding.

Skulle jeg ha økonmisk støtte måtte jeg gå til sosialkontoret. Der ville jeg ikke fått noenting siden jeg har en mann som tjener godt.

Så altså, selv om jeg har jobbet full tid i tjuefem år, så har jeg ingen æyrkesskade', ergo får jeg greie meg selv.

Grei lege det der? Det verste er at han sto på sitt hele tiden. Det er sant at det står i loven at en ikke skal ha sykmelding av sosiale årsaker, men de fleste leger viser nå litt velvillighet, for å hjelpe folk over kneika.

Bare et tips! Kjør på at du har slitt deg ut på å jobbe. Fokuser lite på personlige og sosiale problemer. I begynenlsen ihvertfall. Det er det som er først sagt som blir husket....