Hvordan er det å jobbe på en kreftavdeling?

[Gjest lillemora]

Har fått tilbud om en jobb på en kreftavdeling og jeg kan velge hvilken enhet jeg vil jobbe på, (stråleavd.poliklinikk, ekspedisjon eller sengepost som sekretær). Jeg er usikker på om jeg ønsker å jobbe der fordi jeg synes det virker så trist og vanskelig med mennesker med slik alvorlig sykdom. Jeg har tror jeg lett for å bli påvirket og vil bli nedfor av slikt. Det jeg lurer på er om dette vil bedre seg etterhvert som jeg blir vant til det eller? har jo så gjerne lyst å bidra med noe positivt. Har noen erfaring å komme med.

[Gemini]

Jeg tror det er vanskelig å ikke la det gå inn over seg i større eller mindre grad, om man jobber på en kreftavdeling, særlig om det er mange med negativt utfall og kanskje spesielt om det er mange barn.

Jeg har selv en kollega på kontoret som har et kreftsykt barn som bare har kort tid igjen... Tror aldri jeg hadde orket jobbe på en slik avdeling selv, men det er jo noe hver og en må vurdere for seg selv.

Kanskje kunne du kontakte noen som jobber på en kreft-avdeling, for å høre litt hvordan man takler det?

[Caracola]

Hei du!!

Tror nok det å jobbe på en kreftavdeling kan være veldig sterkt. Men da både på en positiv og en negativ måte.

Man opplever jo dem som blir friske igjen også! Det må være en veldig fin følelse!!

Dessuten så kan man jo se det "positive i det negative"...å få hjelpe dem som er virkelig døds-syke til å få en så bra slutt på livet som mulig...og vite at man utgjør en forskjell for dem...det er nok også givende.

Men ellers støtter jeg Geminis forslag. Det er sikkert veldig nyttig å snakke med noen som faktisk jobber der fra før av!! Evt si til den mulige kommende arbeidsgiveren din hvilke tanker du går med, og spør om å få et møte/omvisning type ting på avdelingen for å få mer klarhet i saken.

Lykke til uansett hva du gjør!!

[Nemesis]

Har selv jobbet på en kreftavdeling som pleieassistent, en døgnpost for døende og for pasienter hvis familie trenger kortere avlastning. Jeg var veldig spent på hvordan det kom til å bli, men det gikk veldig mye lettere enn jeg trodde. Lurte en stund på om det var noe galt med meg siden det ikke gikk inn på meg i det hele tatt... Inntil en dag jeg møtte en pasient som bare var et år eldre enn meg (de fleste er eldre), det gjorde inntrykk. De aller fleste jeg støtte på var ved merkelig godt humør. Etter at sjokket over diagnosen har lagt seg kommer man gjerne til et stadium der man aksepterer sin tilstand og resignerer. Kreft er en jævlig sykdom, men de rammede trenger jo et apparat rundt seg. Jeg synes du skal ta stillingen, se på det som en utfordring.