Er det galt å snakke til barn du ikke kjenner?

[laguna1365380434]

Hei! Nå har jeg tydeligvis tråkket på noen tær uten at jeg skjønner hvorfor det var noe å bli sur for.. trodde tvert i mot jeg var hjelpsom og grei..

Saken er: på en tur på et stort kjøpesenter finner jeg ett stk hylende barn som tydeligvis er kommet bort fra kjente.. Jeg prater litt, spør om hvordan mor/far ser ut m.m

Ingen i sikte, men etter at ungen har roet seg litt, setter jeg ham på skuldrene sånn at han kan få oversikt, å kanskje få øye på de han er sammen med. Planen videre var å finne en vakt eller andre som kunne rope opp foreldrene..

men før jeg rekker å finne noen kommer det en rasende dame, og snapper pjokken og sender meg svært iltre blikk og forteller meg at jeg for helvete skal la ungen hennes være i fred..

Spørsmålet mitt er: var denne dama ei urepresenativ hurpe eller er det dårlig kotyme å hjelpe andres unger?? Jeg vet ikke "reglene", jeg har ikke barn selv.Jeg trodde da man skulle være grei og hjelpsom, og jeg syntes synd på ungen som var så fortvilet( Tror han var ca 2-3 år).. Det må nevnes at jeg ikke ser sånn skummel narkoman ut&sånn.. Er dame, om det er av betydning for saken..

Vil gjerne høre fra foreldre( og andre) om de blir sure for sånt..

[Gjest ChiengMai]

Hadde jeg mistet ungen min av syne hadde jeg ikke blitt sdur om noen hjalp ham.

På den annen side, dama haddesikkert fått seg en støkk, og da er det fort gjort å reagere"feil".

[Solsikke]

Jeg tror ikke jeg hadde reagert på den måten du her forteller. Og om barnet mitt var blitt borte så hadde jeg vel allerde oppdaget det og takket deg pent for at du fant han

[Gjest ooooooooops]

Du gjorde helt rett!!

Sannsynligvis var de bare offer for en overnervøs, hysterisk mor som var dritnervøs fordi hun hadde mistet godklumpen sin av syne.

Hun er sikkert skikkelig flau nå som hun har roet seg, ville jeg tro.

Du vet vi foreldre er jo overforoet på stoff om hvor farlig det er 'der ute' og om alt det farlige som kan skje med barnet hvis en ikke paser på hvert eneste sekund.

[Lykketrollet1365380351]

Hei.

Nei det er ikke galt å snakke til andres barn hvis de har gått seg bort.

Har faktisk tenkt tanken selv når jeg har hjulpet et barn som har mistet moren av syne,men det er bedre å få den kjeften enn at noe annet verre ville skjedd fordi ingen prøvde å hjelpe barnet i redsel for å bli anklaget for noe.

Tror nok at moren var litt overhysterisk selv fordi ungen var forsvunnet og når da barnet grein i tillegg var det lett å misforstå.

Ang slike ting bør man prøve å se på oppførselen til den som finner ungen..frks utrykket om de ser ut som de leter etter noen frks.

Men man tenker jo ikke helt klart når man er livredd for at barnet er bortført heller,det er en forelders verste mareritt, og folk flest tror ofte det verste.

Så ser du et forlatt barn en annen gang så vil jeg faktisk råde deg til å hjelpe barnet og heller bare ta sjansen på stressa foreldre.

Hilsen

[favn]

Ikke tenk på det, moren var redd, stresset og tenkte det verste. Jeg hadde sikkert reagert likedan.

[Gjest selje]

Hadde jeg mistet ungen min av syne hadde jeg ikke blitt sdur om noen hjalp ham.

På den annen side, dama haddesikkert fått seg en støkk, og da er det fort gjort å reagere"feil".

Liten ekstrakommentar: satt i stua hjemme (ser rett ut på liten stikkvei ut i stor vei) og la plutselig merke til en liten unge, ca 2 år, stå helt aleine og henge med vottene og se ulykkelig ut. Lente seg inntil gjerdet og grein. Ikke et menneske ellers i sikte. Jeg klarte det i tre minutter eller så, før jeg kastet meg ut av døra og løp ut av porten, bort stikkveien og satte meg på huk foran den nedgråtte, snørrete ungen. - Men lille venn, da, sa jeg høyt og forskrekket. - Er det ingen som passer på deg!

Da stakk en høy, frakkekledt og VELDIG gretten mann hodet rundt hjørnet (granhekk bak gjerdet, så han ikke) og lurte på hva jeg hadde med hans unge å gjøre. Han sto åpenbart og ventet på at ungen skulle trasse seg ferdig og komme.

Personlig har jeg aldri trodd på å trasse mot trassige unger, og trøstet meg på vei inn (følte meg dum, ikke sant, forkle og tøfler og treig kjerring) med at om ungen virkelig hadde rotet seg vekk fra sine, så var det jo viktig å LØPE ut! Masse biler der også.

Du gjorde helt rett og dama var dum. Oppriktig talt.

[Pappa Bjørn]

Godt noen bryr seg. Det er nok av de som bare går forbi noen som trenger hjelp, selv et gråtende lite barn uten å hjelpe. Til eksempel så fikk moren min et illebefinnende i en butikk. Hun stod i kø ved ferskvaren da hun segnet om og våknet igjen av at en mann stod å sparket henne hardt i siden og kjeftet at hun fikk se å kommme seg opp!

Hadde det vært mitt barn vi snakket om hadde jeg vært glad at noen brydde seg. Det er nok av farlige mennseker som jeg ikke ville skulle snakket til henne for å si det sånn. Dama var enten nervøs eller som du sier en bitch.

Synes du gjorde rett jeg.

[molli]

Jeg antar damen synes det så ut som om du spaserte avgårde og var på vei ut av kjøpesenteret med ungen hennes....Det er min store skrekk iallefall, at om han kommer bort fra oss, og noen plukker han med seg og går...!

Men jeg ville uansett aldri takket noen for hjelpen på det viset. Men regelen er; finner du en "foreldreløs" unge, ikke gå noen steder!! Stå stille der du møtte barnet, og bli der. Sett deg heller på huk og prat trøstende. Det virker mindre skremmende og truende for både barnet og foreldrene, enn at du har løftet opp barnet og er på vei vekk.

Det er også lettere å finne noen som står stille, enn å kretse rundt. Moren og faren til barnet er stort sett i nærheten, og det er verre for dem å finne igjen barnet om du flytter enda mer på det.

[Gjest Novembermom]

Kanskje hun trodde du skulle stikke av med barnet hennes? Og at det var derfor hun var så sint? Det er min store skrekk iallefall hver gang jeg er på store steder med barna våre..

Hvis jeg er på et senter med informasjonboks/sted ( eller hva jeg nå skal kalle det ), så går jeg bort med barnet der og de roper opp foreldrene til barnet.

Jeg ville spurt barnet om det var kommet bort fra foreldrene, og i så tilfelle, ville jeg som sagt gått bort til de som driver informasjonen eller funnet en vakt.

Det er det jeg har gjort hver gang og det er det jeg alltid kommer til å gjøre.

[Zirine]

Det er mulig jeg hadde blitt redd hvis jeg hadde sett mitt barn sitte på skuldrene til et fremmed menneske. Det kommer ann på omstendighetene - sannsynligvis hadde jeg blitt det.

Men jeg skjønner at du forsøkte å hjelpe - det ble bare oppfattet litt feil i tillegg til at du traff på en hurpe.

Fortsett å være hjelpsom du.

[dewey]

Poenget her var vel ikke at du snakket til og ville hjelpe et fremmed barn - tok det opp på skuldrene.

Det hadde jeg også reagert litt særlig dersom jeg hadde følt det stikket av angst man kjenner når ungen forsvinner på et stort og uoversiktelig sted som et kjøpesenter.

Vet ikke om jeg hadde vært ilter mot deg, men jeg hadde ikke likt at du to opp på skuldrene, nei.

[laguna1365380434]

Poenget her var vel ikke at du snakket til og ville hjelpe et fremmed barn - tok det opp på skuldrene.

Det hadde jeg også reagert litt særlig dersom jeg hadde følt det stikket av angst man kjenner når ungen forsvinner på et stort og uoversiktelig sted som et kjøpesenter.

Vet ikke om jeg hadde vært ilter mot deg, men jeg hadde ikke likt at du to opp på skuldrene, nei.

Hei og takk for svar! grunnen til at jeg løftet på barnet (etter å ha snakket først, og det var roligere ) Var at jeg ville at det skulle se noen kjente eller at noen skulle se ham, for det var mange mennesker inne på senteret. Tror kanskje det var derfor han hadde stukket seg vekk.. Men jeg skal huske på det hvis jeg opplever noe tilsvarende en annen gang.. Skal ikke løfte mer!

[laguna1365380434]

Kanskje hun trodde du skulle stikke av med barnet hennes? Og at det var derfor hun var så sint? Det er min store skrekk iallefall hver gang jeg er på store steder med barna våre..

Hvis jeg er på et senter med informasjonboks/sted ( eller hva jeg nå skal kalle det ), så går jeg bort med barnet der og de roper opp foreldrene til barnet.

Jeg ville spurt barnet om det var kommet bort fra foreldrene, og i så tilfelle, ville jeg som sagt gått bort til de som driver informasjonen eller funnet en vakt.

Det er det jeg har gjort hver gang og det er det jeg alltid kommer til å gjøre.

Takk for svar! Det var det som var min plan også! Nå vet jeg ikke om det senteret har en infoboks, men jeg hadde tenkt å finne en vakt for opprop.. Men det var sikkert teit å bevege seg a gårde med det! Gikk dog ikke langt, hadde bare kurs for nærmeste butikk..

[laguna1365380434]

Jeg antar damen synes det så ut som om du spaserte avgårde og var på vei ut av kjøpesenteret med ungen hennes....Det er min store skrekk iallefall, at om han kommer bort fra oss, og noen plukker han med seg og går...!

Men jeg ville uansett aldri takket noen for hjelpen på det viset. Men regelen er; finner du en "foreldreløs" unge, ikke gå noen steder!! Stå stille der du møtte barnet, og bli der. Sett deg heller på huk og prat trøstende. Det virker mindre skremmende og truende for både barnet og foreldrene, enn at du har løftet opp barnet og er på vei vekk.

Det er også lettere å finne noen som står stille, enn å kretse rundt. Moren og faren til barnet er stort sett i nærheten, og det er verre for dem å finne igjen barnet om du flytter enda mer på det.

Hei, takk for svar! Jeg har som sagt ikke så greie på unger, men jeg pratet jo selvfølgelig med guttungen, han ble blidere han!(Jeg spurte jo før jeg begynte å løfte på ham også) Jeg gikk ikke så langt, hele saken tok vel 10 min fra begynnelse til slutt.., og det var bare for å finne noen som kunne rope opp.. Det var mye folk å vanskelig for en på den høyden å se noe særlig.. Jeg noterer meg det du sier, om jeg skulle oppleve en lignende situasjon en annen gang:)

[laguna1365380434]

Godt noen bryr seg. Det er nok av de som bare går forbi noen som trenger hjelp, selv et gråtende lite barn uten å hjelpe. Til eksempel så fikk moren min et illebefinnende i en butikk. Hun stod i kø ved ferskvaren da hun segnet om og våknet igjen av at en mann stod å sparket henne hardt i siden og kjeftet at hun fikk se å kommme seg opp!

Hadde det vært mitt barn vi snakket om hadde jeg vært glad at noen brydde seg. Det er nok av farlige mennseker som jeg ikke ville skulle snakket til henne for å si det sånn. Dama var enten nervøs eller som du sier en bitch.

Synes du gjorde rett jeg.

Takk, det var hyggelig å høre! Det var ille det som skjedde med din mor, så kjipe folk kan være.. Håper hun er bra igjen nå!

Men jeg skjønner jo det at damen ble redd, når jeg fikk tenkt litt. Trodde først jeg hadde gått glipp av en eller annen slags regel, og haddebegått grove overtramp..

[laguna1365380434]

Det er mulig jeg hadde blitt redd hvis jeg hadde sett mitt barn sitte på skuldrene til et fremmed menneske. Det kommer ann på omstendighetene - sannsynligvis hadde jeg blitt det.

Men jeg skjønner at du forsøkte å hjelpe - det ble bare oppfattet litt feil i tillegg til at du traff på en hurpe.

Fortsett å være hjelpsom du.

Takk for svar! Har lest innleggene nedover, og lært.. Neste gang løfter jeg ikke, men finner en annen måte å hjelpe på

[laguna1365380434]

Ikke tenk på det, moren var redd, stresset og tenkte det verste. Jeg hadde sikkert reagert likedan.

Hei&takk for svar! Lest meg frem til av svarene jeg fikk at løfting er feil fremgangsmåte.. Og, du har rett, hun var sikkert super stressa! Ble bare så satt ut av at hun var så sint..

[laguna1365380434]

Hei.

Nei det er ikke galt å snakke til andres barn hvis de har gått seg bort.

Har faktisk tenkt tanken selv når jeg har hjulpet et barn som har mistet moren av syne,men det er bedre å få den kjeften enn at noe annet verre ville skjedd fordi ingen prøvde å hjelpe barnet i redsel for å bli anklaget for noe.

Tror nok at moren var litt overhysterisk selv fordi ungen var forsvunnet og når da barnet grein i tillegg var det lett å misforstå.

Ang slike ting bør man prøve å se på oppførselen til den som finner ungen..frks utrykket om de ser ut som de leter etter noen frks.

Men man tenker jo ikke helt klart når man er livredd for at barnet er bortført heller,det er en forelders verste mareritt, og folk flest tror ofte det verste.

Så ser du et forlatt barn en annen gang så vil jeg faktisk råde deg til å hjelpe barnet og heller bare ta sjansen på stressa foreldre.

Hilsen

Hei! Takk for svar! Jeg skal ikke løfte mere.. Heller finne på noe annet om det skulle gjenta seg.. Og jeg skjønner jo at hun var nervøs, men jeg ble så paff til å begynne med:)

[laguna1365380434]

Du gjorde helt rett!!

Sannsynligvis var de bare offer for en overnervøs, hysterisk mor som var dritnervøs fordi hun hadde mistet godklumpen sin av syne.

Hun er sikkert skikkelig flau nå som hun har roet seg, ville jeg tro.

Du vet vi foreldre er jo overforoet på stoff om hvor farlig det er 'der ute' og om alt det farlige som kan skje med barnet hvis en ikke paser på hvert eneste sekund.

Takk for hyggelig svar! Skjønner etter å ha lest svarene deres at damen var mer redd enn sint.. Det er godt å høre, for jeg ble vedig satt ut når hun bannet til meg!