Livsvalg

[Mimmy]

Jeg skulle ønske jeg var født med et normaltfungerende hode, istedetfor dette umulige rothodet som bare krangler til livet mitt for meg. De ville at jeg skulle søke uføretrygd, så nå har jeg gjort det, og håper jo at jeg ihvertfall får det. Det er ikke så veldig flott akkurat, å måtte gå på trygd resten av livet. Ellers så føler jeg at enten så synes folk synd på meg, eller så misliker de meg. Jeg har ikke klart å finne ut av hva de synes. Det er ikke noe jeg kan noe for, at jeg er født med denne lidelsen, men slik jeg føler det nå, så tror jeg kanskje at det er det andre mennesker vil jeg skal synes, at jeg skal skamme meg over å være annerledes og ha asperger syndrom. Men uavhengig av hva de andre tror, så klarer jeg ikke å la være å skamme meg over å være født sånn som jeg er, og være sånn som jeg er, og ikke klare å finne ut av ting. Og så har jeg så mye angst. Jeg kan kanskje søke om en støttekontakt, men da føler jeg at jeg nok igjen må ydmyke meg til å få hjelp til å være med på ting som jeg egentlig kunne spurt ei venninne om, dersom jeg hadde hatt ei venninne som bodde nær her. Og det har jeg ikke. Føler meg så verdiløs, så jeg vet ikke om det er verdt å ydmyke seg for, og kanskje til og med få avslag. Og så må jeg utsette meg for så angstfylte ting for i det hele tatt å kunne søke. Jeg skulle ønske jeg kunne klare å glede meg over livet. Nå syns jeg det bare er hardt, slitsomt, komplisert og ikke til å finne ut av, selv med all den hjelpen jeg har fått og får, og som jeg er veldig takknemlig for, men det hjelper egentlig så lite mot den følelsen av at jeg egentlig er et mindreverdig, nytteløst, håpløst menneske. Jeg tenker også av og til at det kanskje hadde vært best om jeg aldri hadde blitt født.

[Gjest soll]

Kjære Mimmy!

Jeg leste ditt innlegg og føler sånn inderlig trang til å trøste deg selv om medlidelse sikkert er det siste du ønsker,men du høres så fortvilet ut.

For endel år siden jobbet jeg med en gutt som hadde diagnosen asberger og i den forbindelse var jeg på ett seminar i Bergen ang. dette, der var det en ung pike i tyve årene som holdt ett foredrag for oss,hun hadde asberger og det var veldig sterkt å høre henne fortelle om sin barne/ungdomstid, om tiden før hun ble diagnosert og om alt kaoset i hodet hennes, jeg kommer aldri til å glemme henne og kansje det er derfor jeg føler for å svare på ditt innlegg.

Jeg håper du har kontakt med andre i din situasjon,en person med samme lidelse gir alltid god støtte, andre kan aldri sette seg inn i Deres livssituasjon.

Du skrev om at du kunne tenkt deg en støttekontakt på dinegen alder/en vennine å gjøre ting sammen med, dette var en god ide,her må legen din eller andre i helsevesenet du har kontakt med kunne hjelpe deg for dette har du helt sikkert rett på.

Kjære Mimmy jeg ønsker deg ett godt liv og tenker på deg.

Sandy

[Mimmy]

Kjære Mimmy!

Jeg leste ditt innlegg og føler sånn inderlig trang til å trøste deg selv om medlidelse sikkert er det siste du ønsker,men du høres så fortvilet ut.

For endel år siden jobbet jeg med en gutt som hadde diagnosen asberger og i den forbindelse var jeg på ett seminar i Bergen ang. dette, der var det en ung pike i tyve årene som holdt ett foredrag for oss,hun hadde asberger og det var veldig sterkt å høre henne fortelle om sin barne/ungdomstid, om tiden før hun ble diagnosert og om alt kaoset i hodet hennes, jeg kommer aldri til å glemme henne og kansje det er derfor jeg føler for å svare på ditt innlegg.

Jeg håper du har kontakt med andre i din situasjon,en person med samme lidelse gir alltid god støtte, andre kan aldri sette seg inn i Deres livssituasjon.

Du skrev om at du kunne tenkt deg en støttekontakt på dinegen alder/en vennine å gjøre ting sammen med, dette var en god ide,her må legen din eller andre i helsevesenet du har kontakt med kunne hjelpe deg for dette har du helt sikkert rett på.

Kjære Mimmy jeg ønsker deg ett godt liv og tenker på deg.

Sandy

Hei. Jeg syntes nok ualminnelig synd på meg selv, da jeg skrev dette om livsvalg. Det er ikke så ille som det av og til kan virke. Jeg har en mann som elsker meg, tak over hodet og mat på bordet. Og den pc jeg skriver dette på, den eier vi, og det samme med huset vi bor i og møblene som er der. Så jeg har mye å være takknemlig for. Så om lykkefølelsen synes fjern og uoppnåelig, så er jo veien fram til lykken også spennende. Men kanskje jeg skal søke om støttekontakt allikevel, så får jeg bare svelge stoltheten.

Men tusen takk for hilsenen din, selv om det ikke er så synd på meg som du tror, det er mange andre her i samfunnet som det er adskillig mere synd på enn meg.