Andres følelser (ønsker meninger)

[Gjest svingende]

Har en rett til å kreve hvordan andre skal føle? Om ikke hvordan kan en påvirke andres følelser?

Hva er det lureste og dummeste man kan si til en person som er sur, sint, trist og nedfor?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Siden følelser her og nå ikke er underlagt viljens styring, kan en selvsagt ikke kreve bestemte følelser. Ved målbevisst jobbing kan en påvirke følelser over tid som feks i en kognitiv terapi eller ved kun egeninnsats.

Det er dog grenser for hvor langt en kan påvirke følelser. En kvinnelig pasient jeg hadde ble utsatt for en fundamentalistisk lesbe som forlangte at hun skulle bli forelsket i henne for at de så kunne "gifte" seg.

Hva en gjør med følelsene (adferd), kan en bestemme over.

[favn]

Siden følelser her og nå ikke er underlagt viljens styring, kan en selvsagt ikke kreve bestemte følelser. Ved målbevisst jobbing kan en påvirke følelser over tid som feks i en kognitiv terapi eller ved kun egeninnsats.

Det er dog grenser for hvor langt en kan påvirke følelser. En kvinnelig pasient jeg hadde ble utsatt for en fundamentalistisk lesbe som forlangte at hun skulle bli forelsket i henne for at de så kunne "gifte" seg.

Hva en gjør med følelsene (adferd), kan en bestemme over.

Er bare dels enig med deg her, NHD.

Det er kanskje litt for enkelt å si at følelser ikke kan kan underlegges viljen?

Jeg tror tvert om at man til en viss grad kan styre seg selv inn og ut av ganske mange følelser, at vi kan manipulere oss selv inn og ut av forelskelser, redsler... Vi kan kort sagt bestemme oss for temmelig mye ved vårt følelsesliv.

Derimot er jeg selvsagt enig med deg i at _atferd_ kan styres av viljen, og at vi ikke er underlagt et (kaotisk) følelsesliv. Hvis ikke var vi jo ustabile outlaws...

[Tonette]

Er bare dels enig med deg her, NHD.

Det er kanskje litt for enkelt å si at følelser ikke kan kan underlegges viljen?

Jeg tror tvert om at man til en viss grad kan styre seg selv inn og ut av ganske mange følelser, at vi kan manipulere oss selv inn og ut av forelskelser, redsler... Vi kan kort sagt bestemme oss for temmelig mye ved vårt følelsesliv.

Derimot er jeg selvsagt enig med deg i at _atferd_ kan styres av viljen, og at vi ikke er underlagt et (kaotisk) følelsesliv. Hvis ikke var vi jo ustabile outlaws...

Enig med deg i at følelser i en viss grad kan styres av viljen.

Jeg har blandt annet kurert meg selv for min skrekk for sprøyter.

Og har jeg vært forelsket i feil person, har jeg tatt et valg, og forelskelsen har gått over etter ei stund.

[Lenny]

Er bare dels enig med deg her, NHD.

Det er kanskje litt for enkelt å si at følelser ikke kan kan underlegges viljen?

Jeg tror tvert om at man til en viss grad kan styre seg selv inn og ut av ganske mange følelser, at vi kan manipulere oss selv inn og ut av forelskelser, redsler... Vi kan kort sagt bestemme oss for temmelig mye ved vårt følelsesliv.

Derimot er jeg selvsagt enig med deg i at _atferd_ kan styres av viljen, og at vi ikke er underlagt et (kaotisk) følelsesliv. Hvis ikke var vi jo ustabile outlaws...

Hehh... hva er det egentlig du ikke er enig i???

Han sier jo nettop det at man kan påvirke følelsene.. altså det samme som deg.

[favn]

Hehh... hva er det egentlig du ikke er enig i???

Han sier jo nettop det at man kan påvirke følelsene.. altså det samme som deg.

Jeg leste NDHs innlegg på nytt, nøye, og forstår at jeg av en eller annen grunn ikke fikk med meg dette:

'Ved målbevisst jobbing kan en påvirke følelser over tid som feks i en kognitiv terapi eller ved kun egeninnsats.'

Takk for påminnelsen - selv om jeg nok ikke tror det kreves så mye innsats og viljestyrke som NDH antyder, jeg tror nemlig ikke det er så vanskelig å omforme følelsene, fjerne dem eller hva du vil...

[Gjest bebba]

Jeg leste NDHs innlegg på nytt, nøye, og forstår at jeg av en eller annen grunn ikke fikk med meg dette:

'Ved målbevisst jobbing kan en påvirke følelser over tid som feks i en kognitiv terapi eller ved kun egeninnsats.'

Takk for påminnelsen - selv om jeg nok ikke tror det kreves så mye innsats og viljestyrke som NDH antyder, jeg tror nemlig ikke det er så vanskelig å omforme følelsene, fjerne dem eller hva du vil...

Det er ofte vanskelig å "fjerne" følelser. Det er ikke bare spørsmål om viljestyrke. Hvorfor skulle mange ellers trenge terapi og behandling. Hvorfor er det så mange ulykkelige mennesker på grunn av f.eks. død, skilsmisse osv.osv. De som sørger lengst har ikke nødvendigvis mindre viljestyrke enn de andre.

[favn]

Det er ofte vanskelig å "fjerne" følelser. Det er ikke bare spørsmål om viljestyrke. Hvorfor skulle mange ellers trenge terapi og behandling. Hvorfor er det så mange ulykkelige mennesker på grunn av f.eks. død, skilsmisse osv.osv. De som sørger lengst har ikke nødvendigvis mindre viljestyrke enn de andre.

For all del. Jeg sier ikke at det er *knips* å fjerne følelser. Men jeg tror nok det i mange, mange tilfeller handler om å _ville_. Når folk sier at de f.eks. er helt slått ut av kjærlighetssorg - to år etter - er det fristenede å anta at dette handler om melankoli, altså det å _dyrke_ tapet. Tung sorg er forbigående, melankoli er en blivende tilstand som melankolikeren kjæler for.

Jeg tror sannelig det er et vestlig velstandsefenomen å vende seg mot sin egen navle i det uendelige, å ikke komme videre, bare meg, meg... *dukker*

PS: Jeg snakker selvsagt ikke om syke folk.

[Zirine]

For all del. Jeg sier ikke at det er *knips* å fjerne følelser. Men jeg tror nok det i mange, mange tilfeller handler om å _ville_. Når folk sier at de f.eks. er helt slått ut av kjærlighetssorg - to år etter - er det fristenede å anta at dette handler om melankoli, altså det å _dyrke_ tapet. Tung sorg er forbigående, melankoli er en blivende tilstand som melankolikeren kjæler for.

Jeg tror sannelig det er et vestlig velstandsefenomen å vende seg mot sin egen navle i det uendelige, å ikke komme videre, bare meg, meg... *dukker*

PS: Jeg snakker selvsagt ikke om syke folk.

Du har et poeng der favn.

[Gjest bebba]

For all del. Jeg sier ikke at det er *knips* å fjerne følelser. Men jeg tror nok det i mange, mange tilfeller handler om å _ville_. Når folk sier at de f.eks. er helt slått ut av kjærlighetssorg - to år etter - er det fristenede å anta at dette handler om melankoli, altså det å _dyrke_ tapet. Tung sorg er forbigående, melankoli er en blivende tilstand som melankolikeren kjæler for.

Jeg tror sannelig det er et vestlig velstandsefenomen å vende seg mot sin egen navle i det uendelige, å ikke komme videre, bare meg, meg... *dukker*

PS: Jeg snakker selvsagt ikke om syke folk.

Du har selvfølgelig et viktig poeng der, men dette med syke folk er vanskelig. Hvor går grensen over til det sykelige? Noen sorgreaksjoner blir også mere akseptert enn andre f.eks. er død mere akseptert i sorgsammenheng enn skilsmisse. Igjen er sorg etter skilsmisse etter langt ekteskap mere akseptert enn kjærlighetssorg etter kort forhold. Jeg synes ikke at det er lett å se og forstå andres følelser og vite hva som er hva. En vanvittig sorgreaksjon kan også bunne i andre ting hvor mennesket har vært såkalt "sterkt" før.

[favn]

Du har selvfølgelig et viktig poeng der, men dette med syke folk er vanskelig. Hvor går grensen over til det sykelige? Noen sorgreaksjoner blir også mere akseptert enn andre f.eks. er død mere akseptert i sorgsammenheng enn skilsmisse. Igjen er sorg etter skilsmisse etter langt ekteskap mere akseptert enn kjærlighetssorg etter kort forhold. Jeg synes ikke at det er lett å se og forstå andres følelser og vite hva som er hva. En vanvittig sorgreaksjon kan også bunne i andre ting hvor mennesket har vært såkalt "sterkt" før.

Det er klart du har rett, du og :-) Det er individuelt hvordan man reagerer, tenker og takler livskriser. Grensen for psyk.. nei, heldigvis slipper jeg å peke på den hos mennesker.

Men utstyrt med en viss porsjon common sense ser jeg ikke bort fra at endel med fordel kunne fått bedre livskvalitet dersom de _ville_ løfte blikket, skue mer utover, handle... framfor å gruble og gruble over og i sitt eget sinn. Ja, det sier seg nå selv, forresten.

Jeg tror nok kanskje det er blitt mer akseptert blant leger at skilsmisser og kjærlighetssorg slår folk ut på omtrent samme måte som når en nær og kjær dør. Men vi vanlige og dødelige (sic) tar vel lettere på skilsmisser og brudd - andres vel og merke.

Og det er helt sikkert slik du også sier, at tidligere ting kan dukke opp i forbindelse med nyere ting og doble katastrofen.

[Gjest bebba]

Det er klart du har rett, du og :-) Det er individuelt hvordan man reagerer, tenker og takler livskriser. Grensen for psyk.. nei, heldigvis slipper jeg å peke på den hos mennesker.

Men utstyrt med en viss porsjon common sense ser jeg ikke bort fra at endel med fordel kunne fått bedre livskvalitet dersom de _ville_ løfte blikket, skue mer utover, handle... framfor å gruble og gruble over og i sitt eget sinn. Ja, det sier seg nå selv, forresten.

Jeg tror nok kanskje det er blitt mer akseptert blant leger at skilsmisser og kjærlighetssorg slår folk ut på omtrent samme måte som når en nær og kjær dør. Men vi vanlige og dødelige (sic) tar vel lettere på skilsmisser og brudd - andres vel og merke.

Og det er helt sikkert slik du også sier, at tidligere ting kan dukke opp i forbindelse med nyere ting og doble katastrofen.

Jeg tror ikke at vanlige dødelige tar lettere på skilsmisser enn når noen dør. Jeg tror at begge deler er meget individuelt, og at det har vært undervurdert hittil med sorgreaksjoner etter skilsmisse.

Skilsmisse betyr en omveltning av livet og tap av håp og forventninger, ofte også økonomiske problemer. Det er heller ikke sikkert at den som ønsker skilsmissen har det lettere enn den som ikke ønsker det. Dette er altfor sammensatt. For å komme seg videre må en gjøre en egeninnsats, det er jeg enig i. De fleste har likevel behov for å la andre leie seg i perioder av livet, det er det som er utfordringen for vennskap og familiebånd.