om å føle seg "overkjørt",og sette seg i respekt.

[Gjest merrit]

Jeg er en person som lett lar meg "overkjøre", bli tråkket på og utnyttet.

Dette gjelder spesielt i jobbsituasjon.Er lite flink til å sette meg i respekt fra første stund, og si fra der og da.

Går heller og irriterer meg over lang tid, med planer om å snakke med vedkommende.Det fører som regel til at jeg ikke tør å konfontere den andre med problemet,og det koker bort i kålen.

Det er ikke snakk om mobbing, men småting som det å bli snakket til på en litt sjefete måte, godta å ta jobber som andre deligerer over på meg, og det å føle seg dirigert .

Utenom jobben har jeg også samme problemer ovenfor f.eks svigerforeldre, naboer og enkelte venner.

Noen ganger føler jeg meg urettferdig behandlet,og ting blir sagt, som jeg burde ha banket i bordet for der og da.

Jeg svelger hele tiden kameler.

Det oppstår også episoder ovenfor ungene mine,der jeg burde ha ordnet opp på vegne av dem,med f.eks foreldre.Dette er også svært vanskelig for meg.

Jeg kunne ønske dette var noe en kunne lære seg , for å unngå å bli overkjørt,og utnyttet.

Jeg er rett og slett for redd for konflikter, selv i de situasjoner jeg vet jeg blir urettmessig behandlet.

Folk lærer meg å kjenne, og vet at jeg er person som alltid er høflig tilbake uansett.Og da vet de vel at de kan holde på slik en annen gang.

Det jeg lurer på er når andre opplever lignende episoder,f.eks i jobbsammenheng.Sier dere fra med en gang,eller blir dere heller litt "paff" og lar andre få sjefe rundt?

Er det eneste mulighet å sette seg i respekt fra første stund?

Eller bør en tålerere mest mulig for å unngå konflikter?

Håper noen skjønner hva jeg mener .

[Gjest Pantus]

Det er en lang læringsprosess. Et skritt av gangen. Trening rett og slett. Øvelse gjør menster!

Jeg var også slik før at jeg taklet ikke si ifra. Engasjerte saken meg nok, endte det derfor kanskje med at jeg måtte bli så sint at jeg rett og slett sprakk. Og det ødelegger ofte for en slev. Da sier en ting en ikke burde si. Det blir fort usaklig.

Hvis en bare kommer igang med å si at 'det er jeg ikke enig i' av og til, så blir det lettere og lettere.

Ofte bunner dette med å ikke tøre være uenig med folk, i at en er redd for ikke å bli likt. Jeg har funnet trøst i tanken at det er mange jeg ikke kan fordra i det hele tatt, så derfor er det allikevel helt umulig at alle skal like meg.

Kjenner igjen den med å stå opp for ungene og at en egentlig er en så snill og forsiktig person på overflaten at en ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til uten å måtte ta fram storslegga.

For meg var det så personlighetsforankret at jeg måtte ha psykologhjelp for å få rettet på det. Det var andre ting jeg egentlig søkte hjelp til, men disse var egentlig forårsaket av dette problemet med å ikke kunne si ifra raskt nok, ofte nok og sterkt nok.

[sigga]

Hei på dei...

Første steg er å innse at en ikke orker å ha det slik lenger...Det har jeg og innsett nå, og har kommet i opprør med meg selv og mange andre rundt meg.

Har alltid følt at det jeg sier bare går inn og rett ut igjen hos folk jeg snakker med. Derfor er jeg nå kommet til at jeg skal ha en litt mer gi faan holdning, og ikke ta det så høytidlig om jeg kommer i konflikt med andre..jeg kan ikke gå rundt og være den som sier ha og ja, og ikke sier det jeg virkelig mener lenger.

En ting som jeg har oppdaget på min nye ferd er at andre mennesker nå begynner å spille på min samvittighet...fordet jeg endelig sier hva jeg vil....Et eksempel er at både min mor og min far vil komme på besøk i påsken...de er nyskilt...jeg er høygravid og har egentlig ikke ork til å ha folk i huset og har derfor sagt nei, det passer ikke for noen av dem.. Mamma spiller nå på min samvittighet og sier stadig vekk; "nei, vil du ikke ha meg der så.." Mens pappa ikke hører på meg og sier ; "ja, da får vi se etter påske da..." Men jeg har sagt at jeg ikke orker folk i huset før jeg nå er ferdig på føden og kommet hjem igjen...men det er det ingen av dem som har fått med seg.

Altså har de ikke hørt på det jeg har sagt.

I jobb sammenheng var jeg og den som alltid gjorde det jeg ble bedt om, uten å mukke...men etterpå tenkte jeg ofte at det var urettferdig at de oppgavene havnet på meg..,og begynte å si ifra, først humoristisk, men til slutt måtte jeg bare svar igjen, og be de ordne opp selv...Du føler deg ikke mye verdt hvis det er slik på jobb, og selvtilliten kommer sakte men sikkert når du oppdagre at folk hører på deg...Først vil de kanskje le av deg, for det de ikke har sett deg slik før og vil føle seg usikre på hva du mener, men ved å stå på ditt får du nok mer respekt etterhvert.

Jeg har og lært meg at jeg må tørre å være spydig og, for i noen tilfeller virker bare det...

[Gjest gkhjk]

1.La oss nå her skille mellom "høflig" og "føyelig" (Det er år 2003, og er disse to ordene synonyme for deg, kan du uten snev av dårlig samvittighet gjøre om på det!)

2.Folk tillater seg å være sånn fordi de vet at du lar dem gjøre det.

3.De tenker nødvendigvis ikke "høflig" om deg da, men "føyelig". (Ubevisst: en de kan kjøre over og dominere, en de ikke trenger å ta hensyn til for å komme nærmere sine mål eller få oppfylt sine behov.)

4.Følgende er viktig: DU -LÆRER- andre mennesker hvordan de skal behandle deg (gjennom måten du forholder deg til dem og deres væremåte mot deg på.)

5.Du må omstille din tankegang fra "passiv": "jeg er et offer, jeg er jo bare høflig, hvorfor kjører andre over meg", til aktiv: "Jeg er den eneste som kan lære andre hvordan de skal behandle meg, jeg er den som skal stå opp for meg selv og på en respektabel men bestemt måte markere for andre at jeg forventer å få mere respekt, for det fortjener jeg."

6.La oss herved la "høflighet" innebære å kunne si ifra på en bestemt,men respektfull måte som ikke er til å misforstå. Selv om du i oppveksten lærte at høflighet var å være stille og godta ting uten å mukke, er du voksen nå, og står fritt til å forandre dine tankemønstre om du vil.

Du kan få kjøpt bøker om HVORDAN du skal si ifra om ting og få respekt. (Ordvalg, stemmebruk, kroppsspråk.) Selvtillitstrening hadde kanskje heller ikke vært så dumt.

[Zelig]

Prøv å behandle deg selv med den samme respekten og høfligheten som du viser andre. Øv deg på å hevde dine meninger, og få andre til å lytte til deg. Øv deg på å si nei når du kjenner at det er feil å si ja, øv deg på å si ifra når noen ber deg om å gjøre noe, og du synes det er galt. Kanskje tar det litt tid, men man må begynne et sted. Du trenger ikke å gjøre det HVER gang, men f.eks en gang i uken til å begynne med.

Det går fint an å sette seg i respekt selv om man fra før har latt seg overkjøre (av erfaring). Men det er ikke gjort over natten og det kommer ikke gratis. Men det er ikke så veldig vanskelig heller, det er bare å begynne.

[musikeren]

Jeg har en leveregel som jeg prøver å følge: Så lenge jeg kan se meg sjøl i speilet etterpå, og si til meg sjøl at jeg står for det jeg sa og gjorde, så er det greit. Det vil si at det jeg har sagt eller gjort, er blitt levert på en saklig og ålreit måte. Har du den vissheten i ryggen kan du tillate deg å si det meste. Og du BØR si fra, der og da. Ikke gro inne med det. Åssen skal folk ellers lære seg til å ta hensyn til deg, hvis du ikke sier fra?:-)