Bør jeg fortelle min side av saken?

[AnonymBruker]

For 10 år siden gikk jeg om min daværende samboer i fra hverandre. Sammen har vi to barn som i dag er voksne eller snart voksne. Den utløsende årsaken til bruddet var at hun fant seg en annen mann. Hun fikk tilbud om å bryte dette forholdet slik at vi sammen kunne prøve å rette vårt forhold, men hun valgte istedenfor å bryte ut og bli sammen med den andre mannen. Det tok ca 6 måneder fra dette forholdet starter til det ble avslørt. Hun maktet aldri å erkjenne dette overfor meg og de siste 6 månedene var en voldsom belasting for alle siden jeg skjønte hva som egentlig var i fred med å skje. Ungene ble dradd inn i dette spillet da hun oppsøkte den andre mannen sammen med barna mens vi ennå var sammen. I årene etter har hun aldri beklaget det som skjedde og har noe av dette blitt nevnt av meg blir jeg møtt med et voldsomt raseri. Hun er i dag gift med denne mannen og til barna har hun fortalt løgner om hvordan de traff hverandre og når det ble et par osv..

 

Hun har snakket og snakker fremdeles nedsettende om meg og bemerker jeg dette skjuler hun seg bak at hun bare fleiper. Jeg er lei av dette. Føler at jeg er blitt gjort til syndebukk for dette samlivsbruddet siden hun har fortalt til dem at vi gikk i fra hverandre siden vi kranglet så mye og at jeg var så mye sinna. Jeg var mye fortvilet og sinna når jeg så hva som skjedde med oss, men ellers var jeg en snill og hyggelig mann.

 

Så kommer jeg til mitt dilemma/spørsmål. Bør jeg i dag fortelle mine barn min versjon av saken. At moren forlot meg og vår lille familie til fordel for en annen mann? At bruddet skyldes hennes utroskap og ikke mitt humør. Hvis hun ikke hadde snakket nedsettende om meg osv hadde jeg aldri gjort det, men jeg føler nå at jeg er blitt gjort til gjenstand for noe som ikke er min feil og at ungene bør vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Anonymous poster hash: 97f7a...3b5

[Kayia]

For 10 år siden gikk jeg om min daværende samboer i fra hverandre. Sammen har vi to barn som i dag er voksne eller snart voksne. Den utløsende årsaken til bruddet var at hun fant seg en annen mann.

 

Hun er i dag gift med denne mannen og til barna har hun fortalt løgner om hvordan de traff hverandre og når det ble et par osv..

 

Hun har snakket og snakker fremdeles nedsettende om meg og bemerker jeg dette skjuler hun seg bak at hun bare fleiper. Jeg er lei av dette. Føler at jeg er blitt gjort til syndebukk for dette samlivsbruddet siden hun har fortalt til dem at vi gikk i fra hverandre siden vi kranglet så mye og at jeg var så mye sinna. Jeg var mye fortvilet og sinna når jeg så hva som skjedde med oss, men ellers var jeg en snill og hyggelig mann.

 

Bør jeg i dag fortelle mine barn min versjon av saken.

Jeg kjenner saken bare ut fra det du sier her, og svaret mitt er påvirket av det, samt hvordan jeg ville tenkt og reagert om dette skjedde i min krets.

 

Om jeg var deg ville jeg ikke sagt noe til ungene såfremt de ikke spør. Det har gått ti år, og resten rundt dere har gått videre nå. Om bruddet er vanskelig for deg fremdeles ville jeg tatt opp dette med fastlegen. Kanskje hadde det vært fornuftig å snakke med en psykolog nå?

 

Dersom ditt sinne ikke har vedvart disse årene men var knyttet til utroskapen og bruddet ville jeg tatt dette med stoisk ro. I såfall kjenner ungene deg som hyggelig og snill i dag, og som voksne skjønner de at man kan bli følelsesmessig satt ut av spill under et brudd slik du ble for ti år siden. Om de fremdeles kjenner deg som en sint mann bør du jobbe med sinnet ditt selv eller sammen med en profesjonell.

 

Dersom din eks fremdeles snakker ubegrunnet nedlatende  om deg ville jeg bedt om en prat på tomannshånd. Si at du syns det er unødvendig å holde konflikten mellom dere varm, og at det er feil å blande barna inn i det at dere ikke greide å leve sammen. Dersom dere fremdeles holder konflikten varm via dårlig samarbeid, dårlig klima rundt ungene, ikke kan møte til markeringer sammen etc bør dere ta en prat og avtale å endre kursen. Dette fordrer at dere begge greier å være litt ydmyke, og dessuten at dere greier å lytte til det den andre har å si.  

Endret 7. april 2014 av Kayia

[lurerveldig1365381053]

Hei og takk for svar

Jeg fremstår ikke som en sinna og bitter mann i dag. Heller tvert i mot Er i forhold og har det bedre enn noen gang. Grunnen til at jeg tar dette opp er som sagt at min x til stadig snakker nedsettende om meg overfor ungene, som  f.eks: Du vet at du har det gode utsende fra din mor, ikke sant hehehe. Du vet din far en dum, hehehe osv...

Når jeg tar henne på dette skjuler hun seg bak at jeg må tåle en fleip. Men jeg tror ikke hun mener dette som en fleip. Hun nektet å arrangere konfirmasjon sammen fordi da kunne sannheten om bruddet kommet frem overfor "hennes nye familie" og har aldri fremstått som ydmyk etter bruddet. Jeg er redd for at ungene er blitt farget av hennes syn og skadet mitt forhold til dem.

Jeg er lei av at det er henne som har hatt "krav på sannheten" etter dette bruddet og jeg har blitt fremstilt som det store synder. Noen som overhode ikke stemmer.

Tror ikke jeg trenger en psykolog osv...og for orden skyld gikk jeg faktisk til det i tiden etter bruddet.

[Gjest Gargamel]

Jeg synes du kan tillate deg å fortelle din versjon hvis hun stadig legger frem en versjon for barna hvor du er syndebukk. Bare husk at hun vet bedre enn deg hvorfor hun gjorde det slutt.

 

Du kan allikevel fortelle om DIN opplevelse av saken, og kanskje si at du fikk *følelsen* av at årsaken først og fremst var denne nye mannen.

 

Hvis du i tillegg klarer å gjøre det uten å snakke stygt om henne er det større sjanse for at de tror på deg og sympatiserer med deg.

[Kayia]

Hei og takk for svar

Jeg fremstår ikke som en sinna og bitter mann i dag. Heller tvert i mot Er i forhold og har det bedre enn noen gang. Grunnen til at jeg tar dette opp er som sagt at min x til stadig snakker nedsettende om meg overfor ungene, som  f.eks: Du vet at du har det gode utsende fra din mor, ikke sant hehehe. Du vet din far en dum, hehehe osv...

Når jeg tar henne på dette skjuler hun seg bak at jeg må tåle en fleip. Men jeg tror ikke hun mener dette som en fleip. Hun nektet å arrangere konfirmasjon sammen fordi da kunne sannheten om bruddet kommet frem overfor "hennes nye familie" og har aldri fremstått som ydmyk etter bruddet. Jeg er redd for at ungene er blitt farget av hennes syn og skadet mitt forhold til dem.

Jeg er lei av at det er henne som har hatt "krav på sannheten" etter dette bruddet og jeg har blitt fremstilt som det store synder. Noen som overhode ikke stemmer.

Tror ikke jeg trenger en psykolog osv...og for orden skyld gikk jeg faktisk til det i tiden etter bruddet.

Jeg skjønner, og som deg tror jeg heller ikke det hun sier er ment som fleip men som et "stikk". At hun motsetter seg å feire konfirmasjon sammen tyder jo ikke akkurat på at hun er i det fleipete hjørnet i forhold til deg hehe....

 

Når det kommer til årsaken til bruddet og hennes utroskap ville jeg likevel ikke fortalt hele sannheten til barna (uten at de selv spør), og da nettopp av hensyn til barna. Den gordiske knute her er jo hvem du gjør dette for sant, - deg, eller ungene? Unger har svært skjelden behov for å vite hva foreldre gjør under dyna, og de ønsker heller ikke å megle mellom foreldre de er glad i. De ønsker som regel alltid at begge foreldre skal være glade og fornøyde, og jeg tror derfor ikke du handler for barnas rette om du gjør dette dyneløftet. Det virker som "oppreisingen" handler om deg og det du syns er urettferdig her (forståelig nok), men det ville jeg forsøkt å håndtere på annet vis om jeg var deg.

 

Tillegg: Om bruddet blir nevnt kan du jo si at "en sak har alltid to sider" el.l, og spør de om utroskap kan du kanskje si at "det kan de høre om mamma vil fortelle mer om". På en sånn måte får du både sagt at det er to sider av en sak, samtidig som du ikke gjør det du misliker at hun gjør - nemlig snakker med ungene om dere. Siden du har et godt forhold til ungene gjetter jeg nemlig at tiden er på din side...

[AnonymBruker]

Jeg skjønner, og som deg tror jeg heller ikke det hun sier er ment som fleip men som et "stikk". At hun motsetter seg å feire konfirmasjon sammen tyder jo ikke akkurat på at hun er i det fleipete hjørnet i forhold til deg hehe....

 

Når det kommer til årsaken til bruddet og hennes utroskap ville jeg likevel ikke fortalt hele sannheten til barna (uten at de selv spør), og da nettopp av hensyn til barna. Den gordiske knute her er jo hvem du gjør dette for sant, - deg, eller ungene? Unger har svært skjelden behov for å vite hva foreldre gjør under dyna, og de ønsker heller ikke å megle mellom foreldre de er glad i. De ønsker som regel alltid at begge foreldre skal være glade og fornøyde, og jeg tror derfor ikke du handler for barnas rette om du gjør dette dyneløftet. Det virker som "oppreisingen" handler om deg og det du syns er urettferdig her (forståelig nok), men det ville jeg forsøkt å håndtere på annet vis om jeg var deg.

 

Tillegg: Om bruddet blir nevnt kan du jo si at "en sak har alltid to sider" el.l, og spør de om utroskap kan du kanskje si at "det kan de høre om mamma vil fortelle mer om". På en sånn måte får du både sagt at det er to sider av en sak, samtidig som du ikke gjør det du misliker at hun gjør - nemlig snakker med ungene om dere. Siden du har et godt forhold til ungene gjetter jeg nemlig at tiden er på din side...

 

Jeg hadde vært enig med deg om barna var små, men dette er jo voksne barn som normalt har forutsetning til å kunne se litt større på dette enn svart/hvitt. Voksne barn forstår vanligvis at ikke alt i foreldrenes liv handler om dem, og jeg synes det må være helt greit at denne saken ikke handler om dem, og at nå som de er voksne ønsker far å åpne kortene. Jeg er enig med Gargamel. Jeg får ikke følelsen av at far ønsker å fremstille mor som syndebukk eller at barna skal måtte megle mellom dem, eller ta side. De er voksne og bør være i stand til å tenke og handle selvstendig.

Anonymous poster hash: bbfa6...a6f

[Madelenemie]

 

For 10 år siden gikk jeg om min daværende samboer i fra hverandre. Sammen har vi to barn som i dag er voksne eller snart voksne. Den utløsende årsaken til bruddet var at hun fant seg en annen mann. Hun fikk tilbud om å bryte dette forholdet slik at vi sammen kunne prøve å rette vårt forhold, men hun valgte istedenfor å bryte ut og bli sammen med den andre mannen. Det tok ca 6 måneder fra dette forholdet starter til det ble avslørt. Hun maktet aldri å erkjenne dette overfor meg og de siste 6 månedene var en voldsom belasting for alle siden jeg skjønte hva som egentlig var i fred med å skje. Ungene ble dradd inn i dette spillet da hun oppsøkte den andre mannen sammen med barna mens vi ennå var sammen. I årene etter har hun aldri beklaget det som skjedde og har noe av dette blitt nevnt av meg blir jeg møtt med et voldsomt raseri. Hun er i dag gift med denne mannen og til barna har hun fortalt løgner om hvordan de traff hverandre og når det ble et par osv..

 

Hun har snakket og snakker fremdeles nedsettende om meg og bemerker jeg dette skjuler hun seg bak at hun bare fleiper. Jeg er lei av dette. Føler at jeg er blitt gjort til syndebukk for dette samlivsbruddet siden hun har fortalt til dem at vi gikk i fra hverandre siden vi kranglet så mye og at jeg var så mye sinna. Jeg var mye fortvilet og sinna når jeg så hva som skjedde med oss, men ellers var jeg en snill og hyggelig mann.

 

Så kommer jeg til mitt dilemma/spørsmål. Bør jeg i dag fortelle mine barn min versjon av saken. At moren forlot meg og vår lille familie til fordel for en annen mann? At bruddet skyldes hennes utroskap og ikke mitt humør. Hvis hun ikke hadde snakket nedsettende om meg osv hadde jeg aldri gjort det, men jeg føler nå at jeg er blitt gjort til gjenstand for noe som ikke er min feil og at ungene bør vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Anonymous poster hash: 97f7a...3b5

 

Hei!

 

Hvis barna dine er voksne og det kan være nyttig informasjon for dem/noe de ønsker, så syns jeg du skal si det.

 

Jeg syns selv oppklaringer, særlig avgjørende, slike som fører til samlivsbrudd kan være oppklarende, særlig i ettertid, om man lurer på hvorfor.

 

Det der med å ta i mot baksnakk og "skitt", er også tyngende i lengden, til slutt får man nok, det kan være befriende og bare få sagt akkurat og omtrent i en setning, hva som også er et aspekt av en sak.

 

Men mens barna er små, må man jo tenke på dem og beskytte dem fra å bli brikker i et voksenspill.

 

Likevel blir det feil at man lar seg rakke ned på, uten innsigelser resten av livet.

[Kayia]

Hei!

 

Hvis barna dine er voksne og det kan være nyttig informasjon for dem/noe de ønsker, så syns jeg du skal si det.

 

Jeg syns selv oppklaringer, særlig avgjørende, slike som fører til samlivsbrudd kan være oppklarende, særlig i ettertid, om man lurer på hvorfor.

 

Det der med å ta i mot baksnakk og "skitt", er også tyngende i lengden, til slutt får man nok, det kan være befriende og bare få sagt akkurat og omtrent i en setning, hva som også er et aspekt av en sak.

 

Men mens barna er små, må man jo tenke på dem og beskytte dem fra å bli brikker i et voksenspill.

 

Likevel blir det feil at man lar seg rakke ned på, uten innsigelser resten av livet.

Det er ti år siden bruddet og ungene er voksne. Jeg syns det er mange måter å løse ting på som ikke går ut på å kaste ved på et bål ved å sette seg ned og fortelle "Den Sanne Historien Om Mamma". Feks er det mulig å "bruke" dette for å sørge for en felles oppreden i framtidige dåp/ navnedager eller bryllup. Jeg tenker det er bedre å gå framover framfor å gå bakover etter ti år.

Endret 7. april 2014 av Kayia

[Kalevaala]

Bare om barna spør.  

 

Jeg er selv skilsmissebarn - voksen nå - og kan ikke tenke meg noe kleinere enn når en av mine foreldre har forsøkt seg på forklaring av hvorfor ting ble som de ble.  Det vil jeg helst ikke vite noe om.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig i tvil på om jeg bør gjøre dette og hadde aldri vurdert det heller om min x hadde visst en smule ydmykhet og ikke fremstilt bruddet så skjevt.

Hun har i alle år nektet å innrømme noe skyld for bruddet selv om jeg har sagt til henne at det var feil som jeg også gjorde. Har også sagt til henne at jeg bærer ingen nag til henne lengre og bare ønsket er bra samarbeid angående barna.

 

Når hun allikevel da ikke da faktisk kan være så pass ærlig, eller i det minste ikke fortelle løgner om meg, da blir jeg rett og slett litt forbannet.

 

Det ender da opp med at barna sitter igjen med hennes forklaring og hvor rett er det da? Skal de leve videre i troen på at jeg gjorde alt galt, mens moren var en helgen?

 

 

Anonymous poster hash: 97f7a...3b5

[Kayia]

Det ender da opp med at barna sitter igjen med hennes forklaring og hvor rett er det da? Skal de leve videre i troen på at jeg gjorde alt galt, mens moren var en helgen?

Om ting er som du sier, nemlig at hun går og småhakker i din retning, at du har et godt forhold til dem og at ungene syns du er en hyggelig og snill kar så er det neppe sånn at de går rundt og tenker at du var en syndebukk og hun en helgen. De skjønner sannsynligvis derimot at det var noe ugreit i dynamikken mellom dere, og at dere nok begge hadde skyld i det som skjedde....

 

Legg dette bak deg du, og fortsett heller å være snill og hyggelig med ungene dine

[motorPrøysen]

Slik du beskriver eksen din høres hun ut som et menneske som ikke er i stand til å føle på skyld, aggresjon og dårlig samvittighet, men projiserer det over på omgivelsene. Det virker ikke som hun er i stand til å se sin rolle og sitt ansvar i bruddet mellom dere, men lar deg ta hele byrden.

 

Hvis du ikke har gjort det bør du si til eksen din at du ikke aksepterer at hun snakker nedsettende om deg, hverken direkte eller bak ryggen din. Det beste er om du er konkret og svarer henne idet hun har kommet med et mer eller mindre subtilt stikk. 

 

Jeg tenker nok også at barna dine aner eller vet mer om dette enn moras versjon, ikke minst siden du nevner at hun brukte dem som påskudd og tok dem med til mannen hun var utro med. Jeg har ikke noe råd om hva du bør eller ikke bør gjøre i forhold til å fortelle "din versjon", men jeg ville synes det var forståelig om du gjorde det. 

[AnonymBruker]

Takk for innspill. Jeg ønsker ikke fremstå som en bitter mann i dag. Det er jeg ikke. Er sammen med ei jente og har det bedre enn noen gang. Har et veldig bra forhold til mine barn og er faktisk en veldig god far.

HAr alltid stilt opp for dem og strekt meg svært langt for å ha en godt samarbeid med mor selv om hun ikke har gjort det samme tilbake.

Hennes spydigheter har økt kraftig de siste par år, ca på samme tiden som jeg ble sammen med min kjæreste.

Jeg faller nok ned på en avgjørelse at jeg snakker med x`en og ber henne skjerpe seg eller så vil jeg fortelle min sannhet til ungene.

 

Om ungene en gang spør vil de få høre sannheten.

 

 

Anonymous poster hash: 97f7a...3b5

[Kayia]

Jeg faller nok ned på en avgjørelse at jeg snakker med x`en og ber henne skjerpe seg eller så vil jeg fortelle min sannhet til ungene.

 

Om ungene en gang spør vil de få høre sannheten.

En grei løsning syns jeg.

[Lillemus]

Jeg faller nok ned på en avgjørelse at jeg snakker med x`en og ber henne skjerpe seg eller så vil jeg fortelle min sannhet til ungene.

 

Om ungene en gang spør vil de få høre sannheten.

 

Anonymous poster hash: 97f7a...3b5

 

Om hun kommer med løgner når dere er tilstede alle sammen ville jeg bare sagt helt rolig at - "Det du sier nå er ikke sant, det som skjedde var...." ikke lagd noen scene av det, bare rolig sagt det du mener er fakta.

 

Om ungene sier at "mamma sier at du..." så ville jeg gjort det på samme måte - rolig sagt at det er hennes versjon, men at din oppfatning av hva som hendte sånn og slik.