Når de nære ikke " ser"...

[AnonymBruker]

Fler som har opplevd at de nærmeste ikke har sett din psykiske lidelse ?

Jeg opplevde dette under min depresjon og også helse arbeidere sagt mine nære bagatelliserte . Jeg sliter med dette i etterkant , men tenker det kanskje ikke er lett å oppdage forandringer ift mennesker du omgås hver dag . For min del opplevde jeg noe som minnet om et begrenset engasjent og villighet til å se og bidra til at jeg fikk hjelpen jeg trengte når jeg fryktet den selv. Resultatet ble at jeg brukte rus som rop om hjelp med nokså kjipe konsekvenser , dette kan selvsagt jeg bare skylde meg selv for men noe desperat og blindt tok meg .

 Vi har snakket ut om dette men jeg kjenner min tillit er svekket ift at min " nærmeste pårørende " bryr seg når det gjelder dersom dette skulle skje igjen . Samtidig må en kanskje tenke at en kan lære av erfaringen , ikke minst selv .

Tok tid før min pårørende var villig til selv -kritikk for sin manglende involvering . Men kanskje forventer jeg for mye? Kan en som pårørende ta for gitt at folk hjelpes når de er innunder det psykiske helsevernet ? Jeg tror ikke det .

Anonymkode: a87b1...cf2

[emilie321]

Har selv opplevd at helsepersonell har vist mer omsorg og støtte enn mine nærmeste pårørende noensinne har vært i nærheten av. Så jeg stoler mer på at helsevesenet kan hjelpe enn de som var mine nærmeste pårørende. Sier var, for etter at datteren min ble voksen så er det hun som er min nærmeste pårørende. Hun prøver jeg å skjerme mest mulig, men allikevel så ser hun jo når jeg er dårligere. Blir jeg for dårlig så vet jeg at hun vil gripe inn, henne stoler jeg 100 % på. En annen ting er om det er riktig at hun skal ha "ansvaret" for meg hvis jeg blir psykisk syk igjen.

[frosken]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fler som har opplevd at de nærmeste ikke har sett din psykiske lidelse ?

Jeg opplevde dette under min depresjon og også helse arbeidere sagt mine nære bagatelliserte . Jeg sliter med dette i etterkant , men tenker det kanskje ikke er lett å oppdage forandringer ift mennesker du omgås hver dag . For min del opplevde jeg noe som minnet om et begrenset engasjent og villighet til å se og bidra til at jeg fikk hjelpen jeg trengte når jeg fryktet den selv. Resultatet ble at jeg brukte rus som rop om hjelp med nokså kjipe konsekvenser , dette kan selvsagt jeg bare skylde meg selv for men noe desperat og blindt tok meg .

 Vi har snakket ut om dette men jeg kjenner min tillit er svekket ift at min " nærmeste pårørende " bryr seg når det gjelder dersom dette skulle skje igjen . Samtidig må en kanskje tenke at en kan lære av erfaringen , ikke minst selv .

Tok tid før min pårørende var villig til selv -kritikk for sin manglende involvering . Men kanskje forventer jeg for mye? Kan en som pårørende ta for gitt at folk hjelpes når de er innunder det psykiske helsevernet ? Jeg tror ikke det .

Anonymkode: a87b1...cf2

Jeg tenker at man som voksen - og ikke-psykotisk - må ta ansvar selv for å kommunisere med ord og formidle til sine behandlere hvordan man har det. Jeg synes ikke det er rimelig å forvente at pårørende skal klare å se hvilke behov man har.

Jeg tenker også at når du nå har hatt en dårlig erfaring, så må du i en tilsvarende situasjon selv sørge for å be om hjelp, du vet jo nå at andre i familien ikke kan se hva du trenger og ikke nødvendigvis har overskudd til å ta over ansvaret.

Ikke sjelden medfører psykisk lidelse at man har lite overskudd til å se andre enn seg selv og sin situasjon. Kanskje trenger du å være litt mer opptatt av hvordan din nærmeste pårørende blir påvirket av dine vansker? Jeg tenker at i stedet for å være opptatt av om ens pårørende vil gripe inn ved en ny vanskelig situasjon, vil det være mye mer konstruktivt å være opptatt av hva du selv kan gjøre.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, frosken skrev:

Jeg tenker at man som voksen - og ikke-psykotisk - må ta ansvar selv for å kommunisere med ord og formidle til sine behandlere hvordan man har det. Jeg synes ikke det er rimelig å forvente at pårørende skal klare å se hvilke behov man har.

Jeg tenker også at når du nå har hatt en dårlig erfaring, så må du i en tilsvarende situasjon selv sørge for å be om hjelp, du vet jo nå at andre i familien ikke kan se hva du trenger og ikke nødvendigvis har overskudd til å ta over ansvaret.

Ikke sjelden medfører psykisk lidelse at man har lite overskudd til å se andre enn seg selv og sin situasjon. Kanskje trenger du å være litt mer opptatt av hvordan din nærmeste pårørende blir påvirket av dine vansker? Jeg tenker at i stedet for å være opptatt av om ens pårørende vil gripe inn ved en ny vanskelig situasjon, vil det være mye mer konstruktivt å være opptatt av hva du selv kan gjøre.

Jeg ser absolutt ikke bort i fra at folk som sliter psykisk lett glemmer hvilken negativ påvirkning de kan ha , f.eks. Mht til familieliv og barn. Jeg begynte nesten å gråte over at du  finner det nødvendig å minne meg på det , for det er ikke noe jeg bevisst ønsker å se forbi eller ikke ta inn.

Samvittigheten er svart og jeg syns det er svært trist og vondt når jeg opplever jeg ikke håndterer alle forventninger eller kjenner på det å ha nok med meg selv 😢

Jeg syns imidlertid selv jeg har "rett " til å kjenne på å være skuffet over ikke å ha følt meg sett i en veldig vanskelig ( og tilspisset ) situasjon hvor mistro og angst  behøvde hele meg og helsearbeidere henvendte seg til min nærmeste pårørende .

Anonymkode: a87b1...cf2

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser absolutt ikke bort i fra at folk som sliter psykisk lett glemmer hvilken negativ påvirkning de kan ha , f.eks. Mht til familieliv og barn. Jeg begynte nesten å gråte over at du  finner det nødvendig å minne meg på det , for det er ikke noe jeg bevisst ønsker å se forbi eller ikke ta inn.

Samvittigheten er svart og jeg syns det er svært trist og vondt når jeg opplever jeg ikke håndterer alle forventninger eller kjenner på det å ha nok med meg selv 😢

Jeg syns imidlertid selv jeg har "rett " til å kjenne på å være skuffet over ikke å ha følt meg sett i en veldig vanskelig ( og tilspisset ) situasjon hvor mistro og angst  behøvde hele meg og helsearbeidere henvendte seg til min nærmeste pårørende .

Anonymkode: a87b1...cf2

Forstår deg kjempegodt, men er ikke like lett å forstå slike ting om en ikke er psyk selv. 

Du føler en sårhet over å ikke ha blitt sett og forstått av dine nærmeste når det gjaldt som mest. Det er det lov til å uttrykke uten å få alt snudd rundt til at alt er din egen feil. Du peker utover, men så blir altså pila snudd sånn at den peker tilbake til deg. Det synes jeg er urettfedig og unødvendig å gjøre mot et menneske som bare vil åpne seg opp om hvilke følelser som ble satt i sving av å oppleve å bli "sviktet" av sine nærmeste. 

Du har min fulle sympati og forståelse, for jeg har opplevd lignende selv. Men jeg tror det er riktig som frosken sier, at man (f.eks du og jeg) må bli flinkere til å kommunisere at vi har det dårlig. Ingen er tankelesere, men jeg er helt enig med deg i at de som kjenner oss best burde merke at noe er galt. 

Anonymkode: b2522...760

[frosken]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser absolutt ikke bort i fra at folk som sliter psykisk lett glemmer hvilken negativ påvirkning de kan ha , f.eks. Mht til familieliv og barn. Jeg begynte nesten å gråte over at du  finner det nødvendig å minne meg på det , for det er ikke noe jeg bevisst ønsker å se forbi eller ikke ta inn.

Samvittigheten er svart og jeg syns det er svært trist og vondt når jeg opplever jeg ikke håndterer alle forventninger eller kjenner på det å ha nok med meg selv 😢

Jeg syns imidlertid selv jeg har "rett " til å kjenne på å være skuffet over ikke å ha følt meg sett i en veldig vanskelig ( og tilspisset ) situasjon hvor mistro og angst  behøvde hele meg og helsearbeidere henvendte seg til min nærmeste pårørende .

Anonymkode: a87b1...cf2

Det er ikke noe vanskelig å skjønne at det gjorde vondt å ikke bli sett i tilstrekkelig grad av din nærmeste. Det jeg allikevel reagerer på er at du selv etter at dere har snakket om det som skjedde, så fortsetter du å holde fast ved "din rett til å være skuffet"? Jeg tror at dersom man skal klare seg som familie gjennom vanskelige faser med sykdom, så er man helt nødt til å gå videre og ikke dvele for mye med de hendelsene som ikke har vært optimale. Det er krevende både å være syk og å være pårørende til en som er syk.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår deg kjempegodt, men er ikke like lett å forstå slike ting om en ikke er psyk selv. 

Du føler en sårhet over å ikke ha blitt sett og forstått av dine nærmeste når det gjaldt som mest. Det er det lov til å uttrykke uten å få alt snudd rundt til at alt er din egen feil. Du peker utover, men så blir altså pila snudd sånn at den peker tilbake til deg. Det synes jeg er urettfedig og unødvendig å gjøre mot et menneske som bare vil åpne seg opp om hvilke følelser som ble satt i sving av å oppleve å bli "sviktet" av sine nærmeste. 

Du har min fulle sympati og forståelse, for jeg har opplevd lignende selv. Men jeg tror det er riktig som frosken sier, at man (f.eks du og jeg) må bli flinkere til å kommunisere at vi har det dårlig. Ingen er tankelesere, men jeg er helt enig med deg i at de som kjenner oss best burde merke at noe er galt. 

Anonymkode: b2522...760

Takk for forståelse 💙Jeg var ikke ute etter sympati - men ønsket å problematisere hvordan det er vanskelig å komme over at jeg følte meg så sviktet i denne settingen/ tiden  .

Jeg vet det heller ikke er lett å være den personen som er funksjonell , i jobb og skal holde familie - " skuta" over vannet når den andre parten er konstant trøtt , undrar seg plikter og kanskje ikke blir sitt vanlige " jeg". Dette handler  også i høg grad om å ta ansvar , skåne barna og sørge for at rutiner opprettholdes . Jeg har sagt min pårørende og har lov å være sint på meg fordi jeg ikke så selv i tide mine behov  , eller klarte å ta imot tilbud om mer hjelp oa . Men det er sårt å kjenne seg lite sett, når en har det vondt ,av folk som jeg forventer kjenner meg og vet hvem jeg er . Det er vondt å fortsatt kjenne på usikkerhet Mht å bli sett når kommunikasjonen er mer på plass og forhold litt mer normalisert . Tilgivelse er viktig , og syns og det er viktig å ikke gi andre skyld , du er selv aktør . 

Anonymkode: a87b1...cf2

[AnonymBruker]

28 minutter siden, frosken skrev:

Det er ikke noe vanskelig å skjønne at det gjorde vondt å ikke bli sett i tilstrekkelig grad av din nærmeste. Det jeg allikevel reagerer på er at du selv etter at dere har snakket om det som skjedde, så fortsetter du å holde fast ved "din rett til å være skuffet"? Jeg tror at dersom man skal klare seg som familie gjennom vanskelige faser med sykdom, så er man helt nødt til å gå videre og ikke dvele for mye med de hendelsene som ikke har vært optimale. Det er krevende både å være syk og å være pårørende til en som er syk.

Det er et feil fokus å ha dersom du går og bærer nag , jeg prøver å ikke gjøre det . Det et likevel lett og overveldes av dette og kjenne seg bitter . Vet det ikke er bra og gjør vondt verre . Jeg tror  det og kan bli verre om en ikke tar en samtale om dette  når en føler seg skuffet. 

 

Anonymkode: a87b1...cf2

[Villanda]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fler som har opplevd at de nærmeste ikke har sett din psykiske lidelse ?

Jeg opplevde dette under min depresjon og også helse arbeidere sagt mine nære bagatelliserte . Jeg sliter med dette i etterkant , men tenker det kanskje ikke er lett å oppdage forandringer ift mennesker du omgås hver dag . For min del opplevde jeg noe som minnet om et begrenset engasjent og villighet til å se og bidra til at jeg fikk hjelpen jeg trengte når jeg fryktet den selv. Resultatet ble at jeg brukte rus som rop om hjelp med nokså kjipe konsekvenser , dette kan selvsagt jeg bare skylde meg selv for men noe desperat og blindt tok meg .

 Vi har snakket ut om dette men jeg kjenner min tillit er svekket ift at min " nærmeste pårørende " bryr seg når det gjelder dersom dette skulle skje igjen . Samtidig må en kanskje tenke at en kan lære av erfaringen , ikke minst selv .

Tok tid før min pårørende var villig til selv -kritikk for sin manglende involvering . Men kanskje forventer jeg for mye? Kan en som pårørende ta for gitt at folk hjelpes når de er innunder det psykiske helsevernet ? Jeg tror ikke det .

Anonymkode: a87b1...cf2

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fler som har opplevd at de nærmeste ikke har sett din psykiske lidelse ?

Jeg opplevde dette under min depresjon og også helse arbeidere sagt mine nære bagatelliserte . Jeg sliter med dette i etterkant , men tenker det kanskje ikke er lett å oppdage forandringer ift mennesker du omgås hver dag . For min del opplevde jeg noe som minnet om et begrenset engasjent og villighet til å se og bidra til at jeg fikk hjelpen jeg trengte når jeg fryktet den selv. Resultatet ble at jeg brukte rus som rop om hjelp med nokså kjipe konsekvenser , dette kan selvsagt jeg bare skylde meg selv for men noe desperat og blindt tok meg .

 Vi har snakket ut om dette men jeg kjenner min tillit er svekket ift at min " nærmeste pårørende " bryr seg når det gjelder dersom dette skulle skje igjen . Samtidig må en kanskje tenke at en kan lære av erfaringen , ikke minst selv .

Tok tid før min pårørende var villig til selv -kritikk for sin manglende involvering . Men kanskje forventer jeg for mye? Kan en som pårørende ta for gitt at folk hjelpes når de er innunder det psykiske helsevernet ? Jeg tror ikke det .

Anonymkode: a87b1...cf2

Hvordan hadde du ønsket at din nære skulle involvere eller bry seg? Tolker det som at han skulle sørge for at du fikk hjelp fra helsevernet.  Stemmer det?

Det kommer vel an på alvorlighetsgrad, men om en ikke er helt handlingslammet, eller psykotisk som frosken skriver, ville jeg synest det er mest naturlig å selv be om hjelp fra helsevesenet. 

Selv vil jeg ha minst mulig involvering fra pårørende når det gjelder sykdom og behandling. Når jeg er dårlig, vil jeg bli møtt som ellers. Om han skulle blande seg for mye i behandling og kontakt med mine hjelpere, tror jeg at jeg ville føle meg umyndig- og barnsliggjort.

Jeg vil heller ikke ha noen særbehandling, bortsett fra å slippe å gå ut av huset de gangene jeg ikke kan slutte å grine.

 

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, emilie321 skrev:

Har selv opplevd at helsepersonell har vist mer omsorg og støtte enn mine nærmeste pårørende noensinne har vært i nærheten av. Så jeg stoler mer på at helsevesenet kan hjelpe enn de som var mine nærmeste pårørende. Sier var, for etter at datteren min ble voksen så er det hun som er min nærmeste pårørende. Hun prøver jeg å skjerme mest mulig, men allikevel så ser hun jo når jeg er dårligere. Blir jeg for dårlig så vet jeg at hun vil gripe inn, henne stoler jeg 100 % på. En annen ting er om det er riktig at hun skal ha "ansvaret" for meg hvis jeg blir psykisk syk igjen.

Kanskje lurt å tenke over hva en skal gjøre seiv , hva en kan forvente av andre slik at du vet når du Evt blir  dårlig igjen .

Anonymkode: a87b1...cf2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje lurt å tenke over hva en skal gjøre seiv , hva en kan forvente av andre slik at du vet når du Evt blir  dårlig igjen .

Anonymkode: a87b1...cf2

Derfor er det kjekt med kriseplan/mestringspla. Du kan lage en selv, eller få hjelp av en behandler til det.

Anonymkode: b2522...760

[Gjest Gargamel]

Hei

Jeg skjønner at du er skuffet. Du føler kanskje at din nærmeste ikke var der på den måten du ønsket da du trengte det aller mest. Nå har du fått en unnskyldning, men jeg får inntrykk av at du kjempet nok i motbakke for å komme dit.  De færreste vil uten videre godta en historie hvor de selv er skurken. Folk vil nesten automatisk peke på noen andre. Det er nok viktig å vise at du ser hvordan situasjonen var vanskelig for dem, så får du håpe at de også ser deg også.

Ellers synes jeg godt du kan si hvordan du vil at de skal reagere neste gang. Helst helt konkret hva de skal gjøre. Det er ikke meningen du skal stå alene med problemene.

[Villanda]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Derfor er det kjekt med kriseplan/mestringspla. Du kan lage en selv, eller få hjelp av en behandler til det.

Anonymkode: b2522...760

Kan vere greit i samarbeid med behandler. Og evt.  pårørende. Underskrift av behandler og kopi til alle helsearbeidere du har med å gjøre, og evt. nærmeste pårørende, dersom denne skal bidra med noe. 

Selv vil jeg ikke at pårørende skal ha kopi. Tror han lett vil bli unødig bekymra ved normale svingninger da.