Gå til innhold
barelurerpå

Brudd

Anbefalte innlegg

barelurerpå

Hei!
 

Min samboer overrasket meg med at hun ikke vil ha dette forholdet mer etter 12 år, to barn på 4 og 5, katt og hund.

Vi kjøpte for noen år siden et hus hvor jeg står som hovedlåntaker og hun som medlåntaker, men problemet er at det huset ble kjøpt fra hennes foreldre og de krevde at huset skulle stå 100% på henne. 

Hun har opp gjennom årene pådratt seg mye økonomiske problemer og den dumme meg som elsket og fortsatt elsker henne, har tatt opp mer gjeld i bank med høy rente for å betale gjelden hun skyldte her og der, samt kjøpt bil med lån og laget utleieleilighet for ekstra inntekt.

All gjeld er på dumme meg, imens hun står fri. Vi har skrevet samboeravtale, men før vi i det heletatt kjøpte bolig.

Hun presterer å si at hun skal ta over boliglånet, men jeg vet at hun ikke får noe lån med hennes økonomiske bakgrunn.

Det jeg vil fram til er at jeg håper jeg har rett på ny takst og få noe igjen til at jeg faktisk kan starte livet på nytt, barna må jo ha tak over hodet da dem kommer til meg!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

frosken
48 minutter siden, barelurerpå skrev:

Hei!
 

Min samboer overrasket meg med at hun ikke vil ha dette forholdet mer etter 12 år, to barn på 4 og 5, katt og hund.

Vi kjøpte for noen år siden et hus hvor jeg står som hovedlåntaker og hun som medlåntaker, men problemet er at det huset ble kjøpt fra hennes foreldre og de krevde at huset skulle stå 100% på henne. 

Hun har opp gjennom årene pådratt seg mye økonomiske problemer og den dumme meg som elsket og fortsatt elsker henne, har tatt opp mer gjeld i bank med høy rente for å betale gjelden hun skyldte her og der, samt kjøpt bil med lån og laget utleieleilighet for ekstra inntekt.

All gjeld er på dumme meg, imens hun står fri. Vi har skrevet samboeravtale, men før vi i det heletatt kjøpte bolig.

Hun presterer å si at hun skal ta over boliglånet, men jeg vet at hun ikke får noe lån med hennes økonomiske bakgrunn.

Det jeg vil fram til er at jeg håper jeg har rett på ny takst og få noe igjen til at jeg faktisk kan starte livet på nytt, barna må jo ha tak over hodet da dem kommer til meg!

Jeg ville ha kontaktet en advokat om jeg var deg. Her kan det trenges hjelp til opprydning.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gargamel
På 2.10.2017 den 9.51, barelurerpå skrev:

Hei!
 

Min samboer overrasket meg med at hun ikke vil ha dette forholdet mer etter 12 år, to barn på 4 og 5, katt og hund.

Vi kjøpte for noen år siden et hus hvor jeg står som hovedlåntaker og hun som medlåntaker, men problemet er at det huset ble kjøpt fra hennes foreldre og de krevde at huset skulle stå 100% på henne. 

Hun har opp gjennom årene pådratt seg mye økonomiske problemer og den dumme meg som elsket og fortsatt elsker henne, har tatt opp mer gjeld i bank med høy rente for å betale gjelden hun skyldte her og der, samt kjøpt bil med lån og laget utleieleilighet for ekstra inntekt.

All gjeld er på dumme meg, imens hun står fri. Vi har skrevet samboeravtale, men før vi i det heletatt kjøpte bolig.

Hun presterer å si at hun skal ta over boliglånet, men jeg vet at hun ikke får noe lån med hennes økonomiske bakgrunn.

Det jeg vil fram til er at jeg håper jeg har rett på ny takst og få noe igjen til at jeg faktisk kan starte livet på nytt, barna må jo ha tak over hodet da dem kommer til meg!

Ja, du bør kontakte advokat. Jeg håper det står et eller annet i samboeravtalen som hjelper deg. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lillemus
På 2.10.2017 den 9.51, barelurerpå skrev:

Vi kjøpte for noen år siden et hus hvor jeg står som hovedlåntaker og hun som medlåntaker, men problemet er at det huset ble kjøpt fra hennes foreldre og de krevde at huset skulle stå 100% på henne. 

Ajaj! Det var en særdeles lite gjennomtenkt handling og hennes foreldre høres noe kyniske ut.

Jeg sier som de andre - ta kontakt med en advokat med høy kompetanse på skillsmisser. Lykke til.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
barelurerpå

Takk for svar alle sammen.

Grunnen var at hun ikke har følelser lenger og aner ikke selv hvorfor. "Skrudd av" for å skrive eksakte ord.

Jeg har forklart gang på gang at jeg elsker henne like mye som da vi møttes og at vi må samarbeide for å møte problemene og at dette er noe hun vil føle igjen, men hun er låst fast.

Hun har heldigvis gått med på å prøve èn time parterapi, så der håper jeg at vi begge får hjelp og blir dyttet i riktig retning.

Det krysser jeg fingrene for, men timen er jo nesten i utkanten av måneden og det er som en evighet for meg som virkelig vil få dette til å fungere.

Lagde mat og tente lys som stod klar da hun kom hjem, men det var for mye.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
barelurerpå

Hun mener jeg maser når jeg snakker med henne om det at vi trenger å pleie forholdet, tenke på barnas fremtid og samarbeide mot en bedre framtid, og at jeg dytter henne mer og mer vekk hver gang jeg snakker om det.

Hva bør jeg gjøre nå om noen har tips?

Det blir vel for dumt å late som ingenting, det gjør det vel verre?

Ønsker jo at det er hun som faktisk tar iniativet til å gjøre noe mer, enn at jeg prøver og prøver og prøver og prøver og får alltid samme beskjeden..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Gargamel
5 timer siden, barelurerpå skrev:

Hun mener jeg maser når jeg snakker med henne om det at vi trenger å pleie forholdet, tenke på barnas fremtid og samarbeide mot en bedre framtid, og at jeg dytter henne mer og mer vekk hver gang jeg snakker om det.

Hva bør jeg gjøre nå om noen har tips?

Det blir vel for dumt å late som ingenting, det gjør det vel verre?

Ønsker jo at det er hun som faktisk tar iniativet til å gjøre noe mer, enn at jeg prøver og prøver og prøver og prøver og får alltid samme beskjeden..

 Det er i grunnen et oversiktlig problem du har: Hun har ikke følelser lenger, hun vil egentlig ikke jobbe med det og hun vil gjøre det slutt. Jeg tror du har lite å spille på her, dessverre. Hun liker ikke at du "maser" men du løser nok ikke problemet ved å gjøre ingenting heller. Sporet du er inne i fungerer ikke. Hun blir bare brydd av lys og middag, som gir et press på å gjengjelde noen følelser.

Jeg foreslår at du bare tenker fremover og forbereder deg praktisk på at det blir slutt. Dette inkluderer å finne en vond advokat som kan hjelpe deg med det økonomiske. Det *kan* hende følelsene hennes snur når du er enig i bruddet, hvis hun er den typen, men ikke regn med det. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Caprioli

+1 til siste taler.

Det er ofte slik i et forhold at det dør hen for en av partene lenge før bruddet kommer. Denne parten har gjerne brukt lang tid på å komme dit, har arbeidet seg gjennom det og er ferdig med saken når bruddet annonseres. Det høres ut som det er tilfelle hos dere.

Det er leit, sårt og frustrerende å møte en slik situasjon, men det er sannsynligvis lite annet du kan gjøre enn å ordne opp for deg selv så godt du kan.

Og her skal du være på vakt - Alt for mange velger å la seg avspise med for lite når verdiene skal fordeles, fordi de er midt oppe i en vanskelig, kaotisk og slitsom situasjon og bare vil bli ferdig med det.

Få med deg en tredjepart som kan hjelpe deg å hindre at det skjer. Advokat høres lurt ut.

Lykke til!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
På 2.10.2017 den 9.51, barelurerpå skrev:

Hei!
 

Min samboer overrasket meg med at hun ikke vil ha dette forholdet mer etter 12 år, to barn på 4 og 5, katt og hund.

Vi kjøpte for noen år siden et hus hvor jeg står som hovedlåntaker og hun som medlåntaker, men problemet er at det huset ble kjøpt fra hennes foreldre og de krevde at huset skulle stå 100% på henne. 

Hun har opp gjennom årene pådratt seg mye økonomiske problemer og den dumme meg som elsket og fortsatt elsker henne, har tatt opp mer gjeld i bank med høy rente for å betale gjelden hun skyldte her og der, samt kjøpt bil med lån og laget utleieleilighet for ekstra inntekt.

All gjeld er på dumme meg, imens hun står fri. Vi har skrevet samboeravtale, men før vi i det heletatt kjøpte bolig.

Hun presterer å si at hun skal ta over boliglånet, men jeg vet at hun ikke får noe lån med hennes økonomiske bakgrunn.

Det jeg vil fram til er at jeg håper jeg har rett på ny takst og få noe igjen til at jeg faktisk kan starte livet på nytt, barna må jo ha tak over hodet da dem kommer til meg!

Først av alt må jeg ærlig si at et brudd er forferdelig tungt. Det kan ta tid å komme over det. Jeg vet ikke noe om årsaken til bruddet, men det virker som om hun har bestemt seg, og dermed så er det bare å la henne gå. Og tenke at du fortjener kjærlighet og mer enn hun har å gi deg. Jeg har selv hatt tunge brudd, og jeg snudde meg for lenge tilbake. Men per i dag så vet jeg at det blir helt feil å håpe på at en som kunne miste følelsene for meg skal komme tilbake Aldri be på dine knær for henne. La henne gå om det er det hun vil. Hun vet at du fortsatt elsker henne, og da er det hennes problem at hun vil gi slipp på en som elsker henne.  Du er verdt så mye mer. 

Jeg ville ha forhørt meg med en advokat om det økonomiske. 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
På 6.10.2017 den 9.41, barelurerpå skrev:

Takk for svar alle sammen.

Grunnen var at hun ikke har følelser lenger og aner ikke selv hvorfor. "Skrudd av" for å skrive eksakte ord.

Jeg har forklart gang på gang at jeg elsker henne like mye som da vi møttes og at vi må samarbeide for å møte problemene og at dette er noe hun vil føle igjen, men hun er låst fast.

Hun har heldigvis gått med på å prøve èn time parterapi, så der håper jeg at vi begge får hjelp og blir dyttet i riktig retning.

Det krysser jeg fingrene for, men timen er jo nesten i utkanten av måneden og det er som en evighet for meg som virkelig vil få dette til å fungere.

Lagde mat og tente lys som stod klar da hun kom hjem, men det var for mye.

Så dette først nå. Jeg har lært etter mine brudd. Gir de ikke en sjanse igjen når noen bryter med meg. Da er de ut!. Å bryte er en sterk sak etter min mening. Det er ikke noe å leke med. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Caprioli

Bra at du tar inn det følelsesmessige aspektet, Mina1, er lett for oss å sitte og være rasjonelle.

Stjeler denne fra et annet forum, hva gjelder sorgprosesser:

Det første du må gjøre er å erkjenne at det kommer til å gjøre vondt. Det ér tungt, og livet kan kjennes håpløst ut. Det er hverken farlig eller feil. Det blir derimot lettere å takle dersom du aksepterer at akkurat nå så er det tøft.

Det vonde går over til slutt, det gjør det for alle. Det kan gå fort eller det kan ta lang tid. Det kommer an på forhold som hvor følelsesmessig engasjert du var i forholdet, hvem ønsket ut, så du for deg at det skulle vare resten av livet, og så videre.

Men - Å ta det tungt er i bunn og grunn en bra ting. Det viser at du er i stand til å elske et annet menneske og legge mye av deg i bollen for det dere har sammen. Der kommer godt med når du er klar til å gå videre med en ny partner.

Frem til da så er det lurt å gjøre som du selv er inne på, nemlig å holde seg aktiv. Du må finne en balanse mellom å ta innover deg de tunge tankene, og det å skyve dem i bakgrunnen gjennnom å gjøre andre ting. Å bare gjøre det ene eller det andre er ingen god ting. Du ønsker ikke være hverken den som låser døra og sitter inne og gråter tre måneder i strekk, eller den som døyver det vonde gjennom å være så aktiv at tankene aldri får rom.

Når det gjelder sorgprosesser så er det mye kvasivitenskapelig tøv ute og går, så hold deg unna google. Det finnes for eksempel ikke belegg for ideen om at en sorg må bearbeides ved å mentalt jobbe seg gjennom den (sitte og gråte), og at du dermed bør dykke ned i dette så tidlig som mulig, hvis ikke må du ta det siden. Sorgen bearbeider seg selv, og på ulik måte fra person til person. Kjenner du for å tenke på det og gråte en kveld så gjør det. Kjenner du mer for å få tankene på avstand ved å finne på noe, så gjør det.

Det blir bra til slutt! Og ikke bry deg om mas fra andre om at du må finne deg en ny for å legge det bak deg. Du kjenner selv når du er klar for det.

Alle går vi gjennom noe slike runder i livet og jeg kan love deg at det ikke vil kjennes sånn for alltid :-)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
26 minutter siden, Caprioli skrev:

Bra at du tar inn det følelsesmessige aspektet, Mina1, er lett for oss å sitte og være rasjonelle.

Stjeler denne fra et annet forum, hva gjelder sorgprosesser:

Det første du må gjøre er å erkjenne at det kommer til å gjøre vondt. Det ér tungt, og livet kan kjennes håpløst ut. Det er hverken farlig eller feil. Det blir derimot lettere å takle dersom du aksepterer at akkurat nå så er det tøft.

Det vonde går over til slutt, det gjør det for alle. Det kan gå fort eller det kan ta lang tid. Det kommer an på forhold som hvor følelsesmessig engasjert du var i forholdet, hvem ønsket ut, så du for deg at det skulle vare resten av livet, og så videre.

Men - Å ta det tungt er i bunn og grunn en bra ting. Det viser at du er i stand til å elske et annet menneske og legge mye av deg i bollen for det dere har sammen. Der kommer godt med når du er klar til å gå videre med en ny partner.

Frem til da så er det lurt å gjøre som du selv er inne på, nemlig å holde seg aktiv. Du må finne en balanse mellom å ta innover deg de tunge tankene, og det å skyve dem i bakgrunnen gjennnom å gjøre andre ting. Å bare gjøre det ene eller det andre er ingen god ting. Du ønsker ikke være hverken den som låser døra og sitter inne og gråter tre måneder i strekk, eller den som døyver det vonde gjennom å være så aktiv at tankene aldri får rom.

Når det gjelder sorgprosesser så er det mye kvasivitenskapelig tøv ute og går, så hold deg unna google. Det finnes for eksempel ikke belegg for ideen om at en sorg må bearbeides ved å mentalt jobbe seg gjennom den (sitte og gråte), og at du dermed bør dykke ned i dette så tidlig som mulig, hvis ikke må du ta det siden. Sorgen bearbeider seg selv, og på ulik måte fra person til person. Kjenner du for å tenke på det og gråte en kveld så gjør det. Kjenner du mer for å få tankene på avstand ved å finne på noe, så gjør det.

Det blir bra til slutt! Og ikke bry deg om mas fra andre om at du må finne deg en ny for å legge det bak deg. Du kjenner selv når du er klar for det.

Alle går vi gjennom noe slike runder i livet og jeg kan love deg at det ikke vil kjennes sånn for alltid :-)

Det stemmer hva du sier. Det følelsesmessige er veldig vanskelig i et brudd. Et brudd er veldig tungt. 

Jeg har selv vært igjennom et tungt brudd for over et og et halvt år siden, men jeg har fortsatt opp og nedturer inni meg med det. Det har vært en tung tid, og det vil bli en tung tid etterpå. Men det er hva man gjør med det. Man må jobbe med seg selv. Og man må ikke alltid tro at de beste ideer er å bare gå videre å finne en ny. for alle. Det kan gjøre sorgen tyngre. Man skal ikke gå videre for å få bekreftelser eller for å hevne seg på eksen... Man skal gå videre når man selv føler seg klar for det. Jeg fikk beskjed av enkelte: move on , bare på dagen etter at jeg var dumpet. Men det er ikke så lett når man har hatt følelser. 

Det er viktig å erkjenne for seg selv at man er verdt noe. Personen man elsket, ønsker å gi slipp på en person som elsker seg. Personen ønsker å finne en ny partner. Noe som vedkommende tror er bedre. Og en vedkommende tror at hun / han vil elske mer. Derfor er det viktig å snu ryggen til, og la personen få gå. Aldri ta vedkommende tilbake. For å bryte er for meg utrolig sterkt. Vil vedkommende noe annet og er missfornøyd med noe, så behøver man ikke å bryte. Man kan faktisk prate om det før man bryter. Men når de bryter spontant så er det ufattelig sjokkerende og sårt. Det er viktig å skrive ned til seg selv: "slutt å tenk på det. jeg har vist alle mine følelser, og da kan jeg ikke gjøre mer... vil ikke vedkommende ha meg .. elsker vedkommende meg ikke og mener at noe annet er bedre - ja værsegod! Da er ikke dette noe å bygge videre på". 

Jeg har mange ganger tenkt på om vedkommende kommer tilbake om jeg skulle ta han tilbake. Ja jeg gjorde det egentlig flere ganger. Min kom tilbake for å få sex. Og jeg var helt i syvende himmel av å bare få en liten bit av den mannen... For meg var han jo drømmemannen ( selv om jeg innerst inne vet at han slett ikke er en drømmemann i personligheten sin, det må ha vært sjarmen her, men han var jo slett ikke så sjarmerende heller pga personligheten... så hva var det? ) ..... så mulig du trådstarter føler det samme for den dama. Jeg tok han tilbake og håpet at han brydde seg om meg siden han kom tilbake for sex, men i etterkant har jeg forstått at man må aldri ta de tilbake for noe som helst: ikke sex engang. For er det slutt så er det slutt!. Aldri leke med ilden som man sier. 

Man lærer i en sorgprosess. Og det kan ta tid, men det viktige er å ikke lukke seg inne.  For min del har det vært godt med trening-løping som terapi. Jeg løper langt og trener hardt . Og det har faktisk vært til god hjelp for meg. Samt støtten som jeg har mottatt fra andre personer, og blant annet av brukere her inne. Folk som ser smerten. Folk som forstår den. Folk som ikke kritiserer at jeg følte det sånn. 

Det som er viktig er å tenke: Jeg ga all min kjærlighet til vedkommende, og vedkommende ville ikke ha den mer. Okey... man kan føle sinne, sjalusi, tristhet, hevnsyk, deprimert, og alt kan se ut som en sort hull. Men faktisk så er ikke en person som ikke elsker deg noe å egentlig føle alt det for. Men man gjør. Og det er det bare å erkjenne, men man må jobbe med å ta lærdom, finne seg selv igjen, og bli glad og fornøyd igjen. Sårene reparerer seg med tiden, selv om det kan gå opp og ned i lang tid. 

Man blir også på en måte hektet i en person man var glad i. Altså fordi man knytter bånd. De fleste blir jo det. Men det å løse på båndet... klarer man om man kjemper seg fremover, selv om det kan ta tid. 

Jeg har lært av mine erfaringer, og det er aldri å snu seg tilbake om noen bryter!. Og å lytte til magefølelsen. Og aldri tro at noen som bryter savner deg. Jeg har gått i den fellen at jeg ville tro det, men når de gjør noe så sterkt så skal man overhodet ikke tro det.  

 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1

Alle blir ofte knyttet og hektet til den man var kjæreste med. For meg hjalp det å høre på foredrag pluss lese litt om dette som hun driver med: 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Caprioli

Det høres ut som du har fått brent deg, Mina :(

Jeg hadde drømmedama (kona, vi var jo gift) jeg også, men jeg ser i ettertid at det var for det beste at det ble slutt i vårt tilfelle og. Uten at forholdet vårt på noe sett og vis var noen krise.

Tenker for trådstarter også, om det går slik det ser ut, så tar det tid å få forholdet i perspektiv. Jeg brukte, tja, to og et halvt år. Kunne kuttet med et år om jeg hadde vært villig til å gi slipp. Uten at det er noe generelt råd.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
54 minutter siden, Caprioli skrev:

Det høres ut som du har fått brent deg, Mina :(

Jeg hadde drømmedama (kona, vi var jo gift) jeg også, men jeg ser i ettertid at det var for det beste at det ble slutt i vårt tilfelle og. Uten at forholdet vårt på noe sett og vis var noen krise.

Tenker for trådstarter også, om det går slik det ser ut, så tar det tid å få forholdet i perspektiv. Jeg brukte, tja, to og et halvt år. Kunne kuttet med et år om jeg hadde vært villig til å gi slipp. Uten at det er noe generelt råd.

Jepp, jeg brente meg skikkelig. Jeg møtte en mann som jeg hadde en anelse om som "feil" allerede før jeg møtte han. Jeg fikk følelsen av at noe var galt før jeg møtte han, og at jeg ikke burde møte han, men valgte allikevel å møte han for morro skyld. Jeg tolket han som useriøs type allerede før jeg møtte han. Jeg møtte han, og det endte i kyssing, og bekreftelser på at vi likte hveandre på første date.

Jeg var brent fra før av , og ble veldig glad for bekreftelsen. Han ville møte meg igjen, og det endte fort i sex, og kjærlighetserklæringer som virket intense fra hans side for meg. Jeg trodde virkelig at jeg hadde møtt en mann som virkelig satte pris på meg, og elsket meg dypt og inderlig. Men inni meg så var det en "usikkerhet" som dukket tydeligere og tydeligere frem. Det var anngående en tidligere kjæreste som han krevde å treffe. Hun bodde i hjembygda hans. Hun visste om meg, og hadde sagt til han at hun var lykkelig på hans vegne, men samtidig lå hun ut savn-innlegg fra henne til han på hans facebookside. Jeg ble desto mer usikker, og det er som Sissel Gran beskriver: hektet på kjærlighet.... : alt ble en nevrotisk forbindelse. Den ble vondere og vondere og verre og verre. Magefølelsen min sa at han ville forlate meg før eller siden. Jeg trosset den, og ble Han kunne komme og gå når han vill. Han kunne treffe den andre damen. Jeg var der for han hele tiden uansett hvor mye usikre momenter jeg opplevde.  Men jeg var fullt klar over at her var det en del momenter som var negative som gjorde at jeg burde slå opp. Og at dette kunne kjøre meg rett i veggen. Og det gjorde det. Det kjørte meg rett i veggen. Han dumpet meg fordi han hadde mistet sin forelskelse/ rusfølelse for meg etter lang tid og mye treff sammen. Men ville fortsette å ha sex, fordi jeg var hans beste sexopplevelse/ og date i livet hans.  Vi fortsatte med det. Noe av det dummeste jeg kunne gjøre. For oss damer så kan sex knytte bånd.... Og etter siste gangen vi hadde sex så ville han ikke ha mer kontakt. Kallte meg patetisk løgner osv. For så å ikke ville prate igjen. Jeg følte en "mur". Fikk ikke sagt et ord. Han ville ikke prate noensinne igjen. Følte meg helt misslykket.  

Han ønsket meg til helvete. Han sa at han ville bare videre med livet sitt, og han ville ha en avtale om at vi aldri pratet igjen noensinne tilslutt. Kjempesårende måte det skjedde på. Veldig vondt, men man lærer av sånnt. Han kallte meg for psyko galen, men som Sissel Gran forklarer i hektet i håp om kjærlighet i den videoen over så ser man hvordan jeg hadde det. Jeg hadde det forferdelig vondt. Det er som om en får dødsangst. Som om man er et lite barn som trenger mor/ far.. og bli forlatt av dem. Slik følelse får man når man har hektet seg skikkelig i en slik situasjon. 

Jeg har ikke funnet meg ny kjæreste. Jeg har bestemt meg for å jobbe med meg selv, og ta tiden til hjelp. Jeg har innforstått meg med at alt ble som det ble. Og at alt er ikke min feil, slik han ville påpeke. Jeg er på god vei fremover med livet mitt. Trener, nyter livet mitt, og har det bra på mange måter, men etter over et og et halvt år etter siste gangen vi traff hveandre, så går det opp og ned med meg ennå. Men jeg sier til meg hver gang de tunge følelsene kommer: "Han elsker meg ikke". Før ville jeg lage unnskyldninger som " Han kommer tilbake når han får tenkt seg om.. Han elsker meg egentlig men det må være noen gode grunner til dette... situasjoner osv.... ".. "Han kommer nok tilbake for en verdig avslutning for han bryr seg jo om meg selv om vi ikke er et par"... Alt dette har jeg sluttet med... Nå kniper jeg meg selv i armen hver gang jeg vil tro at han egentlig elsker meg og sier til meg selv: "Du elsket han, men han elsker ikke deg. Du er hans tap. Ingen unnskyldning for dette.Du er mer verdt enn hvordan han verdsatte deg - langt mer". Mest sannsynligvis holdt han gjerne på med både 1-3 damer minst samtidig som han var med meg. Så ikke noe å tenke på. Alt han sa var bare manipulasjon. Jeg var slett ikke hans beste sex og date. Det var for å få sex. 

Det er altså viktig å ikke ha sex med den som har dumpet seg. Det har jeg lært. Og samtidig lære seg å lytte til sine egne behov, og tanker, samtidig som magefølelser. Det gjelder å forstå seg selv, og ikke hate seg selv fordi man ble hektet. Det er viktig å gå inn for å avhekte seg. For tilsyvende og sist så elsker man ikke en som ikke kan vise de rette følelser tilbake. Da vil en selv også ha en annen :) . 

 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
1 time siden, Caprioli skrev:

Det høres ut som du har fått brent deg, Mina :(

Jeg hadde drømmedama (kona, vi var jo gift) jeg også, men jeg ser i ettertid at det var for det beste at det ble slutt i vårt tilfelle og. Uten at forholdet vårt på noe sett og vis var noen krise.

Tenker for trådstarter også, om det går slik det ser ut, så tar det tid å få forholdet i perspektiv. Jeg brukte, tja, to og et halvt år. Kunne kuttet med et år om jeg hadde vært villig til å gi slipp. Uten at det er noe generelt råd.

Du brukte to og et halvt år... okey da kan jeg trøste meg med at jeg er ikke så unormal som jeg tror ..... Jeg har brukt nå 1 år og 10 måneder på å forsøke å komme over han. Jeg har begynt å tenke litt anderledes enn før, og er på god vei. Men jeg får tilbakesteg iblant, men da vet jeg hvordan jeg skal håndtere de. Jeg sier da til meg selv:  ikke tenk på hva han viste deg i fortiden for det var bare manipulasjon... han elsket deg aldri... men du elsket han... , og etter å ha sagt de ord til meg selv så føler jeg meg mye bedre igjen. :) . 

Han koser seg sikkert videre, og har garantert hatt flere damer mens han var sammen med meg, og etter meg.. men jeg sammenligner meg ikke med han, og går ikke videre med ny mann før jeg vet at jeg er 100 prosent interessert i den nye mannen. Jeg har lært mye av dette :) 

Trådstarter: det er ganske tung i starten, men det blir bedre og bedre. :) 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
barelurerpå

Det er godt å lese at verden kan gå videre for meg også, det har skjedd mye siden sist.

Jeg ordnet med parterapi via familievern kontoret og hun godtok å prøve å redde forholdet.

Jeg var kjempeglad og følte at hun elsket meg enda og ville fortsette. 12 års forhold, to barn, dyr og hus var mye å vrake.

Så smalt det i bordet igjen at om hun vil fortsette, så må jeg gå med på åpent forhold, "men med regler" sa hun, for i følge henne og hennes 3 venninner så er det mange som gjør det, og forholdet reddes. Det gjør sikkert det hvor begge parter trenger å bindes, men her i gården er det hun som tok avgjørelsen og jeg sitter med sorgen og mister henne.

Bare en snarvei for å unngå problemer det..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
44 minutter siden, barelurerpå skrev:

Det er godt å lese at verden kan gå videre for meg også, det har skjedd mye siden sist.

Jeg ordnet med parterapi via familievern kontoret og hun godtok å prøve å redde forholdet.

Jeg var kjempeglad og følte at hun elsket meg enda og ville fortsette. 12 års forhold, to barn, dyr og hus var mye å vrake.

Så smalt det i bordet igjen at om hun vil fortsette, så må jeg gå med på åpent forhold, "men med regler" sa hun, for i følge henne og hennes 3 venninner så er det mange som gjør det, og forholdet reddes. Det gjør sikkert det hvor begge parter trenger å bindes, men her i gården er det hun som tok avgjørelsen og jeg sitter med sorgen og mister henne.

Bare en snarvei for å unngå problemer det..

Jeg kan fortelle at jeg sliter 1 år og 10 måneder etter at jeg møtte min eks sist. Men jeg forsøker å gjøre det beste jeg kan med situasjonen. Jeg trener, jobber, tar meg mye tid med barn og familie, og forsøker å kose meg så godt jeg kan med livet mitt videre. 

Jeg har en del som jeg jobber med. For all del ikke avslutt bruddet på en sår og vemmelig måte. Gå med hevet hodet ut av det. For her ble det slik at vi hadde sex og så etter det ble jeg kallt patetisk løgner og han ville ikke diskutere det han sa og så sa han at han ikke ville vite av meg igjen noensinne. Han ville også ha en avtale om at vi aldri prates igjen for resten av livet. Så for mitt vedkommende har den avslutningen ført til masse grubling. Jeg han være så dum at jeg kan tenke : kommer han tilbake igjen for en prat siden han ble så sur. Noe må det være osv.... men det har gått lang tid og det virker ikke ut til at han angrer måten han avsluttet på. Og jeg forsøker å forsone meg med det og leve videre. 

Har lest litt om boken : hektet med håp om kjærlighet. Det er en bok som forteller mye om to parter der den ene er interessert mens den andre har vist blandede følelser. Altså den ene er uvisst og veksler mellom varm og kald. Den boken handler litt om det at man skal være flink å ikke kjøre selvtilliten ned med å gi alt for et forhold der den ene ikke viser riktig nok interesse. Det er viktig å ha selvrespekt. Men vi har ulike måter å reagere på alle sammen og slik er livet. Det viktigste er å ikke føle skam over å ha vist kjærlighet og tapt. Du har ikke tapt noe slik jeg ser det. Du tapte er  illusjon. 

Råder deg til å lese boken. Interessant på veien videre. Håper det vil gå bra videre. Vær tøff og sterk . 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Caprioli
1 time siden, barelurerpå skrev:

Det er godt å lese at verden kan gå videre for meg også, det har skjedd mye siden sist.

Jeg ordnet med parterapi via familievern kontoret og hun godtok å prøve å redde forholdet.

Jeg var kjempeglad og følte at hun elsket meg enda og ville fortsette. 12 års forhold, to barn, dyr og hus var mye å vrake.

Så smalt det i bordet igjen at om hun vil fortsette, så må jeg gå med på åpent forhold, "men med regler" sa hun, for i følge henne og hennes 3 venninner så er det mange som gjør det, og forholdet reddes. Det gjør sikkert det hvor begge parter trenger å bindes, men her i gården er det hun som tok avgjørelsen og jeg sitter med sorgen og mister henne.

Bare en snarvei for å unngå problemer det..

Jeg vet ikke om jeg helt forsto hva som menes med "åpent forhold med regler", men det høres ikke ut som et trygt forhold å skulle samarbeide om barn i.

Akkurat det der venninne-greiene er en uting. Det går i praksis ut på å holde seg med venn(inn)er som kan fungere som ekkokammer for egen forståelse, meninger og handlinger. Dette ekkoet tas så med i diskusjonen med den andre parten, for å øke tyngden på ens egen side av saken.

Personlig har jeg ikke hørt at det er vanlig å gå over i et åpent forhold for å redde det.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gargamel
1 time siden, barelurerpå skrev:

Det er godt å lese at verden kan gå videre for meg også, det har skjedd mye siden sist.

Jeg ordnet med parterapi via familievern kontoret og hun godtok å prøve å redde forholdet.

Jeg var kjempeglad og følte at hun elsket meg enda og ville fortsette. 12 års forhold, to barn, dyr og hus var mye å vrake.

Så smalt det i bordet igjen at om hun vil fortsette, så må jeg gå med på åpent forhold, "men med regler" sa hun, for i følge henne og hennes 3 venninner så er det mange som gjør det, og forholdet reddes. Det gjør sikkert det hvor begge parter trenger å bindes, men her i gården er det hun som tok avgjørelsen og jeg sitter med sorgen og mister henne.

Bare en snarvei for å unngå problemer det..

Det høres ut som du allerede har mistet henne, og jeg tror ikke du vinner henne tilbake ved å gi etter for merkelige påfunn. Et åpent forhold ville jo bare økt og forlenget lidelsen for deg. I tillegg ville du kanskje i dine egne og hennes øyne bli en mindre mann om du lot deg presse til sånt. 

Om noe tror jeg det er bedre å sette seg i respekt ved å si blankt nei til det hun foreslår. Jeg sier ikke at det vil redde forholdet, men jeg tror det vil føles bedre. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×