Sliter noe så veldig-kommer meg ikke opp på beina igjen.

[AnonymBruker]

Har en god stund nå hatt det veldig vanskelig. Går i behandling uten at det hjelper så veldig - men forsøker. Sliter med å sette ord på hvordan jeg har det. Stenger mye inne. Men siste tiden føler jeg at jeg virkelig har fått til å sette ord på ting til noen irundt meg.  Uten at det hjelper så veldig.  Har slitt en del med selvmordstanker når det blir så vondt å leve.  Og det blir tyngre og tyngre for hver dag. I de siste ukene har det slått seg til magen/maten- blir kvalm og kaster opp. (har hatt spiseforstyrrelser for år tilbake-uten at jeg tenker det er grunnen) Tenker det er pga av at en kjenning tok sitt eget liv. Noe som satte spor og satte igang mye av det jeg bærer på. Har vært mye selvmord irundt meg de siste året.  Det gjør vondt,pluss at det er vondt å ha det slikt selv. Jeg forstår liksom smerten de har bært på, å det å få fri fra den. 

Det låser og knyter seg. Det jeg lurer på. Er det noen som har vært i samme situasjon og har noen råd på hvordan man skal bli bedre? Enten er jeg på selvmordsstadiet eller så vil jeg bli bra. Ikke være deppa negativt menneske. Føler jeg ikke er et hyggelig menneske å være sammen med når det er slik. Selvom at folk irundt meg sier det motsatte. Det er vel de følelsene og tankene i hodet som preger synet på meg og hvordan jeg tror andre tenker om meg. 

Anonymkode: d6dbe...570

[AnonymBruker]

Min venn, det blir faktisk bedre, selv om du kanskje ikke klarer å se det nå. Det viktigste er at du er ærlig med behandler, selv om det kan sitte langt inne og er vanskelig. Tenk på at det er et steg ut av det. Jeg har vært der selv, for en del år siden. Jeg ble da innlagt. Var innlagt i 3 uker og det ble gradvis bedre, til slutt ble livet ganske så bra igjen. Du må bare innse at du trenger behandling og prøve å la deg behandle. Jeg var sånn at jeg følte at ingen egentlig kunne hjelpe meg. Jeg hadde ikke vært gjennom traume,ikke misbruker, så jeg følte at jeg ikke hadde god nok grunn til å være så deprimert. Høres jo helt idiotisk ut, men sånn var det. Men hvem som helst kan falle langt ned i kjelleren av ulike årsaker, men depresjon er en lidelse uansett årsak og har forskjellige grader. Du må bare få skikkelig hjelp nå, og fortelle alt dette du føler og tenker til din behandler. Og det er også viktig å fortelle til familie og venner. Det beste hadde vært å fortelle til noen nære og at de kanskje ble med deg til behandler. Det viktigste er å snakke, få det ut. Jeg var sånn at jeg gikk og skjulte og stengte ting inne. Det var når jeg åpnet opp om hvordan jeg virkelig hadde det at ting sakte men sikkert ble bedre. 

Anonymkode: 05cb6...7b0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Min venn, det blir faktisk bedre, selv om du kanskje ikke klarer å se det nå. Det viktigste er at du er ærlig med behandler, selv om det kan sitte langt inne og er vanskelig. Tenk på at det er et steg ut av det. Jeg har vært der selv, for en del år siden. Jeg ble da innlagt. Var innlagt i 3 uker og det ble gradvis bedre, til slutt ble livet ganske så bra igjen. Du må bare innse at du trenger behandling og prøve å la deg behandle. Jeg var sånn at jeg følte at ingen egentlig kunne hjelpe meg. Jeg hadde ikke vært gjennom traume,ikke misbruker, så jeg følte at jeg ikke hadde god nok grunn til å være så deprimert. Høres jo helt idiotisk ut, men sånn var det. Men hvem som helst kan falle langt ned i kjelleren av ulike årsaker, men depresjon er en lidelse uansett årsak og har forskjellige grader. Du må bare få skikkelig hjelp nå, og fortelle alt dette du føler og tenker til din behandler. Og det er også viktig å fortelle til familie og venner. Det beste hadde vært å fortelle til noen nære og at de kanskje ble med deg til behandler. Det viktigste er å snakke, få det ut. Jeg var sånn at jeg gikk og skjulte og stengte ting inne. Det var når jeg åpnet opp om hvordan jeg virkelig hadde det at ting sakte men sikkert ble bedre. 

Anonymkode: 05cb6...7b0

Takk for svar

Gråter nå :'( blir så nært når du sier at man helst bør snakke med familie, venner og nære om hvordan ting er. Og ikke skjule. Det å få det ut. Er jo det man ønsker innerst inne, men som er så altfor vanskelig  men skal virkelig forsøke. Så får man se hvordan det går. Familie er jeg usikker på. Men får begynne med andre nære tror jeg og behandler. 

Oioioi. Så masse følelser. 

Ting er faen ikke lett. :(

Anonymkode: d6dbe...570

[AnonymBruker]

Ja jeg vet det er vanskelig, men det er det aller beste du kan gjøre for deg selv nå. Jeg har som sagt vært der selv og det var når jeg virkelig var ærlig om hvordan jeg virkelig hadde det at det begynte å lysne, og det hadde vært veldig mørkt lenge. Helt sant! Dessuten er det så utrolig slitsom å prøve å virke bedre enn hva man er. Folk rundt deg vil jo at du skal ha det bra og det er veldig slitsomt og faktisk ennå mer deprimerende å si at ting er ok når de faktisk ikke er det i det hele tatt. Husker jeg var så lei av å si "går fint" når noen spurte. Og liksom skifte tema raskest  mulig for at ingen skulle spørre mer. Det var noe av det tyngste til slutt.

Det er når du åpner helt opp at alt kommer ut, til nå har vel døren kanskje bare stått på gløtt. De nærmeste trenger ikke være familie, vi er ofte nærmere venner eller andre i mange tilfeller. Jeg hadde med meg min søster til behandler og det følte jeg var en veldig støtte, faktisk drivkraften i prosessen videre. Hun pratet for meg når jeg syns det ble for tungt osv.  Deretter ble jeg innlagt, frivillig, og etter dette ble ting litt bedre dag for dag. Jeg sier ikke at du bør bli innlagt for at ting skal bli bedre, men for meg var det rett da og som behandler mente var det beste alternativet for meg.

Heier virkelig på deg God klem

Anonymkode: 05cb6...7b0