Hvor mye forteller man voksne barn om skilsmissen?

[Gjest flisa]

De lurer så klart på hvorfor mor og far skiltes, skal man da fortelle det?

Jeg tenker ikke på de åpenbare tilfellene med vold etc. Men de tilfellene hvor man har hatt en forsåvidt "smertefri" skilsmisse, man er ikke kjærester lenger. etc.

Noen ganger får man jo lyst til å bruke egne (dårlige) erfaringer for å vise hva man mener om de håpefulle's naive giftesjuke-prat i ung alder etc. Blir det da å "henge" ut den andre parten overfor barna, eller vil de forstå?

Jeg spør dere som kanskje har erfaring, nå før det blir aktuelt for mitt vedkommende.

......min eldste er 17.

:-)

[Gjest Florence]

Det passer kanskje best å vente til avkommet er over den lettpåvirkelige alderen, slik at det ikke påvirker forholdet til den andre parten? Mine foreldre skilte seg i fred & fordragelighet da jeg var 8 år. Først da jeg var over 18 (kanskje fylt 20 også) tillot min mor seg å fortelle småhistorier om hvordan det var å være gift med min far. (Ting som f.eks. at han aldri hjalp til i heimen. Da min mor slo i bordet og krevde at han skulle hjelpe til med oppvasken kjøpte far oppvaskmaskin. Genialt av min far, synes nå jeg...)

[Gjest Atene]

Da skal du isåfall være veldig forsiktig. Min eks-svigermor fortalte sønnen sin det meste - resultatet var at han mistet all respekt for henne, for aldri å få den igjen.

Tror det har noe med foreldrerollen å gjøre - vi skal ikke være venninner med barna våre. På visse personlige områder kan det være like greit med litt avstand. Det er ikke alt barna trenger å vite om oss. Sier jeg nå ihvertfall, det er jo noen år til dette kan bli aktuelt for meg.

[Gjest flisa]

Det passer kanskje best å vente til avkommet er over den lettpåvirkelige alderen, slik at det ikke påvirker forholdet til den andre parten? Mine foreldre skilte seg i fred & fordragelighet da jeg var 8 år. Først da jeg var over 18 (kanskje fylt 20 også) tillot min mor seg å fortelle småhistorier om hvordan det var å være gift med min far. (Ting som f.eks. at han aldri hjalp til i heimen. Da min mor slo i bordet og krevde at han skulle hjelpe til med oppvasken kjøpte far oppvaskmaskin. Genialt av min far, synes nå jeg...)

hehe, ja og når tiden går så ser en kanskje humoren i galskapen selv også? .-)

Takk for svar :-)

til nå har jeg sagt at vi sluttet å være kjærester, og det var noe vi ville ha, - begge to. Og det er jo på en måte sant også, enda det var jeg som fant det ut først *s*

[Gjest flisa]

Da skal du isåfall være veldig forsiktig. Min eks-svigermor fortalte sønnen sin det meste - resultatet var at han mistet all respekt for henne, for aldri å få den igjen.

Tror det har noe med foreldrerollen å gjøre - vi skal ikke være venninner med barna våre. På visse personlige områder kan det være like greit med litt avstand. Det er ikke alt barna trenger å vite om oss. Sier jeg nå ihvertfall, det er jo noen år til dette kan bli aktuelt for meg.

Ja du sier noe. Det sies at man kan lese mye ut av et menneske på måten det omtaler sin(e) eks.

..og da er exen min fæl! *s*

Nei det er jo ikke noe greit å ta fra dem glorien, noen av veiene.

Får holde meg i skinnet! .-)

Takk for kloke ord!

[Gjest anonym nå]

Da skal du isåfall være veldig forsiktig. Min eks-svigermor fortalte sønnen sin det meste - resultatet var at han mistet all respekt for henne, for aldri å få den igjen.

Tror det har noe med foreldrerollen å gjøre - vi skal ikke være venninner med barna våre. På visse personlige områder kan det være like greit med litt avstand. Det er ikke alt barna trenger å vite om oss. Sier jeg nå ihvertfall, det er jo noen år til dette kan bli aktuelt for meg.

Du bør være veldig forsiktig med hva du sier. Pass deg for å kritisere den annen part. Moren min har klaget på faren min opp og ned ad vegger, han sier aldri noe negativt om mor, bare at folk er ulike og at ting ikke alltid fungerer om en er gift. De ble skilt etter at jeg var godt voksen - men mamma sitt mas om hvor fæl pappa var har gjort at jeg ikke orker snakke med henne lenger. Faren min har jeg derimot et ok forhold til nå i motsetning til i oppveksten.

[pip]

Når ungene boir så store som 17 år, så synes jeg nok en kan snakke forholdsvis fritt.... Men det kommer selvfølgelig ann på hvordan det gjøres. En bør aldri forsøke å rakke ned på eller tråkke ned en av barnets foreldre! Foreldre er jo noe av det mest dyrebare vi har, og å høre at de ser ned på hverandre, det er vondt, uansett hvor gammel en er. Det er bedre å la ungene lese ting mellom linjene når de blir enda noe eldre, eller la dem oppdage det selv.

Bebreidelser, hån og ikke grodde sår bør en prøve å skjerme ungene sine for. Eller om en ikke klarer å la vær, gjøre det klart at dette er en svakhet en selv har, at en ikke klarer å legge det bak seg.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg er sen med å svare fordi jeg har hatt probl. med komme gjennom i det nye programmet.

Du lurer på hva man sier til store barn om de voksnes skilsmisse.

Barn tåler å høre sannheten. Men barna våre er seg selv og må få gjøre sine egne erfaringer opp gjennom livet, også når det kommer til det å lage parforhold og samliv.

Å advare ungene våre pga egne dårlige erfaringer ville jeg nok være forsiktig med. Kan du ikke heller peke på de utfordringene du synes samliv

har. La barna få gjøre sine egne vurderinger. Jo mer tydelige og åpne dere som foreldre greier å være blir dere nyttige modeller for ungene deres. Å henge ut hverandre i en skilsmissesak ved f.eks. å fordele skyld, tror jeg har lite for seg.

Hilsen Solveig E. Vennesland