Å fortelle senil demente sannheten

[Gjest vanskelig synes jeg]

Jeg jobber på sykehjem som pleieassistent. På vår avdelig er det en senil dement dame som "hele tiden" går rundt og leter etter, eller venter på sin mann (som døde for flere år siden), og sine foreldre. Hun prater om disse menneskene som om de fortsatt var i live.

Hva skal man egentlig gjøre? De hjelpepleierene som har jobbet lenge på denne avdelingen bruker mange ganger å si rett ut at "mannen din er død", eller at "foreldrene dine døde for mange, mange år siden". Den gamle damen blir jo like knust hver eneste gang. Er dette den riktige måten å gjøre det på? Jeg synes det er så hjerterått, og jeg tar nesten til tårene selv når jeg ser hvor lei seg den gamle damen blir. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å klare å si henne sannheten. Når hun begynner å prate om mannen sin, eller foreldrene sine når jeg er sammen med henne, så prøver jeg heller å få samtalen inn på noe annet.

Hjelpepleierene sier det er viktig å fortelle beboeren sannheten fordi man skal prøve å få beboeren til å "bli i denne verden", og ikke la henne leve i sin egen lille verden. Jeg skjønner jo poenget, men jeg synes det er så fælt, hun er jo så gammel. Hun er alltid så blid og fornøyd når hun f.eks. sier at: "i dag kommer foreldrene mine på besøk."

[kie]

Det er det dummeste jeg har hørt!

Man skal IKKE utsette demente for det å få dødsbudskapet opptil flere ganger dagen.

Her har jeg mye mer tro på avledning. Og foreleserne som vi har hatt på skolen min (sykepl.skolen) har også sagt at det å fortelle demente at deres kjære er død flere ganger daglig er feil.

Nå ble jeg skikkelig sint her.

[Gjest Spl T]

Hei!

Det er synd at dette blir gjort på Sykehjemmet du er i praksis. Å realitetsorientere på denne måten flere ganger daglig er bare helt forferdelig etter min samvittighet. Desverre er det ikke uvanlig. Hvorfor noen gjør dette (hjelpepleiere, eller andre) tror jeg sier noe om at de er utbrent eller rett og slett ikke vet bedre. Det er veldig bra at du reagerer på det.

I sånne tilfeller får jeg veldig lyst til å gå bort til den som "realitetsorienterer" og fortelle henne/ham nøyaktig hva jeg mener - det er ikke særlig lurt! - særlig ikke når du er i praksis et sted. Det du kan gjøre er å snakke med kontaktsykepleieren din, evt med avd spl. De kan ta det opp med personen eller hele personalgruppen. kanskje det er en etisk diskusjon som trenges - ofte er det mangelfullt på en belastet avdeling.

Har dere veiedning med lærer, så ta det gjerne opp der. Knakje det er andre sykepleierstudenter som rett og slett ikke tenker på det på samme måten som deg. Tror du vi bli en god sykepleier - og at en sånn diskusjon kan hjelpe dine medstudenter til det samme :-)

Lykke til videre med studiene.

[Gjest pleieassistent i sommer!]

jeg spurte min avdelingsleder om det samme for noen uker siden. Ho sa at jeg skulle spørre dama om hvor gammel ho er, på en måte få ho tilbake til nå, da. Spørre om hvor gammel foreldrene ville vært nå og snakke om dem. Fikk det ikke helt til selv, men kanskje du har bedre hell?

[Sugarpie1365380561]

La henne leve i sin egen verden, så lenge hun er mest tilfreds med det. Da en demens har gått så langt, kan ikke pasienten lenger forholde seg til realitetsorientering. Det gjør situasjonen bare enda mer forvirrende. Et viktig prinsipp i demensomsorgen er validering, å møte pasienten der hvor hun er . Det er helt nødvendig for og unngå en depresjon hos denne damen.

Hilsen hjelpepleier i bofellesskap for demente