Re: Hvis du falt i vannet og ikke kunne svømme?

[E.T.3311]

Kjære PieLill, du høres ut som en klok dame mange fornuftige tanker. Nå skal ikke jeg trekke dette her ut i det uendelige, men det er et par ting som jeg har lyst til å kommentere kjapt:

Du skriver: "Jo visst er det en forenkling. Det er de enkle eksemplene som kan gi de tydeligste illustrasjonene. Men de viser faktisk et almengyldig prinsipp. At iblant vil det være uklokt, egoistik, umoralskt, til og med katastrofalt og nekte å ta imot hjelp."

Uklokt, kanskje. Egoistisk? Definitivt. Men det er ikke noe argument i seg selv, slik jeg ser det. Egoismen har mange ansikter, uten at jeg skal gå nærmere inn på det her og nå. Og til slutt: Umoralsk? Nei, det synes jeg ikke. Ikke i mitt tilfelle. Hadde jeg hatt barn å ta hensyn til, så hadde svaret vært ja. Men det har jeg altså ikke.

Og så har jeg vel egentlig aldri nektet å ta imot hjelp, jeg oppsøkte jo fastlegen. Der fikk jeg tilbud om medisiner og sykemelding. Jeg regner med at han må sile pasientene sine endel mht. hvem som bør få videre hjelp, pga kapasitetsproblemene i psykiatrien. (Jeg bor forresten i Oslo.) Men jeg fikk iallefall tak i en psykolog. Neste time der er uti mai en gang...

Hvis det var hjelp fra familien du tenkte mest på, så er nok ikke det like enkelt. Min mor ville (og dette vet jeg) reagere med å bli hysterisk, og faren min ville ikke skjønt bæret av dette "tullet". Samboeren min og jeg er for tiden ikke på talefot, og andre vil jeg ikke involvere.

Videre: "Du har lave tanker om hvor glade de er i deg. Om du så var bare smerte og bry resten av livet, ville de velge den smerten fremfor smerten ved at du forkaster deres omsorg."

Dette her er jeg ikke så sikker på. Jeg vet at samboeren min med letthet ville kaste meg ut om jeg skulle forandre meg i en for negativ retning. Han bruker å si at hvis jeg ikke lar han få nærhet, eller ikke prater med han over lenge perioder, så kan jeg pakke sakene mine og reise. Fordi da fungerer ikke forholdet. Når det gjelder foreldrene mine, så føler at jeg har belastet dem nok allerede. I tenårene så var det litt sånn at den ene krisen avløste den andre. Jeg vil ikke at de skal få vite at ting er i ferd med å røyse utfor nå igjen. Jeg er 25 år og for gammel til å løpe til mor og far hver gang livet går meg imot. Det frister heller ikke nevneverdig, da jeg slett ikke ønsker å bli for avhengig av dem igjen. Den perioden av livet er over, nå må jeg klare meg selv. Dessuten har de antageligvis nok med broren min, som det heller ikke går så veldig strålende med for tiden. Han lider av en sykdom som ingen vet hva er, og han klarer ikke å verken jobbe eller gå på skolen. Dette går nok faren min litt på nervene, for han har alltid sagt at "man må gjøre noe!", uansett. Man er hva man gjør. Jeg er ingenting bare i kraft av meg selv. Utretter jeg ingenting, så er jeg ingenting. Det siste jeg ønsker, er å leve som et menneske som ingen har noen nytte av (les. som ikke gjør noe), men som bare er til bry. Da er det muligens bedre å heller ta hatten sin og gå....

Mer er det vel ikke å si.

[E.T.3311]

Huff, er veldig lei for det Dette innlegget skulle egentlig inn i den tråden som heter "Kan psykiatrien hjelpe sånne som meg", men jeg greide altså å gjøre noe feil.

[PieLill]

Om samboen går lei og hiver deg ut betyr ikke det det samme som å ønske livet av deg.

Det kan sikkert være lurt å finne andre støttespillere (psykiatrien) enn foreldrene dine. Ta en ny runde med lege og si at piller og sykemelding ikke er tilstrekkelig. Skjønner h*n ikke det, så bytt lege. Jo, det er MYE jeg ALDRI ville fortalt min mor.

Jeg definerer all egosime som umoralsk, særlig den bevisste.

Om broren din er syk bør du for dine foreldres skyld i det minste du holde deg i livet.

Om du bestemmer deg for at livet er for slitsomt, vondt og ydmykende til at du vil fortsette det, er det en sak. Men ikke gjem deg bak at du gjør oss andre en tjeneste! Jeg kommer ikke til å takke deg for skattepengene mine du har spart. Sjekk nettsteder for pårørende etter selvmord!

Ville du forresten sagt til noen andre som ikke kan "gjøre" noe at de like godt kan legge seg i penalet?

En ting til. Du VET ikke at du for alltid vil være unyttig. Du TROR det ut fra det du har oversikt over nå. - En heller dårlig oversikt. Du vil bli sjokkert om du fant ut hvor mange dyktige og nyttige mennesker som på et eller annet tidspunkt har tenkt det samme som deg.

Vinneren av Tour de France i fjor, Larry(?) Armstrong, var for få år tilbake alvorlig kreftsyk, døden nær, og måttet bygge opp kroppen fra scratch igjen.

Kan hende er det du har erfart og opplever nå, noe som kan gjøre deg fantastisk nyttig i fremtiden.

Jeg har opplevd ting som jeg ikke en gang på en dårlig dag ville unnet min verste fiende. Jeg har erfaringer jeg har betalt en sinnsykt høy pris for. Og det vil jeg pokker ikke å la bli forgjeves. Det har kostet meg så mye at jeg akter å bruke det for alt det er verdt, til noe POSITIVT.

Jeg tror kanskje jeg skjønner litt av dine følelser. Og ganske godt hvor du vil med dine argumenter.

Men jeg kjøper dem ikke. Det at alt er svart nå, betyr ikke at det alltid vil være slik. Tvert imot, du har greid å reise deg og fungere før. Du kan klare det igjen.

Han e' lang vinter'n, men ikkje evig. (Halvdan Sivertsen, fra en av Norges mest forblåste byer.)

Ikke gi opp, du fortjener bedre!

Klem

[E.T.3311]

Om samboen går lei og hiver deg ut betyr ikke det det samme som å ønske livet av deg.

Det kan sikkert være lurt å finne andre støttespillere (psykiatrien) enn foreldrene dine. Ta en ny runde med lege og si at piller og sykemelding ikke er tilstrekkelig. Skjønner h*n ikke det, så bytt lege. Jo, det er MYE jeg ALDRI ville fortalt min mor.

Jeg definerer all egosime som umoralsk, særlig den bevisste.

Om broren din er syk bør du for dine foreldres skyld i det minste du holde deg i livet.

Om du bestemmer deg for at livet er for slitsomt, vondt og ydmykende til at du vil fortsette det, er det en sak. Men ikke gjem deg bak at du gjør oss andre en tjeneste! Jeg kommer ikke til å takke deg for skattepengene mine du har spart. Sjekk nettsteder for pårørende etter selvmord!

Ville du forresten sagt til noen andre som ikke kan "gjøre" noe at de like godt kan legge seg i penalet?

En ting til. Du VET ikke at du for alltid vil være unyttig. Du TROR det ut fra det du har oversikt over nå. - En heller dårlig oversikt. Du vil bli sjokkert om du fant ut hvor mange dyktige og nyttige mennesker som på et eller annet tidspunkt har tenkt det samme som deg.

Vinneren av Tour de France i fjor, Larry(?) Armstrong, var for få år tilbake alvorlig kreftsyk, døden nær, og måttet bygge opp kroppen fra scratch igjen.

Kan hende er det du har erfart og opplever nå, noe som kan gjøre deg fantastisk nyttig i fremtiden.

Jeg har opplevd ting som jeg ikke en gang på en dårlig dag ville unnet min verste fiende. Jeg har erfaringer jeg har betalt en sinnsykt høy pris for. Og det vil jeg pokker ikke å la bli forgjeves. Det har kostet meg så mye at jeg akter å bruke det for alt det er verdt, til noe POSITIVT.

Jeg tror kanskje jeg skjønner litt av dine følelser. Og ganske godt hvor du vil med dine argumenter.

Men jeg kjøper dem ikke. Det at alt er svart nå, betyr ikke at det alltid vil være slik. Tvert imot, du har greid å reise deg og fungere før. Du kan klare det igjen.

Han e' lang vinter'n, men ikkje evig. (Halvdan Sivertsen, fra en av Norges mest forblåste byer.)

Ikke gi opp, du fortjener bedre!

Klem

Hei igjen! Jeg beklager at jeg lar dette trekke ut, men jeg ville gjerne kommentere et par ting denne gangen også:

Du skriver: "Om samboen går lei og hiver deg ut betyr ikke det det samme som å ønske livet av deg."

Nei, det er jeg fullstendig klar over. Hvis du har oppfattet det slik, er det muligens fordi jeg har formulert meg klønete. Det jeg mente, er at jeg ikke kan prate med han om dette i særlig grad. Hver gang vi har snakket sammen den siste tiden, har det endt med at han har såret meg dypt. Jeg reagerer da med å kutte all kommunikasjon en tid. Dette kan ha sammenheng med at jeg er for nærtagende, eller (som en kamerat av meg foreslo) at han har litt dårlige sosiale antenner. Antagelig er det en kombinasjon av disse to tingene. (Og jeg takker Gud for at han ikke leser dette innlegget....)

Videre skriver du: "Det kan sikkert være lurt å finne andre støttespillere (psykiatrien) enn foreldrene dine. Ta en ny runde med lege og si at piller og sykemelding ikke er tilstrekkelig. Skjønner h*n ikke det, så bytt lege. Jo, det er MYE jeg ALDRI ville fortalt min mor."

Å snakke med foreldrene mine er selvsagt uaktuelt. Å ta det opp med legen igjen, er derimot sannsynligvis det rette å gjøre. Jeg har tenkt på det, men er redd for å bli avvist. Vil gjerne understreke at jeg har stor tiltro til den legen jeg har nå, og jeg ble faktisk overrasket over hvor forståelsesfull og imøtekommende han var da jeg kom dit. Jeg hadde ventet meg en sånn "javel, du mener det ja?"-holdning, men ble faktisk tatt seriøst. Men jeg er redd for at han kanskje (med rette?)

vil synes at jeg er dum som ikke vil prøve medisinene, hvis jeg tropper opp der igjen og sier at jeg fremdeles har problemer. (Jeg tror jeg vet hva NHD her på forumet ville ment om saken, dersom han hadde lest innlegget mitt...)

En annen ting er at jeg tør ikke gå til legen i arbeidstiden, fordi jeg er SÅ pissredd for hva arbeidsgiveren min vil si hvis jeg "skal dit nå igjen". Jeg kan ikke drive og fly til legekontoret sånn midt i arbeidstida, men en alternativ mulighet er å ta ut en feriedag. Jeg får hoppe i det...

Så skriver du dette: "Jeg definerer all egosime som umoralsk, særlig den bevisste."

Oj, gjør du det? Bevares! Da må du ha forferdelig mye dårlig samvittighet? Egoisme (også den bevisste varianten) er en del av det å være menneske. Eller en hvilken som helst annen organisme, for den sakens skyld. Det handler faktisk dypest sett om overlevelse, og er en helt naturlig ting. Hver dag handler du bevisst utifra egne behov på bekostning av andre og deres behov - og det samme gjør også alle andre. Det kan være snakk om helt hverdagslige ting som å f.eks skynde seg å ta en parkeringsplass før han bak rekker å ta den, til (sjeldnere) mer alvorlige avgjørelser, som f.eks å bryte ut av et forhold fordi man har funnet en annen som er mer spennende. Til og med når man gir penger til veldedighet, gjør man det ikke også litt for å selv kunne føle seg bedre? Dette er selvfølgelig overhodet ikke sammenliknbart med det å begå selvmord, men jeg trekker fram disse eksemplene forklare hva jeg mener. Egoismen har som sagt mange ansikter. Å ta sitt eget liv vil i de fleste tilfeller føre til stor sorg hos de etterlatte. Å velge denne løsningen er defintivt et egoistisk valg, men også et vanskelig et. Man ofrer mye for å oppnå noe annet. Men hva med de andre? Deres behov kan faktisk også forståes som egoistiske. Å ønske å holde et menneske tilbake nærmest for enhver pris, er definitivt egoisme på høyt nivå. De andre (pårørende) vil jo lide et tap når noen som står dem nær forsvinner. Man ønsker her å beskytte seg selv og sine egne følelser, ikke sant?

Videre: "Om broren din er syk bør du for dine foreldres skyld i det minste du holde deg i livet."

Broren min er neppe alvorlig syk. Det er kanskje en sånn sykdom som mange kvinner rammes av, altså noe ubestemmlig som ikke kan diagnotiseres. Jeg skylder mine foreldre mye, men ikke dette. Det er mitt liv, og de har faktisk ikke noe med hva jeg gjør. Den perioden er avsluttet.

Videre: "Ville du forresten sagt til noen andre som ikke kan "gjøre" noe at de like godt kan legge seg i penalet?"

Nei, defintivt ikke. Der tok du meg, forresten - ja, jeg er inkonsekvent. Ett sett regler for meg, et annet sett for alle andre. Jeg har nok en tendens til å se andre som mer verdt. Dette tror jeg selv har sammenheng med mobbing gjennom 9 år på skolen, noe som også sannsynligvis har påvirket meg i mange andre sammenhenger. Nå skal ikke jeg komme her og legge "skylden" for alle mine problemer på mobbing, overgrep og andre dårlige erfaringer. Jeg er selv ansvarlig for mitt eget liv, ja det er jeg klar over. Men det er mulig at det kan ha påvirket tankegangen min en smule.

Til slutt: "Jeg har opplevd ting som jeg ikke en gang på en dårlig dag ville unnet min verste fiende. Jeg har erfaringer jeg har betalt en sinnsykt høy pris for. Og det vil jeg pokker ikke å la bli forgjeves. Det har kostet meg så mye at jeg akter å bruke det for alt det er verdt, til noe POSITIVT."

Nå aner ikke jeg noe om hva du har opplevd, men jeg er glad for å høre at du har kommet deg igjennom det. Jeg kjenner deg ikke, men måten du skriver på får meg til å tro at du er en en person med sterk psyke og mye pågangsmot. Noen mennesker er slik, andre er det ikke i like stor grad. Den grunnleggende holdningen til livet har nok også mye å si...

Jeg vil igjen takke deg for gode råd, og håper ikke du synes jeg har mast for mye. Jeg skriver mye mer enn jeg har planlagt, ser jeg, men det er kanskje fordi jeg føler meg litt alene for tiden...

[PieLill]

Hei igjen! Jeg beklager at jeg lar dette trekke ut, men jeg ville gjerne kommentere et par ting denne gangen også:

Du skriver: "Om samboen går lei og hiver deg ut betyr ikke det det samme som å ønske livet av deg."

Nei, det er jeg fullstendig klar over. Hvis du har oppfattet det slik, er det muligens fordi jeg har formulert meg klønete. Det jeg mente, er at jeg ikke kan prate med han om dette i særlig grad. Hver gang vi har snakket sammen den siste tiden, har det endt med at han har såret meg dypt. Jeg reagerer da med å kutte all kommunikasjon en tid. Dette kan ha sammenheng med at jeg er for nærtagende, eller (som en kamerat av meg foreslo) at han har litt dårlige sosiale antenner. Antagelig er det en kombinasjon av disse to tingene. (Og jeg takker Gud for at han ikke leser dette innlegget....)

Videre skriver du: "Det kan sikkert være lurt å finne andre støttespillere (psykiatrien) enn foreldrene dine. Ta en ny runde med lege og si at piller og sykemelding ikke er tilstrekkelig. Skjønner h*n ikke det, så bytt lege. Jo, det er MYE jeg ALDRI ville fortalt min mor."

Å snakke med foreldrene mine er selvsagt uaktuelt. Å ta det opp med legen igjen, er derimot sannsynligvis det rette å gjøre. Jeg har tenkt på det, men er redd for å bli avvist. Vil gjerne understreke at jeg har stor tiltro til den legen jeg har nå, og jeg ble faktisk overrasket over hvor forståelsesfull og imøtekommende han var da jeg kom dit. Jeg hadde ventet meg en sånn "javel, du mener det ja?"-holdning, men ble faktisk tatt seriøst. Men jeg er redd for at han kanskje (med rette?)

vil synes at jeg er dum som ikke vil prøve medisinene, hvis jeg tropper opp der igjen og sier at jeg fremdeles har problemer. (Jeg tror jeg vet hva NHD her på forumet ville ment om saken, dersom han hadde lest innlegget mitt...)

En annen ting er at jeg tør ikke gå til legen i arbeidstiden, fordi jeg er SÅ pissredd for hva arbeidsgiveren min vil si hvis jeg "skal dit nå igjen". Jeg kan ikke drive og fly til legekontoret sånn midt i arbeidstida, men en alternativ mulighet er å ta ut en feriedag. Jeg får hoppe i det...

Så skriver du dette: "Jeg definerer all egosime som umoralsk, særlig den bevisste."

Oj, gjør du det? Bevares! Da må du ha forferdelig mye dårlig samvittighet? Egoisme (også den bevisste varianten) er en del av det å være menneske. Eller en hvilken som helst annen organisme, for den sakens skyld. Det handler faktisk dypest sett om overlevelse, og er en helt naturlig ting. Hver dag handler du bevisst utifra egne behov på bekostning av andre og deres behov - og det samme gjør også alle andre. Det kan være snakk om helt hverdagslige ting som å f.eks skynde seg å ta en parkeringsplass før han bak rekker å ta den, til (sjeldnere) mer alvorlige avgjørelser, som f.eks å bryte ut av et forhold fordi man har funnet en annen som er mer spennende. Til og med når man gir penger til veldedighet, gjør man det ikke også litt for å selv kunne føle seg bedre? Dette er selvfølgelig overhodet ikke sammenliknbart med det å begå selvmord, men jeg trekker fram disse eksemplene forklare hva jeg mener. Egoismen har som sagt mange ansikter. Å ta sitt eget liv vil i de fleste tilfeller føre til stor sorg hos de etterlatte. Å velge denne løsningen er defintivt et egoistisk valg, men også et vanskelig et. Man ofrer mye for å oppnå noe annet. Men hva med de andre? Deres behov kan faktisk også forståes som egoistiske. Å ønske å holde et menneske tilbake nærmest for enhver pris, er definitivt egoisme på høyt nivå. De andre (pårørende) vil jo lide et tap når noen som står dem nær forsvinner. Man ønsker her å beskytte seg selv og sine egne følelser, ikke sant?

Videre: "Om broren din er syk bør du for dine foreldres skyld i det minste du holde deg i livet."

Broren min er neppe alvorlig syk. Det er kanskje en sånn sykdom som mange kvinner rammes av, altså noe ubestemmlig som ikke kan diagnotiseres. Jeg skylder mine foreldre mye, men ikke dette. Det er mitt liv, og de har faktisk ikke noe med hva jeg gjør. Den perioden er avsluttet.

Videre: "Ville du forresten sagt til noen andre som ikke kan "gjøre" noe at de like godt kan legge seg i penalet?"

Nei, defintivt ikke. Der tok du meg, forresten - ja, jeg er inkonsekvent. Ett sett regler for meg, et annet sett for alle andre. Jeg har nok en tendens til å se andre som mer verdt. Dette tror jeg selv har sammenheng med mobbing gjennom 9 år på skolen, noe som også sannsynligvis har påvirket meg i mange andre sammenhenger. Nå skal ikke jeg komme her og legge "skylden" for alle mine problemer på mobbing, overgrep og andre dårlige erfaringer. Jeg er selv ansvarlig for mitt eget liv, ja det er jeg klar over. Men det er mulig at det kan ha påvirket tankegangen min en smule.

Til slutt: "Jeg har opplevd ting som jeg ikke en gang på en dårlig dag ville unnet min verste fiende. Jeg har erfaringer jeg har betalt en sinnsykt høy pris for. Og det vil jeg pokker ikke å la bli forgjeves. Det har kostet meg så mye at jeg akter å bruke det for alt det er verdt, til noe POSITIVT."

Nå aner ikke jeg noe om hva du har opplevd, men jeg er glad for å høre at du har kommet deg igjennom det. Jeg kjenner deg ikke, men måten du skriver på får meg til å tro at du er en en person med sterk psyke og mye pågangsmot. Noen mennesker er slik, andre er det ikke i like stor grad. Den grunnleggende holdningen til livet har nok også mye å si...

Jeg vil igjen takke deg for gode råd, og håper ikke du synes jeg har mast for mye. Jeg skriver mye mer enn jeg har planlagt, ser jeg, men det er kanskje fordi jeg føler meg litt alene for tiden...

Du imponerer meg E.T.3311! Du tåler å bli motsagt så til de grader, og likevel har du fortsatt ikke bedt meg reise et visst varmt sted.

*"Du skriver: "Om samboen går lei og hiver deg ut betyr ikke det det samme som å ønske livet av deg."*

Det var satt på spissen, selvfølgelig tror jeg ikke du tenker så dumt. Ville bare poengtere at om samlivet går skeis, ville han likevel bli fortvilet om du tok livet av deg.

"Det jeg mente, er at jeg ikke kan prate med han om dette i særlig grad. Hver gang vi har snakket sammen den siste tiden, har det endt med at han har såret meg dypt..."

Kinkig sak det med kommunikasjon, særlig når man er sårbar. Har du lest boken "Menn er fra Mars og Kvinner fra Venus."? (Finnes på bibiloteket.) Jeg er ikke enig i alt som står der, men den gav meg noen a-ha opplevelser. Og noen nyttige mentale redskaper.

"Å snakke med foreldrene mine er selvsagt uaktuelt. Å ta det opp med legen igjen, er derimot sannsynligvis det rette å gjøre. Jeg har tenkt på det, men er redd for å bli avvist."

Det er tøfft å bli avvist, spesielt når man er sårbar og blottlegger seg. Men du kan få det enda tøffere om du ikke prøver. Si at det er vanskelig å ta opp. Selv har jeg hatt stor suksess med brev, da har jeg kontroll over hva jeg "sier" og ikke sier. Med tiltro til legen har du en god start.

"Men jeg er redd for at han kanskje (med rette?) vil synes at jeg er dum som ikke vil prøve medisinene, hvis jeg tropper opp der igjen og sier at jeg fremdeles har problemer."

Legen har plikt til å gi deg informasjon og svare på dine spørsmål. En god lege vil høre på dine motforestillinger og diskutere saken med deg på en jevnbyrdig måte. Kommer du med et åpent sinn, er det stor sjanse for å bli møtt med det samme. Du er ikke den første som ikke har tatt medisinene legen gav! :-) Det er en del av legens jobb å vise litt tålmodighet når folk har problemer med å følge behandlingen. Noe leger takler den delen bedre enn andre.

Vær klar på at tabletter ikke er nok for deg. Du trenger psykolog / psykiater også. Hva med å gjøre den deal; Du prøver tabletter og legen fikser spesialist?

"En annen ting er at jeg tør ikke gå til legen i arbeidstiden, fordi jeg er SÅ pissredd for hva arbeidsgiveren min vil si hvis jeg "skal dit nå igjen". Jeg kan ikke drive og fly til legekontoret sånn midt i arbeidstida."

Ville du sagt det samme om du hadde lavt stoffskifte eller diabetes? Enten har du overfølsom samvittighet, eller så har du en ikke helt grei arbeidsgiver eller en kombinasjon av begge deler. Men synes du det er best å ta en fridag så gjør det. Be om dobbelttime hos legen, så har dere god tid.

*"Så skriver du dette: "Jeg definerer all egosime som umoralsk, særlig den bevisste."*

"Oj, gjør du det? Bevares! Da må du ha forferdelig mye dårlig samvittighet?"

Jeg har stor tro på tilgivelse, en vidunderlig ting. :-)

Jeg tror også det går an å handle uegennyttig. Alt man gjør går da ikke på bekostning av andre. Man kan til og med gjøre ting som skader en selv, men som er til nytte for andre. For øvrig synes jeg at men-alle-andre-gjør-det er en av vår mest syltynne (og mest brukte) unnskyldininger. Ser ikke meg selv som et høymoralskt menneske.

"Dette er selvfølgelig overhodet ikke sammenliknbart med det å begå selvmord,... Å ta sitt eget liv vil i de fleste tilfeller føre til stor sorg hos de etterlatte. Å velge denne løsningen er defintivt et egoistisk valg, men også et vanskelig et."

Så langt er vi enige... ;-)

"Man ofrer mye for å oppnå noe annet."

Ved selvmord ofrer man andres livskvalitet og glede for sitt eget behov for en rask løsning.

"Men hva med de andre? Deres behov kan faktisk også forståes som egoistiske. Å ønske å holde et menneske tilbake nærmest for enhver pris, er definitivt egoisme på høyt nivå. De andre (pårørende) vil jo lide et tap når noen som står dem nær forsvinner. Man ønsker her å beskytte seg selv og sine egne følelser, ikke sant?"

Som djevelens advokat svarer jeg definitivt ja. Det er de som er egoistiske ikke du.

Men om broren din tok en overdose og du ringte etter ambulansen; Hva hadde du tenkt om ambulansefolkene skjelte deg ut som en j.. egoist.

*Videre: "Om broren din er syk bør du for dine foreldres skyld i det minste du holde deg i livet."*

"..Jeg skylder mine foreldre mye, men ikke dette. Det er mitt liv, og de har faktisk ikke noe med hva jeg gjør. Den perioden er avsluttet."

Jo, du skylder dine foreldre å verdsette det livet de gav deg. De har gjort noe riktig og kanskje mye galt. Men du spytter dem i ansiktet og du forkaster det de gav fullstendig. Perioden da dine foreldre skal bestemme og forsørge deg er definitivt over. Perioden de bærer deg i sine hjerter varer livet ut. Iblant kan man nesten ønske at det ikke var slik...

*Videre: "Ville du forresten sagt til noen andre som ikke kan "gjøre" noe at de like godt kan legge seg i penalet?"*

"Nei, defintivt ikke. Der tok du meg, forresten - ja, jeg er inkonsekvent. Ett sett regler for meg, et annet sett for alle andre. Jeg har nok en tendens til å se andre som mer verdt...."

I smykkeskrinet mitt har jeg to femkroninger. Den ene er blankt og skinnende, plettfri. Den andre er skitten, slitt, oppstripet og missfarget. Har nok blitt tåkket på mange ganger og ligget ute alene i all slags vær...

Hvilken 5-kroning er mest verdt? Hvilken ville jeg fått kjøpe mest for i butikken? Hva ville de sagt om jeg forlangte en ekstra karamell fordi denne pengen var så blank og lekker? Fem kroner er fem kroner, verken mer eller mindre.

Det er ikke alltid det vi opplever rundt omkring, men alle mennesker ER like mye verdt. Lekre eller ikke. Det er det jeg forsøker å inndoktrinere meg selv i min omgang med andre så vel som meg selv.

"... Jeg kjenner deg ikke, men måten du skriver på får meg til å tro at du er en en person med sterk psyke og mye pågangsmot..."

Pussig, men jeg føler meg ofte bare som en som klynger meg fast og ikke får gjort stort annet. Men jeg er sta...

"Den grunnleggende holdningen til livet har nok også mye å si..."

Iblant har vi holdninger som en kålmark. Altså en liten mark som åler seg rundt inne i kålblader og ikke ser spesielt langt i noen rettninger. Da kan det være godt å høre på noen med fugleperspektiv, og innse at det er mye man ikke har overblikk over selv for øyeblikket.

Du minner meg veldig lite om en som er så veik og stakkarslig at du ikke skulle ha livets rett. Tvert imot får jeg inntrykk av en som kan og vil og allerede har utrettet mye. Tross motgang. Men nå er du kanskje sliten og tom. Kanskje sint og skuffet også?

Å segne under børa betyr ikke nødvendigvis at den som bar den var for svak. Det kan like godt bety at børa var for tung å bære alene.

Føler at det er JEG og ikke du som er masete. Hører gjerne mere fra deg.

Nå skal jeg ta meg en titt i smykkeskrinet... ;-)

[E.T.3311]

Du imponerer meg E.T.3311! Du tåler å bli motsagt så til de grader, og likevel har du fortsatt ikke bedt meg reise et visst varmt sted.

*"Du skriver: "Om samboen går lei og hiver deg ut betyr ikke det det samme som å ønske livet av deg."*

Det var satt på spissen, selvfølgelig tror jeg ikke du tenker så dumt. Ville bare poengtere at om samlivet går skeis, ville han likevel bli fortvilet om du tok livet av deg.

"Det jeg mente, er at jeg ikke kan prate med han om dette i særlig grad. Hver gang vi har snakket sammen den siste tiden, har det endt med at han har såret meg dypt..."

Kinkig sak det med kommunikasjon, særlig når man er sårbar. Har du lest boken "Menn er fra Mars og Kvinner fra Venus."? (Finnes på bibiloteket.) Jeg er ikke enig i alt som står der, men den gav meg noen a-ha opplevelser. Og noen nyttige mentale redskaper.

"Å snakke med foreldrene mine er selvsagt uaktuelt. Å ta det opp med legen igjen, er derimot sannsynligvis det rette å gjøre. Jeg har tenkt på det, men er redd for å bli avvist."

Det er tøfft å bli avvist, spesielt når man er sårbar og blottlegger seg. Men du kan få det enda tøffere om du ikke prøver. Si at det er vanskelig å ta opp. Selv har jeg hatt stor suksess med brev, da har jeg kontroll over hva jeg "sier" og ikke sier. Med tiltro til legen har du en god start.

"Men jeg er redd for at han kanskje (med rette?) vil synes at jeg er dum som ikke vil prøve medisinene, hvis jeg tropper opp der igjen og sier at jeg fremdeles har problemer."

Legen har plikt til å gi deg informasjon og svare på dine spørsmål. En god lege vil høre på dine motforestillinger og diskutere saken med deg på en jevnbyrdig måte. Kommer du med et åpent sinn, er det stor sjanse for å bli møtt med det samme. Du er ikke den første som ikke har tatt medisinene legen gav! :-) Det er en del av legens jobb å vise litt tålmodighet når folk har problemer med å følge behandlingen. Noe leger takler den delen bedre enn andre.

Vær klar på at tabletter ikke er nok for deg. Du trenger psykolog / psykiater også. Hva med å gjøre den deal; Du prøver tabletter og legen fikser spesialist?

"En annen ting er at jeg tør ikke gå til legen i arbeidstiden, fordi jeg er SÅ pissredd for hva arbeidsgiveren min vil si hvis jeg "skal dit nå igjen". Jeg kan ikke drive og fly til legekontoret sånn midt i arbeidstida."

Ville du sagt det samme om du hadde lavt stoffskifte eller diabetes? Enten har du overfølsom samvittighet, eller så har du en ikke helt grei arbeidsgiver eller en kombinasjon av begge deler. Men synes du det er best å ta en fridag så gjør det. Be om dobbelttime hos legen, så har dere god tid.

*"Så skriver du dette: "Jeg definerer all egosime som umoralsk, særlig den bevisste."*

"Oj, gjør du det? Bevares! Da må du ha forferdelig mye dårlig samvittighet?"

Jeg har stor tro på tilgivelse, en vidunderlig ting. :-)

Jeg tror også det går an å handle uegennyttig. Alt man gjør går da ikke på bekostning av andre. Man kan til og med gjøre ting som skader en selv, men som er til nytte for andre. For øvrig synes jeg at men-alle-andre-gjør-det er en av vår mest syltynne (og mest brukte) unnskyldininger. Ser ikke meg selv som et høymoralskt menneske.

"Dette er selvfølgelig overhodet ikke sammenliknbart med det å begå selvmord,... Å ta sitt eget liv vil i de fleste tilfeller føre til stor sorg hos de etterlatte. Å velge denne løsningen er defintivt et egoistisk valg, men også et vanskelig et."

Så langt er vi enige... ;-)

"Man ofrer mye for å oppnå noe annet."

Ved selvmord ofrer man andres livskvalitet og glede for sitt eget behov for en rask løsning.

"Men hva med de andre? Deres behov kan faktisk også forståes som egoistiske. Å ønske å holde et menneske tilbake nærmest for enhver pris, er definitivt egoisme på høyt nivå. De andre (pårørende) vil jo lide et tap når noen som står dem nær forsvinner. Man ønsker her å beskytte seg selv og sine egne følelser, ikke sant?"

Som djevelens advokat svarer jeg definitivt ja. Det er de som er egoistiske ikke du.

Men om broren din tok en overdose og du ringte etter ambulansen; Hva hadde du tenkt om ambulansefolkene skjelte deg ut som en j.. egoist.

*Videre: "Om broren din er syk bør du for dine foreldres skyld i det minste du holde deg i livet."*

"..Jeg skylder mine foreldre mye, men ikke dette. Det er mitt liv, og de har faktisk ikke noe med hva jeg gjør. Den perioden er avsluttet."

Jo, du skylder dine foreldre å verdsette det livet de gav deg. De har gjort noe riktig og kanskje mye galt. Men du spytter dem i ansiktet og du forkaster det de gav fullstendig. Perioden da dine foreldre skal bestemme og forsørge deg er definitivt over. Perioden de bærer deg i sine hjerter varer livet ut. Iblant kan man nesten ønske at det ikke var slik...

*Videre: "Ville du forresten sagt til noen andre som ikke kan "gjøre" noe at de like godt kan legge seg i penalet?"*

"Nei, defintivt ikke. Der tok du meg, forresten - ja, jeg er inkonsekvent. Ett sett regler for meg, et annet sett for alle andre. Jeg har nok en tendens til å se andre som mer verdt...."

I smykkeskrinet mitt har jeg to femkroninger. Den ene er blankt og skinnende, plettfri. Den andre er skitten, slitt, oppstripet og missfarget. Har nok blitt tåkket på mange ganger og ligget ute alene i all slags vær...

Hvilken 5-kroning er mest verdt? Hvilken ville jeg fått kjøpe mest for i butikken? Hva ville de sagt om jeg forlangte en ekstra karamell fordi denne pengen var så blank og lekker? Fem kroner er fem kroner, verken mer eller mindre.

Det er ikke alltid det vi opplever rundt omkring, men alle mennesker ER like mye verdt. Lekre eller ikke. Det er det jeg forsøker å inndoktrinere meg selv i min omgang med andre så vel som meg selv.

"... Jeg kjenner deg ikke, men måten du skriver på får meg til å tro at du er en en person med sterk psyke og mye pågangsmot..."

Pussig, men jeg føler meg ofte bare som en som klynger meg fast og ikke får gjort stort annet. Men jeg er sta...

"Den grunnleggende holdningen til livet har nok også mye å si..."

Iblant har vi holdninger som en kålmark. Altså en liten mark som åler seg rundt inne i kålblader og ikke ser spesielt langt i noen rettninger. Da kan det være godt å høre på noen med fugleperspektiv, og innse at det er mye man ikke har overblikk over selv for øyeblikket.

Du minner meg veldig lite om en som er så veik og stakkarslig at du ikke skulle ha livets rett. Tvert imot får jeg inntrykk av en som kan og vil og allerede har utrettet mye. Tross motgang. Men nå er du kanskje sliten og tom. Kanskje sint og skuffet også?

Å segne under børa betyr ikke nødvendigvis at den som bar den var for svak. Det kan like godt bety at børa var for tung å bære alene.

Føler at det er JEG og ikke du som er masete. Hører gjerne mere fra deg.

Nå skal jeg ta meg en titt i smykkeskrinet... ;-)

Hei igjen, PieLill! Fortsettelse følger. Du får lese om du orker, og orker du ikke, så forstår jeg deg. Det har uansett vært interessant å diskutere med deg så langt :-)

Du skriver: "Kinkig sak det med kommunikasjon, særlig når man er sårbar. Har du lest boken "Menn er fra Mars og Kvinner fra Venus."? (Finnes på bibiloteket.) Jeg er ikke enig i alt som står der, men den gav meg noen a-ha opplevelser. Og noen nyttige mentale redskaper."

Ok, det kan godt være. Jeg har ikke lest den. Jeg synes sånne bøker ofte har en tendens til å overfokusere på forskjellene (og ikke minst "forskjellene") mellom kvinner og menn, og dermed gi næring til inngrodde, tåpelige kjønnsrollemønstre som vi i vår tid burde ha kvittet oss med for lenge siden. Men kommer jeg tilfeldigvis over den på biblioteket så kan jeg jo ta en titt...

Videre: "Vær klar på at tabletter ikke er nok for deg. Du trenger psykolog / psykiater også. Hva med å gjøre den deal; Du prøver tabletter og legen fikser spesialist?"

Jeg har tenkt litt. Vet ikke om jeg orker å prate noe mer med dem. Jeg burde ikke belemre helsevesenet med dette her, det er allerede mange som står i kø som har større problemer enn meg. Nå har det seg dessverre sånn at både legen og psykologen kjenner til selvmordsplanene mine. Og grunnen til at jeg sier "dessverre", er fordi jeg er redd de skal tro at jeg prøver å manipulere.

Jeg brukte søkefunksjonen her på DOL litt og fant et innlegg fra NHD hvor han sa noe om at terkselen for å uttrykke selvmordstanker og også bruke dette som argumentasjon i henvisningene var blitt altfor lav. At man fikk en sånn slags "ulv ulv-effekt", hvor det var vanskelig å skille de hysteriske og oppmerksomhetskrevende pasientene fra de som var reellt suicidale. Han la til slutt til at han ikke kunne huske sist en "truer", som han kalte det, hadde gjort alvor av det og tatt livet av seg.

Så er spørsmålet - hvem er en "truer"? Kan jeg oppfattes slik? Det er et faktum at jeg fortalte psykologen at jeg hadde forsøkt å kutte pulsåren. Og at jeg hadde selvmordstanker. Og at psykologen har sendt et brev til fastlegen om dette. (Jeg har ikke snakket med fastlegen etter dette, og nå vet jeg ikke om jeg burde gjøre det, heller.) Kanskje det hadde vært klokest å holde HELT kjeft om dette, ikke bare ovenfor familie og venner, men også ovenfor de jeg har kontakt med i helsevesenet?

Det er kanskje litt dårlig gjort av meg å nevne deler av et innlegg NHD skrev for lenge siden, her. Som forøvrig også er tatt ut av sin sammenheng. (Men shit, han får aldri vite om det likevel.) Jeg valgte å nevne det fordi jeg fikk en aha-opplevelse av dette det som sto der. Han kunne nesten like gjerne skrevet: "Man skal ikke snakke om det. Man skal bare gjøre det."

Om å fly til legekontoret i arbeidstiden: "Ville du sagt det samme om du hadde lavt stoffskifte eller diabetes? Enten har du overfølsom samvittighet, eller så har du en ikke helt grei arbeidsgiver eller en kombinasjon av begge deler."

Sjefen min er en ålreit fyr. Men går jeg til legen i arbeidstiden, så blir det mer jobb på de andre jeg jobber sammen med. Noen har foreslått at jeg kanskje har en overfølsom samvittighet, men jeg føler det ikke slik. Jeg synes nok heller jeg tenderer i den motsatte retningen. Dessuten, er det ikke ganske normalt å ha en viss ansvarsfølelse mht. jobben? Det er jo den man lever av. Jeg mener at det er det vi vanligvis kaller "arbeidsmoral".

Om egoisme: "Jeg tror også det går an å handle uegennyttig. Alt man gjør går da ikke på bekostning av andre. Man kan til og med gjøre ting som skader en selv, men som er til nytte for andre."

Helt enig med deg i mye av det du skriver. Men vi definerer egoisme forskjellig. Jeg kan f.eks ikke komme på sist jeg gjorde en handling som var utelukkende uegennyttig. Selv hvis jeg legger godviljen til, og også regner handlinger der gevinsten er dårligere enn innsatsen som "uegennyttige", så må jeg nok tenke meg om hvis jeg blir bedt om å komme på sist jeg gjorde en slik handling. Dette kan skyldes to forhold - enten at jeg er en forbanna egofjott (noe som er meget mulig), eller at mine standarder for hva som kan regnes for å være en uegnnyttig handling er svært høye. Eller (mest sannsynlig) en kombinasjon. Men at det er mulig, det tviler jeg ikke på. Vil også si en ting - egoisme, slik jeg ser det, omfatter ikke bare egoistiske handlinger som går på tvers av andres behov, men også egennyttige handlinger som ikke gjør det.

Videre: "Ved selvmord ofrer man andres livskvalitet og glede for sitt eget behov for en rask løsning."

Ok, dette kan tolkes slik at du mener at man først og fremst lever for andre - ikke for seg selv. Fint, for da kan jeg snu det hele på hodet og si at jeg ved å begå selvmord faktisk gjør andre en tjeneste ved å forsvinne når jeg ikke lenger er til verken nytte eller glede for dem.

Om egoisme igjen: *"Men hva med de andre? Deres behov kan faktisk også forståes som egoistiske. Å ønske å holde et menneske tilbake nærmest for enhver pris, er definitivt egoisme på høyt nivå."*

"Som djevelens advokat svarer jeg definitivt ja. Det er de som er egoistiske ikke du."

Nesten riktig! De er egoistiske, og det samme er jeg.

Du skriver videre: "Men om broren din tok en overdose og du ringte etter ambulansen; Hva hadde du tenkt om ambulansefolkene skjelte deg ut som en j.. egoist."

Ok, her er vi inne på et langt vanskeligere felt. Jeg vil anbefale deg å lese denne linken: http://www.hieronimus.org. Klikk på fagstoff, og deretter på en artikkel som heter "Selvmordshindring - barbari eller barmhjertighet?" Litt tung å lese, men viser at det er mange måter å se dette på.

Jeg har forøvrig en sterk følelse av at sykdommen til broren min er en somatiseringslidelse av noe slag.... (Og takker igjen min lykkestjerne for at vedkommende ikke leser dette.)

Om menneskeverd: "Fem kroner er fem kroner, verken mer eller mindre."

Jeg skjønner selvsagt poenget her, alle gjør jo det. Men det du beskriver her, er en ideell verden. Det er akkurat slik vi alle skulle ønske det var, men i praksis fungerer det nok ikke nødvendigvis slik. Vi mennesker liker å se oss selv som siviliserte, men innerst inne er vi fremdeles dyr. Fremdeles styrt til de grader av urgamle instinkter. Fremdeles gjelder den sterkestes rett, og fremdeles er det nok dessverre ikke meningen at alle skal klare å stå løpet ut. Kynisk som pokker, men realistisk. Men når det er sagt, så er det også slik at vi som mennesker har evnen til å tenke, til å gjøre valg. Vi kan velge å ta hensyn, velge å vise omtanke og omsorg ovenfor de som trenger litt ekstra støtte. Men jeg tror nok at uansett hvor mye vi ønsker full likeverd for alle i samfunnet, så vil alltid de dyktige, ressurssterke, kloke, pene og veltilpassede menneskene være høyere verdsatt enn andre. Dette gir seg aller tydeligst utslag i arbeidslivet, man må være blind for å ikke se det. Inkluderende arbeidsliv - haha!

Til slutt: "Iblant har vi holdninger som en kålmark. Altså en liten mark som åler seg rundt inne i kålblader og ikke ser spesielt langt i noen rettninger. Da kan det være godt å høre på noen med fugleperspektiv, og innse at det er mye man ikke har overblikk over selv for øyeblikket."

Hmm.. interessant. Jeg skal ikke påstå at jeg har noe særlig til overblikk. Men er vi ikke egentlig alle stort sett som små kålmark som kaver blinde rundt i kålbladene?

Ha en fortsatt fin kveld!

Mvh.

[PieLill]

Hei igjen, PieLill! Fortsettelse følger. Du får lese om du orker, og orker du ikke, så forstår jeg deg. Det har uansett vært interessant å diskutere med deg så langt :-)

Du skriver: "Kinkig sak det med kommunikasjon, særlig når man er sårbar. Har du lest boken "Menn er fra Mars og Kvinner fra Venus."? (Finnes på bibiloteket.) Jeg er ikke enig i alt som står der, men den gav meg noen a-ha opplevelser. Og noen nyttige mentale redskaper."

Ok, det kan godt være. Jeg har ikke lest den. Jeg synes sånne bøker ofte har en tendens til å overfokusere på forskjellene (og ikke minst "forskjellene") mellom kvinner og menn, og dermed gi næring til inngrodde, tåpelige kjønnsrollemønstre som vi i vår tid burde ha kvittet oss med for lenge siden. Men kommer jeg tilfeldigvis over den på biblioteket så kan jeg jo ta en titt...

Videre: "Vær klar på at tabletter ikke er nok for deg. Du trenger psykolog / psykiater også. Hva med å gjøre den deal; Du prøver tabletter og legen fikser spesialist?"

Jeg har tenkt litt. Vet ikke om jeg orker å prate noe mer med dem. Jeg burde ikke belemre helsevesenet med dette her, det er allerede mange som står i kø som har større problemer enn meg. Nå har det seg dessverre sånn at både legen og psykologen kjenner til selvmordsplanene mine. Og grunnen til at jeg sier "dessverre", er fordi jeg er redd de skal tro at jeg prøver å manipulere.

Jeg brukte søkefunksjonen her på DOL litt og fant et innlegg fra NHD hvor han sa noe om at terkselen for å uttrykke selvmordstanker og også bruke dette som argumentasjon i henvisningene var blitt altfor lav. At man fikk en sånn slags "ulv ulv-effekt", hvor det var vanskelig å skille de hysteriske og oppmerksomhetskrevende pasientene fra de som var reellt suicidale. Han la til slutt til at han ikke kunne huske sist en "truer", som han kalte det, hadde gjort alvor av det og tatt livet av seg.

Så er spørsmålet - hvem er en "truer"? Kan jeg oppfattes slik? Det er et faktum at jeg fortalte psykologen at jeg hadde forsøkt å kutte pulsåren. Og at jeg hadde selvmordstanker. Og at psykologen har sendt et brev til fastlegen om dette. (Jeg har ikke snakket med fastlegen etter dette, og nå vet jeg ikke om jeg burde gjøre det, heller.) Kanskje det hadde vært klokest å holde HELT kjeft om dette, ikke bare ovenfor familie og venner, men også ovenfor de jeg har kontakt med i helsevesenet?

Det er kanskje litt dårlig gjort av meg å nevne deler av et innlegg NHD skrev for lenge siden, her. Som forøvrig også er tatt ut av sin sammenheng. (Men shit, han får aldri vite om det likevel.) Jeg valgte å nevne det fordi jeg fikk en aha-opplevelse av dette det som sto der. Han kunne nesten like gjerne skrevet: "Man skal ikke snakke om det. Man skal bare gjøre det."

Om å fly til legekontoret i arbeidstiden: "Ville du sagt det samme om du hadde lavt stoffskifte eller diabetes? Enten har du overfølsom samvittighet, eller så har du en ikke helt grei arbeidsgiver eller en kombinasjon av begge deler."

Sjefen min er en ålreit fyr. Men går jeg til legen i arbeidstiden, så blir det mer jobb på de andre jeg jobber sammen med. Noen har foreslått at jeg kanskje har en overfølsom samvittighet, men jeg føler det ikke slik. Jeg synes nok heller jeg tenderer i den motsatte retningen. Dessuten, er det ikke ganske normalt å ha en viss ansvarsfølelse mht. jobben? Det er jo den man lever av. Jeg mener at det er det vi vanligvis kaller "arbeidsmoral".

Om egoisme: "Jeg tror også det går an å handle uegennyttig. Alt man gjør går da ikke på bekostning av andre. Man kan til og med gjøre ting som skader en selv, men som er til nytte for andre."

Helt enig med deg i mye av det du skriver. Men vi definerer egoisme forskjellig. Jeg kan f.eks ikke komme på sist jeg gjorde en handling som var utelukkende uegennyttig. Selv hvis jeg legger godviljen til, og også regner handlinger der gevinsten er dårligere enn innsatsen som "uegennyttige", så må jeg nok tenke meg om hvis jeg blir bedt om å komme på sist jeg gjorde en slik handling. Dette kan skyldes to forhold - enten at jeg er en forbanna egofjott (noe som er meget mulig), eller at mine standarder for hva som kan regnes for å være en uegnnyttig handling er svært høye. Eller (mest sannsynlig) en kombinasjon. Men at det er mulig, det tviler jeg ikke på. Vil også si en ting - egoisme, slik jeg ser det, omfatter ikke bare egoistiske handlinger som går på tvers av andres behov, men også egennyttige handlinger som ikke gjør det.

Videre: "Ved selvmord ofrer man andres livskvalitet og glede for sitt eget behov for en rask løsning."

Ok, dette kan tolkes slik at du mener at man først og fremst lever for andre - ikke for seg selv. Fint, for da kan jeg snu det hele på hodet og si at jeg ved å begå selvmord faktisk gjør andre en tjeneste ved å forsvinne når jeg ikke lenger er til verken nytte eller glede for dem.

Om egoisme igjen: *"Men hva med de andre? Deres behov kan faktisk også forståes som egoistiske. Å ønske å holde et menneske tilbake nærmest for enhver pris, er definitivt egoisme på høyt nivå."*

"Som djevelens advokat svarer jeg definitivt ja. Det er de som er egoistiske ikke du."

Nesten riktig! De er egoistiske, og det samme er jeg.

Du skriver videre: "Men om broren din tok en overdose og du ringte etter ambulansen; Hva hadde du tenkt om ambulansefolkene skjelte deg ut som en j.. egoist."

Ok, her er vi inne på et langt vanskeligere felt. Jeg vil anbefale deg å lese denne linken: http://www.hieronimus.org. Klikk på fagstoff, og deretter på en artikkel som heter "Selvmordshindring - barbari eller barmhjertighet?" Litt tung å lese, men viser at det er mange måter å se dette på.

Jeg har forøvrig en sterk følelse av at sykdommen til broren min er en somatiseringslidelse av noe slag.... (Og takker igjen min lykkestjerne for at vedkommende ikke leser dette.)

Om menneskeverd: "Fem kroner er fem kroner, verken mer eller mindre."

Jeg skjønner selvsagt poenget her, alle gjør jo det. Men det du beskriver her, er en ideell verden. Det er akkurat slik vi alle skulle ønske det var, men i praksis fungerer det nok ikke nødvendigvis slik. Vi mennesker liker å se oss selv som siviliserte, men innerst inne er vi fremdeles dyr. Fremdeles styrt til de grader av urgamle instinkter. Fremdeles gjelder den sterkestes rett, og fremdeles er det nok dessverre ikke meningen at alle skal klare å stå løpet ut. Kynisk som pokker, men realistisk. Men når det er sagt, så er det også slik at vi som mennesker har evnen til å tenke, til å gjøre valg. Vi kan velge å ta hensyn, velge å vise omtanke og omsorg ovenfor de som trenger litt ekstra støtte. Men jeg tror nok at uansett hvor mye vi ønsker full likeverd for alle i samfunnet, så vil alltid de dyktige, ressurssterke, kloke, pene og veltilpassede menneskene være høyere verdsatt enn andre. Dette gir seg aller tydeligst utslag i arbeidslivet, man må være blind for å ikke se det. Inkluderende arbeidsliv - haha!

Til slutt: "Iblant har vi holdninger som en kålmark. Altså en liten mark som åler seg rundt inne i kålblader og ikke ser spesielt langt i noen rettninger. Da kan det være godt å høre på noen med fugleperspektiv, og innse at det er mye man ikke har overblikk over selv for øyeblikket."

Hmm.. interessant. Jeg skal ikke påstå at jeg har noe særlig til overblikk. Men er vi ikke egentlig alle stort sett som små kålmark som kaver blinde rundt i kålbladene?

Ha en fortsatt fin kveld!

Mvh.

Om man leser boken (Menn er fra Mars...) som en total og ensidig stigmatisering, er den helt klart til å få makk av. Om man leser den som en beskrivelse av ulike personlighetstrekk og handlingsmønster, kan den være et hjelpemiddel til å kommunisere bedre med personer svært forskjellig fra seg selv. Uavhengig av kjønn. Den kan også gi en del beskrivelser av en selv... :-)

"Jeg har tenkt litt. Vet ikke om jeg orker å prate noe mer med dem. Jeg burde ikke belemre helsevesenet med dette her, det er allerede mange som står i kø som har større problemer enn meg. Nå har det seg dessverre sånn at både legen og psykologen kjenner til selvmordsplanene mine. Og grunnen til at jeg sier "dessverre", er fordi jeg er redd de skal tro at jeg prøver å manipulere."

La legen bedømme om du er syk nok til å trenge hjelp. Ikke avskriv deg selv. Du er nokså selvmotsigende her: På den ene siden hevder du at du er i så elendig forfatning at du ikke kan gjøre nytte for deg og være til glede for noen noen gang mer så lenge du lever. Derav vil du ta ditt eget liv. På den andre siden hevder du at det ikke er så farlig, du trenger ikke hjelp. Å være suicidal er like livstruende som hjernehinnebetennelse.

Noe av det man forsøker i alle deler av helsevesnet, også psykiatrien, er å behandle folk før de blir så syke at prognosen er nesten håpløs. Du behøver ikke ha lungekreft med spredning for å gå til lege!

"Jeg brukte søkefunksjonen her på DOL litt og fant et innlegg fra NHD..."

Jeg husker det innlegget. Jeg oppfatter det ikke helt som du gjør. En "truer" er en som springer rundt med en kviv eller en hagle (billedlig eller bokstavelig) og truer med å bruke den om h*n ikke får viljen sin. En "truer" er ofte lite kritisk til hvem h*n belemrer med sine problemer og krav.

"Så er spørsmålet - hvem er en "truer"? Kan jeg oppfattes slik?"

Jeg oppfatter ikke det du skriver slik. Jeg oppfatter deg som en person som innser at du kunne finne på å gjøre noe slikt og derfor gjør det eneste riktige; å søke hjelp. Hadde jeg trodd at du bare prøvde å gjøre deg interessant hadde jeg aldri giddet å sitte her å skrive.

"..Og at psykologen har sendt et brev til fastlegen om dette. (Selvmords-problematikken.)"

Hvis psykologen trodde at dette var løst prat for å få oppmerksomhet, hadde han neppe skrevet det brevet...

"...Kanskje det hadde vært klokest å holde HELT kjeft om dette, ikke bare ovenfor familie og venner, men også ovenfor de jeg har kontakt med i helsevesenet?"

Hvis du er i reell fare for å ta ditt eget liv, er det farligste du kan gjøre å holde helt kjeft. Å snakke om det, gjøre avtaler, stå ansvarlig overfor noen, ha et eller flere nummer å ringe når som helst på døgnet. Få motbør på dine ensidige negative tanker. Å ha en strategi til å stagge seg selv til "anfallet" er over. En del av denne strategien må være en plan om hjelp fra andre.

Ville du reagert om en kollega gikk til lege tre ganger i løpet av en mnd.? Og er det god arbeidsmoral og ikke sørge for å få medisinsk behandling slik at en kan gjøre en best mulig jobb? Har ikke tid til å kvesse øksa, for jeg har så mange trær å hogge. ;-)

*Videre: "Ved selvmord ofrer man andres livskvalitet og glede for sitt eget behov for en rask løsning."*

"Ok, dette kan tolkes slik at du mener at man først og fremst lever for andre - ikke for seg selv. Fint, for da kan jeg snu det hele på hodet og si at jeg ved å begå selvmord faktisk gjør andre en tjeneste ved å forsvinne når jeg ikke lenger er til verken nytte eller glede for dem."

Det er her kålmarken kommer inn. Du vet ikke når den tilstanden inntrer. Og du kan lure deg selv, eller unnskylde deg selv med dette. Men du løser ingen problemer for omverdenen ved å kvelde etter gjør-det-selv-metoden. Faktisk skaper du en kjede problemer i mange tiår framover som du ikke har oversikt over.

Om du ikke vil leve lengre blir de til slutt ditt valg. Men ikke unnskyld deg med at det var vi andre som egentlig ville det. Det var vi andre som ikke orka mer. Det var vi andre som gav deg opp. Det er renhekla løgn!!! Det er i så fall du som ikke orker og vil mer og gir opp.

Og ikke kom å påstå at vi er så dumme eller oversnille at vi ikke skjønner at vi ville hatt det bedre uten deg! Det er en fornærmelse. Dessuten har du jo allerede sagt at vi er egoister hele bunten. ;-)

"..."Selvmordshindring - barbari eller armhjertighet?" Kom meg aldri gjennom hele den. Jeg ser mer på det praktiske, de etterlatte - og de som ble hindret og faktisk fant et meningsfyldt liv senere.

"Om menneskeverd: "Fem kroner er fem kroner, verken mer eller mindre."

Man ser med et halvt svaksynt øye at ikke verden fungerer slik, hverken i helsevesenet, arbeidslivet eller på det sosiale. Jeg kan ikke forandre hele verden. Men jeg kan gjøre noe med mitt hode. Når jeg føler meg mindreverdig, eller når jeg ser på andre som mindre verdt, tar jeg fram mine to femkroner. Det er det som er sannheten selv om "verden" og ikke en gang jeg selv lever etter det.

"Hmm.. interessant. Jeg skal ikke påstå at jeg har noe særlig til overblikk. Men er vi ikke egentlig alle stort sett som små kålmark som kaver blinde rundt i kålbladene?"

Ta fram det store malerskrinet. Det med mange farger, og farger som kan blandes slik at du får ennå flere nyanser. Legg bort sort-hvitt tegningen for en stund.

Du er ikke enten nyttig eller unyttig. Du lever ikke kun for deg selv eller kun for andre. Du er ikke enten til glede eller eller en pest og en plage. Du er ikke enten totalt egosist eller kritthvit engel. Du er ikke enten stjernen på laget eller utstøtt. Livet er ikke enten helsvart eller dans på tornefrie roser. ALT dette er aspekter ved livet og din person. I perioder er enkelt ting mer fremtredende. Slik er vi andre også. Ikke ta en bit av sannheten og gjør den til hele.

Akkurat nå sitter du fast mellom noen halvråtne kålblad og du har ikke oversikt over enkelte ting. Ikke alle er akkurat der du befinner deg nå. Men de fleste har vært der eller kommer dit en eller annen gang. Det er en hel verden utenfor de sure bladene. Lyst til å komme å ta en titt?

La noen som kan veien få lov til å guide deg!

Kom deg til fastlegen. Vær ærlig, det er ikke manipulerende. Tillat deg selv å ha behov for hjelp. Tillat deg selv og be om hjelp og ta imot den. Blås i å sammenligne dine behov med andres! Det er så utrolig irelevant. Ville du si det er manipulerende å hoste uoppfordret når du kommer til legen med bronkitt?

Har ingen anelse om hva det blir av kålmarken til slutt. Men jeg vet at mange av dens likesinnede, larver, blir til sommerfugler. Men det tror jeg kanskje ikke de skjønner før de bretter ut vingene.

Ha en god dag.

mvh

[E.T.3311]

Om man leser boken (Menn er fra Mars...) som en total og ensidig stigmatisering, er den helt klart til å få makk av. Om man leser den som en beskrivelse av ulike personlighetstrekk og handlingsmønster, kan den være et hjelpemiddel til å kommunisere bedre med personer svært forskjellig fra seg selv. Uavhengig av kjønn. Den kan også gi en del beskrivelser av en selv... :-)

"Jeg har tenkt litt. Vet ikke om jeg orker å prate noe mer med dem. Jeg burde ikke belemre helsevesenet med dette her, det er allerede mange som står i kø som har større problemer enn meg. Nå har det seg dessverre sånn at både legen og psykologen kjenner til selvmordsplanene mine. Og grunnen til at jeg sier "dessverre", er fordi jeg er redd de skal tro at jeg prøver å manipulere."

La legen bedømme om du er syk nok til å trenge hjelp. Ikke avskriv deg selv. Du er nokså selvmotsigende her: På den ene siden hevder du at du er i så elendig forfatning at du ikke kan gjøre nytte for deg og være til glede for noen noen gang mer så lenge du lever. Derav vil du ta ditt eget liv. På den andre siden hevder du at det ikke er så farlig, du trenger ikke hjelp. Å være suicidal er like livstruende som hjernehinnebetennelse.

Noe av det man forsøker i alle deler av helsevesnet, også psykiatrien, er å behandle folk før de blir så syke at prognosen er nesten håpløs. Du behøver ikke ha lungekreft med spredning for å gå til lege!

"Jeg brukte søkefunksjonen her på DOL litt og fant et innlegg fra NHD..."

Jeg husker det innlegget. Jeg oppfatter det ikke helt som du gjør. En "truer" er en som springer rundt med en kviv eller en hagle (billedlig eller bokstavelig) og truer med å bruke den om h*n ikke får viljen sin. En "truer" er ofte lite kritisk til hvem h*n belemrer med sine problemer og krav.

"Så er spørsmålet - hvem er en "truer"? Kan jeg oppfattes slik?"

Jeg oppfatter ikke det du skriver slik. Jeg oppfatter deg som en person som innser at du kunne finne på å gjøre noe slikt og derfor gjør det eneste riktige; å søke hjelp. Hadde jeg trodd at du bare prøvde å gjøre deg interessant hadde jeg aldri giddet å sitte her å skrive.

"..Og at psykologen har sendt et brev til fastlegen om dette. (Selvmords-problematikken.)"

Hvis psykologen trodde at dette var løst prat for å få oppmerksomhet, hadde han neppe skrevet det brevet...

"...Kanskje det hadde vært klokest å holde HELT kjeft om dette, ikke bare ovenfor familie og venner, men også ovenfor de jeg har kontakt med i helsevesenet?"

Hvis du er i reell fare for å ta ditt eget liv, er det farligste du kan gjøre å holde helt kjeft. Å snakke om det, gjøre avtaler, stå ansvarlig overfor noen, ha et eller flere nummer å ringe når som helst på døgnet. Få motbør på dine ensidige negative tanker. Å ha en strategi til å stagge seg selv til "anfallet" er over. En del av denne strategien må være en plan om hjelp fra andre.

Ville du reagert om en kollega gikk til lege tre ganger i løpet av en mnd.? Og er det god arbeidsmoral og ikke sørge for å få medisinsk behandling slik at en kan gjøre en best mulig jobb? Har ikke tid til å kvesse øksa, for jeg har så mange trær å hogge. ;-)

*Videre: "Ved selvmord ofrer man andres livskvalitet og glede for sitt eget behov for en rask løsning."*

"Ok, dette kan tolkes slik at du mener at man først og fremst lever for andre - ikke for seg selv. Fint, for da kan jeg snu det hele på hodet og si at jeg ved å begå selvmord faktisk gjør andre en tjeneste ved å forsvinne når jeg ikke lenger er til verken nytte eller glede for dem."

Det er her kålmarken kommer inn. Du vet ikke når den tilstanden inntrer. Og du kan lure deg selv, eller unnskylde deg selv med dette. Men du løser ingen problemer for omverdenen ved å kvelde etter gjør-det-selv-metoden. Faktisk skaper du en kjede problemer i mange tiår framover som du ikke har oversikt over.

Om du ikke vil leve lengre blir de til slutt ditt valg. Men ikke unnskyld deg med at det var vi andre som egentlig ville det. Det var vi andre som ikke orka mer. Det var vi andre som gav deg opp. Det er renhekla løgn!!! Det er i så fall du som ikke orker og vil mer og gir opp.

Og ikke kom å påstå at vi er så dumme eller oversnille at vi ikke skjønner at vi ville hatt det bedre uten deg! Det er en fornærmelse. Dessuten har du jo allerede sagt at vi er egoister hele bunten. ;-)

"..."Selvmordshindring - barbari eller armhjertighet?" Kom meg aldri gjennom hele den. Jeg ser mer på det praktiske, de etterlatte - og de som ble hindret og faktisk fant et meningsfyldt liv senere.

"Om menneskeverd: "Fem kroner er fem kroner, verken mer eller mindre."

Man ser med et halvt svaksynt øye at ikke verden fungerer slik, hverken i helsevesenet, arbeidslivet eller på det sosiale. Jeg kan ikke forandre hele verden. Men jeg kan gjøre noe med mitt hode. Når jeg føler meg mindreverdig, eller når jeg ser på andre som mindre verdt, tar jeg fram mine to femkroner. Det er det som er sannheten selv om "verden" og ikke en gang jeg selv lever etter det.

"Hmm.. interessant. Jeg skal ikke påstå at jeg har noe særlig til overblikk. Men er vi ikke egentlig alle stort sett som små kålmark som kaver blinde rundt i kålbladene?"

Ta fram det store malerskrinet. Det med mange farger, og farger som kan blandes slik at du får ennå flere nyanser. Legg bort sort-hvitt tegningen for en stund.

Du er ikke enten nyttig eller unyttig. Du lever ikke kun for deg selv eller kun for andre. Du er ikke enten til glede eller eller en pest og en plage. Du er ikke enten totalt egosist eller kritthvit engel. Du er ikke enten stjernen på laget eller utstøtt. Livet er ikke enten helsvart eller dans på tornefrie roser. ALT dette er aspekter ved livet og din person. I perioder er enkelt ting mer fremtredende. Slik er vi andre også. Ikke ta en bit av sannheten og gjør den til hele.

Akkurat nå sitter du fast mellom noen halvråtne kålblad og du har ikke oversikt over enkelte ting. Ikke alle er akkurat der du befinner deg nå. Men de fleste har vært der eller kommer dit en eller annen gang. Det er en hel verden utenfor de sure bladene. Lyst til å komme å ta en titt?

La noen som kan veien få lov til å guide deg!

Kom deg til fastlegen. Vær ærlig, det er ikke manipulerende. Tillat deg selv å ha behov for hjelp. Tillat deg selv og be om hjelp og ta imot den. Blås i å sammenligne dine behov med andres! Det er så utrolig irelevant. Ville du si det er manipulerende å hoste uoppfordret når du kommer til legen med bronkitt?

Har ingen anelse om hva det blir av kålmarken til slutt. Men jeg vet at mange av dens likesinnede, larver, blir til sommerfugler. Men det tror jeg kanskje ikke de skjønner før de bretter ut vingene.

Ha en god dag.

mvh

Goddag!

Jeg må nesten gi meg over, her. Du skriver så fornuftig at det er vanskelig å si deg imot uten å være kverrulerende. Men samtidig står jeg for alt det jeg skrev i mitt. Så da er det kanskje like greit å bare være enige om at vi er uenige. :-)

Et par ting bare:

Du skriver: "Du er nokså selvmotsigende her: På den ene siden hevder du at du er i så elendig forfatning at du ikke kan gjøre nytte for deg og være til glede for noen noen gang mer så lenge du lever. Derav vil du ta ditt eget liv. På den andre siden hevder du at det ikke er så farlig, du trenger ikke hjelp."

Ok, her må jeg kanskje forklare litt. I den grad jeg er unyttig, så har jeg igrunn vært det hele tiden. Det er ikke "depresjonen", som de kaller det, som er årsaken til dette, selv om det kan ha hatt en forsterkende effekt på problematikken. Det som skjedde, tror jeg, var at virkeligheten plutselig falt i fanget mitt. Sannheten gikk opp for meg: Jeg var midt i tjueårene og hadde ikke oppnådd en dritt. Og kom sannsynligvis aldri til å gjøre det, heller. Jeg mangler alt det som skal til. Jeg blir heller ikke noe yngre, og tiden er i ferd med å renne ut for meg her. Når jeg i tillegg får problemer med å fikse jobben, så har jeg ingenting - og veien videre ser ut til å gå rakt nedover. Så er spørsmålet - hva gjør man da? Jo, man biter tanna sammen og står på som en jævel. Litt av grunnen til at jeg har problemer nå, er at jeg ikke har stått på nok tidligere. Og uansett så må man gjøre noe, som faren min alltid sier. Så får det gå så lenge det går. Da har jeg gjort mitt.

En lege kan neppe hjelpe. Hva kan han gjøre? Si at jeg er syk i hodet mitt og trenger noen kjemikalier til å rette på dette? Er jeg syk? Nei, sannnsynligvis ikke. Dette er ingen sykdom, det heter realisme. Det finnes ingen "kur".

Det hadde kanskje vært enklere å sette seg ned og si: "Å, jeg er så deppa. Gi meg litt cipramil og la meg hvile." For noen som virkelig er overarbeidede og ekstremt slitne, eller ikke klarer å gjøre noen ting er dette kanskje en god løsning. Men for meg er det ikke det.

Jeg synes forøvrig det er litt vanskelig å sammenlikne somatiske sykdommer med sinnslidelser. Det finnes selvsagt folk med alvorlige sinnlidelser som trenger behandling, men er det ikke mye unødvendig syting og klaging (blant pasienter) i psykiatrien? Har et inntrykk av at denne er sterkt belastet med regressive pasienter, altså pasienter som egentlig burde vært istand til å stå på egne bein, men som finner det mer behagelig å få hjelp til å fikse livet sitt.

Om "truere": *"Jeg brukte søkefunksjonen her på DOL litt og fant et innlegg fra NHD..."*

"Jeg husker det innlegget. Jeg oppfatter det ikke helt som du gjør."

Ok, takk. Blir litt skremt av han NHD av og til. Han virker litt spooky... ;-)

Videre: "Hvis psykologen trodde at dette var løst prat for å få oppmerksomhet, hadde han neppe skrevet det brevet..."

Huff, jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet da jeg fortalte det. Han er som sagt en veldig trivelig fyr, men da jeg nevnte dette ble han plutselig helt spak. Han fikk et sånt alvorlig uttrykk i ansiktet, og sa bare at han syntes at det var en dårlig løsning. Jeg ble svært overrasket over denne responsen. Ikke det at jeg hadde forventet at han skulle oppmuntre meg, akkurat, men jeg trodde dette her var "grei skuring" (altså uproblematisk å snakke om), da sånne folk (psykologer/psykiatere) sikkert har vært borti sånt hundre ganger før. Men ok...

Videre: "Hvis du er i reell fare for å ta ditt eget liv, er det farligste du kan gjøre å holde helt kjeft. "

Å snakke om det, er også å be om at andre skal stikke kjepper i hjulene for deg. Jeg aner ikke hvorfor jeg sa noe om det. Selvmedlidenhet? Slike ting krever vanligvis noe planlegging. Det tar gjerne litt tid. Jeg går og tenker på planleggingen på jobben hver dag, og det er egentlig litt plagsomt, da jeg ofte får sånne merkelige tanker om mora mi og begravelsen og alt det der. Og så blir jeg vanvittig sentimental - enda det slett ikke er sikkert at jeg får det til engang! Slå den...

Videre: "Å snakke om det, gjøre avtaler, stå ansvarlig overfor noen, ha et eller flere nummer å ringe når som helst på døgnet."

Psykologen sa at jeg måtte bare ringe, hvis det ble krise. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg holder meg til avtalene, men plager ikke folk ellers. Er det vanlig av psykologer å gi pasienter et slikt tilbud, forresten? Er ikke det fryktelig risikabelt? Tenk om man får en sånn forferdelig klient som ringer i tide og utide. Skjønner ikke at de tør, jeg...

Og: "Få motbør på dine ensidige negative tanker."

Ok. Litt avhengig av motbørens karakter, så kan denne faktisk få meg til å føle meg enda teitere, dårligere, dummere og få enda mer lyst til å bare forsvinne. Sikkert ikke lett å gi råd til en slik håpløs person, synes nesten litt synd på de som skal ha med meg å gjøre...

Videre: "Å ikke sørge for å få medisinsk behandling slik at en kan gjøre en best mulig jobb? Har ikke tid til å kvesse øksa, for jeg har så mange trær å hogge. ;-)"

Ja, her har du defintivt et poeng. Det var det jeg også tenkte i begynnelsen. Men i et arbeidsmiljø hvor alle er ekstremt stressa hele tiden, så finnes det ikke så mye toleranse for slikt. Dette er helt naturlig - det er grenser for hvor mye forståelse du har for andres problemer når du står til knes i gjørma selv. Samtidig graver de sin egen grav, det ser man jo på det høye sykefraværet vi har. Dette er en sånn slags "mellom barken og veden"-problematikk. En ond sirkel som ingen makter å bryte ut av. Og stadige nedskjæringer og omstillingsprosesser gjør det definitivt ikke bedre. Men i våre dager, så er det sånn at effektiviteten står i høysetet og menneskene er redusert til et spørsmål om utgifter/lønnsomhet. Det man glemmer, er at man er helt avhengig av dyktige og velfungerende mennesker for å få bedriften til å gå bra...

Om selvmord: "Men du løser ingen problemer for omverdenen ved å kvelde etter gjør-det-selv-metoden. Faktisk skaper du en kjede problemer i mange tiår framover som du ikke har oversikt over."

Jeg innser at handlingen kan ha visse ringvirkninger, ja. Dessverre...

Så sier du: "Men ikke unnskyld deg med at det var vi andre som egentlig ville det. Det var vi andre som ikke orka mer. Det var vi andre som gav deg opp. Det er renhekla løgn!!!"

Oj, dette var harde ord! Men det er nok mye sant i det du sier.

Og det du skriver etter dette, er altså så fornuftig at jeg kan ikke si noe på det. Jeg skjønner at jeg har med et med menneske med mye livserfaring å gjøre...

Vel, nå skal jeg ut og "gjøre noe". Jeg skal hjem til mine kjære foreldre og prøve å få dratt meg mora mi ut i marka. Sola skinner også, ser jeg... kanskje det blir en fin dag.

Hadet bra, så lenge!

Mvh.

[PieLill]

Goddag!

Jeg må nesten gi meg over, her. Du skriver så fornuftig at det er vanskelig å si deg imot uten å være kverrulerende. Men samtidig står jeg for alt det jeg skrev i mitt. Så da er det kanskje like greit å bare være enige om at vi er uenige. :-)

Et par ting bare:

Du skriver: "Du er nokså selvmotsigende her: På den ene siden hevder du at du er i så elendig forfatning at du ikke kan gjøre nytte for deg og være til glede for noen noen gang mer så lenge du lever. Derav vil du ta ditt eget liv. På den andre siden hevder du at det ikke er så farlig, du trenger ikke hjelp."

Ok, her må jeg kanskje forklare litt. I den grad jeg er unyttig, så har jeg igrunn vært det hele tiden. Det er ikke "depresjonen", som de kaller det, som er årsaken til dette, selv om det kan ha hatt en forsterkende effekt på problematikken. Det som skjedde, tror jeg, var at virkeligheten plutselig falt i fanget mitt. Sannheten gikk opp for meg: Jeg var midt i tjueårene og hadde ikke oppnådd en dritt. Og kom sannsynligvis aldri til å gjøre det, heller. Jeg mangler alt det som skal til. Jeg blir heller ikke noe yngre, og tiden er i ferd med å renne ut for meg her. Når jeg i tillegg får problemer med å fikse jobben, så har jeg ingenting - og veien videre ser ut til å gå rakt nedover. Så er spørsmålet - hva gjør man da? Jo, man biter tanna sammen og står på som en jævel. Litt av grunnen til at jeg har problemer nå, er at jeg ikke har stått på nok tidligere. Og uansett så må man gjøre noe, som faren min alltid sier. Så får det gå så lenge det går. Da har jeg gjort mitt.

En lege kan neppe hjelpe. Hva kan han gjøre? Si at jeg er syk i hodet mitt og trenger noen kjemikalier til å rette på dette? Er jeg syk? Nei, sannnsynligvis ikke. Dette er ingen sykdom, det heter realisme. Det finnes ingen "kur".

Det hadde kanskje vært enklere å sette seg ned og si: "Å, jeg er så deppa. Gi meg litt cipramil og la meg hvile." For noen som virkelig er overarbeidede og ekstremt slitne, eller ikke klarer å gjøre noen ting er dette kanskje en god løsning. Men for meg er det ikke det.

Jeg synes forøvrig det er litt vanskelig å sammenlikne somatiske sykdommer med sinnslidelser. Det finnes selvsagt folk med alvorlige sinnlidelser som trenger behandling, men er det ikke mye unødvendig syting og klaging (blant pasienter) i psykiatrien? Har et inntrykk av at denne er sterkt belastet med regressive pasienter, altså pasienter som egentlig burde vært istand til å stå på egne bein, men som finner det mer behagelig å få hjelp til å fikse livet sitt.

Om "truere": *"Jeg brukte søkefunksjonen her på DOL litt og fant et innlegg fra NHD..."*

"Jeg husker det innlegget. Jeg oppfatter det ikke helt som du gjør."

Ok, takk. Blir litt skremt av han NHD av og til. Han virker litt spooky... ;-)

Videre: "Hvis psykologen trodde at dette var løst prat for å få oppmerksomhet, hadde han neppe skrevet det brevet..."

Huff, jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet da jeg fortalte det. Han er som sagt en veldig trivelig fyr, men da jeg nevnte dette ble han plutselig helt spak. Han fikk et sånt alvorlig uttrykk i ansiktet, og sa bare at han syntes at det var en dårlig løsning. Jeg ble svært overrasket over denne responsen. Ikke det at jeg hadde forventet at han skulle oppmuntre meg, akkurat, men jeg trodde dette her var "grei skuring" (altså uproblematisk å snakke om), da sånne folk (psykologer/psykiatere) sikkert har vært borti sånt hundre ganger før. Men ok...

Videre: "Hvis du er i reell fare for å ta ditt eget liv, er det farligste du kan gjøre å holde helt kjeft. "

Å snakke om det, er også å be om at andre skal stikke kjepper i hjulene for deg. Jeg aner ikke hvorfor jeg sa noe om det. Selvmedlidenhet? Slike ting krever vanligvis noe planlegging. Det tar gjerne litt tid. Jeg går og tenker på planleggingen på jobben hver dag, og det er egentlig litt plagsomt, da jeg ofte får sånne merkelige tanker om mora mi og begravelsen og alt det der. Og så blir jeg vanvittig sentimental - enda det slett ikke er sikkert at jeg får det til engang! Slå den...

Videre: "Å snakke om det, gjøre avtaler, stå ansvarlig overfor noen, ha et eller flere nummer å ringe når som helst på døgnet."

Psykologen sa at jeg måtte bare ringe, hvis det ble krise. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg holder meg til avtalene, men plager ikke folk ellers. Er det vanlig av psykologer å gi pasienter et slikt tilbud, forresten? Er ikke det fryktelig risikabelt? Tenk om man får en sånn forferdelig klient som ringer i tide og utide. Skjønner ikke at de tør, jeg...

Og: "Få motbør på dine ensidige negative tanker."

Ok. Litt avhengig av motbørens karakter, så kan denne faktisk få meg til å føle meg enda teitere, dårligere, dummere og få enda mer lyst til å bare forsvinne. Sikkert ikke lett å gi råd til en slik håpløs person, synes nesten litt synd på de som skal ha med meg å gjøre...

Videre: "Å ikke sørge for å få medisinsk behandling slik at en kan gjøre en best mulig jobb? Har ikke tid til å kvesse øksa, for jeg har så mange trær å hogge. ;-)"

Ja, her har du defintivt et poeng. Det var det jeg også tenkte i begynnelsen. Men i et arbeidsmiljø hvor alle er ekstremt stressa hele tiden, så finnes det ikke så mye toleranse for slikt. Dette er helt naturlig - det er grenser for hvor mye forståelse du har for andres problemer når du står til knes i gjørma selv. Samtidig graver de sin egen grav, det ser man jo på det høye sykefraværet vi har. Dette er en sånn slags "mellom barken og veden"-problematikk. En ond sirkel som ingen makter å bryte ut av. Og stadige nedskjæringer og omstillingsprosesser gjør det definitivt ikke bedre. Men i våre dager, så er det sånn at effektiviteten står i høysetet og menneskene er redusert til et spørsmål om utgifter/lønnsomhet. Det man glemmer, er at man er helt avhengig av dyktige og velfungerende mennesker for å få bedriften til å gå bra...

Om selvmord: "Men du løser ingen problemer for omverdenen ved å kvelde etter gjør-det-selv-metoden. Faktisk skaper du en kjede problemer i mange tiår framover som du ikke har oversikt over."

Jeg innser at handlingen kan ha visse ringvirkninger, ja. Dessverre...

Så sier du: "Men ikke unnskyld deg med at det var vi andre som egentlig ville det. Det var vi andre som ikke orka mer. Det var vi andre som gav deg opp. Det er renhekla løgn!!!"

Oj, dette var harde ord! Men det er nok mye sant i det du sier.

Og det du skriver etter dette, er altså så fornuftig at jeg kan ikke si noe på det. Jeg skjønner at jeg har med et med menneske med mye livserfaring å gjøre...

Vel, nå skal jeg ut og "gjøre noe". Jeg skal hjem til mine kjære foreldre og prøve å få dratt meg mora mi ut i marka. Sola skinner også, ser jeg... kanskje det blir en fin dag.

Hadet bra, så lenge!

Mvh.

"Jeg må nesten gi meg over, her. Du skriver så fornuftig at det er vanskelig å si deg imot uten å være kverrulerende. Men samtidig står jeg for alt det jeg skrev i mitt. Så da er det kanskje like greit å bare være enige om at vi er uenige. :-)"

På en del områder er det ikke så viktig å være enig. Andre ting gir jeg meg ikke på.

"Et par ting bare:.....

Ok, her må jeg kanskje forklare litt. I den grad jeg er unyttig, så har jeg igrunn vært det hele tiden. Det er ikke "depresjonen", som de kaller det, som er årsaken til dette, selv om det kan ha hatt en forsterkende effekt på problematikken. Det som skjedde, tror jeg, var at virkeligheten plutselig falt i fanget mitt. Sannheten gikk opp for meg: Jeg var midt i tjueårene og hadde ikke oppnådd en dritt. Og kom sannsynligvis aldri til å gjøre det, heller. Jeg mangler alt det som skal til. Jeg blir heller ikke noe yngre, og tiden er i ferd med å renne ut for meg her. Når jeg i tillegg får problemer med å fikse jobben, så har jeg ingenting - og veien videre ser ut til å gå rakt nedover."

Oj, litt tidlig med en 40-årskrise. ;-) Hva er det du ikke har oppnådd? Hus, utdanning, ektefelle, barn, anerkjennelse, karriere, å bety noe helt spesielt for noen? Å gjøre deg vitenskaplig bemerket, bli kjendis? Å gjøre det som er så fantsktisk at alle dine negative sider for alltid er tilgitt. (Med 'alle dine negative sider' mener jeg ikke at du har flere enn oss andre. Bare den vanlige dosen.)

Skal vi se litt på hva du har unngått å oppnå. Nå gjetter jeg, så du får korrigere om jeg tar feil. Du har ikke drept noen, eller gjort noe annet alvorlig kriminelt? Du er ikke rusmissbruker? Du har ikke brutt kontakten med din familie? Du har ikke lån på 3millioner pga spillegalskap? Du er ikke lam fra halsen og ned?

Ser du ikke at bare det å ha klart seg i 25 år og bare oppnådd et vanlig trivielt liv, i seg selv er en prestasjon. Om det er alt mine barn presterer, vil jeg bli såre fornøyd. Så regner jeg opp- og nedturer som normalt.

Det du beskriver er en typisk krise og depresjon. Plutselig finner du ut at sannheten er at du alltid har vært en unyttig dritt, og det kommer du alltid til å være. Hvis du tenker deg om, vil du raskt komme på minst 3 jevnaldrede som har oppnått omtrent det samme som deg. Vil du våge å gi dem den samme skyllebøtta som du gir deg selv?

Det som "plutselig falt i fanget ditt" var ikke virkeligheten eller sannheten. Det var en overfokusering på skuffelse og det negative, godt ispedd med en del renhekla løgn.

Det er her en lege og/eller psykolog kan hjelpe deg til å få skrudd hodet på riktig vei igjen.

Tabletter kan hjelpe ved å heve det generelle stemningsleiet. Kan sammenlignes litt med forskjellen på hvordan man tenker når man er dø-trøtt og helt uthvilt. Er du sterkt deprimert er det vanskeligere å nyttgjøre seg terapi og ta tak i ting. Men medisin er ikke mitt fagområde.

"En lege kan neppe hjelpe. Hva kan han gjøre? Si at jeg er syk i hodet mitt og trenger noen kjemikalier til å rette på dette? Er jeg syk? Nei, sannnsynligvis ikke. Dette er ingen sykdom, det heter realisme. Det finnes ingen "kur"."

Mitt inntrykk er at du ikke er realistisk i forhold til de krav du setter til deg selv, eller hvor håpløs din situsjon er. For uten kjemikalier, kan legen snakke med deg, eller henvise deg til en psykolog som er ennå flinkere til slikt og som ikke koster deg skjorta.

"Det hadde kanskje vært enklere å sette seg ned og si: "Å, jeg er så deppa. Gi meg litt cipramil og la meg hvile." For noen som virkelig er overarbeidede og ekstremt slitne, eller ikke klarer å gjøre noen ting er dette kanskje en god løsning. Men for meg er det ikke det."

Du skriver som om det ikke er noen ander i hele verden som har opplevd det du gjør. Du er unik, men så spesiell er du ikke... ;-)

"... men er det ikke mye unødvendig syting og klaging (blant pasienter) i psykiatrien? Har et inntrykk av at denne er sterkt belastet med regressive pasienter, altså pasienter som egentlig burde vært istand til å stå på egne bein, men som finner det mer behagelig å få hjelp til å fikse livet sitt."

Kan så være, men hva har det med deg å gjøre? Er du redd for å bli assosiert med denne gruppen?

"Huff, jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet da jeg fortalte det. Han er som sagt en veldig trivelig fyr, men da jeg nevnte dette ble han plutselig helt spak. Han fikk et sånt alvorlig uttrykk i ansiktet, og sa bare at han syntes at det var en dårlig løsning. Jeg ble svært overrasket over denne responsen. Ikke det at jeg hadde forventet at han skulle oppmuntre meg, akkurat, men jeg trodde dette her var "grei skuring" (altså uproblematisk å snakke om), da sånne folk (psykologer/psykiatere) sikkert har vært borti sånt hundre ganger før. Men ok..."

La meg gjette: Ytre sett kan du kanskje virke ganske rolig og samlet? Kan hende psykologen ikke regnet med at det var så alvorlig før du sa dette. Selvmord er alvorlig, og en psykolog ville ikke gjort jobben sin om han snakket om dette på samme måte som en triviell krangel med samboeren. En annen grunn til å være alvorlig, er at du skal skjønne at det er alvorlig.

"Å snakke om det, er også å be om at andre skal stikke kjepper i hjulene for deg."

Helt riktig, det er det som er poenget! :-) Redd meg fra meg selv! Akkurat nå klarer jeg det ikke selv.

"Jeg aner ikke hvorfor jeg sa noe om det."

Kan det være at en del av deg vet at det er helt galt å gjøre det slutt? Kan det hende at en del av deg vil ha hjelp til å komme ut av dødstankekjøret? Kan det hende at en del av deg ønsker å leve? Å få orden på livet igjen?

"Psykologen sa at jeg måtte bare ringe, hvis det ble krise. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg holder meg til avtalene, men plager ikke folk ellers."

Kan vi si at han har tilbudt deg en avtale om å ringe når som helst hvis det blir fullstendig krise.

"Er det vanlig av psykologer å gi pasienter et slikt tilbud, forresten?"

Det er ikke helt uvanlig om man anser pasienten for å være i en kritisk fase. Jeg kjenner til at psykologer har "rykket ut" om natten.

"Er ikke det fryktelig risikabelt? Tenk om man får en sånn forferdelig klient som ringer i tide og utide. Skjønner ikke at de tør, jeg..."

Han må ha skjønt at du ikke er en slik som kommer til å ringe i tide og utide. :-) Han er nok mer bekymret for at du ikke skal ringe om du virkelig trenger det. Tror jeg ville tålt noen telefoner midt på natten om deg bidrog til å berge liv.

"..Sikkert ikke lett å gi råd til en slik håpløs person, synes nesten litt synd på de som skal ha med meg å gjøre..."

Jeg drister meg til en frekk en. Er du sikker på at du ikke synes mest synd på deg selv? Men det er litt kipt å innrømme for det er jo helt teit å gjøre? (Jeg dukker for blomsterpotten som kommer susende.)

Arbeidsmiljø er en kinkig sak, og det er milevis mellom vakre teorier og beinhard praksiss. Og ofte tynt med langsiktig konsekvensanalyse på lederplan. Om du ser det som eneste mulighet, så bruk en feriedag. Men tenk langsiktig for ditt liv om ingen andre gjør det.

"Jeg innser at handlingen (selvmord) kan ha visse ringvirkninger, ja. Dessverre..."

"Kan ha"... Den har garantert forferdelige ringvirkninger. Godt at du begynner å innrømme det. Det er ikke enkelt, men kan du prøve å ta den biten enda litt mer inn over deg?

*Så sier du: "Men ikke unnskyld deg med at det var vi andre som egentlig ville det. Det var vi andre som ikke orka mer. Det var vi andre som gav deg opp. Det er renhekla løgn!!!"*

"Oj, dette var harde ord! Men det er nok mye sant i det du sier."

Ja, det er harde ord. Det er hardt fordi det er sant.

Leken med selvmordstanker kan være en nær sagt behagelig virkelighetsflukt. Når noe er vanskelig kan man tenke at jeg kan jo bare avslutte det hele. Så slipper man å forholde seg til og løse problemene. Blir det for hett slukker vi ikke brannen, men stiller oss ved nødutgangen, selvmord.

"Vel, nå skal jeg ut og "gjøre noe". Jeg skal hjem til mine kjære foreldre og prøve å få dratt meg mora mi ut i marka. Sola skinner også, ser jeg... kanskje det blir en fin dag."

Du er flink! Det er det jeg også burde gjort i dag. Men det tror jeg ikke blir noe av.

God tur!

[Gjest Imodus]

Goddag!

Jeg må nesten gi meg over, her. Du skriver så fornuftig at det er vanskelig å si deg imot uten å være kverrulerende. Men samtidig står jeg for alt det jeg skrev i mitt. Så da er det kanskje like greit å bare være enige om at vi er uenige. :-)

Et par ting bare:

Du skriver: "Du er nokså selvmotsigende her: På den ene siden hevder du at du er i så elendig forfatning at du ikke kan gjøre nytte for deg og være til glede for noen noen gang mer så lenge du lever. Derav vil du ta ditt eget liv. På den andre siden hevder du at det ikke er så farlig, du trenger ikke hjelp."

Ok, her må jeg kanskje forklare litt. I den grad jeg er unyttig, så har jeg igrunn vært det hele tiden. Det er ikke "depresjonen", som de kaller det, som er årsaken til dette, selv om det kan ha hatt en forsterkende effekt på problematikken. Det som skjedde, tror jeg, var at virkeligheten plutselig falt i fanget mitt. Sannheten gikk opp for meg: Jeg var midt i tjueårene og hadde ikke oppnådd en dritt. Og kom sannsynligvis aldri til å gjøre det, heller. Jeg mangler alt det som skal til. Jeg blir heller ikke noe yngre, og tiden er i ferd med å renne ut for meg her. Når jeg i tillegg får problemer med å fikse jobben, så har jeg ingenting - og veien videre ser ut til å gå rakt nedover. Så er spørsmålet - hva gjør man da? Jo, man biter tanna sammen og står på som en jævel. Litt av grunnen til at jeg har problemer nå, er at jeg ikke har stått på nok tidligere. Og uansett så må man gjøre noe, som faren min alltid sier. Så får det gå så lenge det går. Da har jeg gjort mitt.

En lege kan neppe hjelpe. Hva kan han gjøre? Si at jeg er syk i hodet mitt og trenger noen kjemikalier til å rette på dette? Er jeg syk? Nei, sannnsynligvis ikke. Dette er ingen sykdom, det heter realisme. Det finnes ingen "kur".

Det hadde kanskje vært enklere å sette seg ned og si: "Å, jeg er så deppa. Gi meg litt cipramil og la meg hvile." For noen som virkelig er overarbeidede og ekstremt slitne, eller ikke klarer å gjøre noen ting er dette kanskje en god løsning. Men for meg er det ikke det.

Jeg synes forøvrig det er litt vanskelig å sammenlikne somatiske sykdommer med sinnslidelser. Det finnes selvsagt folk med alvorlige sinnlidelser som trenger behandling, men er det ikke mye unødvendig syting og klaging (blant pasienter) i psykiatrien? Har et inntrykk av at denne er sterkt belastet med regressive pasienter, altså pasienter som egentlig burde vært istand til å stå på egne bein, men som finner det mer behagelig å få hjelp til å fikse livet sitt.

Om "truere": *"Jeg brukte søkefunksjonen her på DOL litt og fant et innlegg fra NHD..."*

"Jeg husker det innlegget. Jeg oppfatter det ikke helt som du gjør."

Ok, takk. Blir litt skremt av han NHD av og til. Han virker litt spooky... ;-)

Videre: "Hvis psykologen trodde at dette var løst prat for å få oppmerksomhet, hadde han neppe skrevet det brevet..."

Huff, jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet da jeg fortalte det. Han er som sagt en veldig trivelig fyr, men da jeg nevnte dette ble han plutselig helt spak. Han fikk et sånt alvorlig uttrykk i ansiktet, og sa bare at han syntes at det var en dårlig løsning. Jeg ble svært overrasket over denne responsen. Ikke det at jeg hadde forventet at han skulle oppmuntre meg, akkurat, men jeg trodde dette her var "grei skuring" (altså uproblematisk å snakke om), da sånne folk (psykologer/psykiatere) sikkert har vært borti sånt hundre ganger før. Men ok...

Videre: "Hvis du er i reell fare for å ta ditt eget liv, er det farligste du kan gjøre å holde helt kjeft. "

Å snakke om det, er også å be om at andre skal stikke kjepper i hjulene for deg. Jeg aner ikke hvorfor jeg sa noe om det. Selvmedlidenhet? Slike ting krever vanligvis noe planlegging. Det tar gjerne litt tid. Jeg går og tenker på planleggingen på jobben hver dag, og det er egentlig litt plagsomt, da jeg ofte får sånne merkelige tanker om mora mi og begravelsen og alt det der. Og så blir jeg vanvittig sentimental - enda det slett ikke er sikkert at jeg får det til engang! Slå den...

Videre: "Å snakke om det, gjøre avtaler, stå ansvarlig overfor noen, ha et eller flere nummer å ringe når som helst på døgnet."

Psykologen sa at jeg måtte bare ringe, hvis det ble krise. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg holder meg til avtalene, men plager ikke folk ellers. Er det vanlig av psykologer å gi pasienter et slikt tilbud, forresten? Er ikke det fryktelig risikabelt? Tenk om man får en sånn forferdelig klient som ringer i tide og utide. Skjønner ikke at de tør, jeg...

Og: "Få motbør på dine ensidige negative tanker."

Ok. Litt avhengig av motbørens karakter, så kan denne faktisk få meg til å føle meg enda teitere, dårligere, dummere og få enda mer lyst til å bare forsvinne. Sikkert ikke lett å gi råd til en slik håpløs person, synes nesten litt synd på de som skal ha med meg å gjøre...

Videre: "Å ikke sørge for å få medisinsk behandling slik at en kan gjøre en best mulig jobb? Har ikke tid til å kvesse øksa, for jeg har så mange trær å hogge. ;-)"

Ja, her har du defintivt et poeng. Det var det jeg også tenkte i begynnelsen. Men i et arbeidsmiljø hvor alle er ekstremt stressa hele tiden, så finnes det ikke så mye toleranse for slikt. Dette er helt naturlig - det er grenser for hvor mye forståelse du har for andres problemer når du står til knes i gjørma selv. Samtidig graver de sin egen grav, det ser man jo på det høye sykefraværet vi har. Dette er en sånn slags "mellom barken og veden"-problematikk. En ond sirkel som ingen makter å bryte ut av. Og stadige nedskjæringer og omstillingsprosesser gjør det definitivt ikke bedre. Men i våre dager, så er det sånn at effektiviteten står i høysetet og menneskene er redusert til et spørsmål om utgifter/lønnsomhet. Det man glemmer, er at man er helt avhengig av dyktige og velfungerende mennesker for å få bedriften til å gå bra...

Om selvmord: "Men du løser ingen problemer for omverdenen ved å kvelde etter gjør-det-selv-metoden. Faktisk skaper du en kjede problemer i mange tiår framover som du ikke har oversikt over."

Jeg innser at handlingen kan ha visse ringvirkninger, ja. Dessverre...

Så sier du: "Men ikke unnskyld deg med at det var vi andre som egentlig ville det. Det var vi andre som ikke orka mer. Det var vi andre som gav deg opp. Det er renhekla løgn!!!"

Oj, dette var harde ord! Men det er nok mye sant i det du sier.

Og det du skriver etter dette, er altså så fornuftig at jeg kan ikke si noe på det. Jeg skjønner at jeg har med et med menneske med mye livserfaring å gjøre...

Vel, nå skal jeg ut og "gjøre noe". Jeg skal hjem til mine kjære foreldre og prøve å få dratt meg mora mi ut i marka. Sola skinner også, ser jeg... kanskje det blir en fin dag.

Hadet bra, så lenge!

Mvh.

Tror ditt problem er at du har en alt for hissig tankestrøm som tar litt knekken på deg. En kan tenke for mye. Virker som du kan en del om saker og ting.

Har du lest om bipolre lidelser. Det finnes mange former av dette, også meget begrensete former. Av og til kan det at en i perioder sliter seg helt ut på tenking, filuring og filosofering om alt og intet være et av symptomene på psykdom.

Om så er, DA er det hjelp å få i behandling, enten ved medisiner eller ved ås ette seg inn i tiltak for å begrense det som setter igang tankekjøret.

Bare en ide.

[Gjest Imodus]

Tror ditt problem er at du har en alt for hissig tankestrøm som tar litt knekken på deg. En kan tenke for mye. Virker som du kan en del om saker og ting.

Har du lest om bipolre lidelser. Det finnes mange former av dette, også meget begrensete former. Av og til kan det at en i perioder sliter seg helt ut på tenking, filuring og filosofering om alt og intet være et av symptomene på psykdom.

Om så er, DA er det hjelp å få i behandling, enten ved medisiner eller ved ås ette seg inn i tiltak for å begrense det som setter igang tankekjøret.

Bare en ide.

Men det skjønte du vel?

[E.T.3311]

"Jeg må nesten gi meg over, her. Du skriver så fornuftig at det er vanskelig å si deg imot uten å være kverrulerende. Men samtidig står jeg for alt det jeg skrev i mitt. Så da er det kanskje like greit å bare være enige om at vi er uenige. :-)"

På en del områder er det ikke så viktig å være enig. Andre ting gir jeg meg ikke på.

"Et par ting bare:.....

Ok, her må jeg kanskje forklare litt. I den grad jeg er unyttig, så har jeg igrunn vært det hele tiden. Det er ikke "depresjonen", som de kaller det, som er årsaken til dette, selv om det kan ha hatt en forsterkende effekt på problematikken. Det som skjedde, tror jeg, var at virkeligheten plutselig falt i fanget mitt. Sannheten gikk opp for meg: Jeg var midt i tjueårene og hadde ikke oppnådd en dritt. Og kom sannsynligvis aldri til å gjøre det, heller. Jeg mangler alt det som skal til. Jeg blir heller ikke noe yngre, og tiden er i ferd med å renne ut for meg her. Når jeg i tillegg får problemer med å fikse jobben, så har jeg ingenting - og veien videre ser ut til å gå rakt nedover."

Oj, litt tidlig med en 40-årskrise. ;-) Hva er det du ikke har oppnådd? Hus, utdanning, ektefelle, barn, anerkjennelse, karriere, å bety noe helt spesielt for noen? Å gjøre deg vitenskaplig bemerket, bli kjendis? Å gjøre det som er så fantsktisk at alle dine negative sider for alltid er tilgitt. (Med 'alle dine negative sider' mener jeg ikke at du har flere enn oss andre. Bare den vanlige dosen.)

Skal vi se litt på hva du har unngått å oppnå. Nå gjetter jeg, så du får korrigere om jeg tar feil. Du har ikke drept noen, eller gjort noe annet alvorlig kriminelt? Du er ikke rusmissbruker? Du har ikke brutt kontakten med din familie? Du har ikke lån på 3millioner pga spillegalskap? Du er ikke lam fra halsen og ned?

Ser du ikke at bare det å ha klart seg i 25 år og bare oppnådd et vanlig trivielt liv, i seg selv er en prestasjon. Om det er alt mine barn presterer, vil jeg bli såre fornøyd. Så regner jeg opp- og nedturer som normalt.

Det du beskriver er en typisk krise og depresjon. Plutselig finner du ut at sannheten er at du alltid har vært en unyttig dritt, og det kommer du alltid til å være. Hvis du tenker deg om, vil du raskt komme på minst 3 jevnaldrede som har oppnått omtrent det samme som deg. Vil du våge å gi dem den samme skyllebøtta som du gir deg selv?

Det som "plutselig falt i fanget ditt" var ikke virkeligheten eller sannheten. Det var en overfokusering på skuffelse og det negative, godt ispedd med en del renhekla løgn.

Det er her en lege og/eller psykolog kan hjelpe deg til å få skrudd hodet på riktig vei igjen.

Tabletter kan hjelpe ved å heve det generelle stemningsleiet. Kan sammenlignes litt med forskjellen på hvordan man tenker når man er dø-trøtt og helt uthvilt. Er du sterkt deprimert er det vanskeligere å nyttgjøre seg terapi og ta tak i ting. Men medisin er ikke mitt fagområde.

"En lege kan neppe hjelpe. Hva kan han gjøre? Si at jeg er syk i hodet mitt og trenger noen kjemikalier til å rette på dette? Er jeg syk? Nei, sannnsynligvis ikke. Dette er ingen sykdom, det heter realisme. Det finnes ingen "kur"."

Mitt inntrykk er at du ikke er realistisk i forhold til de krav du setter til deg selv, eller hvor håpløs din situsjon er. For uten kjemikalier, kan legen snakke med deg, eller henvise deg til en psykolog som er ennå flinkere til slikt og som ikke koster deg skjorta.

"Det hadde kanskje vært enklere å sette seg ned og si: "Å, jeg er så deppa. Gi meg litt cipramil og la meg hvile." For noen som virkelig er overarbeidede og ekstremt slitne, eller ikke klarer å gjøre noen ting er dette kanskje en god løsning. Men for meg er det ikke det."

Du skriver som om det ikke er noen ander i hele verden som har opplevd det du gjør. Du er unik, men så spesiell er du ikke... ;-)

"... men er det ikke mye unødvendig syting og klaging (blant pasienter) i psykiatrien? Har et inntrykk av at denne er sterkt belastet med regressive pasienter, altså pasienter som egentlig burde vært istand til å stå på egne bein, men som finner det mer behagelig å få hjelp til å fikse livet sitt."

Kan så være, men hva har det med deg å gjøre? Er du redd for å bli assosiert med denne gruppen?

"Huff, jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet da jeg fortalte det. Han er som sagt en veldig trivelig fyr, men da jeg nevnte dette ble han plutselig helt spak. Han fikk et sånt alvorlig uttrykk i ansiktet, og sa bare at han syntes at det var en dårlig løsning. Jeg ble svært overrasket over denne responsen. Ikke det at jeg hadde forventet at han skulle oppmuntre meg, akkurat, men jeg trodde dette her var "grei skuring" (altså uproblematisk å snakke om), da sånne folk (psykologer/psykiatere) sikkert har vært borti sånt hundre ganger før. Men ok..."

La meg gjette: Ytre sett kan du kanskje virke ganske rolig og samlet? Kan hende psykologen ikke regnet med at det var så alvorlig før du sa dette. Selvmord er alvorlig, og en psykolog ville ikke gjort jobben sin om han snakket om dette på samme måte som en triviell krangel med samboeren. En annen grunn til å være alvorlig, er at du skal skjønne at det er alvorlig.

"Å snakke om det, er også å be om at andre skal stikke kjepper i hjulene for deg."

Helt riktig, det er det som er poenget! :-) Redd meg fra meg selv! Akkurat nå klarer jeg det ikke selv.

"Jeg aner ikke hvorfor jeg sa noe om det."

Kan det være at en del av deg vet at det er helt galt å gjøre det slutt? Kan det hende at en del av deg vil ha hjelp til å komme ut av dødstankekjøret? Kan det hende at en del av deg ønsker å leve? Å få orden på livet igjen?

"Psykologen sa at jeg måtte bare ringe, hvis det ble krise. Det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg holder meg til avtalene, men plager ikke folk ellers."

Kan vi si at han har tilbudt deg en avtale om å ringe når som helst hvis det blir fullstendig krise.

"Er det vanlig av psykologer å gi pasienter et slikt tilbud, forresten?"

Det er ikke helt uvanlig om man anser pasienten for å være i en kritisk fase. Jeg kjenner til at psykologer har "rykket ut" om natten.

"Er ikke det fryktelig risikabelt? Tenk om man får en sånn forferdelig klient som ringer i tide og utide. Skjønner ikke at de tør, jeg..."

Han må ha skjønt at du ikke er en slik som kommer til å ringe i tide og utide. :-) Han er nok mer bekymret for at du ikke skal ringe om du virkelig trenger det. Tror jeg ville tålt noen telefoner midt på natten om deg bidrog til å berge liv.

"..Sikkert ikke lett å gi råd til en slik håpløs person, synes nesten litt synd på de som skal ha med meg å gjøre..."

Jeg drister meg til en frekk en. Er du sikker på at du ikke synes mest synd på deg selv? Men det er litt kipt å innrømme for det er jo helt teit å gjøre? (Jeg dukker for blomsterpotten som kommer susende.)

Arbeidsmiljø er en kinkig sak, og det er milevis mellom vakre teorier og beinhard praksiss. Og ofte tynt med langsiktig konsekvensanalyse på lederplan. Om du ser det som eneste mulighet, så bruk en feriedag. Men tenk langsiktig for ditt liv om ingen andre gjør det.

"Jeg innser at handlingen (selvmord) kan ha visse ringvirkninger, ja. Dessverre..."

"Kan ha"... Den har garantert forferdelige ringvirkninger. Godt at du begynner å innrømme det. Det er ikke enkelt, men kan du prøve å ta den biten enda litt mer inn over deg?

*Så sier du: "Men ikke unnskyld deg med at det var vi andre som egentlig ville det. Det var vi andre som ikke orka mer. Det var vi andre som gav deg opp. Det er renhekla løgn!!!"*

"Oj, dette var harde ord! Men det er nok mye sant i det du sier."

Ja, det er harde ord. Det er hardt fordi det er sant.

Leken med selvmordstanker kan være en nær sagt behagelig virkelighetsflukt. Når noe er vanskelig kan man tenke at jeg kan jo bare avslutte det hele. Så slipper man å forholde seg til og løse problemene. Blir det for hett slukker vi ikke brannen, men stiller oss ved nødutgangen, selvmord.

"Vel, nå skal jeg ut og "gjøre noe". Jeg skal hjem til mine kjære foreldre og prøve å få dratt meg mora mi ut i marka. Sola skinner også, ser jeg... kanskje det blir en fin dag."

Du er flink! Det er det jeg også burde gjort i dag. Men det tror jeg ikke blir noe av.

God tur!

Å PieLill, hvorfor er du så hard mot meg? Ok, det er litt godt også da...

Neida, bare kødder. Jeg ser at dette er din måte å dunke litt vett i hodet på folk du mener trenger det. Pleier det å funke, forresten?

Før du blir sur på meg: Jeg vil gjerne takke deg for at du har orket å lese alt jeg har skrevet. Det har faktisk hjulpet meg litt å få "satt ord på det", som det heter.

Du skriver: "Hva er det du ikke har oppnådd? Hus, utdanning, ektefelle, barn, anerkjennelse, karriere, å bety noe helt spesielt for noen? Å gjøre deg vitenskaplig bemerket, bli kjendis? Å gjøre det som er så fantsktisk at alle dine negative sider for alltid er tilgitt."

Tjohei... hvis jeg skal forklare hva jeg mente med det der, så må jeg ut med hele livshistorien min - og det orker ikke verken du eller jeg. Men utdanning er et svært vanskelig område for meg, og det samme er ektefelle (eller rettere sagt - det å være i et forhold med et annet menneske og alt det som hører dertil). Det første er problematisk blant annet pga. mangfoldige år med mobbing. Det andre er problematisk av grunner så ugne at jeg overhodet ikke skal snakke om dem her. (Dette tør jeg ikke diskutere med psykologen engang.)

De nederste eksemplene dine er så banale at de trenger ingen kommentar - men det er du sikker klar over selv. De er typiske "sette på spissen"-eksempler.

Videre: "Skal vi se litt på hva du har unngått å oppnå. Nå gjetter jeg, så du får korrigere om jeg tar feil. Du har ikke drept noen, eller gjort noe annet alvorlig kriminelt? Du er ikke rusmissbruker? Du har ikke brutt kontakten med din familie? Du har ikke lån på 3millioner pga spillegalskap? Du er ikke lam fra halsen og ned?"

Av de eksemplene du nevner her, er det et som ikke helt passer inn - ingen velger å bli lam fra halsen og ned. Og de færreste kan skylde seg selv om denne ulykken skulle ramme dem. Til stor forskjell fra alle de andre eksemplene du nevnte - som i de aller fleste tilfeller var handlinger, eller konsekvenser av handler en selv valgte å gjøre.

Videre: "Ser du ikke at bare det å ha klart seg i 25 år og bare oppnådd et vanlig trivielt liv, i seg selv er en prestasjon."

De eksemplene du nevnte er svært ekstreme. Mennesker som har rukket å få så omfattende problemer blir nok i de fleste tilfellene huka tak i av diverse etater lenge før de selv kommer på ideen om å oppsøke hjelp. I de fleste miljøer/familier vil unngåelse av disse problemene/situasjonene (med unntak av det å bli lam) bli sett på som en selvfølge. Hvilke krav man stiller til seg selv, har ofte en viss sammenheng med hvilke krav omverdenen stiller, dvs. miljøet rundt, familien og andre.

Videre: "Om det er alt mine barn presterer, vil jeg bli såre fornøyd. Så regner jeg opp- og nedturer som normalt."

PieLill, dine barn blir det helt sikkert folk av. :-)

Videre: "Det er her en lege og/eller psykolog kan hjelpe deg til å få skrudd hodet på riktig vei igjen."

Vel. Men det er en del ting jeg lurer på, faktisk. Problemet er at jeg er usikker på hva jeg kan/tør og ikke minst bør ta opp...

Videre: "For uten kjemikalier, kan legen snakke med deg, eller henvise deg til en psykolog som er ennå flinkere til slikt og som ikke koster deg skjorta."

Legen har ikke tid til å snakke med meg i mer enn ca. 5 minutter. Men det er greit, fordi hans fagfelt er et annet enn dette. Psykologen jeg går til nå, er sikkert ikke noe dårligere enn en annen. Men han er dyrere. Så jeg har vurdert å prøve å bytte pga. prisen, men det er ikke gjort i en håndvending. Ventetiden er visstnok på 3-6 måneder.

Om regresjon (igjen): Kan så være, men hva har det med deg å gjøre? Er du redd for å bli assosiert med denne gruppen?

Ja.

Videre: "Kan det hende at en del av deg ønsker å leve? Å få orden på livet igjen?"

Ja, det hadde vært fint. Å få orden på livet sitt, altså. Jeg har tenkt på det mange ganger, men jeg får det aldri til. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forsøkt å ta meg sammen, men så glemmer jeg det og havner i feil spor igjen. Vet du hvor god hukommelse en gullfisk har? Rundt 3 sekunder, sies det. Sånn er jeg også. Jeg har hukommelse som en gullfisk og viljestyrke som en godtesjuk drittunge i en kiosk etter stengetid.

Av og til får jeg imidlertid ånden over meg. Da setter jeg igang store prosjekter og er full av entusiasme og pågangsmot. Ingenting er umulig, alt skal gjøres - og alt skal gjøres NÅ! Det er ingenting jeg ikke klarer, så det er bare å gå ut og erobre verden! Og da må jeg selvfølgelig også informere omgivelsene grundig om alle min store planer og alt jeg har satt igang. "Huff, hver gang du setter igang, så skal du alltid gape over så mye", sier mora mi. "Har du en av disse periodene dine igjen nå da", sier samboeren. Og på jobben pleide de alltid å si: "Nå skal hun skaffe seg et liv igjen! Følg med nå, gutter, detta kommer til å gå rett til helvete!" Og det gjør det også.

Videre: "Kan vi si at han har tilbudt deg en avtale om å ringe når som helst hvis det blir fullstendig krise."

Jo, kanskje det. Men det ville vært litt nederlag. Derfor gjør jeg det ikke. Og - hvis jeg skal være litt slem (og akkurat nå fikk jeg lyst til å være det), så har tanken slått meg at enhver psykolog kanskje ville gjøre dette for å beskytte seg selv. Ikke et vondt ord om han jeg går til, for han synes jeg virker som en skikkelig ålreit fyr. Men hvis jeg skal si hva jeg tror om denne praksisen sånn på generell basis, så tror jeg kanskje at den eksisterer mest fordi psykologene vil dekke sin egen rygg.

Og før du halshugger meg: Nei, det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Men det er neppe et uttrykk for omtanke for klienten. Og nei, jeg mener ikke at de skal behøve å ha omtanke for klienten.

Og videre: "Jeg drister meg til en frekk en. Er du sikker på at du ikke synes mest synd på deg selv? Men det er litt kipt å innrømme for det er jo helt teit å gjøre? (Jeg dukker for blomsterpotten som kommer susende.)"

Jeg lar blomsterpotten stå i vinduet. Du har selvfølgelig rett - jeg er selvmedlidende. Og jeg skammer meg. Kanskje derfor jeg er så redd for at andre skal oppfatte meg som en infantil, hjelpeløs pasient som ikke makter å ta ansvaret selv.

Igjen - takk for at du har orket å lese og svare. Jeg setter veldig stor pris på det.

Mvh.

[E.T.3311]

Å PieLill, hvorfor er du så hard mot meg? Ok, det er litt godt også da...

Neida, bare kødder. Jeg ser at dette er din måte å dunke litt vett i hodet på folk du mener trenger det. Pleier det å funke, forresten?

Før du blir sur på meg: Jeg vil gjerne takke deg for at du har orket å lese alt jeg har skrevet. Det har faktisk hjulpet meg litt å få "satt ord på det", som det heter.

Du skriver: "Hva er det du ikke har oppnådd? Hus, utdanning, ektefelle, barn, anerkjennelse, karriere, å bety noe helt spesielt for noen? Å gjøre deg vitenskaplig bemerket, bli kjendis? Å gjøre det som er så fantsktisk at alle dine negative sider for alltid er tilgitt."

Tjohei... hvis jeg skal forklare hva jeg mente med det der, så må jeg ut med hele livshistorien min - og det orker ikke verken du eller jeg. Men utdanning er et svært vanskelig område for meg, og det samme er ektefelle (eller rettere sagt - det å være i et forhold med et annet menneske og alt det som hører dertil). Det første er problematisk blant annet pga. mangfoldige år med mobbing. Det andre er problematisk av grunner så ugne at jeg overhodet ikke skal snakke om dem her. (Dette tør jeg ikke diskutere med psykologen engang.)

De nederste eksemplene dine er så banale at de trenger ingen kommentar - men det er du sikker klar over selv. De er typiske "sette på spissen"-eksempler.

Videre: "Skal vi se litt på hva du har unngått å oppnå. Nå gjetter jeg, så du får korrigere om jeg tar feil. Du har ikke drept noen, eller gjort noe annet alvorlig kriminelt? Du er ikke rusmissbruker? Du har ikke brutt kontakten med din familie? Du har ikke lån på 3millioner pga spillegalskap? Du er ikke lam fra halsen og ned?"

Av de eksemplene du nevner her, er det et som ikke helt passer inn - ingen velger å bli lam fra halsen og ned. Og de færreste kan skylde seg selv om denne ulykken skulle ramme dem. Til stor forskjell fra alle de andre eksemplene du nevnte - som i de aller fleste tilfeller var handlinger, eller konsekvenser av handler en selv valgte å gjøre.

Videre: "Ser du ikke at bare det å ha klart seg i 25 år og bare oppnådd et vanlig trivielt liv, i seg selv er en prestasjon."

De eksemplene du nevnte er svært ekstreme. Mennesker som har rukket å få så omfattende problemer blir nok i de fleste tilfellene huka tak i av diverse etater lenge før de selv kommer på ideen om å oppsøke hjelp. I de fleste miljøer/familier vil unngåelse av disse problemene/situasjonene (med unntak av det å bli lam) bli sett på som en selvfølge. Hvilke krav man stiller til seg selv, har ofte en viss sammenheng med hvilke krav omverdenen stiller, dvs. miljøet rundt, familien og andre.

Videre: "Om det er alt mine barn presterer, vil jeg bli såre fornøyd. Så regner jeg opp- og nedturer som normalt."

PieLill, dine barn blir det helt sikkert folk av. :-)

Videre: "Det er her en lege og/eller psykolog kan hjelpe deg til å få skrudd hodet på riktig vei igjen."

Vel. Men det er en del ting jeg lurer på, faktisk. Problemet er at jeg er usikker på hva jeg kan/tør og ikke minst bør ta opp...

Videre: "For uten kjemikalier, kan legen snakke med deg, eller henvise deg til en psykolog som er ennå flinkere til slikt og som ikke koster deg skjorta."

Legen har ikke tid til å snakke med meg i mer enn ca. 5 minutter. Men det er greit, fordi hans fagfelt er et annet enn dette. Psykologen jeg går til nå, er sikkert ikke noe dårligere enn en annen. Men han er dyrere. Så jeg har vurdert å prøve å bytte pga. prisen, men det er ikke gjort i en håndvending. Ventetiden er visstnok på 3-6 måneder.

Om regresjon (igjen): Kan så være, men hva har det med deg å gjøre? Er du redd for å bli assosiert med denne gruppen?

Ja.

Videre: "Kan det hende at en del av deg ønsker å leve? Å få orden på livet igjen?"

Ja, det hadde vært fint. Å få orden på livet sitt, altså. Jeg har tenkt på det mange ganger, men jeg får det aldri til. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forsøkt å ta meg sammen, men så glemmer jeg det og havner i feil spor igjen. Vet du hvor god hukommelse en gullfisk har? Rundt 3 sekunder, sies det. Sånn er jeg også. Jeg har hukommelse som en gullfisk og viljestyrke som en godtesjuk drittunge i en kiosk etter stengetid.

Av og til får jeg imidlertid ånden over meg. Da setter jeg igang store prosjekter og er full av entusiasme og pågangsmot. Ingenting er umulig, alt skal gjøres - og alt skal gjøres NÅ! Det er ingenting jeg ikke klarer, så det er bare å gå ut og erobre verden! Og da må jeg selvfølgelig også informere omgivelsene grundig om alle min store planer og alt jeg har satt igang. "Huff, hver gang du setter igang, så skal du alltid gape over så mye", sier mora mi. "Har du en av disse periodene dine igjen nå da", sier samboeren. Og på jobben pleide de alltid å si: "Nå skal hun skaffe seg et liv igjen! Følg med nå, gutter, detta kommer til å gå rett til helvete!" Og det gjør det også.

Videre: "Kan vi si at han har tilbudt deg en avtale om å ringe når som helst hvis det blir fullstendig krise."

Jo, kanskje det. Men det ville vært litt nederlag. Derfor gjør jeg det ikke. Og - hvis jeg skal være litt slem (og akkurat nå fikk jeg lyst til å være det), så har tanken slått meg at enhver psykolog kanskje ville gjøre dette for å beskytte seg selv. Ikke et vondt ord om han jeg går til, for han synes jeg virker som en skikkelig ålreit fyr. Men hvis jeg skal si hva jeg tror om denne praksisen sånn på generell basis, så tror jeg kanskje at den eksisterer mest fordi psykologene vil dekke sin egen rygg.

Og før du halshugger meg: Nei, det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Men det er neppe et uttrykk for omtanke for klienten. Og nei, jeg mener ikke at de skal behøve å ha omtanke for klienten.

Og videre: "Jeg drister meg til en frekk en. Er du sikker på at du ikke synes mest synd på deg selv? Men det er litt kipt å innrømme for det er jo helt teit å gjøre? (Jeg dukker for blomsterpotten som kommer susende.)"

Jeg lar blomsterpotten stå i vinduet. Du har selvfølgelig rett - jeg er selvmedlidende. Og jeg skammer meg. Kanskje derfor jeg er så redd for at andre skal oppfatte meg som en infantil, hjelpeløs pasient som ikke makter å ta ansvaret selv.

Igjen - takk for at du har orket å lese og svare. Jeg setter veldig stor pris på det.

Mvh.

En rettelse bare:

"Skal vi se litt på hva du har unngått å oppnå. Nå gjetter jeg, så du får korrigere om jeg tar feil. Du har ikke drept noen, eller gjort noe annet alvorlig kriminelt? Du er ikke rusmissbruker? Du har ikke brutt kontakten med din familie?"

Det kan selvsagt være mange grunner til at folk bryter med familien sin. Jeg glemte dette punktet i mitt forrige innlegg.

Mvh.

[Gjest nooora]

Å PieLill, hvorfor er du så hard mot meg? Ok, det er litt godt også da...

Neida, bare kødder. Jeg ser at dette er din måte å dunke litt vett i hodet på folk du mener trenger det. Pleier det å funke, forresten?

Før du blir sur på meg: Jeg vil gjerne takke deg for at du har orket å lese alt jeg har skrevet. Det har faktisk hjulpet meg litt å få "satt ord på det", som det heter.

Du skriver: "Hva er det du ikke har oppnådd? Hus, utdanning, ektefelle, barn, anerkjennelse, karriere, å bety noe helt spesielt for noen? Å gjøre deg vitenskaplig bemerket, bli kjendis? Å gjøre det som er så fantsktisk at alle dine negative sider for alltid er tilgitt."

Tjohei... hvis jeg skal forklare hva jeg mente med det der, så må jeg ut med hele livshistorien min - og det orker ikke verken du eller jeg. Men utdanning er et svært vanskelig område for meg, og det samme er ektefelle (eller rettere sagt - det å være i et forhold med et annet menneske og alt det som hører dertil). Det første er problematisk blant annet pga. mangfoldige år med mobbing. Det andre er problematisk av grunner så ugne at jeg overhodet ikke skal snakke om dem her. (Dette tør jeg ikke diskutere med psykologen engang.)

De nederste eksemplene dine er så banale at de trenger ingen kommentar - men det er du sikker klar over selv. De er typiske "sette på spissen"-eksempler.

Videre: "Skal vi se litt på hva du har unngått å oppnå. Nå gjetter jeg, så du får korrigere om jeg tar feil. Du har ikke drept noen, eller gjort noe annet alvorlig kriminelt? Du er ikke rusmissbruker? Du har ikke brutt kontakten med din familie? Du har ikke lån på 3millioner pga spillegalskap? Du er ikke lam fra halsen og ned?"

Av de eksemplene du nevner her, er det et som ikke helt passer inn - ingen velger å bli lam fra halsen og ned. Og de færreste kan skylde seg selv om denne ulykken skulle ramme dem. Til stor forskjell fra alle de andre eksemplene du nevnte - som i de aller fleste tilfeller var handlinger, eller konsekvenser av handler en selv valgte å gjøre.

Videre: "Ser du ikke at bare det å ha klart seg i 25 år og bare oppnådd et vanlig trivielt liv, i seg selv er en prestasjon."

De eksemplene du nevnte er svært ekstreme. Mennesker som har rukket å få så omfattende problemer blir nok i de fleste tilfellene huka tak i av diverse etater lenge før de selv kommer på ideen om å oppsøke hjelp. I de fleste miljøer/familier vil unngåelse av disse problemene/situasjonene (med unntak av det å bli lam) bli sett på som en selvfølge. Hvilke krav man stiller til seg selv, har ofte en viss sammenheng med hvilke krav omverdenen stiller, dvs. miljøet rundt, familien og andre.

Videre: "Om det er alt mine barn presterer, vil jeg bli såre fornøyd. Så regner jeg opp- og nedturer som normalt."

PieLill, dine barn blir det helt sikkert folk av. :-)

Videre: "Det er her en lege og/eller psykolog kan hjelpe deg til å få skrudd hodet på riktig vei igjen."

Vel. Men det er en del ting jeg lurer på, faktisk. Problemet er at jeg er usikker på hva jeg kan/tør og ikke minst bør ta opp...

Videre: "For uten kjemikalier, kan legen snakke med deg, eller henvise deg til en psykolog som er ennå flinkere til slikt og som ikke koster deg skjorta."

Legen har ikke tid til å snakke med meg i mer enn ca. 5 minutter. Men det er greit, fordi hans fagfelt er et annet enn dette. Psykologen jeg går til nå, er sikkert ikke noe dårligere enn en annen. Men han er dyrere. Så jeg har vurdert å prøve å bytte pga. prisen, men det er ikke gjort i en håndvending. Ventetiden er visstnok på 3-6 måneder.

Om regresjon (igjen): Kan så være, men hva har det med deg å gjøre? Er du redd for å bli assosiert med denne gruppen?

Ja.

Videre: "Kan det hende at en del av deg ønsker å leve? Å få orden på livet igjen?"

Ja, det hadde vært fint. Å få orden på livet sitt, altså. Jeg har tenkt på det mange ganger, men jeg får det aldri til. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forsøkt å ta meg sammen, men så glemmer jeg det og havner i feil spor igjen. Vet du hvor god hukommelse en gullfisk har? Rundt 3 sekunder, sies det. Sånn er jeg også. Jeg har hukommelse som en gullfisk og viljestyrke som en godtesjuk drittunge i en kiosk etter stengetid.

Av og til får jeg imidlertid ånden over meg. Da setter jeg igang store prosjekter og er full av entusiasme og pågangsmot. Ingenting er umulig, alt skal gjøres - og alt skal gjøres NÅ! Det er ingenting jeg ikke klarer, så det er bare å gå ut og erobre verden! Og da må jeg selvfølgelig også informere omgivelsene grundig om alle min store planer og alt jeg har satt igang. "Huff, hver gang du setter igang, så skal du alltid gape over så mye", sier mora mi. "Har du en av disse periodene dine igjen nå da", sier samboeren. Og på jobben pleide de alltid å si: "Nå skal hun skaffe seg et liv igjen! Følg med nå, gutter, detta kommer til å gå rett til helvete!" Og det gjør det også.

Videre: "Kan vi si at han har tilbudt deg en avtale om å ringe når som helst hvis det blir fullstendig krise."

Jo, kanskje det. Men det ville vært litt nederlag. Derfor gjør jeg det ikke. Og - hvis jeg skal være litt slem (og akkurat nå fikk jeg lyst til å være det), så har tanken slått meg at enhver psykolog kanskje ville gjøre dette for å beskytte seg selv. Ikke et vondt ord om han jeg går til, for han synes jeg virker som en skikkelig ålreit fyr. Men hvis jeg skal si hva jeg tror om denne praksisen sånn på generell basis, så tror jeg kanskje at den eksisterer mest fordi psykologene vil dekke sin egen rygg.

Og før du halshugger meg: Nei, det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Men det er neppe et uttrykk for omtanke for klienten. Og nei, jeg mener ikke at de skal behøve å ha omtanke for klienten.

Og videre: "Jeg drister meg til en frekk en. Er du sikker på at du ikke synes mest synd på deg selv? Men det er litt kipt å innrømme for det er jo helt teit å gjøre? (Jeg dukker for blomsterpotten som kommer susende.)"

Jeg lar blomsterpotten stå i vinduet. Du har selvfølgelig rett - jeg er selvmedlidende. Og jeg skammer meg. Kanskje derfor jeg er så redd for at andre skal oppfatte meg som en infantil, hjelpeløs pasient som ikke makter å ta ansvaret selv.

Igjen - takk for at du har orket å lese og svare. Jeg setter veldig stor pris på det.

Mvh.

Du nevnte at du hadde problemer med å være i et forhold til et annet menneske pga noe som var så uggent at du ikke engang ville snakke med terapueten din om det!

Mennesket er et sosialt vesen, som vil lide uten andre nære personer. Det er vitenskap. Derfor er dette noe som vil fortsette å gi deg problemer hvis du IKKE snakker om det.

Psykologer hører det verste som mennesker gjør og opplever her i livet. Så du kan fortelle ALT. Det vil gjøre at du får det bedre. Skriv det ned i et brev hvis du har vanskelig for å få sagt det ansikt til ansikt.

[PieLill]

Å PieLill, hvorfor er du så hard mot meg? Ok, det er litt godt også da...

Neida, bare kødder. Jeg ser at dette er din måte å dunke litt vett i hodet på folk du mener trenger det. Pleier det å funke, forresten?

Før du blir sur på meg: Jeg vil gjerne takke deg for at du har orket å lese alt jeg har skrevet. Det har faktisk hjulpet meg litt å få "satt ord på det", som det heter.

Du skriver: "Hva er det du ikke har oppnådd? Hus, utdanning, ektefelle, barn, anerkjennelse, karriere, å bety noe helt spesielt for noen? Å gjøre deg vitenskaplig bemerket, bli kjendis? Å gjøre det som er så fantsktisk at alle dine negative sider for alltid er tilgitt."

Tjohei... hvis jeg skal forklare hva jeg mente med det der, så må jeg ut med hele livshistorien min - og det orker ikke verken du eller jeg. Men utdanning er et svært vanskelig område for meg, og det samme er ektefelle (eller rettere sagt - det å være i et forhold med et annet menneske og alt det som hører dertil). Det første er problematisk blant annet pga. mangfoldige år med mobbing. Det andre er problematisk av grunner så ugne at jeg overhodet ikke skal snakke om dem her. (Dette tør jeg ikke diskutere med psykologen engang.)

De nederste eksemplene dine er så banale at de trenger ingen kommentar - men det er du sikker klar over selv. De er typiske "sette på spissen"-eksempler.

Videre: "Skal vi se litt på hva du har unngått å oppnå. Nå gjetter jeg, så du får korrigere om jeg tar feil. Du har ikke drept noen, eller gjort noe annet alvorlig kriminelt? Du er ikke rusmissbruker? Du har ikke brutt kontakten med din familie? Du har ikke lån på 3millioner pga spillegalskap? Du er ikke lam fra halsen og ned?"

Av de eksemplene du nevner her, er det et som ikke helt passer inn - ingen velger å bli lam fra halsen og ned. Og de færreste kan skylde seg selv om denne ulykken skulle ramme dem. Til stor forskjell fra alle de andre eksemplene du nevnte - som i de aller fleste tilfeller var handlinger, eller konsekvenser av handler en selv valgte å gjøre.

Videre: "Ser du ikke at bare det å ha klart seg i 25 år og bare oppnådd et vanlig trivielt liv, i seg selv er en prestasjon."

De eksemplene du nevnte er svært ekstreme. Mennesker som har rukket å få så omfattende problemer blir nok i de fleste tilfellene huka tak i av diverse etater lenge før de selv kommer på ideen om å oppsøke hjelp. I de fleste miljøer/familier vil unngåelse av disse problemene/situasjonene (med unntak av det å bli lam) bli sett på som en selvfølge. Hvilke krav man stiller til seg selv, har ofte en viss sammenheng med hvilke krav omverdenen stiller, dvs. miljøet rundt, familien og andre.

Videre: "Om det er alt mine barn presterer, vil jeg bli såre fornøyd. Så regner jeg opp- og nedturer som normalt."

PieLill, dine barn blir det helt sikkert folk av. :-)

Videre: "Det er her en lege og/eller psykolog kan hjelpe deg til å få skrudd hodet på riktig vei igjen."

Vel. Men det er en del ting jeg lurer på, faktisk. Problemet er at jeg er usikker på hva jeg kan/tør og ikke minst bør ta opp...

Videre: "For uten kjemikalier, kan legen snakke med deg, eller henvise deg til en psykolog som er ennå flinkere til slikt og som ikke koster deg skjorta."

Legen har ikke tid til å snakke med meg i mer enn ca. 5 minutter. Men det er greit, fordi hans fagfelt er et annet enn dette. Psykologen jeg går til nå, er sikkert ikke noe dårligere enn en annen. Men han er dyrere. Så jeg har vurdert å prøve å bytte pga. prisen, men det er ikke gjort i en håndvending. Ventetiden er visstnok på 3-6 måneder.

Om regresjon (igjen): Kan så være, men hva har det med deg å gjøre? Er du redd for å bli assosiert med denne gruppen?

Ja.

Videre: "Kan det hende at en del av deg ønsker å leve? Å få orden på livet igjen?"

Ja, det hadde vært fint. Å få orden på livet sitt, altså. Jeg har tenkt på det mange ganger, men jeg får det aldri til. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forsøkt å ta meg sammen, men så glemmer jeg det og havner i feil spor igjen. Vet du hvor god hukommelse en gullfisk har? Rundt 3 sekunder, sies det. Sånn er jeg også. Jeg har hukommelse som en gullfisk og viljestyrke som en godtesjuk drittunge i en kiosk etter stengetid.

Av og til får jeg imidlertid ånden over meg. Da setter jeg igang store prosjekter og er full av entusiasme og pågangsmot. Ingenting er umulig, alt skal gjøres - og alt skal gjøres NÅ! Det er ingenting jeg ikke klarer, så det er bare å gå ut og erobre verden! Og da må jeg selvfølgelig også informere omgivelsene grundig om alle min store planer og alt jeg har satt igang. "Huff, hver gang du setter igang, så skal du alltid gape over så mye", sier mora mi. "Har du en av disse periodene dine igjen nå da", sier samboeren. Og på jobben pleide de alltid å si: "Nå skal hun skaffe seg et liv igjen! Følg med nå, gutter, detta kommer til å gå rett til helvete!" Og det gjør det også.

Videre: "Kan vi si at han har tilbudt deg en avtale om å ringe når som helst hvis det blir fullstendig krise."

Jo, kanskje det. Men det ville vært litt nederlag. Derfor gjør jeg det ikke. Og - hvis jeg skal være litt slem (og akkurat nå fikk jeg lyst til å være det), så har tanken slått meg at enhver psykolog kanskje ville gjøre dette for å beskytte seg selv. Ikke et vondt ord om han jeg går til, for han synes jeg virker som en skikkelig ålreit fyr. Men hvis jeg skal si hva jeg tror om denne praksisen sånn på generell basis, så tror jeg kanskje at den eksisterer mest fordi psykologene vil dekke sin egen rygg.

Og før du halshugger meg: Nei, det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Men det er neppe et uttrykk for omtanke for klienten. Og nei, jeg mener ikke at de skal behøve å ha omtanke for klienten.

Og videre: "Jeg drister meg til en frekk en. Er du sikker på at du ikke synes mest synd på deg selv? Men det er litt kipt å innrømme for det er jo helt teit å gjøre? (Jeg dukker for blomsterpotten som kommer susende.)"

Jeg lar blomsterpotten stå i vinduet. Du har selvfølgelig rett - jeg er selvmedlidende. Og jeg skammer meg. Kanskje derfor jeg er så redd for at andre skal oppfatte meg som en infantil, hjelpeløs pasient som ikke makter å ta ansvaret selv.

Igjen - takk for at du har orket å lese og svare. Jeg setter veldig stor pris på det.

Mvh.

Beklager at jeg har brukt så lang tid på å svare. Har vært litt opptatt i det siste. Blant annet med å få orden på internettlinjen....

"...Neida, bare kødder. Jeg ser at dette er din måte å dunke litt vett i hodet på folk du mener trenger det. Pleier det å funke, forresten?"

Min erfaring er at det bare funker på folk som allerede har vett i hodet. Bare kloke mennesker er villig til å ta imot kritikk og la seg korrigere. Hvis jeg ikke anser at vettet er til stede pleier jeg ikke en gang forsøke. Det er bortkastet tid.

"Tjohei... hvis jeg skal forklare hva jeg mente med det der (Hva du ikke har oppnådd"), så må jeg ut med hele livshistorien min - og det orker ikke verken du eller jeg. Men ... ...(Dette tør jeg ikke diskutere med psykologen engang.)"

Du har altså klart mye, men sliter på enkelte viktige områder, utanning og nære relasjoner og kanskje litt flere ting. Du kan da se deg selv som fullstendig misslykket som ikke har helt snøring på dette. Eller du kan tenke 'fy filler'n så tøff jeg er som har klart så mye tross alt dette.' Ikke for å bagtellisere problemene. De er høyst reelle og smertefulle. Ni års mobbing er ikke spøk. Det er alvorlig. Men for å sette livet i litt perspektiv. ALT er ikke misslykket.

Psyklogen er der for at du skal kunne ta opp de tingene som du sikkert med rette ikke skriver om på internett. Du betaler jo masse penger for å gå dit så da får han tåle en støyt. :-) Det er forresten frustrerende vanskelig å imponere en psykolog.

"De nederste eksemplene dine er så banale at de trenger ingen kommentar - men det er du sikker klar over selv. De er typiske "sette på spissen"-eksempler."

I forhold til hvor skuffet du beskriver du er over deg selv, burde noen av eksemplene passet, men jeg regnet ikke med at de gjorde det. ;-)

"Av de eksemplene du nevner her (hva du har unngått å oppnå), er det et som ikke helt passer inn -..."

Problemene er like store enten du har 'valgt dem selv' eller ikke. De kan gjøre livet like "misslykket" og gjøre deg like unyttig og avhengig av andre. Få ting gjør deg så avhengig som fysiske handicap.

"De eksemplene du nevnte er svært ekstreme. Mennesker som har rukket å få så omfattende problemer... I de fleste miljøer/familier vil unngåelse av disse problemene/situasjonene (med unntak av det å bli lam) bli sett på som en selvfølge."

Spør en mor til en narkoman om det er en slevfølge. Spør henne om hun ville foretrukket at hennes datter i stedet hadde dine problemer. Det meste -inkludert fysisk førlighet- ser vi på som en selvfølge, til vi ikke har det lengre. Slik kan vi ofte gå rundt å føle oss fattige selv om vi på mange områder er rike.

Med den negative beskrivelsen du har kommet med av deg selv, burde du hatt 'ja' på minst ett av mine ekstremtilfeller. Det hadde du som jeg ventet ikke. Det er derfor jeg ikke har kjøpt din nedvurdering av deg selv, og prøvd å kanskje få deg til å se det litt annerledes. Beklager om jeg har brukt brutale midler.

"PieLill, dine barn blir det helt sikkert folk av. :-)"

Godt at du har tro min min oppdragerevne. :-) Jeg har tro på at dine foreldre har fått fram mye positivet i deg og faktisk fått folk ut av deg. :-) Ville gjerne dele den troen med deg.

Så tilbake til ditt aller første spørsmål. Kan psykiatrien hjelpe deg?

Det er vel det jeg har prøvd å gi et langt og kronglete svar på.

Ja.

For det første kan du hjelpes. Du har problemer som psykiatrien både har kompetanse og midler til å hjelpe deg med. Du er på ingen måte et håpløst tilfelle. Dessuten. Du har orket og svare på mine meldinger og faktisk også si at du setter pris på dem, selv om jeg har vært krass. Med dette har du bevist at du er høyst motagelig for hjelp. Jeg er oppriktig imponert. Ingen blomsterpotter en gang... ;-)

For det andre. Dine problemer, slik du har skissert dem, er på ingen måte for små og bagatellmessige for psykiatrien. Jo, visst finnes det mennesker med større problemer. Visst finnes det slabedasker som bruker systemet som en sovepute. Slik er det i alle deler av samfunnet. Men det er ingen grunn til at du ikke skal få den behandlingen og hjelpe du trenger og fortjener på det nivået du behøver.

Å nærme seg psykiatrien er en møysommelig og skremmende prosess for de fleste tror jeg. Vi er fulle av tabuer og fordommer hele bundten. For mange er det å innrømme at man trenger hjelp noe av det vanskeligste.

"...Problemet er at jeg er usikker på hva jeg kan/tør og ikke minst bør ta opp..."

Du kan og bør ta opp ALT. Men det går sikkert litt bedre om du ikke tar alt på en gang. ;-) Så du ønsker kanskje å prioritere rekkefølgen, i hvert fall før du går detaljert til verks. Jeg vil ikke klandre deg om du føler deg litt fram til du kjenner deg trygg.

"Legen har ikke tid til å snakke med meg i mer enn ca. 5 minutter. Men det er greit, fordi hans fagfelt er et annet enn dette. Psykologen jeg går til nå, er sikkert ikke noe dårligere enn en annen. Men han er dyrere. Så jeg har vurdert å prøve å bytte pga. prisen, men det er ikke gjort i en håndvending. Ventetiden er visstnok på 3-6 måneder."

Du bør be legen sette av litt mer enn 5 minutter, eventulet be om dobbeltime. Det jeg mente er at psykolog/ psykiater er flinkere enn fastlegen til dette, ikke at psykologen du går til nå ikke er flink. (Beklager uklarheten.) Han er bare for dyr.

Forlang en henvisning til psykiatrien fra din fastlege. Er ventetiden lang er det bare ennå større grunn til å få det gjort så snart som mulig. Prøv å være litt mer redd for konsekvensene av å ikke få en god behandling enn å bli assosiert med slabedasker. ;-)

En psykitrisk poliklinikk er f.eks i tilknytning til et sykehus og består av en gruppe forskjellige fagfolk innen psykiatrien. Alternativet er privat-praktiserende psykologer med refusjonsrett. Psykiatere av denne kategorien er mer sjeldne.

Kanskje det var en idé om du, fastlegen og psykologen du går til nå i, felleskap fant ut hva som er best for deg?

*Videre: "Kan det hende at en del av deg ønsker å leve? Å få orden på livet igjen?"*

"Ja, det hadde vært fint. Å få orden på livet sitt, altså..."

Igjen viser du at du er en person som er vel verdt at helevesnet spanderer resurser på. Du vil noe. Om viljen ikke er så sterk, er den til stedet. Det er det viktigste.

"Jeg har tenkt på det mange ganger, men jeg får det aldri til..."

Enda en grunn til å få litt assistanse. :-)

"Av og til får jeg imidlertid ånden over meg..."

Her igjen skriver du om problemer som er en typisk sak for psykiatrien. Du kan få hjelp til å sette realistiske mål og nå dem.

*Videre: "Kan vi si at han har tilbudt deg en avtale om å ringe når som helst hvis det blir fullstendig krise."*

"Jo, kanskje det. Men det ville vært litt nederlag...."

Et større nederlag å be om hjelp enn å gjøre noe virkelig dumt? Om han hjelper deg for å være snill eller berge sitt eget faglige skinn, er ikke så viktig så lenge du får god hjelp. Var den slem? ;-) Benytt den muligheten til hjelp om du trenger den! For din egen skyld og for alle som bryr seg om deg. Enten det inkluderer psykologen eller ikke... :-)

"...Og jeg skammer meg. Kanskje derfor jeg er så redd for at andre skal oppfatte meg som en infantil, hjelpeløs pasient som ikke makter å ta ansvaret selv."

Tror jeg forstår litt hva du føler og hvorfor du føler det sånn. Og det hjelper sikkert fint lite om jeg skriver at det ikke er noe å skamme seg over. Samme hvor sant det er.

For meg var det et fryktelig nederlag å måtte be om hjelp. Jeg fikser ikke livet mitt, likssom... Dusteforbundet neste. Men den stoltheten jeg måtte momse i meg - ikke så rent lite, var vel verdt den hjelpen jeg etter hvert fikk og får.

Jeg setter pris på denne "meningsutvekslingen".

Håper du har hatt en god uke og at du får en trivelig helg.

Klem fra

[E.T.3311]

Beklager at jeg har brukt så lang tid på å svare. Har vært litt opptatt i det siste. Blant annet med å få orden på internettlinjen....

"...Neida, bare kødder. Jeg ser at dette er din måte å dunke litt vett i hodet på folk du mener trenger det. Pleier det å funke, forresten?"

Min erfaring er at det bare funker på folk som allerede har vett i hodet. Bare kloke mennesker er villig til å ta imot kritikk og la seg korrigere. Hvis jeg ikke anser at vettet er til stede pleier jeg ikke en gang forsøke. Det er bortkastet tid.

"Tjohei... hvis jeg skal forklare hva jeg mente med det der (Hva du ikke har oppnådd"), så må jeg ut med hele livshistorien min - og det orker ikke verken du eller jeg. Men ... ...(Dette tør jeg ikke diskutere med psykologen engang.)"

Du har altså klart mye, men sliter på enkelte viktige områder, utanning og nære relasjoner og kanskje litt flere ting. Du kan da se deg selv som fullstendig misslykket som ikke har helt snøring på dette. Eller du kan tenke 'fy filler'n så tøff jeg er som har klart så mye tross alt dette.' Ikke for å bagtellisere problemene. De er høyst reelle og smertefulle. Ni års mobbing er ikke spøk. Det er alvorlig. Men for å sette livet i litt perspektiv. ALT er ikke misslykket.

Psyklogen er der for at du skal kunne ta opp de tingene som du sikkert med rette ikke skriver om på internett. Du betaler jo masse penger for å gå dit så da får han tåle en støyt. :-) Det er forresten frustrerende vanskelig å imponere en psykolog.

"De nederste eksemplene dine er så banale at de trenger ingen kommentar - men det er du sikker klar over selv. De er typiske "sette på spissen"-eksempler."

I forhold til hvor skuffet du beskriver du er over deg selv, burde noen av eksemplene passet, men jeg regnet ikke med at de gjorde det. ;-)

"Av de eksemplene du nevner her (hva du har unngått å oppnå), er det et som ikke helt passer inn -..."

Problemene er like store enten du har 'valgt dem selv' eller ikke. De kan gjøre livet like "misslykket" og gjøre deg like unyttig og avhengig av andre. Få ting gjør deg så avhengig som fysiske handicap.

"De eksemplene du nevnte er svært ekstreme. Mennesker som har rukket å få så omfattende problemer... I de fleste miljøer/familier vil unngåelse av disse problemene/situasjonene (med unntak av det å bli lam) bli sett på som en selvfølge."

Spør en mor til en narkoman om det er en slevfølge. Spør henne om hun ville foretrukket at hennes datter i stedet hadde dine problemer. Det meste -inkludert fysisk førlighet- ser vi på som en selvfølge, til vi ikke har det lengre. Slik kan vi ofte gå rundt å føle oss fattige selv om vi på mange områder er rike.

Med den negative beskrivelsen du har kommet med av deg selv, burde du hatt 'ja' på minst ett av mine ekstremtilfeller. Det hadde du som jeg ventet ikke. Det er derfor jeg ikke har kjøpt din nedvurdering av deg selv, og prøvd å kanskje få deg til å se det litt annerledes. Beklager om jeg har brukt brutale midler.

"PieLill, dine barn blir det helt sikkert folk av. :-)"

Godt at du har tro min min oppdragerevne. :-) Jeg har tro på at dine foreldre har fått fram mye positivet i deg og faktisk fått folk ut av deg. :-) Ville gjerne dele den troen med deg.

Så tilbake til ditt aller første spørsmål. Kan psykiatrien hjelpe deg?

Det er vel det jeg har prøvd å gi et langt og kronglete svar på.

Ja.

For det første kan du hjelpes. Du har problemer som psykiatrien både har kompetanse og midler til å hjelpe deg med. Du er på ingen måte et håpløst tilfelle. Dessuten. Du har orket og svare på mine meldinger og faktisk også si at du setter pris på dem, selv om jeg har vært krass. Med dette har du bevist at du er høyst motagelig for hjelp. Jeg er oppriktig imponert. Ingen blomsterpotter en gang... ;-)

For det andre. Dine problemer, slik du har skissert dem, er på ingen måte for små og bagatellmessige for psykiatrien. Jo, visst finnes det mennesker med større problemer. Visst finnes det slabedasker som bruker systemet som en sovepute. Slik er det i alle deler av samfunnet. Men det er ingen grunn til at du ikke skal få den behandlingen og hjelpe du trenger og fortjener på det nivået du behøver.

Å nærme seg psykiatrien er en møysommelig og skremmende prosess for de fleste tror jeg. Vi er fulle av tabuer og fordommer hele bundten. For mange er det å innrømme at man trenger hjelp noe av det vanskeligste.

"...Problemet er at jeg er usikker på hva jeg kan/tør og ikke minst bør ta opp..."

Du kan og bør ta opp ALT. Men det går sikkert litt bedre om du ikke tar alt på en gang. ;-) Så du ønsker kanskje å prioritere rekkefølgen, i hvert fall før du går detaljert til verks. Jeg vil ikke klandre deg om du føler deg litt fram til du kjenner deg trygg.

"Legen har ikke tid til å snakke med meg i mer enn ca. 5 minutter. Men det er greit, fordi hans fagfelt er et annet enn dette. Psykologen jeg går til nå, er sikkert ikke noe dårligere enn en annen. Men han er dyrere. Så jeg har vurdert å prøve å bytte pga. prisen, men det er ikke gjort i en håndvending. Ventetiden er visstnok på 3-6 måneder."

Du bør be legen sette av litt mer enn 5 minutter, eventulet be om dobbeltime. Det jeg mente er at psykolog/ psykiater er flinkere enn fastlegen til dette, ikke at psykologen du går til nå ikke er flink. (Beklager uklarheten.) Han er bare for dyr.

Forlang en henvisning til psykiatrien fra din fastlege. Er ventetiden lang er det bare ennå større grunn til å få det gjort så snart som mulig. Prøv å være litt mer redd for konsekvensene av å ikke få en god behandling enn å bli assosiert med slabedasker. ;-)

En psykitrisk poliklinikk er f.eks i tilknytning til et sykehus og består av en gruppe forskjellige fagfolk innen psykiatrien. Alternativet er privat-praktiserende psykologer med refusjonsrett. Psykiatere av denne kategorien er mer sjeldne.

Kanskje det var en idé om du, fastlegen og psykologen du går til nå i, felleskap fant ut hva som er best for deg?

*Videre: "Kan det hende at en del av deg ønsker å leve? Å få orden på livet igjen?"*

"Ja, det hadde vært fint. Å få orden på livet sitt, altså..."

Igjen viser du at du er en person som er vel verdt at helevesnet spanderer resurser på. Du vil noe. Om viljen ikke er så sterk, er den til stedet. Det er det viktigste.

"Jeg har tenkt på det mange ganger, men jeg får det aldri til..."

Enda en grunn til å få litt assistanse. :-)

"Av og til får jeg imidlertid ånden over meg..."

Her igjen skriver du om problemer som er en typisk sak for psykiatrien. Du kan få hjelp til å sette realistiske mål og nå dem.

*Videre: "Kan vi si at han har tilbudt deg en avtale om å ringe når som helst hvis det blir fullstendig krise."*

"Jo, kanskje det. Men det ville vært litt nederlag...."

Et større nederlag å be om hjelp enn å gjøre noe virkelig dumt? Om han hjelper deg for å være snill eller berge sitt eget faglige skinn, er ikke så viktig så lenge du får god hjelp. Var den slem? ;-) Benytt den muligheten til hjelp om du trenger den! For din egen skyld og for alle som bryr seg om deg. Enten det inkluderer psykologen eller ikke... :-)

"...Og jeg skammer meg. Kanskje derfor jeg er så redd for at andre skal oppfatte meg som en infantil, hjelpeløs pasient som ikke makter å ta ansvaret selv."

Tror jeg forstår litt hva du føler og hvorfor du føler det sånn. Og det hjelper sikkert fint lite om jeg skriver at det ikke er noe å skamme seg over. Samme hvor sant det er.

For meg var det et fryktelig nederlag å måtte be om hjelp. Jeg fikser ikke livet mitt, likssom... Dusteforbundet neste. Men den stoltheten jeg måtte momse i meg - ikke så rent lite, var vel verdt den hjelpen jeg etter hvert fikk og får.

Jeg setter pris på denne "meningsutvekslingen".

Håper du har hatt en god uke og at du får en trivelig helg.

Klem fra

Hei!

Du har selvsagt rett. Jeg burde vel prøve å få kommet meg til legen igjen. Det er bare det at sist jeg var der, så sa han at han kunne hjelpe meg med to ting, medisiner og sykemelding - og siden jeg fremdeles ikke ønsker noen av disse tingene så kvier jeg meg for å gå dit. Kanskje han bare sier: "Jammen, hørte du ikke hva jeg sa til deg sist gang?"

Jeg er forresten klar over at jeg kanskje er litt teit nå. Derfor skal jeg ta meg sammen og gå dit likevel. Spørre om han har fått brevet, og spørre om det er mulig å søke om videre hjelp. Jeg gruer meg allerede...:-P

Jeg må imidlertid finne en løsning snart. På jobben går jeg fremdeles rundt som en taus zombie hele dagen. Har knapt sagt et ord på snart 3 måneder, og det ser ikke ut til å endre seg. Kanskje jeg har grodd fast i denne adferden, men jeg ønsker fremdeles ingen kontakt med dem. "Gå aldri glipp av en god anledning til å holde kjeft", er det et ordtak som heter. Og for meg er enhver anledning en god anledning.

Har vurdert å finne på noe annet, kanskje prøve å ta videregående for n'te gang. Har forsøkt det 6 ganger før. Så da blir dette 7. gang. 7 er et lykketall, så da går det helt sikkert bra! Men 3 er også et lykketall, og da gikk det ikke så bra...

Neida, nå kødder jeg bare. Men 6 mislykkede forsøk sier jo litt. Andre elever greier seg vanligvis med 1 forsøk.

I tillegg er samboerskapet gjennom 4 år i ferd med å gå til... et visst sted.

Men, det positive er at jeg har vært alene i huset mange ganger nå, og fremdeles ikke gjort noe "dumt".

Konklusjonen (der kom den endelig) er: Ingen grunn til å sitte her og sutre. Jeg har fått mange gode råd og vet hva jeg har å gjøre. Så da skal jeg bare gå og gjøre det.

Likevel må jeg som vanlig kommentere littegrann:

Du skriver: "Du betaler jo masse penger for å gå dit så da får han tåle en støyt. :-) Det er forresten frustrerende vanskelig å imponere en psykolog."

Vel, vi får se da. Er det normalt å prate om sånne ting med en psykolog, forresten? En annen ting er at jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å tørre å se den mannen i øynene etterpå...:-P

Videre skriver du: "Problemene er like store enten du har 'valgt dem selv' eller ikke. De kan gjøre livet like "misslykket" og gjøre deg like unyttig og avhengig av andre."

Det er klart. Men jeg mener likefullt at det er en vesensforskjell på de problemene man "skaffer seg selv", og de som rammer blindt. Det er typisk derfor det er lettere å få omsorg og forståelse hos andre hvis du bare "rammes" av noe, enn hvis du har gått i det med åpne øyne. Men begge deler kan selvfølgelig oppleves som vanskelig.

"Få ting gjør deg så avhengig som fysiske handicap."

Nettopp. Jeg vet det er enkelte som sammenlikner sine sinnslidelser (somregel depresjon o.l.) med alvorlige somatiske sykdommer, som f.eks kreft. Personlig har jeg liten forståelse for dette synet. Jeg synes det er en viss forskjell på å f.eks få en depresjons-diagnose og det å få diagnosen "progressiv multippel sklerose".

Videre: "Spør en mor til en narkoman om det er en slevfølge. Spør henne om hun ville foretrukket at hennes datter i stedet hadde dine problemer."

Dette her verken kan eller bør jeg ta stilling til. Men en ting er sikkert: Ingenting er noensinne så ille at det ikke kan bli verre. Så kan man velge om man vil se på det som noe positivt eller noe negativt.

Videre: "Det meste -inkludert fysisk førlighet- ser vi på som en selvfølge, til vi ikke har det lengre. Slik kan vi ofte gå rundt å føle oss fattige selv om vi på mange områder er rike."

Jo, det er ofte slik. Hvor stort tapet oppleves, er jo også sterkt avhengig av personlighet (her er det visstnok en forskjell på

"deprimerte" og andre) og hva tapet innebærer for den enkelte. F.eks vil tap av en finger være nærmest en katastrofe for en profesjonell musiker (bl.a fordi han samtidig mister levebrødet), mens det kanskje ikke vil bety allverden for en annen person.

Til slutt: "Tror jeg forstår litt hva du føler og hvorfor du føler det sånn. (...) For meg var det et fryktelig nederlag å måtte be om hjelp."

Ok, nå skal jeg spørre om noe som du bare svarer på dersom du føler for det: Hva gjorde at du kom i kontakt med psykiatrien?

Om du ikke ønsker å si noe om dette, forstår jeg det veldig godt. Jeg spør bare fordi jeg lurer, rett og slett. Håper ikke du oppfatter spørsmålet som altfor upassende.

Sånn, nå skal jeg prøve å hoppe ut av minefeltet (håper jeg ikke tråkket på noe) og inn i rl igjen. ;-)

Mvh.

[E.T.3311]

Hei!

Du har selvsagt rett. Jeg burde vel prøve å få kommet meg til legen igjen. Det er bare det at sist jeg var der, så sa han at han kunne hjelpe meg med to ting, medisiner og sykemelding - og siden jeg fremdeles ikke ønsker noen av disse tingene så kvier jeg meg for å gå dit. Kanskje han bare sier: "Jammen, hørte du ikke hva jeg sa til deg sist gang?"

Jeg er forresten klar over at jeg kanskje er litt teit nå. Derfor skal jeg ta meg sammen og gå dit likevel. Spørre om han har fått brevet, og spørre om det er mulig å søke om videre hjelp. Jeg gruer meg allerede...:-P

Jeg må imidlertid finne en løsning snart. På jobben går jeg fremdeles rundt som en taus zombie hele dagen. Har knapt sagt et ord på snart 3 måneder, og det ser ikke ut til å endre seg. Kanskje jeg har grodd fast i denne adferden, men jeg ønsker fremdeles ingen kontakt med dem. "Gå aldri glipp av en god anledning til å holde kjeft", er det et ordtak som heter. Og for meg er enhver anledning en god anledning.

Har vurdert å finne på noe annet, kanskje prøve å ta videregående for n'te gang. Har forsøkt det 6 ganger før. Så da blir dette 7. gang. 7 er et lykketall, så da går det helt sikkert bra! Men 3 er også et lykketall, og da gikk det ikke så bra...

Neida, nå kødder jeg bare. Men 6 mislykkede forsøk sier jo litt. Andre elever greier seg vanligvis med 1 forsøk.

I tillegg er samboerskapet gjennom 4 år i ferd med å gå til... et visst sted.

Men, det positive er at jeg har vært alene i huset mange ganger nå, og fremdeles ikke gjort noe "dumt".

Konklusjonen (der kom den endelig) er: Ingen grunn til å sitte her og sutre. Jeg har fått mange gode råd og vet hva jeg har å gjøre. Så da skal jeg bare gå og gjøre det.

Likevel må jeg som vanlig kommentere littegrann:

Du skriver: "Du betaler jo masse penger for å gå dit så da får han tåle en støyt. :-) Det er forresten frustrerende vanskelig å imponere en psykolog."

Vel, vi får se da. Er det normalt å prate om sånne ting med en psykolog, forresten? En annen ting er at jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å tørre å se den mannen i øynene etterpå...:-P

Videre skriver du: "Problemene er like store enten du har 'valgt dem selv' eller ikke. De kan gjøre livet like "misslykket" og gjøre deg like unyttig og avhengig av andre."

Det er klart. Men jeg mener likefullt at det er en vesensforskjell på de problemene man "skaffer seg selv", og de som rammer blindt. Det er typisk derfor det er lettere å få omsorg og forståelse hos andre hvis du bare "rammes" av noe, enn hvis du har gått i det med åpne øyne. Men begge deler kan selvfølgelig oppleves som vanskelig.

"Få ting gjør deg så avhengig som fysiske handicap."

Nettopp. Jeg vet det er enkelte som sammenlikner sine sinnslidelser (somregel depresjon o.l.) med alvorlige somatiske sykdommer, som f.eks kreft. Personlig har jeg liten forståelse for dette synet. Jeg synes det er en viss forskjell på å f.eks få en depresjons-diagnose og det å få diagnosen "progressiv multippel sklerose".

Videre: "Spør en mor til en narkoman om det er en slevfølge. Spør henne om hun ville foretrukket at hennes datter i stedet hadde dine problemer."

Dette her verken kan eller bør jeg ta stilling til. Men en ting er sikkert: Ingenting er noensinne så ille at det ikke kan bli verre. Så kan man velge om man vil se på det som noe positivt eller noe negativt.

Videre: "Det meste -inkludert fysisk førlighet- ser vi på som en selvfølge, til vi ikke har det lengre. Slik kan vi ofte gå rundt å føle oss fattige selv om vi på mange områder er rike."

Jo, det er ofte slik. Hvor stort tapet oppleves, er jo også sterkt avhengig av personlighet (her er det visstnok en forskjell på

"deprimerte" og andre) og hva tapet innebærer for den enkelte. F.eks vil tap av en finger være nærmest en katastrofe for en profesjonell musiker (bl.a fordi han samtidig mister levebrødet), mens det kanskje ikke vil bety allverden for en annen person.

Til slutt: "Tror jeg forstår litt hva du føler og hvorfor du føler det sånn. (...) For meg var det et fryktelig nederlag å måtte be om hjelp."

Ok, nå skal jeg spørre om noe som du bare svarer på dersom du føler for det: Hva gjorde at du kom i kontakt med psykiatrien?

Om du ikke ønsker å si noe om dette, forstår jeg det veldig godt. Jeg spør bare fordi jeg lurer, rett og slett. Håper ikke du oppfatter spørsmålet som altfor upassende.

Sånn, nå skal jeg prøve å hoppe ut av minefeltet (håper jeg ikke tråkket på noe) og inn i rl igjen. ;-)

Mvh.

(Hvis du leser dette...)

Vel, på tide å avslutte denne overmodne tråden. Det skulle vært gjort for lenge siden, og jeg beklager at jeg lot det trekke ut...

Takk for all hjelp og gode råd.

Mvh.