Sier for mye - og for lite....

[Mimmy]

Noe av det jeg synes jeg har problemer med, og som jeg skammer meg over etterpå, er at jeg enten sier for mye om noe, eller for lite om noe, og at det uansett blir upassende.

Og tenker veldig mye på det også, dersom jeg vet jeg har sagt for mye. Og det har jeg nemlig. Jeg har sagt veldig mye om både familie og venner og slekt. Selv om det har vært fordi jeg har vært veldig deprimert og prøvd å forklare ting som jeg sliter med i forhold til hvordan familie, slekt og venner er, så blir det allikevel for mye.

Upassende og ikke så veldig ålreit, heller, føler jeg. Selv om det har vært ting som jeg har måttet svelge så lenge. Noe av det er problemer som vi fremdeles sliter med, og som jeg skammer meg for å snakke om, også. Og i det hele tatt så har jeg veldig ofte problemer med å skamme meg for hvordan jeg kan oppføre meg, fordi jeg har angst og ikke alltid vet hva som passer seg, og hvor omstendelig det passer seg å være.

Det er litt problematisk for meg på dette forumet her også, det å kunne begrense seg.

[alya]

Hei Mimmy.

Jeg skjønner hva du mener, og jeg har hatt det problemet selv også. Men etter hvert har jeg funnet ut at jeg har mer enn nok med å ta ansvar for meg selv om jeg ikke skal ta ansvar for andre også.

Med dette mener jeg at andre må sette sine grenser for hva de orker å ta imot. De er selv nødt til å si ifra når de må ha litt mer distanse til dine problemer. Du kan ikke ta ansvar for de andre, det må de gjøre selv.

Dette er nå iallefall mitt synspunkt...Om det er riktig for deg vet jeg ikke, men det går kanskje an å prøve?

Kanskje kan du eventuelt si ifra til de du snakker med at du ville sette pris på om de sa ifra når de har behov for en pause fra "problemverdenen"?

Håper du finner ut av det..

Synes det er bra du deler med andre jeg. Det er gjennom å dele at verden blir lettere...At en kan få nye tanker/innspill på det en sliter med.

[Mimmy]

Hei Mimmy.

Jeg skjønner hva du mener, og jeg har hatt det problemet selv også. Men etter hvert har jeg funnet ut at jeg har mer enn nok med å ta ansvar for meg selv om jeg ikke skal ta ansvar for andre også.

Med dette mener jeg at andre må sette sine grenser for hva de orker å ta imot. De er selv nødt til å si ifra når de må ha litt mer distanse til dine problemer. Du kan ikke ta ansvar for de andre, det må de gjøre selv.

Dette er nå iallefall mitt synspunkt...Om det er riktig for deg vet jeg ikke, men det går kanskje an å prøve?

Kanskje kan du eventuelt si ifra til de du snakker med at du ville sette pris på om de sa ifra når de har behov for en pause fra "problemverdenen"?

Håper du finner ut av det..

Synes det er bra du deler med andre jeg. Det er gjennom å dele at verden blir lettere...At en kan få nye tanker/innspill på det en sliter med.

Tusen takk, det var i hvert fall trøstende at jeg ikke er alene om problemet å si for mye. Jeg må slutte å være så streng mot meg selv, når jeg nå vet at dette problemet mitt er medfødt. Det visste jeg jo ikke før, så da trodde jeg det var barndom, oppdragelse eller noe rart noe som foreldrene mine måtte ha gjort som var årsaken. Men nå vet jeg jo at det er en medfødt lidelse, dette jeg har (asperger syndrom).

Takk skal du ha, du er en engel.

[alya]

Tusen takk, det var i hvert fall trøstende at jeg ikke er alene om problemet å si for mye. Jeg må slutte å være så streng mot meg selv, når jeg nå vet at dette problemet mitt er medfødt. Det visste jeg jo ikke før, så da trodde jeg det var barndom, oppdragelse eller noe rart noe som foreldrene mine måtte ha gjort som var årsaken. Men nå vet jeg jo at det er en medfødt lidelse, dette jeg har (asperger syndrom).

Takk skal du ha, du er en engel.

Vel, noen engel er jeg nok ikke. Men jeg er glad om du fant noe som var riktig for deg i svaret mitt.

[Mimmy]

Vel, noen engel er jeg nok ikke. Men jeg er glad om du fant noe som var riktig for deg i svaret mitt.

Og hvorfor er du ingen engel, du da? Og jeg mener med kritthvite vinger....!

[alya]

Og hvorfor er du ingen engel, du da? Og jeg mener med kritthvite vinger....!

Har gjor mye jeg, mimmy som ikke er engleaktig.

Jeg kan gi råd noen ganger, men er ikke alltid så veldig flink til å følge dem selv...Men akkurat det der med å ansvar i forhold ti å sette grenser og plassere ansvaret der det hører hjemme er faktisk noe jeg følger selv..

Men mange andre råd har jeg gitt...og sjelden følger jeg dem selv.

[Gemini]

Beklager at jeg ikke har fått svart deg så mye i det siste, mimmy. Jeg har bare hodet litt for fullt sjøl... :-)

Men - til det du sier i denne tråden, så har jeg faktisk det problemet sjøl, med å si for mye (og for lite) i en del situasjoner. Kanskje verre i situasjoner der jeg ikke føler meg helt vel tilpass enn når jeg er trygg, men kan nok også være sånn ovenfor folk jeg er trygg på. Foretrekker oftest å være sosial med en eller få venner av gangen, fremfor en vennegjeng - der jeg lett kan føle meg litt "på siden". Jeg har verken Asperger eller noen annen diagnose (eller kanskje jeg burde hatt det?)... :-)

[Mimmy]

Beklager at jeg ikke har fått svart deg så mye i det siste, mimmy. Jeg har bare hodet litt for fullt sjøl... :-)

Men - til det du sier i denne tråden, så har jeg faktisk det problemet sjøl, med å si for mye (og for lite) i en del situasjoner. Kanskje verre i situasjoner der jeg ikke føler meg helt vel tilpass enn når jeg er trygg, men kan nok også være sånn ovenfor folk jeg er trygg på. Foretrekker oftest å være sosial med en eller få venner av gangen, fremfor en vennegjeng - der jeg lett kan føle meg litt "på siden". Jeg har verken Asperger eller noen annen diagnose (eller kanskje jeg burde hatt det?)... :-)

Nei, jeg tror ikke du har asperger syndrom, det er såpass sjeldent. Med asperger syndrom så er hver dag og hver situasjon omtrent som om man skulle vært på en fremmed planet, der man ikke har så mye som en anelse om hvordan skikkene er, og hva man skal gjøre i hver situasjon. Så man lager seg regler. Men de reglene, de er jo vanskelig å følge, i enhver situasjon.

Selv så "øver" jeg meg på sosiale situasjoner på forhånd. Jeg spinner ut hele konversasjoner inn til minste detalj. Men problemet er at konversasjon ikke foregår på den måten, så da må jeg improvisere. Og da blir jeg heller stille, får ikke sagt de tingene jeg ønsket å få sagt. Og jeg får angst.

Derfor blir man så sliten av å "ha det sosialt" hvis man har asperger syndrom.

[Mimmy]

Beklager at jeg ikke har fått svart deg så mye i det siste, mimmy. Jeg har bare hodet litt for fullt sjøl... :-)

Men - til det du sier i denne tråden, så har jeg faktisk det problemet sjøl, med å si for mye (og for lite) i en del situasjoner. Kanskje verre i situasjoner der jeg ikke føler meg helt vel tilpass enn når jeg er trygg, men kan nok også være sånn ovenfor folk jeg er trygg på. Foretrekker oftest å være sosial med en eller få venner av gangen, fremfor en vennegjeng - der jeg lett kan føle meg litt "på siden". Jeg har verken Asperger eller noen annen diagnose (eller kanskje jeg burde hatt det?)... :-)

Alle kan vel føle seg utrygge i sosiale situasjoner fra tid til annen. Da kalles det mild sosialangst, vanligvis. Og det er ikke noe galt, heller, i å føle seg tryggere med en heller en med flere i en gjeng. Selv så har jeg vært med i vennegjenger, før i tiden, så det er ikke sånn at jeg ikke kan være sosial.

Det er heller slik at jeg har strukket en strikk så langt som det går an å strekke den, og så litt til. Og hva skjer så, når man slipper den strikken? Jo, da er strikken ubrukbar, da må man ha en ny strikk.

Men tilbake til deg. Er det pga pillebruk du blir slik, eller at pillene du evt. bruker ikke virker, eller at sykdom/angst/depresjon gjør at hodet ikke fungerer? Er det som om du har ull i hodet?

[Gemini]

Alle kan vel føle seg utrygge i sosiale situasjoner fra tid til annen. Da kalles det mild sosialangst, vanligvis. Og det er ikke noe galt, heller, i å føle seg tryggere med en heller en med flere i en gjeng. Selv så har jeg vært med i vennegjenger, før i tiden, så det er ikke sånn at jeg ikke kan være sosial.

Det er heller slik at jeg har strukket en strikk så langt som det går an å strekke den, og så litt til. Og hva skjer så, når man slipper den strikken? Jo, da er strikken ubrukbar, da må man ha en ny strikk.

Men tilbake til deg. Er det pga pillebruk du blir slik, eller at pillene du evt. bruker ikke virker, eller at sykdom/angst/depresjon gjør at hodet ikke fungerer? Er det som om du har ull i hodet?

Jeg bruker ingen piller (ikke for noen psykisk sykdom i alle fall), så det er nok ikke forklaringen. Jeg har kanskje "alltid" vært sånn? Har nok også mye sammenheng med mobbing i barne- og ungdomsskolealder, der utestengelse og latterliggjøring var blant de mest brukte virkemidlene... Idag har jeg i stor grad lagt dette bak meg, men det er nok ikke til å unngå at det preger meg i noen grad, slik som dette med sosialt samvær med en kontra flere. Men for all del, jeg er jo med på fester og i "de gode gamle DOL-dager" var jeg mer enn en gang en av organisatorene av DOL-treffene, med opptil 45 deltakere.

Så - jeg fungerer stort sett ganske greit sosialt og ellers da, selv om nok en del av mine kollegaer ser på meg som noe sær og rar... *s* Problemet mitt på jobb er at bedriften er - etter min smak - for stor, og med stadig nye omgivelser, pga prosjektbasert jobbing. Det å stadig skulle knytte bånd med stadig nye mennesker blir jeg visst dårligere til, etter som årene går...

Andre igjen - en del venner og bekjente - vil nok oppfatte meg på en annen måte, mer som slik jeg liker å fremstå. :-)

[Mimmy]

Jeg bruker ingen piller (ikke for noen psykisk sykdom i alle fall), så det er nok ikke forklaringen. Jeg har kanskje "alltid" vært sånn? Har nok også mye sammenheng med mobbing i barne- og ungdomsskolealder, der utestengelse og latterliggjøring var blant de mest brukte virkemidlene... Idag har jeg i stor grad lagt dette bak meg, men det er nok ikke til å unngå at det preger meg i noen grad, slik som dette med sosialt samvær med en kontra flere. Men for all del, jeg er jo med på fester og i "de gode gamle DOL-dager" var jeg mer enn en gang en av organisatorene av DOL-treffene, med opptil 45 deltakere.

Så - jeg fungerer stort sett ganske greit sosialt og ellers da, selv om nok en del av mine kollegaer ser på meg som noe sær og rar... *s* Problemet mitt på jobb er at bedriften er - etter min smak - for stor, og med stadig nye omgivelser, pga prosjektbasert jobbing. Det å stadig skulle knytte bånd med stadig nye mennesker blir jeg visst dårligere til, etter som årene går...

Andre igjen - en del venner og bekjente - vil nok oppfatte meg på en annen måte, mer som slik jeg liker å fremstå. :-)

Jeg følte meg også utenfor og ble mobbet på skolen. Og latterligjort. Ikke så veldig ille, kanskje, men for meg så opplevdes det veldig ille.

Det var ikke så rart, fordi jeg var sånn som jeg var dengang. Så det var min egen skyld. Og mange av de problemene som jeg hadde dengang, de har jeg også nå.

De er bare litt annerledes, fordi nå er jeg jo antatt voksen.

Så skjedde det andre ting også, som gjorde at jeg mesteparten av mitt voksne liv så langt har vært en flyktning. Det var slik, at hvis jeg ble lenger enn 6 mnd. på et sted som jeg/vi leide, så ble angsten så overveldende at vi flyttet derfra. Så jeg ble etterhvert veldig god til å pakke pappesker. Hva med deg, har du flyttet mye på deg?

[Gemini]

Jeg følte meg også utenfor og ble mobbet på skolen. Og latterligjort. Ikke så veldig ille, kanskje, men for meg så opplevdes det veldig ille.

Det var ikke så rart, fordi jeg var sånn som jeg var dengang. Så det var min egen skyld. Og mange av de problemene som jeg hadde dengang, de har jeg også nå.

De er bare litt annerledes, fordi nå er jeg jo antatt voksen.

Så skjedde det andre ting også, som gjorde at jeg mesteparten av mitt voksne liv så langt har vært en flyktning. Det var slik, at hvis jeg ble lenger enn 6 mnd. på et sted som jeg/vi leide, så ble angsten så overveldende at vi flyttet derfra. Så jeg ble etterhvert veldig god til å pakke pappesker. Hva med deg, har du flyttet mye på deg?

Tja, jeg har vel ikke flyttet spesielt mye tror jeg. Har vært i forbindelse med skifte av jobb og eller pga kjærligheten... :-)

[Mimmy]

Tja, jeg har vel ikke flyttet spesielt mye tror jeg. Har vært i forbindelse med skifte av jobb og eller pga kjærligheten... :-)

Det er aldeles utrolig, når man tenker på det, hvor tolerant mannen min egentlig er, som har funnet seg i disse særhetene mine og angsten min, slik at han har "blitt med på lasset" alle de gangene vi har flyttet på oss.

Han er bare verdens snilleste, mest kosete og herlige mann.

[Gemini]

Jeg følte meg også utenfor og ble mobbet på skolen. Og latterligjort. Ikke så veldig ille, kanskje, men for meg så opplevdes det veldig ille.

Det var ikke så rart, fordi jeg var sånn som jeg var dengang. Så det var min egen skyld. Og mange av de problemene som jeg hadde dengang, de har jeg også nå.

De er bare litt annerledes, fordi nå er jeg jo antatt voksen.

Så skjedde det andre ting også, som gjorde at jeg mesteparten av mitt voksne liv så langt har vært en flyktning. Det var slik, at hvis jeg ble lenger enn 6 mnd. på et sted som jeg/vi leide, så ble angsten så overveldende at vi flyttet derfra. Så jeg ble etterhvert veldig god til å pakke pappesker. Hva med deg, har du flyttet mye på deg?

Her er en avis-artikke du kanskje kan ha interesse av å lese:

http://www.rb.no/71/37/52/9.html

(om tilrettelagt arbeid for en person med Asperger)

[Mimmy]

Her er en avis-artikke du kanskje kan ha interesse av å lese:

http://www.rb.no/71/37/52/9.html

(om tilrettelagt arbeid for en person med Asperger)

Den artikkelen var virkelig fin. Skulle ønske jeg kunne få til noe tilsvarende selv. Men jeg tror jeg kommer til å skifte arbeidsplass, etter at jeg har fått uføretrygd.

Det er altfor lite utfordrende arbeide i forhold til mine evner, det jeg har i dag. Så det skulle la seg gjøre, å finne noe som var litt mere utfordrende, men som jeg allikevel kunne klare (tror jeg).

Uføretrygden behøver ikke være livsvarig, det kan hende at jeg kan finne et arbeide som jeg kan klare, uten å ha uføretrygd, sånn etterhvert.

Men nå må jeg legge meg. Jeg sto opp fra sengen igjen, fordi jeg ikke fikk sove, men jeg må prøve å få sove for å få gått på arbeide i morgen...Så god natt, og fortsatt god påske!

[Gemini]

Den artikkelen var virkelig fin. Skulle ønske jeg kunne få til noe tilsvarende selv. Men jeg tror jeg kommer til å skifte arbeidsplass, etter at jeg har fått uføretrygd.

Det er altfor lite utfordrende arbeide i forhold til mine evner, det jeg har i dag. Så det skulle la seg gjøre, å finne noe som var litt mere utfordrende, men som jeg allikevel kunne klare (tror jeg).

Uføretrygden behøver ikke være livsvarig, det kan hende at jeg kan finne et arbeide som jeg kan klare, uten å ha uføretrygd, sånn etterhvert.

Men nå må jeg legge meg. Jeg sto opp fra sengen igjen, fordi jeg ikke fikk sove, men jeg må prøve å få sove for å få gått på arbeide i morgen...Så god natt, og fortsatt god påske!

God natt og fortsatt god påske til deg også! :-)